Venninner med barn

[AnonymBruker]

Dere som har barn som har venninner som ikke har barn og omvendt: Hvilke forventninger har dere når dere får besøk eller går besøk til andre? Tenker særlig da på om dere forventer at den som ikke har barn skal rydde bort ting de er redde for og slikt.

Jeg begynte å tenke på dette etter at jeg leste tråden om "fargeleggingsgate". Jeg har ikke barn selv, men har flere venninner som har barn. De er så klart forskjellige, slik som folk som ikke har barn. En venninne fortalte meg at når hun går på besøk til andre, så setter hun seg ned og slapper av. Altså, det blir mest "verten" som setter grenser for barna hennes. Andre venninner er mer slik at de selv setter grenser, passer på at barna ikke plukker på ting de ikke skal osv. 

Jeg prøver som best er å rydde bort ting som potensielt kan være farlige for barna, og legger gjerne fram bøker/bamser e.l. Men om det er forventet at det bare er jeg som skal være den som passer på¨, så vil jeg jo gjerne ha beskjed om det på forhånd, kjenner jeg. Om jeg tror jeg skal ha besøk, og så blir jeg nesten i praksis barnevakt, f.eks. Men så er det noen ganger det bare fungerer helt fint.

Så tenker jeg: Er det mulig å avklare forventninger til besøk i forkant? Elller blir det bare for omstendelig og ødeleggende? Det er jo ikke alt man kan forutse heller.

En annen ting er dette med å flytte på avtaler: Jeg har ei venninne som gjerne sier ifra på forhånd at tiden blir cirkatid, fordi det kan komme uforutsette ting. Det synes jeg er vedldig ok. Så ei annen som gjerne dukker opp på døra halvannen time før vi egentlig skulle møtes (og avtalen egentlig var å ta en kaffe på cafe). Hun siste holdt ikke på sånn før hun fikk barn.. Så jeg lurer på om det altså er noen som får litt tunnellsyn når de får barn. Og noen som overhode ikke får det  

Hva er deres erfaringer- gode og dårlige? Eller noen som har noen gode råd å komme med?

Anonymkode: 5ec95...47e

[AnonymBruker]

Jeg har ingen barn selv, men har en venninne som har to treåringer. Disse ungene er passelig ufordragelige, så jeg skal innrømme at "jeg liker ikke barn" har forsterket seg. Inviterer henne uten barn, da jeg ikke orker å ha de i hus. Å det har ingenting med at jeg har det for fint osv. De kan bare ikke oppføre seg.

De gangene jeg blir invitert til henne, er det fordi hun vil jeg skal leke med barna hennes. Kan få en sms, som sier at ungene har snakket om meg og at jeg må komme å leke med de. Synes ikke det er ok. Jeg vil gjerne ha venninne-tid, men det er det nesten slutt på. Det blir lenger og lenger mellom hver gang vi har kontakt.

Anonymkode: 8516c...507

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn selv. Jeg er veldig ukomfortabel rundt barn, og jeg vil absolutt IKKE bli tvunget til å være den som tar ansvar for dem når de er på besøk i mitt hjem. 

Jeg har en søster som har den instillingen at når man får besøk av barn, ja, da må man da selvsagt rydde unna alt man ikke vil ungen skal ødelegge/kladde på på forhånd. Så hun setter seg i sofaen og lar ungene herje fritt... Jeg hater det. Dypt og inderlig. 

En ting er at jeg som barnløs gjerne ikke er klar over hva som er farlig for barn, eller hva de kan nå, eller hva man skal kunne forvente av normal folkeskikk hos barn i diverse aldre. 

Når ungene åpner skap og skuffer, er det da min egen feil om de får kladde på noe jeg ville ha i fred, fordi jeg burde da skjønt at jeg måtte låse og barnesikre alle skap og skuffer i mitt eget barnefrie hjem? NEI, mener nå jeg, men det er tydeligvis andre som mener noe annet... 

I mitt hodet er det foreldrene som har ansvar for at ungen ikke kladder på alt mulig når de er på besøk, og passe på at de ikke ødelegger noe eller kommer borti noe som er farlig. Jeg fikk blodkjeft en gang jeg ikke hadde ryddet vekk en plante, for den var jo giftig og ungen kunne komme til å spise jorden og daue.. vel, det var jeg ikke klar over, ei heller falt det meg inn å tenke at jeg måtte hive ut potteplantene mine for det var min feil om ungen spiste jord. 

Anonymkode: ed497...326

[AnonymBruker]

Jeg forventer ikke at barnløse venner skal rydde og sånt før jeg kommer på besøk, jeg passer på ungen selv også når jeg er borte. Jeg hadde ikke peiling på barn før jeg fikk det selv, og ante ikke hvordan man "barnesikret" et hjem, så jeg forventer ikke at andre skal ha så mye peiling før de får barn selv. Jeg har ikke så veldig lyst til at barna skal lære at det er greit å ta seg til rette hos andre heller.  Samtidig så håper jeg verten ikke blir forbanna om uhell skjer, at ting velter osv, for det kan jo en voksen gjøre også. Har heldigvis ikke opplevd noe sånt enda.

Når jeg skal på besøk så sørger jeg for å ha med det ungen trenger til mat, stell og leking.

Jeg var alltid presis til avtaler før og er det fortsatt. Men sånn for sikkerhetsskyld så avtaler jeg ca tidspunkter når ungen skal være med. Han er 1 år nå, og vi har hittil kommet oss ut døra til riktig tid hver gang. I perioder hvor det har vært vanskelig å planlegge pga søvn og sånt så har vi heller holdt oss inne, gjort ting på egenhånd eller invitert folk hjem til oss

Anonymkode: a2732...bae

[AnonymBruker]

Nå har jeg i hovedsak oppegående venner som ikke forventer at jeg skal  barnesikre mitt barnefrie hjem så de skal slippe å passe på ungen(e) sin(e).

Men vi har flere hundrer, og vi har hatt besøk hvor barnet satt og REV i pelsen til en av dem (som veier dobbelt så mye som barnet) i pelsen. Da grep jeg veldig kraftig inn, mens mor bare satt og så på. Barnet var stort nok til at pels-rivingen av for å være slem eller for å provosere frem en reaksjon hos hunden, det var ikke noe uhell.

Som nevnt reagerte jeg veldig kraftig på dette, og det var en blanding av sinne fordi barnet var slem mot et dyr, men også frykt for at hunden skulle bite barnet. Mor "forsto ingenting" av "den dramatiske" reaksjonen min.

Jeg tenker at slike foreldre bare gjør seg selv en bjørnetjeneste. Bevisst eller unevisst lar hvertfall jeg være å invitere slike foreldre. Så i det korte løp slipper du å passe på ungen din én ettermiddag, men i det lange løp slutter folk å invitere deg på besøk, for du og ungene dine er å så krevende.

Anonymkode: 86f09...519

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå har jeg i hovedsak oppegående venner som ikke forventer at jeg skal  barnesikre mitt barnefrie hjem så de skal slippe å passe på ungen(e) sin(e).

Men vi har flere hundrer, og vi har hatt besøk hvor barnet satt og REV i pelsen til en av dem (som veier dobbelt så mye som barnet) i pelsen. Da grep jeg veldig kraftig inn, mens mor bare satt og så på. Barnet var stort nok til at pels-rivingen av for å være slem eller for å provosere frem en reaksjon hos hunden, det var ikke noe uhell.

Som nevnt reagerte jeg veldig kraftig på dette, og det var en blanding av sinne fordi barnet var slem mot et dyr, men også frykt for at hunden skulle bite barnet. Mor "forsto ingenting" av "den dramatiske" reaksjonen min.

Jeg tenker at slike foreldre bare gjør seg selv en bjørnetjeneste. Bevisst eller unevisst lar hvertfall jeg være å invitere slike foreldre. Så i det korte løp slipper du å passe på ungen din én ettermiddag, men i det lange løp slutter folk å invitere deg på besøk, for du og ungene dine er å så krevende.

Anonymkode: 86f09...519

Jeg synes reaksjonen din var på sin plass!

Anonymkode: 5ec95...47e

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Anonymkode: 5ec95...47e

Siteringstull- mente å svare deg med hunder

Anonymkode: 5ec95...47e

[AnonymBruker]

Jeg tar aldri med ungene når jeg skal besøke venninner uten barn, hvorfor skal jeg det? Da får jeg jo ikke snakket med venninnen. Hvis de av en eller annen grunn er med, eller det er til familie, har vi gjerne med noe (tegnesaker, Ipad,, dukker) eller så blir typisk tv satt på med en gang. Nå som barna er litt større, en bok. Ellers finner de seg et blad eller noe, det er jo utrolig kjedelig for barn å være med på slike besøk, og ikke noe hyggelig for meg/oss, for jeg må passe barna. Men, det blir altfor sjelden jeg drar på besøk, da...

Anonymkode: 670b4...4f3

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tar aldri med ungene når jeg skal besøke venninner uten barn, hvorfor skal jeg det? Da får jeg jo ikke snakket med venninnen. Hvis de av en eller annen grunn er med, eller det er til familie, har vi gjerne med noe (tegnesaker, Ipad,, dukker) eller så blir typisk tv satt på med en gang. Nå som barna er litt større, en bok. Ellers finner de seg et blad eller noe, det er jo utrolig kjedelig for barn å være med på slike besøk, og ikke noe hyggelig for meg/oss, for jeg må passe barna. Men, det blir altfor sjelden jeg drar på besøk, da...

Anonymkode: 670b4...4f3

Setter enormt stor pris på om foreldrene har med ting for å aktivisere barna. Jeg har ikke barneleker/bøker/filmer, siden jeg ikke har barn, og hva unger liker å gjøre på aner jeg heller ikke. Jeg har vært med på folk som bare tropper opp med unger, og ikke har med seg noe som helst ungene kan gjøre på. Så blir da selvsagt ungene gående rundt og pille på alt jeg har, og syte over at de kjeder seg - noe jeg skjønner utmerket godt, og husker jeg også gjorde som barn. 

Så tommelen opp for deg

Anonymkode: ed497...326

[AnonymBruker]

Må forøvrig legge til at når foreldrene tar med seg ting, er det fint om det er ting som ikke bråker, eller ødelegger gulvet mitt... Jeg har fått besøk av en som hadde med en trekke-langs-gulvet-leke som bråkte noe så inn i satan, noe naboen under garantert hadde flydd i flint over (det hadde jeg gjort om jeg var ham). Så da var vi jo like langt, jeg måtte si ifra at det der går nok ikke.. 

Anonymkode: ed497...326

[Gjest antbug]

Når jeg får besøk av folk med små barn pleier jeg å rydde bort sånt jeg er redd for, og det samme med småtteri de kanskje kan sette i halsen hvis det er snakk om veldig små barn. Det hjelper å ha erfaring med egne barn. Før hadde jeg ikke peiling på hva som ville virke som magneter på dem, men det skjønner jeg bedre nå.  Selv dro jeg bare på besøk til venner som også hadde barn da jeg hadde småbarn. De andre fikk besøke meg på eget ansvar, hehe! De med barn var mer forståelsesfulle både for støy og for samtaler som ble avbrutt støtt og stadig. Enkelte uten barn kan bli direkte furtne av å ikke ha din fulle og hele oppmerksomhet. Jeg tror jeg var sånn selv også før jeg ble mor  

Det er ditt hjem, så da er det dine regler som gjelder. Hvis du synes det er greit å avklare ting på forhånd for å unngå problemer gjør du det, og med tanke på fargeleggingstråden er vel ikke det så dumt. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Siteringstull- mente å svare deg med hunder

Anonymkode: 5ec95...47e

Det syntes jeg også, i og med det var en potensiell farlig situasjon. Hunden har aldri bitt eller være agressiv før, men man kan aldri vite (mine hunder er heller ikke vant med barn).

Barnet begynte å gråte fordi jeg kjeftet (i mitt stille sinn tenker jeg det er fordi barnet aldri har fått kjeft før), og mor ble sur på meg.

Anonymkode: 86f09...519

[AnonymBruker]

Det er alltid foreldrene som har ansvaret for at barna deres ikke ødelegger ting osv når de er på besøk, med mindre det er avtalt at andre skal passe barna! Å komme på besøk å forvente at verten skal passe på barna er frekt og mangel på folkeskikk. Jeg har to barn selv og tanken på å ta dem med hjem til barnløse venninner å la dem herje fritt er helt absurd. Sånnt gjør man bare ikke. Forøvrig foretrekker jeg å treffe venninner uten barna på slep, slik at det går an å prate sammen uten at barna har alt fokus. 

Anonymkode: 457e6...754

[AnonymBruker]

Passer på barnet mitt selv om vi er på besøk, høres veldig merkelig ut å forvente at verten skal passe på eller stille med underholdning. Jeg håper jo at farlige ting som kniver og sakser ikke ligger slengt rundt, men det er vel sånt de fleste tenker på selv om de ikke har barn håper jeg. 

Ellers så kan det være veldig slitsomt å ha med en aktiv klåfingret trassen toåring på besøk i et hjem som ikke er barnesikret og dyrebare ting ikke er satt vekk, så det unngår jeg rett og slett så langt det er mulig  Da må jeg ha øyne i nakken og fotfølge, så det blir ikke mye tid til venninneprat da. Min er dessverre sånn at leker underholder bare i veldig kort tid, mye mer spennende å utforske. Nå er det flere venninner som begynner å få barn og jeg merker at det er litt deilig egentlig, da kan man henge på en annen måte og det blir enklere å kombinere mammarollen med venninnerollen. Men jeg foretrekker like gjerne å være med venninner uten barn med, det er jo kjempedeilig å kunne skravle, ta et glass vin eller kaffe i fred og ro Dersom man ikke MÅ tenker jeg man like gjerne kan besøke barnløse venninner uten barn, mindre styr, mer kos! 

Anonymkode: 9b0a0...949

[Forundret..]

Jeg passer på ungene mine selv! Jeg forventer ikke at ting skal ryddes bort fordi vi kommer men jeg setter pris på at det ikke ligger å slenger kniver på salongbordet liksom.

Hvis for eks eldstemann skulle oppføre seg dårlig og får tilsnakk fra meg så har jeg ikke noe i mot om den vi besøker for eks sier at  «Ja,  det er viktig å lytte etter hvs jeg sier» eller no lign.

Jeg har ei venninne som kommer med guttungen sin, hun setter seg ned og lar ungen gå på sjølstyr. Dette er ikke ok, det er ikke riktig at jeg skal passe på ham som om hun ikke var tilstede selv. For å si det slik så pleier det ikke passe så ofte å ha besøk av dem, jeg orker det ikke.

[wintergirl]

Har venninner med barn. De er stort sett flinke til å passe på. Og jeg som barnløs både tåler og forstår at mor noen ganger sånn helt plutselig må rette oppmerksomheten mot ungen under en samtale. Tror flere barnløse skjønner det. Blir de furtne av sånt er det de som har problemer.  Men broren til mannen er ikke like flink. Han og kona har fire barn og de to på 10, 11 år oppfører seg ikke i det hele tatt. De kan komme opp på soverommet vårt å begynne å hoppe i senga, snoke ellers på soverommet, prøver å grabbe mannen min etter "utstyret" som de i tillegg har et navn på, de drar av seg buksene for å se på tissen sin i vinduet (mens det er folk der) osv osv. De er rett og slett ufordragelige og vi begge misliker at de kommer på besøk. De får også lov til av pappaen sin å sitte oppe så lenge de vil, noe som blir til vi voksne går og legger oss. Vi har sagt ifra, men han sier at de har ferie og kan være så lenge våkne de vil nå. Den minste på 2 år er kjempe søt og den eldste på 11/12 år er også ganske grei. 

Endret 28. februar 2017 av wintergirl

[wintergirl]

6 minutter siden, wintergirl skrev:

Har venninner med barn. De er stort sett flinke til å passe på. Og jeg som barnløs både tåler og forstår at mor noen ganger sånn helt plutselig må rette oppmerksomheten mot ungen under en samtale. Tror flere barnløse skjønner det. Blir de furtne av sånt er det de som har problemer.  Men broren til mannen er ikke like flink. Han og kona har fire barn og de to på 10, 11 år oppfører seg ikke i det hele tatt. De kan komme opp på soverommet vårt å begynne å hoppe i senga, snoke ellers på soverommet, prøver å grabbe mannen min etter "utstyret" som de i tillegg har et navn på, de drar av seg buksene for å se på tissen sin i vinduet (mens det er folk der) osv osv. De er rett og slett ufordragelige og vi begge misliker at de kommer på besøk. De får også lov til av pappaen sin å sitte oppe så lenge de vil, noe som blir til vi voksne går og legger oss. Vi har sagt ifra, men han sier at de har ferie og kan være så lenge våkne de vil nå. Den minste på 2 år er kjempe søt og den eldste på 11/12 år er også ganske grei. 

Ble kanskje litt OT, men for å komme til saken. Jo, vi må rydde for de sistenevnte + låse noen dører. Ellers går det helt fint med de andre. De har respekt og føyer seg etter dem de er hos. Ikke noe problem da.

[Kara W]

Som mor til tre barn prøver jeg først og fremst å komme på besøk uten barn, og ellers så spesifiserer jeg at jeg kan komme på besøk, men da må jeg ha med meg 1-2-3 barn.  Jeg prøver da også å ikke bli fornærmet hvis det plutselig ikke passer lenger.

Jeg forventer da at både jeg og verten tar hensyn.  Jeg følger selvfølgelig opp barna mine, men hvis jeg føler at jeg har fått klarsignal til å ta med barn forventer jeg også at det tas litt hensyn fra vertens side, f.eks at det ikke ligger svært ømtålelig ting fremme i "perfekt barnehøyde", at det ikke er lagt opp til aktiviteter som ikke er forenelige med barn eller at man tåler et visst støynivå.

Som mor blir man også immun til visse ting, som f.eks støy (ihvertfall blir jeg det), så jeg forventer også at verten klarer å si ifra hvis det blir for mye for dem.  Jeg har prøvd å lære opp barna mine til at det er den som bor i huset som bestemmer.  Det betyr ikke at jeg overlater all oppdragelse og grensesetting til verten, men at  både jeg og barna tåler å få beskjed om at visse ting ikke er lov. 

[mortilen]

Trikset er: ikke planlegg å møt venner uten barn med dine egne barn.

folk uten barn aner ikke hvordan det er, pluss at de ikke har sikre hjem. Altså; det blir bare mas å ha med (spesielt) små barn. 

men tror ikke mine barnløse venner skjønner hvor stress det 🙈.. beste er å få folk hjem til meg selv.

[AnonymBruker]

Her i huset har rett og slett ikke barn adgang. Det er såpass mye av verdifulle saker jeg vil ha i fred rundt omkring her at jeg ikke ønsker å utsette interiør for klåfingrede barn.

Anonymkode: ae83e...1cb