Noen som har opplevd å ikke like en hund basert på dens personlighet?

[AnonymBruker]

Jeg har bestandig elsket hunder, både familiens og andres, men nå har jeg altså for første gang opplevd å mislike en hund. 

Venninna mi spurte meg om jeg kunne passe hunden hennes i en uke mens hun skulle på ferie. Jeg har som sagt alltid vært glad i hunder, dessuten er jeg godt vant til hunder da jeg har vokst opp med hunder i familien, så jeg valgte å takke ja. Jeg har nå hatt hunden hennes i fem dager, og det har nå kommet til et punkt hvor jeg bare må erkjenne for meg selv at jeg faktisk ikke liker hunden hennes.

Hun har en del rare fakter som jeg opplever irriterende - det er greit nok - men det som gjør at jeg misliker henne er at jeg opplever at hun gjør seg mye mer needy enn hun egentlig er. Hun syter og piper for alt, i tillegg til at hun er ekstremt oppmerksomhetssyk i den forstand at hun forventer å få oppmerksomheten min i ethvert våkent sekund av døgnet. Dersom jeg prøver å få henne til å gå og legge seg en annen plass enn i sofaen, blir hun enten stående pipende ved sofaen, eller hun blir liggende å stirre på meg på en slik måte at jeg får dårlig samvittighet. 

I går tok jeg henne med på tur sammen med en kompis og hans hund. Opplevde da at hun var hinsides sjalu dersom kompisen min sin hund fikk oppmerksomhet fra en av oss. Hun snerrer og knurrer mot hans hund, hopper konsekvent opp i mitt fang dersom hans hund er på vei mot meg, ja, hun blir rett og slett slitsom å ha med å gjøre.

Kjenner bare at jeg virkelig ikke liker personligheten til denne hunden, men samtidig får jeg dårlig samvittighet for at jeg føler det på denne måten - hunden skjønner jo ikke bedre enn å oppføre seg sånn. Nå skal jeg jo snart levere henne tilbake til eieren sin, men hva gjør man egentlig i situasjoner hvor man over tid må forholde seg til en hund man misliker?

Anonymkode: c89fd...f49

[AnonymBruker]

Man overlever å passe en hund man ikke har kjemi med. Men eksen min hadde en hund som jeg virkelig ikke hadde kjemi med. Han skaffet hunden 2 mnd inn i forholdet å når vi flyttet sammen ga jeg han beskjed om at hele hunden var hans ansvar. Så klart koste jeg med hunden, og luftet den litt hvis eksen var forsinket etter jobb. Men alt som hadde med hunden å gjøre (trening, lange turer, kloklipp, veterinær osv) var ene og alene hans ansvar. Endte opp med at hunden måtte avlives fordi den ble aggressiv (etter at jeg flyttet, fikk høre det i ettertid) fordi han ikke ga hunden mental stimuli eller trening. Det klikka rett og slett for den. Dumme mann... 

Anonymkode: 13429...f96

[AnonymBruker]

Har møtt en slik hund selv, og følte det samme som deg. Det var bare slitsomt å være med hunden. 
Piping, syting og mas. Denne hunden ble ikke oppdratt riktig. For hun var nervøs, usikker og klengte. Vandt til å bli løftet opp i armene om den ble litt skremt av en normal lyd. Det førte til at hunden ble ekstremt redd alt og alle. 
Hang bak føttene mine 24/7. Måtte ha fysisk kontakt 24/7. Oppmerksomhet 24/7. Var ikke vandt til å sove eller leke alene. Jeg måtte stå over hunden mens hun spiste. For hun peip og løp etter meg hvis jeg forlot hun alene. Passet hunden i noen dager. Hun ble alt for knyttet til eiere og kjente. Ukjente er hun redd, men hun må ha en person hun stoler på i rommet. Hvis ikke så tisser hun på seg av frykt, bokstavelig talt. 
Hun er ekstremt eiersyk, ingen fikk lov til å røre meg. Hun kom imellom og hylte. Problemet var, jeg har en hund selv. Han er ikke ekstremt sjalu, men han setter hunder på plass hvis de tror de er noe. Hvis de tror at jeg er deres. Jeg får lov til å kose og leke med andre hunder, så lenge de ikke prøver å ta eierskap over meg. 
Hun jagde kattene mine utav soverommet hver kveld. For de ligger i armkroken min, der hun ville være. Det tålte hun ikke, så hver gang de kom inn på rommet så stormet hun imot dem. Hun tålte ikke at jeg rørte dem, for da kom hun imellom. Kattene mine bruker å ligge på skulderen min mens jeg sitter på pc'en. Det tålte hun ikke. Hun jagde dem ut hele dagen, og for meg så er det uakseptabelt. Så hvis jeg prøvde å stoppe henne så kunne hun glefse etter meg.
Men hun var verst mot hunden min. Så når hun da hoppet i mellom og tok eierskap over meg, da ble det krasj. Hun angrep han og bet han til blods. Han lå i fanget mitt, hun satt på gulvet. Plutselig så hoppet hun opp og gikk til angrep. Det var siste dråpen for meg.

Jeg måtte ringe eierens pappa midt på natten på dag 3. For jeg klarte ikke mer, og hunden angrep hunden min. Han skulle egentlig komme dagen etter, siden jeg klarte ikke mer. Det gikk utover min egen hund og katter. Jeg kom meg ingen steder, for jeg bor alene. 

For meg så ble det alt for mye. 
Problemet med sjalusi og at hun var så ufattelig masete. Du får aldri fred. Du kan ikke forlate hunden heller, for hun klarer ikke å være alene. Dårlig oppdragelse er grunnen. Ble behandlet som en porselensdukke fra dag 1.  
Noen år senere så prøvde hun å angripe et lite barn. Ble avlivet. 

Vet også om en som bare er slitsom. Ikke på grunn av dårlig oppdragelse. Han er bare hyper, han må ha ADHD. For han er høyt og lavt, full fart fra morgen til kveld. Hopper opp på deg og skal slikke deg i ansiktet. Han er så rask at du får ikke tak i han for å fjerne han, han hopper bare litt tilbake også er han oppi ansiktet igjen. Prøver du å stryke han så går han bananas. Spreller, hopper og vil slikke deg på armer og ansiktet. Han står ikke still når du prøver å kose med han. Han er som en liten rotte på speed. 
Han er morsom, men slitsom. Så jeg liker han ikke så godt, for det er ikke noe kos med han. Bare slit. 
 

Anonymkode: c9845...38c

[AnonymBruker]

TS her igjen..

"Fint" å høre at det ikke bare er meg som har hatt denne opplevelsen. Føler meg jo nesten slem, selv om jeg vet at det ikke er noen grunn for det, man liker jo ikke alle mennesker man møter heller. Hunden jeg passer er ikke utrygg eller redd, hun er rett og slett bare vant til å bli dullet litt for mye med og vant til å få all oppmerksomhet. Det blir jo som er bortskjemt barn. Kjenner at jeg er skikkelig lei av å ha henne her nå, og hunden merker sikkert at jeg ikke liker henne. Heldigvis er det kun to dager igjen til hun skal tilbake til eieren sin.

Anonymkode: c89fd...f49

[Gjest Herr Heftig]

Hunder kan oppføre seg ganske annerledes når de blir passet av andre. Da piper de gjerne mer og vil ikke vær alene.

[AnonymBruker]

Har møtt noen dyr jeg ikke likte personligheten til. Så har jeg hatt noen som hadde litt dårlige vaner da jeg fikk dem, men de ble bedre når jeg ikke oppmuntret den oppførselen.

Når man skal passe dyr så må man gjøre det beste ut av det. Jeg hadde ignorert den verste pipinga og brukt tid sammen når hun gjorde noe jeg likte eller jeg hadde energi til overs. Jeg har en måte å være bestemt på som ikke er veldig avvisende som jeg bruker med dyr. Litt vanskelig å forklare, men jeg viser at jeg ikke liker det de gjør samtidig som at jeg ikke er sint.

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her igjen..

"Fint" å høre at det ikke bare er meg som har hatt denne opplevelsen. Føler meg jo nesten slem, selv om jeg vet at det ikke er noen grunn for det, man liker jo ikke alle mennesker man møter heller. Hunden jeg passer er ikke utrygg eller redd, hun er rett og slett bare vant til å bli dullet litt for mye med og vant til å få all oppmerksomhet. Det blir jo som er bortskjemt barn. Kjenner at jeg er skikkelig lei av å ha henne her nå, og hunden merker sikkert at jeg ikke liker henne. Heldigvis er det kun to dager igjen til hun skal tilbake til eieren sin.

Anonymkode: c89fd...f49

Dersom hun ikke er utrygg og redd hadde jeg oversett pipinga og sagt "nei, gå nå og legg deg" på en halvbestemt måte eller så. Og oversett henne. Da tåler hun det. Hadde vært litt mer forsiktig om hun var redd og usikker.

Anonymkode: cf076...8e7

[Gjest WeirdAlien]

Jeg ser på meg selv som en dyreelsker, men akkurat som mennesker er dyr individer med sine egne personligheter. Ingen hun er lik. Jeg har vokst opp med hund fra jeg ble født og familien har drevet med hunder i mange tiår før jeg kom til verden, og etterpå selvfølgelig.

Dessverre har jeg merket at jeg har liten lyst til å hilse på den ene hunden til den ene naboen min, men det kan også hende det er påvirket av at jeg ikke liker naboen så godt. Hun har hatt for vane å forvente at alle naboene rundt henne skal gå tur når hun er på jobb, og det er jo egentlig ikke greit og litt frekt synes jeg. Folk driver med andre ting og har ikke tid til å vente på at hun skal bestemme seg og tvinge hunden sin på besøk hos andre når hun skal være på jobb. Grunnen til at jeg ikke er så glad i hunden hennes er fordi hun er ekstremt masete og pipete og klarer ikke være alene. Minner litt om eksemplene nevnt tidligere her. Jeg føler selvfølgelg dårlig samvittighet, for hunder er veldig uskyldige og gode dyr og hun kan nok ikke noe for at hun er sånn. 

[AnonymBruker]

Prøv å sette dere inn i hvordan hunden har det. Når den blir forlatt av eieren, har jo ikke hunden peiling på om det er for en time, en uke, eller for alltid. Den blir usikker, og mange blir redde. Når den som skal passe hunden i tillegg blir irritert på den, noe hunder ofte merker umiddelbart, skaper det ytterligere usikkerhet og gjør at hunden kan oppføre seg "rart". Den vet ikke hva du forventer av den og lurer på hvorfor du er irritert.

Det er heller ikke hundens feil om eieren har skjemt den bort, da får du heller være litt konsekvent selv, men uten at du skal oppdra hunden på ny eller forsøke å endre det den er vant til. La den kjenne seg trygg de få dagene den er hos deg.

Han "rotta på speed" virker som han trenger mye mer trening og mosjon enn det han får. Trening vil få ham til å roe seg ned, han må læres at han ikke kan hoppe opp på alle. En ung hund vil også bli mye roligere etterhvert som den vokser til.

Anonymkode: c0f7a...876

[AnonymBruker]

Poster som anonym nå, for dette er jeg virkelig ikke stolt av, altså: jeg opplevde å mislike en hund så utrolig sterkt, og det verste var jo at det var vår hund. Den var av en rase som vi var enige om at vi ville ha, og hele familien var sammen om det. Jeg har vokst opp med hunder, og det var ikke vår første hund som familie, så det var ikke en uoverveid anskaffelse heller. Men jeg endte altså opp med å avsky alt som hadde med den hunden å gjøre. Hun var blant annet ekstrem på varsling, og det irriterte vettet av meg. Til og med utseendet hennes (litt spesiell rase) syntes jeg etter hvert var vanskelig å forholde seg til. Jeg hadde bare lyst til å bli kvitt hele hunden, så da eldstesønnen viste seg å ha utviklet allergi var jeg så lettet at jeg kunne grått av glede.  Hunden ble omplassert, og kom til en enslig dame som behandlet den som sitt eget barn, så heldigvis vet jeg at den fikk det bra.

Anonymkode: 43b1e...4e0

[Tabris]

Jeg tenker det kommer også an på hvor mye som er hundens personlighet og hvor mye som er problematisk atferd som kan bli bedre med trening.