Kan noen forklare hvorfor man må ha troen på seg selv for å mestre ting?

[AnonymBruker]

Selvtillit er noe mystisk som det virker som man blir født med eller født uten. Og er man født uten, vises det på en eller annen måte på deg fra barndommen av. Og hvor tidlig kan man se om et barn blir vellykket som voksen? Hos meg henger det veldig mye av de samme følelsene som jeg hadde da jeg var barn, og dette er vel det som kalles personlighet? Jeg jobber enda for å bli noe helt annet enn det jeg er. Så hvordan pokker får man selvtillit? Det tar så lang tid!!!! Treige dritthjerne som trenger sånn tid på ting. Livet er for kort til å ha dårlig selvtillit, så er det noen som kan gi en forklaring på om selvtillit er så viktig?

Anonymkode: a8019...8d3

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Selvtillit er noe mystisk som det virker som man blir født med eller født uten. Og er man født uten, vises det på en eller annen måte på deg fra barndommen av. Og hvor tidlig kan man se om et barn blir vellykket som voksen? Hos meg henger det veldig mye av de samme følelsene som jeg hadde da jeg var barn, og dette er vel det som kalles personlighet? Jeg jobber enda for å bli noe helt annet enn det jeg er. Så hvordan pokker får man selvtillit? Det tar så lang tid!!!! Treige dritthjerne som trenger sånn tid på ting. Livet er for kort til å ha dårlig selvtillit, så er det noen som kan gi en forklaring på om selvtillit er så viktig?

Anonymkode: a8019...8d3

Folk med høy selvtillit har mye høyere terskel for å gi opp. De lar ikke nederlag gå inn på seg og blir ikke så demotivert at de gir opp hvis de failer 100 ganger. Folk med lav selvtillit har lettere for å tenke at de "aldri kommer til å klare det" og derfor la være å prøve eller gi opp. 

Hvis man øver og jobber mye med en ting så pleier selvtilliten å stige i takt med at man blir flinkere og tryggere å egne evner. 

Anonymkode: 24b59...97c

[AnonymBruker]

Det er både arv og miljø, og hvordan dine foreldre bygget opp selvtilliten din som barn som spiller inn på det. Men det er også et personlighetstrekk. Jeg er melankoliker, og har alltid gitt fort opp og blitt deppa over alt jeg ikke klarer og alt jeg ikke er. Så tok jeg personlighetstesten hvor dette er et vanlig trekk for min personlighet og ble litt lettet egentlig. 

Anonymkode: 0e7dd...d02

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er både arv og miljø, og hvordan dine foreldre bygget opp selvtilliten din som barn som spiller inn på det. Men det er også et personlighetstrekk. Jeg er melankoliker, og har alltid gitt fort opp og blitt deppa over alt jeg ikke klarer og alt jeg ikke er. Så tok jeg personlighetstesten hvor dette er et vanlig trekk for min personlighet og ble litt lettet egentlig. 

Anonymkode: 0e7dd...d02

Takk for svar. Foreldrene mine ja, de er nok en stor del av dette. Pappa var ikke med meg i oppveksten da han har bodd i utlandet hele livet mitt. Mamma fant seg ny mann når jeg var 10 og han skulle bli med i 12 år. Mamma har alltid møtt drømmene mine med skepsis, uansett om det var typiske urealistiske barnedrømmer eller drømmer som var krevende. Hun har alltid hatt "det er hardt arbeid" "tror du dette er så enkelt som det ser ut?" Ja..alltid møtt ting med skepsis. 

Den nye mannen skulle også bli en mobber i tenårene mine. Han ga meg altid forhåpninger. Jeg så så vellykket ut på alle måter, kom til å bli universets midtpunkt altså... for så å si at jeg klarer ingenting. Og at det er dumt jeg har de særtrekkene jeg har fordi jeg kunne oppnådd så mye om jeg var helt normal. Og jeg har masse adhd/asperger trekk. Men skåret ikke høyt nok på noen av dem. 

Jeg klarer bare ikke å la vær å irritere meg over at man skal være slik og slik for å bli sett på som "perfekt":( 

Jeg har hatt en god barndom, jeg har ingen grunn til å klage. Mamma har også alltid vært snill og man er nok ikke perfekt forelder heller hele tiden, men jeg tror selvtilliten kunne vært mye høyere om hun hadde møtt ting litt mer posetivt og med "det klarer du" holdning, istedefor "dette krever mye altså, det skal noe til å klare det"..

Anonymkode: a8019...8d3

[absinthia]

Man trenger ikke å ha mye selvtillitt for å mestre noe, men en får gjerne mer selvtillitt når en opplever mestring, men selvtillitt er mer situasjonsbetinget enn f.eks selvfølelse, som er mye mer viktig. Folk kan godt ha relativt lav selvtillitt, samtidig som de har høy selvfølelse. Mennesker med selvtillitt, men lav selvfølelse er f.eks ofte ganske irriterende - de er av den typen som tror de kan alt mulig og blir sure når du vinne over dem, eller at noen oppdager en feil, fordi dette får dem til å føle seg mer mislykket. 

Om en har god selvfølelse, er det lettere å godta at en ikke kan være perfekt på alle punkter og en godtar seg selv som en er. En vil derfor føle mer mestring, når en har forbedret seg litt, enn ett menneske som vurderer seg mer i forhold til andres prestasjoner. Et menneske med god selvfølelse vil ofte lettere ta fatt på nye oppgaver og holde motet oppe, når det feiler, fordi det ikke føler seg mindre verdt som menneske om det feiler. Dette vil igjen gjøre at det holder bedre fokus på oppgaven og ikke fokuserer så mye på at det føler seg mislykket når det gjør en feil. Når en føler seg mislykket er det lettere å gi opp, enn dersom man føler at man har lært av en feil, som en ikke trenger å gjøre om igjen, eller at en har oppdaget en svak side som en kan gjøre noe med. 

Når en har en slik holdning, er det lettere å ta i mot utfordringer og holde arbeidsmotet oppe.

Jeg skjønner godt at du har blitt påvirket av din mors holdninger, men det er ikke for seint å snu tankegangen som du mener blir feil. 

På den andre siden: Noen ganger er det helt riktig å gi opp: 

Jeg har blitt opplært til å bite tennene sammen og gå på med krum hals, med et positivt sinn, holde ut til " stormen er ridd av" og å ikke gi opp. Dette er en holdning som hele morssiden til min mor har. De er også høyst opptatt av å klare seg selv, er uhyre kreative og løsningsorienterte, så vi er ikke av dem som spør mest etter hjelp. Om du treffer et menneske som sleper en bil, for hånd, langs e6, er det mest sannsynlig en av mine kvinnelige slektninger, som har fått motorstopp, men bestemt seg for å ta saken i egne hender, mens de venter på tauing.. - så lyst ser de altså på utfordringer og er slett ikke redd for slit...  

Denne fantastiske positive holdningen og arbeidsmotet, førte dessverre for min del til at jeg ble utbrent og måtte jobbe med å lære meg til å gi opp og kjenne på grensene mine i forhold til hvor mye energi jeg var villig til å bruke på forskjellige prosjekter. Dersom jeg hadde lært meg til å gi opp på ting og ikke alltid bare gå på, så ville jeg kanskje sluppet dette. 

[AnonymBruker]

15 timer siden, absinthia skrev:

Man trenger ikke å ha mye selvtillitt for å mestre noe, men en får gjerne mer selvtillitt når en opplever mestring, men selvtillitt er mer situasjonsbetinget enn f.eks selvfølelse, som er mye mer viktig. Folk kan godt ha relativt lav selvtillitt, samtidig som de har høy selvfølelse. Mennesker med selvtillitt, men lav selvfølelse er f.eks ofte ganske irriterende - de er av den typen som tror de kan alt mulig og blir sure når du vinne over dem, eller at noen oppdager en feil, fordi dette får dem til å føle seg mer mislykket. 

Om en har god selvfølelse, er det lettere å godta at en ikke kan være perfekt på alle punkter og en godtar seg selv som en er. En vil derfor føle mer mestring, når en har forbedret seg litt, enn ett menneske som vurderer seg mer i forhold til andres prestasjoner. Et menneske med god selvfølelse vil ofte lettere ta fatt på nye oppgaver og holde motet oppe, når det feiler, fordi det ikke føler seg mindre verdt som menneske om det feiler. Dette vil igjen gjøre at det holder bedre fokus på oppgaven og ikke fokuserer så mye på at det føler seg mislykket når det gjør en feil. Når en føler seg mislykket er det lettere å gi opp, enn dersom man føler at man har lært av en feil, som en ikke trenger å gjøre om igjen, eller at en har oppdaget en svak side som en kan gjøre noe med. 

Når en har en slik holdning, er det lettere å ta i mot utfordringer og holde arbeidsmotet oppe.

Jeg skjønner godt at du har blitt påvirket av din mors holdninger, men det er ikke for seint å snu tankegangen som du mener blir feil. 

På den andre siden: Noen ganger er det helt riktig å gi opp: 

Jeg har blitt opplært til å bite tennene sammen og gå på med krum hals, med et positivt sinn, holde ut til " stormen er ridd av" og å ikke gi opp. Dette er en holdning som hele morssiden til min mor har. De er også høyst opptatt av å klare seg selv, er uhyre kreative og løsningsorienterte, så vi er ikke av dem som spør mest etter hjelp. Om du treffer et menneske som sleper en bil, for hånd, langs e6, er det mest sannsynlig en av mine kvinnelige slektninger, som har fått motorstopp, men bestemt seg for å ta saken i egne hender, mens de venter på tauing.. - så lyst ser de altså på utfordringer og er slett ikke redd for slit...  

Denne fantastiske positive holdningen og arbeidsmotet, førte dessverre for min del til at jeg ble utbrent og måtte jobbe med å lære meg til å gi opp og kjenne på grensene mine i forhold til hvor mye energi jeg var villig til å bruke på forskjellige prosjekter. Dersom jeg hadde lært meg til å gi opp på ting og ikke alltid bare gå på, så ville jeg kanskje sluppet dette. 

Man bør ha selvtillit for å mester noe, hvis ikke er det mindre sannsynlighet for at man gjør det. Mesting og selvtillit går som regel hånd i hånd, selvtillit avler mestring, som igjen gir mer selvtillit, så der har man en oppadgående spiral. Selvfølelse og selvtillit er også relatert, du har egentlig behov for begge deler dersom man generelt skal bli et vellykket menneske livet sett under ett. Tidlig mestring er viktig, som igjen gir selvtillit på flere arenaer, som igjen gir selvfølelse og selvbilde i ung alder. Kritikk og mobbing er faktorer som kan bremse denne utviklingen. 

Tør påstå at i dagens samfunn er det viktigere enn på lenge å utvikle både god selvtillit og selvfølelse, nettopp fordi konkurransen om ressursene (utdannelse, jobber, sosial anerkjennelse etc.) har hardnet til, det er rett og slett flere om beinet på alt. Den som ikke har selvtillit/selvfølelse vil ganske enkelt bli brukt som brikker i et spill av de som har det. Det er den sterkestes rett som gjelder. 

Anonymkode: adc80...138

[absinthia]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man bør ha selvtillit for å mester noe, hvis ikke er det mindre sannsynlighet for at man gjør det. Mesting og selvtillit går som regel hånd i hånd, selvtillit avler mestring, som igjen gir mer selvtillit, så der har man en oppadgående spiral. Selvfølelse og selvtillit er også relatert, du har egentlig behov for begge deler dersom man generelt skal bli et vellykket menneske livet sett under ett. Tidlig mestring er viktig, som igjen gir selvtillit på flere arenaer, som igjen gir selvfølelse og selvbilde i ung alder. Kritikk og mobbing er faktorer som kan bremse denne utviklingen. 

Tør påstå at i dagens samfunn er det viktigere enn på lenge å utvikle både god selvtillit og selvfølelse, nettopp fordi konkurransen om ressursene (utdannelse, jobber, sosial anerkjennelse etc.) har hardnet til, det er rett og slett flere om beinet på alt. Den som ikke har selvtillit/selvfølelse vil ganske enkelt bli brukt som brikker i et spill av de som har det. Det er den sterkestes rett som gjelder. 

Anonymkode: adc80...138

Poenget er vel egentlig at det viktige er å ha passe med selvtillitt og gjerne mye selvfølelse. Man er ikke sørlig sterkt om en har mye selvtillitt og dårlig selvfølelse, som også henger sammen med selvinnsikt. Selvtillitt henger ikke nødvendigvis sammen med selvinnsikt, som oftest mangler folk med veldig stor selvtillitt, en del selvinnsikt som henger sammen med selvfølelse. 

Et menneske som umiddelbart utpeker seg som et menneske med selvtillitt, uten å ha noe særlig til selvfølelse, er Donald Trump, som nå sliter såpass med at negativ kritikk rokker ved selvbildet hans og videre er truende for selvtilliten, at begrepet " fake news"  og utestenging av media har begynt å bli gjeldende forsvarsmetoder for hans del.  Mye selvtillitt uten noe særlig selvfølelse, er ofte en oppskrift på katastrofe for firma med slike i ledende stillinger ( kanskje mest for de som blir ledet av dem).

Endret 28. februar 2017 av absinthia

[AnonymBruker]

Det er gjort en del forskning på dette, hvor man har målt barns selvtillit rundt om i verden opp mot hvor godt de presterer. Det som går igjen er at jo bedre selvtillit, jo dårligere gjør de det. Ganske logisk egentlig, da de selvsikre barna blir fortere fornøyd med ting, mens de mindre selvsikre jobber hardere og lenger og ender opp med et bedre resultat. Så du trenger ikke ha dårlig selvtillit fordi du har dårlig selvtillit.  

Anonymkode: 65fe8...996

[super-s]

Enig med @absinthia om det hun sier om selvfølelse. Det er den som er aller viktigst, og med den så kommer også selvtillit.

Selvtillit og selvfølelse er ferskvare, og ikke noe man er født med. Man må jobbe med det kontinuerlig for å holde det oppe. Jeg har perioder hvor jeg har jobbet med selvfølelsen min og både den og selvtilliten er på topp, og så glemmer jeg å opprettholde det, og så synker den igjen. Du kan ikke trene styrke i noen mnd for så å slutte, og så forvente at du skal ha store biceps for alltid, og akkurat sånn er det med selvtillit og selvfølelse også. 

Man blir påvirket av foreldrene sine, så mange har kanskje en dårlig forutsetning til å ha tro på seg selv, men det er mulig for absolutt alle sammen å jobbe med det. Som sagt så er det ferskvare. Jeg var vel et av de barna som ble "lært opp" til å ha et negativt syn på meg selv, men jeg har tatt tak i det i voksen alder.