Husredd 5åring

[AnonymBruker]

Hei, er alene med mitt barn og har stort sett sovet i samme rom som barnet helt siden det var liten pga nødvendige årsaker. Først nylig har jeg mulighet til eget rom til barnet. Nå har jeg prøvd gradvis å venne barnet til å sove på rommet. Gjort rommet gøyt og kjøpt seng som hun ønsket seg osv, men hun vil fremdeles ligg hos meg fordi hun er redd for spøkelser og slikt. Hun mener hun har sett et spøkelse. Jeg har alltid vært klar på at det ikke finnes noe spøkelse her og at ingen kommer inn vår låste dør om natten. Men allikevel er barnet mitt redd for dette, og jeg kan jo ikke overstyre følelsene til barnet heller. 

Vi pleier ha soveromsdørene åpne slik at jeg kan høre hvis det er noen rare lyder eller om hun roper. Av og til hjelper det å skru på lyset i taket på rommet og ikke bare nattlampen. 

 

Har hørt at hvis man lar barnet ligge i sin egen seng hver natt, så vil barnet bli lei og ønske å sove i sengen sin til slutt. Dette er bare et alternativ hvis det kan gjøre barnet trygg igjen på å sove alene i sin egen seng.

Har dere noe tips til hva som kan gjøre for at 5 åringen skal bli mindre engstelig for spøkelser og slikt? Redselene kan skje om dagen også hvis barnet sitter alene i stuen mens jeg er på et annet rom, men det skjer mest om kvelden.

Anonymkode: ee21d...5b4

[AnonymBruker]

*mente selvfølgelig at jeg hadde hørt at hvis barnet ligger i mor eller far sin seng hver natt,så..*

Anonymkode: ee21d...5b4

[Arkana]

Dette er helt vanlig. Hvis hun tror det er noe skummelt under sengen, i skapet e.l. så sjekk gjerne sammen med henne slik at hun ser at det ikke er noe der. Snakk om det som er skummelt og at ting kan se annerledes ut i mørket, kanskje kan dere sitte sammen i sengen hennes med lommelykt og ha en fin samtale om alt som ser annerledes og skumlere ut i mørket, lyse på det og se at det faktisk er akkurat slik det pleier likevel. Ha en god kveldsrutine med historie/sang på sengen, ha nattlys til barnet om han/hun trenger det og døren på gløtt høres også lurt ut. Spør henne hva som kunne gjøre henne tryggere om natten. Følelsen og den livlige fantasien lar seg ikke alltid overtale av fornuft, men dere finner forhåpentligvis noe som hjelper og det går heldigvis over.

[Minlillesky]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei, er alene med mitt barn og har stort sett sovet i samme rom som barnet helt siden det var liten pga nødvendige årsaker. Først nylig har jeg mulighet til eget rom til barnet. Nå har jeg prøvd gradvis å venne barnet til å sove på rommet. Gjort rommet gøyt og kjøpt seng som hun ønsket seg osv, men hun vil fremdeles ligg hos meg fordi hun er redd for spøkelser og slikt. Hun mener hun har sett et spøkelse. Jeg har alltid vært klar på at det ikke finnes noe spøkelse her og at ingen kommer inn vår låste dør om natten. Men allikevel er barnet mitt redd for dette, og jeg kan jo ikke overstyre følelsene til barnet heller. 

Vi pleier ha soveromsdørene åpne slik at jeg kan høre hvis det er noen rare lyder eller om hun roper. Av og til hjelper det å skru på lyset i taket på rommet og ikke bare nattlampen. 

 

Har hørt at hvis man lar barnet ligge i sin egen seng hver natt, så vil barnet bli lei og ønske å sove i sengen sin til slutt. Dette er bare et alternativ hvis det kan gjøre barnet trygg igjen på å sove alene i sin egen seng.

Har dere noe tips til hva som kan gjøre for at 5 åringen skal bli mindre engstelig for spøkelser og slikt? Redselene kan skje om dagen også hvis barnet sitter alene i stuen mens jeg er på et annet rom, men det skjer mest om kvelden.

Anonymkode: ee21d...5b4

Ta følelsene til barnet på alvor. Ikke kom med " det finnes ikke spøkelse her og ingen kommer inn vår låste dør om natten". Her hjalp det å prate om spøkelset. Vise interesse, og si at spøkelser er ikke farlige. De er bare på besøk, og gjør deg ingenting. Barnet forklarte hvordan spøkelset så ut, og jeg stilte spørsmål osv. Om kveldene, når det var leggetid, gikk vi gjennom hver krik og krok i rommet hennes og sa høyt til spøkelset at nå måtte spøkelsene reise og la barnet være i fred, for nå skal hun sove. Over tid hjalp dette godt, og hun sovner som en stein i sengen sin nå  Til info så har det faktisk vært aktivitet her, bøkene på rommet hennes fløy ut av bokhyllen en gang  Det er viktig å ta det barnet sier på alvor. 
Spør barnet om hva som må til for at barnet skal føle seg trygg. Kanskje døren kan stå åpen? Eller at lyset står på til du legger deg? Annet? Spør  

Endret 27. februar 2017 av Minlillesky

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Minlillesky skrev:

Ta følelsene til barnet på alvor. Ikke kom med " det finnes ikke spøkelse her og ingen kommer inn vår låste dør om natten". Her hjalp det å prate om spøkelset. Vise interesse, og si at spøkelser er ikke farlige. De er bare på besøk, og gjør deg ingenting. Barnet forklarte hvordan spøkelset så ut, og jeg stilte spørsmål osv. Om kveldene, når det var leggetid, gikk vi gjennom hver krik og krok i rommet hennes og sa høyt til spøkelset at nå måtte spøkelsene reise og la barnet være i fred, for nå skal hun sove. Over tid hjalp dette godt, og hun sovner som en stein i sengen sin nå  Til info så har det faktisk vært aktivitet her, bøkene på rommet hennes fløy ut av bokhyllen en gang  Det er viktig å ta det barnet sier på alvor. 
Spør barnet om hva som må til for at barnet skal føle seg trygg. Kanskje døren kan stå åpen? Eller at lyset står på til du legger deg? Annet? Spør  

Selv om man forsikrer om at det kommer ingen spøkelser, så kan man vel ta barnet på alvor? Syns dette høres ut som oppskriften på å skape engstelige barn.. men vi er jo forskjellige. 

Å alltid ta alt på alvor er utrolig slitsomt i lengden, det er i alle fall min erfaring. Hadde ei som hadde vondt i magen gjennom hele 1. klasse. Det feilte henne ingenting fysisk, hun hadde venner og trivdes på skolen. Til slutt måtte jeg bare si til henne at det går over, og at hun måtte prøve å ikke tenke på det. Det ga seg etterhvert, heldigvis. Jeg tviler ikke på at hun faktisk hadde vondt, og det skyldtes sikkert stress pga mye nytt å forholde seg til. Men det ble ikke bedre av at vi snakket om det og prøvde å forstå henne i hjel heller.

Anonymkode: bb00f...281

[AnonymBruker]

Kan du sove på rommet hennes i noen netter? Blir kanskje lettere å gjøre henne trygg på det nye rommet hvis du er der i starten  

Anonymkode: 791c2...83b

[AnonymBruker]

Hvordan vet du at hun ikke har sett et spøkelse? 😜

Anonymkode: 0b1dc...522

[Forundret..]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan vet du at hun ikke har sett et spøkelse? 😜

Anonymkode: 0b1dc...522

Dette tenkte jeg også.

Jeg for min del aner ikke om spøkelser eller ånder finnes eller ei men jeg hadde aldri sagt til ungene slik som Ts for tenk om jeg tok feil.. 

[Minlillesky]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Selv om man forsikrer om at det kommer ingen spøkelser, så kan man vel ta barnet på alvor? Syns dette høres ut som oppskriften på å skape engstelige barn.. men vi er jo forskjellige. 

Å alltid ta alt på alvor er utrolig slitsomt i lengden, det er i alle fall min erfaring. Hadde ei som hadde vondt i magen gjennom hele 1. klasse. Det feilte henne ingenting fysisk, hun hadde venner og trivdes på skolen. Til slutt måtte jeg bare si til henne at det går over, og at hun måtte prøve å ikke tenke på det. Det ga seg etterhvert, heldigvis. Jeg tviler ikke på at hun faktisk hadde vondt, og det skyldtes sikkert stress pga mye nytt å forholde seg til. Men det ble ikke bedre av at vi snakket om det og prøvde å forstå henne i hjel heller.

Anonymkode: bb00f...281

Nå er alle barn forskjellige. Noen trenger å prate om det, tenke på det og dele tankene sine for å føle seg trygge på sånne ting. Andre har sine andre metoder. Ingen metoder er feil, man må finne den som passer barnet best. Min datter er ikke blitt engstelig av seg med metoden som passet henne   Men alle er jo forskjellige