Uføretrygd

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva er da denne gode grunnen?

Ååååneiii, det vil du selvsagt ikke si her. Glemte meg litt her.

Anonymkode: baf76...1dd

Joda, jeg kan godt fortelle om det, siden du spør så pent 

Gir deg en litt grundig innføring, jeg, så slipper du å kverrulere....

Jeg var mye deprimert som ungdom, og hadde mye fravær. Når jeg begynte å studere ble det værre, og legen min ga meg seroxat. Dette uten å utrede meg. Problemet er at jeg er bipolar 1, så lykkepillen sendte meg rett i mani. Jeg var mer eller mindre manisk i 6 måneder. Jeg fikk derfor ikke fullført utdannelsen min. Når jeg ble bra nok begynte jeg å jobbe. Dessverre førte sykdommen til mange sykemeldinger. Jeg byttet også jobb ofte, fordi jeg fikk dårlig samvittighet overfor arbeidsgiver. De ansetter jo ikke folk for å være snille. Jeg trodde alltid jeg skulle takle neste jobb bedre. Jeg har aldri hatt problemer med å skaffe meg jobb.

Etterhvert gikk det ikke lenger, og jeg fikk innvilget tidsbegrenset uføretrygd (som det het den gangen). Når jeg ikke hadde press fra arbeidsgiver og konstant dårlig samvittighet lenger, ble jeg bedre. Jeg fullførte utdannelse, og kom tilbake i arbeidslivet. Oh bliss! Jeg ønsket ikke å være til byrde for ny arbeidsgiver, så jeg startet et eget firma. Det gikk kjempebra, og jeg fikk etterhvert 4 ansatte. Helsen gikk det dårligere med, så jeg ble til slutt innlagt igjen. Først 10 uker, så nye 10 uker osv. Jeg var på møte hos NAV, fordi man skal jo det som arbeidsgiver (og arbeidstaker) etter 10 (?) uker. Heldigvis hadde jeg med meg mannen min sosionom fra sykehuset, for jeg oppførte meg helt på trynet i det møtet. Gråt hele tiden, og rablet usammenhengende. Det skal sies at jeg var på min andre ect-runde, så man kan ikke forvente all verden...

NAV sendte meg over på AAP, selv om sykepengeperioden ikke var over. Nytt møte med NAV, for å sette opp plan. Planen ble å fortsette behandling. Jeg hadde på dette tidspunktet gode perioder, men hadde også jevnlige ect-serier og var tidvis innlagt. Det siste møtet jeg hadde, ba jeg om selv. Problemet var at jeg var fullstendig manisk. Jeg hadde blitt tilbudt drømmejobben (sant), med fulstendig tilrettelegging for sykdommen min (ønsketenkning). Saksbehandleren min i NAV hadde jobbet i psykiatrien, og skjønte tegninga med en gang. Noen uker etter dette møtet ba hun om uttalelser fra behandlerene mine, og jeg ble bedt om å søke uføretryggd. Som jeg fikk innvilget 4 uker etterpå...

Så jeg fikk altså innvilget uføretrygd på rekordtid, uten arbeidsutprøving. Grunnen til dette er at jeg hadde vært syk lenge før jeg fikk sykemelding, noe som ble dokumentert av timelister. I tillegg har jeg prøvd så mange yrker på egenhånd at det var liten vits i å prøve noe mer. Og for det tredje, det er vanskelig å være utplassert når man er tvangsinnlagt et par ganger i året, pga psykoser. Som du skjønner, det skal ikke mer til enn å være syk nok.

Det som er trist i denne historien, er at jeg sannsynligvis hadde vært friskere i dag, hvis jeg bare hadde fortsatt å være ufør den første gangen. Ved å presse meg, har jeg fått veldig mye lavere toleranseevne ved stress, og går fort i psykose. Jeg håper å bli såpass stabil, at jeg kan jobbe litt i firmaet som jeg fremdeles eier...

 

Anonymkode: 010b8...2e7

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Joda, jeg kan godt fortelle om det, siden du spør så pent 

Gir deg en litt grundig innføring, jeg, så slipper du å kverrulere....

Jeg var mye deprimert som ungdom, og hadde mye fravær. Når jeg begynte å studere ble det værre, og legen min ga meg seroxat. Dette uten å utrede meg. Problemet er at jeg er bipolar 1, så lykkepillen sendte meg rett i mani. Jeg var mer eller mindre manisk i 6 måneder. Jeg fikk derfor ikke fullført utdannelsen min. Når jeg ble bra nok begynte jeg å jobbe. Dessverre førte sykdommen til mange sykemeldinger. Jeg byttet også jobb ofte, fordi jeg fikk dårlig samvittighet overfor arbeidsgiver. De ansetter jo ikke folk for å være snille. Jeg trodde alltid jeg skulle takle neste jobb bedre. Jeg har aldri hatt problemer med å skaffe meg jobb.

Etterhvert gikk det ikke lenger, og jeg fikk innvilget tidsbegrenset uføretrygd (som det het den gangen). Når jeg ikke hadde press fra arbeidsgiver og konstant dårlig samvittighet lenger, ble jeg bedre. Jeg fullførte utdannelse, og kom tilbake i arbeidslivet. Oh bliss! Jeg ønsket ikke å være til byrde for ny arbeidsgiver, så jeg startet et eget firma. Det gikk kjempebra, og jeg fikk etterhvert 4 ansatte. Helsen gikk det dårligere med, så jeg ble til slutt innlagt igjen. Først 10 uker, så nye 10 uker osv. Jeg var på møte hos NAV, fordi man skal jo det som arbeidsgiver (og arbeidstaker) etter 10 (?) uker. Heldigvis hadde jeg med meg mannen min sosionom fra sykehuset, for jeg oppførte meg helt på trynet i det møtet. Gråt hele tiden, og rablet usammenhengende. Det skal sies at jeg var på min andre ect-runde, så man kan ikke forvente all verden...

NAV sendte meg over på AAP, selv om sykepengeperioden ikke var over. Nytt møte med NAV, for å sette opp plan. Planen ble å fortsette behandling. Jeg hadde på dette tidspunktet gode perioder, men hadde også jevnlige ect-serier og var tidvis innlagt. Det siste møtet jeg hadde, ba jeg om selv. Problemet var at jeg var fullstendig manisk. Jeg hadde blitt tilbudt drømmejobben (sant), med fulstendig tilrettelegging for sykdommen min (ønsketenkning). Saksbehandleren min i NAV hadde jobbet i psykiatrien, og skjønte tegninga med en gang. Noen uker etter dette møtet ba hun om uttalelser fra behandlerene mine, og jeg ble bedt om å søke uføretryggd. Som jeg fikk innvilget 4 uker etterpå...

Så jeg fikk altså innvilget uføretrygd på rekordtid, uten arbeidsutprøving. Grunnen til dette er at jeg hadde vært syk lenge før jeg fikk sykemelding, noe som ble dokumentert av timelister. I tillegg har jeg prøvd så mange yrker på egenhånd at det var liten vits i å prøve noe mer. Og for det tredje, det er vanskelig å være utplassert når man er tvangsinnlagt et par ganger i året, pga psykoser. Som du skjønner, det skal ikke mer til enn å være syk nok.

Det som er trist i denne historien, er at jeg sannsynligvis hadde vært friskere i dag, hvis jeg bare hadde fortsatt å være ufør den første gangen. Ved å presse meg, har jeg fått veldig mye lavere toleranseevne ved stress, og går fort i psykose. Jeg håper å bli såpass stabil, at jeg kan jobbe litt i firmaet som jeg fremdeles eier...

 

Anonymkode: 010b8...2e7

Takk for et fint innlegg! Det virker som om noen true at hvis en person får innvilget UP raskt, er det fordi det er "lett" å få UP. Det er vel oftest riktigere å si at de saken ble behandlet så raskt fordi den var opplagt: vedkommende er for syk til at det er realistisk å gå ut i jobb igjen.

Anonymkode: 89c07...232

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Joda, jeg kan godt fortelle om det, siden du spør så pent 

Gir deg en litt grundig innføring, jeg, så slipper du å kverrulere....

Jeg var mye deprimert som ungdom, og hadde mye fravær. Når jeg begynte å studere ble det værre, og legen min ga meg seroxat. Dette uten å utrede meg. Problemet er at jeg er bipolar 1, så lykkepillen sendte meg rett i mani. Jeg var mer eller mindre manisk i 6 måneder. Jeg fikk derfor ikke fullført utdannelsen min. Når jeg ble bra nok begynte jeg å jobbe. Dessverre førte sykdommen til mange sykemeldinger. Jeg byttet også jobb ofte, fordi jeg fikk dårlig samvittighet overfor arbeidsgiver. De ansetter jo ikke folk for å være snille. Jeg trodde alltid jeg skulle takle neste jobb bedre. Jeg har aldri hatt problemer med å skaffe meg jobb.

Etterhvert gikk det ikke lenger, og jeg fikk innvilget tidsbegrenset uføretrygd (som det het den gangen). Når jeg ikke hadde press fra arbeidsgiver og konstant dårlig samvittighet lenger, ble jeg bedre. Jeg fullførte utdannelse, og kom tilbake i arbeidslivet. Oh bliss! Jeg ønsket ikke å være til byrde for ny arbeidsgiver, så jeg startet et eget firma. Det gikk kjempebra, og jeg fikk etterhvert 4 ansatte. Helsen gikk det dårligere med, så jeg ble til slutt innlagt igjen. Først 10 uker, så nye 10 uker osv. Jeg var på møte hos NAV, fordi man skal jo det som arbeidsgiver (og arbeidstaker) etter 10 (?) uker. Heldigvis hadde jeg med meg mannen min sosionom fra sykehuset, for jeg oppførte meg helt på trynet i det møtet. Gråt hele tiden, og rablet usammenhengende. Det skal sies at jeg var på min andre ect-runde, så man kan ikke forvente all verden...

NAV sendte meg over på AAP, selv om sykepengeperioden ikke var over. Nytt møte med NAV, for å sette opp plan. Planen ble å fortsette behandling. Jeg hadde på dette tidspunktet gode perioder, men hadde også jevnlige ect-serier og var tidvis innlagt. Det siste møtet jeg hadde, ba jeg om selv. Problemet var at jeg var fullstendig manisk. Jeg hadde blitt tilbudt drømmejobben (sant), med fulstendig tilrettelegging for sykdommen min (ønsketenkning). Saksbehandleren min i NAV hadde jobbet i psykiatrien, og skjønte tegninga med en gang. Noen uker etter dette møtet ba hun om uttalelser fra behandlerene mine, og jeg ble bedt om å søke uføretryggd. Som jeg fikk innvilget 4 uker etterpå...

Så jeg fikk altså innvilget uføretrygd på rekordtid, uten arbeidsutprøving. Grunnen til dette er at jeg hadde vært syk lenge før jeg fikk sykemelding, noe som ble dokumentert av timelister. I tillegg har jeg prøvd så mange yrker på egenhånd at det var liten vits i å prøve noe mer. Og for det tredje, det er vanskelig å være utplassert når man er tvangsinnlagt et par ganger i året, pga psykoser. Som du skjønner, det skal ikke mer til enn å være syk nok.

Det som er trist i denne historien, er at jeg sannsynligvis hadde vært friskere i dag, hvis jeg bare hadde fortsatt å være ufør den første gangen. Ved å presse meg, har jeg fått veldig mye lavere toleranseevne ved stress, og går fort i psykose. Jeg håper å bli såpass stabil, at jeg kan jobbe litt i firmaet som jeg fremdeles eier...

 

Anonymkode: 010b8...2e7

Takk:-)!!

Fantastisk at noen faktisk gidder å skrive, det man vanligvis ser er jo "det ønsker jeg ikke si noe om her"

Anonymkode: baf76...1dd

[AnonymBruker]

På 24.2.2017 den 14.37, Wenda skrev:

Siden arbeidsutprøving er et av kravene så tviler jeg på at noen har fått uføretrygd uten å gå gjennom det. I så fall så må det dreie seg om mennesker som er helt sengeliggende etc

Man får nemlig ikke uføretrygd pga sykdom eller skade, men fordi man har nedsatt arbeidsevne. Derfor er det heller ikke slik at alle med samme sykdom får uføretrygd

En jeg kjenner fikk det. Han måtte melde seg på arbeidstrening, men hadde faktisk fått beskjed om at det hadde ikke noe å si om han faktisk utførte det. Og det fikk han beskjed om fra NAV. 

Anonymkode: 6cd31...939

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En jeg kjenner fikk det. Han måtte melde seg på arbeidstrening, men hadde faktisk fått beskjed om at det hadde ikke noe å si om han faktisk utførte det. Og det fikk han beskjed om fra NAV. 

Anonymkode: 6cd31...939

Du sier det litt for enkelt nå. Det korrekte er at man må "delta" på arbeidstrening, det innebærer å ringe og gi beskjed hvis man er syk, dra hjem igjen hvis man ikke klarer å utføre jobben eller lignende. Arbeidstrening er ikke bare å være på jobb som avtalt, men å kunne vise hva som er problemet, hvor stor kapasitet man har, og hvordan man eventuelt fungerer da man klarer det. 

Mange fullfører arbeidstrening uten faktisk å være på arbeid. 

Jeg hadde totalt 6 timer på jobb iløpet av den måneden jeg var på arbeidstrening. 

Anonymkode: e2e6e...b61

[AnonymBruker]

Jeg trur ikke det er så enkelt idag. Jeg kjenner en person som er psykisk utviklingshemmet og som sliter med sosial angst. Vil bare være hjemme på rommet sitt, men må prøves i jobb likevel.

Denne personen fungerer dårlig sosial og jeg kan bare ikke skjønne at NAV ikke ser det selv.

Samtidig så jeg et helt enig i at mange kan prøves i arbeidslivet og helt ærlig trur jeg mange ikke skulle ha uføretrygd.

Har ei venninne som sliter sååå veldig med sosial angst, men jeg vet ikke om flere som flyr mer på kjøpesenter og fester i helgen. Sånt blir jeg kvalm av.

Anonymkode: 692ac...8e7

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trur ikke det er så enkelt idag. Jeg kjenner en person som er psykisk utviklingshemmet og som sliter med sosial angst. Vil bare være hjemme på rommet sitt, men må prøves i jobb likevel.

Denne personen fungerer dårlig sosial og jeg kan bare ikke skjønne at NAV ikke ser det selv.

Samtidig så jeg et helt enig i at mange kan prøves i arbeidslivet og helt ærlig trur jeg mange ikke skulle ha uføretrygd.

Har ei venninne som sliter sååå veldig med sosial angst, men jeg vet ikke om flere som flyr mer på kjøpesenter og fester i helgen. Sånt blir jeg kvalm av.

Anonymkode: 692ac...8e7

Hva i alle dager har fester og kjøpesenter med sosial angst å gjøre? Les deg opp på angst du. Det har ingen sammenheng overhode! Min sosiale angst kommer av at jeg tror alle mener noe stygt om meg. (Jeg er ikke ufør pga psykisk sykdom) Dvs, å være på offentlige steder hvor ingen kjenner meg, null problem. Å dra innom hjemstedet med den lokale butikken der alle vet hvem jeg er, helt grusomt. Å dra ut med venner og drikke alkohol, null problem. Å ringe offentlige kontorer, grusomt. 

Folk som dømmer andre av uvitenhet blir jeg kvalm av. 

Anonymkode: e2e6e...b61

[AnonymBruker]

På 24.2.2017 den 22.42, AnonymBruker skrev:

Det bør bli mye vanskeligere å få ufør. Og trygda bør være på maks 13 000 i mnd uansett før inntekt. 

Anonymkode: 59038...a78

 

På 24.2.2017 den 23.09, AnonymBruker skrev:

Fordi du lever på andres folks penger. 

For å redde vår velferdsstad bør uføretrygden reduseres kraftig 

Anonymkode: 59038...a78

Velferdsstaten omfatter en lang rekke offentlige ordninger som barnetrygd, foreldrepermisjon og barnehager, sykepenger, fastlege/egenandelsordning, gratis offentlige sykehus, sykehjem og -aldershjem, gratisk utdannelse/skoler/SFO og universitet, alders- og uførepensjon, arbeidsledighetstrygd og sosialstøtte. Med mer.

Med andre ord er det ikke kun uføretrygd som representerer kostnader, og en ufør person er ikke nødvendigvis den som koster samfunnet mest velferdspenger.

For eksempel koster barnefamilier samfunnet 90 milliarder kroner i året. Så mye bruker stat og kommune på alt fra å sponse barnehage og SFO til barnetrygd, kontantstøtte, støtte til enslige forsørgere og en rekke andre tiltak som kommer barnefamiliene til gode.

Sannsynligvis koster du samfunnet greit med penger selv også, TS.

Anonymkode: eb376...fd2

[AnonymBruker]

På 24.2.2017 den 16.07, AnonymBruker skrev:

For å svare på ditt spm, ts jeg vet om en bekjent nå nylig  ikke trengte arbeidsutprøving. Han fikk innvilget ufør. Han hadde hatt sos angst.

Anonymkode: 7ebd1...6b4

 

På 24.2.2017 den 20.49, AnonymBruker skrev:

Vet om ei som var knapt en uke, og var bare sånn tulle-utprøving via Fønix eller hva de heter. Lav kompetanse. Klarte å gråte seg til å slippe. Det fungerer godt på NAV hvis du er god på å gråte. 

Anonymkode: 74b1d...e2e

 

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har ei venninne som sliter sååå veldig med sosial angst, men jeg vet ikke om flere som flyr mer på kjøpesenter og fester i helgen. Sånt blir jeg kvalm av.

Anonymkode: 692ac...8e7

Interessant at det alltid er "ei venninne" eller "en bekjent" som har slike milde plager og fikk gråte seg til ufør uten grunn

Anonymkode: 41837...9e4

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd det motsatte, jeg har på privaten prøvd meg på flere studier og i flere jobber og alt mislyktes. Begynte på AAP og har vært i flere tiltak der uten at noe har hjulpet. Og nå vil de jaggu ha meg til å begynne på et nøyaktig likt opplegg som jeg gjorde sist gang som jeg ikke klarte i det hele tatt. Alt mens de bruker 3mnd mellom hvert møte så jeg går og venter uten noe å gjøre med 3mnds mellomrom mens jeg stresser med økonomien. Har gått slik siden jeg ble ferdig med vgs for 10 år siden.

Anonymkode: 41837...9e4

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Velferdsstaten omfatter en lang rekke offentlige ordninger som barnetrygd, foreldrepermisjon og barnehager, sykepenger, fastlege/egenandelsordning, gratis offentlige sykehus, sykehjem og -aldershjem, gratisk utdannelse/skoler/SFO og universitet, alders- og uførepensjon, arbeidsledighetstrygd og sosialstøtte. Med mer.

Med andre ord er det ikke kun uføretrygd som representerer kostnader, og en ufør person er ikke nødvendigvis den som koster samfunnet mest velferdspenger.

For eksempel koster barnefamilier samfunnet 90 milliarder kroner i året. Så mye bruker stat og kommune på alt fra å sponse barnehage og SFO til barnetrygd, kontantstøtte, støtte til enslige forsørgere og en rekke andre tiltak som kommer barnefamiliene til gode.

Sannsynligvis koster du samfunnet greit med penger selv også, TS.

Anonymkode: eb376...fd2

Beklager, TS! Jeg skrev feil på siste linje. Kommentaren min om kostnad for samfunnet var ikke til deg, men til h*n som skrev om belastning for velferdsstaten. 🙂

Anonymkode: eb376...fd2

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Beklager, TS! Jeg skrev feil på siste linje. Kommentaren min om kostnad for samfunnet var ikke til deg, men til h*n som skrev om belastning for velferdsstaten. 🙂

Anonymkode: eb376...fd2

Takk, men det er vel sant som du skriver. vi alle koster samfunnet penger  

Anonymkode: e291a...e64

[AnonymBruker]

På 24/02/2017 den 16.37, Wenda skrev:

Siden arbeidsutprøving er et av kravene så tviler jeg på at noen har fått uføretrygd uten å gå gjennom det. I så fall så må det dreie seg om mennesker som er helt sengeliggende etc

Man får nemlig ikke uføretrygd pga sykdom eller skade, men fordi man har nedsatt arbeidsevne. Derfor er det heller ikke slik at alle med samme sykdom får uføretrygd

Da får du legge tvilen din litt vekk, for jeg fikk innvilget ufør i 2014 uten å ha vært på arbeidsutprøving og jeg var ikke sengeliggende.  Dilter nå rundt med en sykdom som er veldig svingende hvor jeg kan ha 2 mnd hvor jeg er kjempe fin og så kan jeg plutselig være sengeliggende i et par dager maks etter behandling på sykehus.

Anonymkode: 759ad...a82

[AnonymBruker]

På 24/02/2017 den 23.42, AnonymBruker skrev:

Det bør bli mye vanskeligere å få ufør. Og trygda bør være på maks 13 000 i mnd uansett før inntekt. 

Anonymkode: 59038...a78

Neida, for noe tull.  Er sikker på at pipa får en annen låt den dag du må søke om uføretrygd.

Er ikke mye man får i uføretrygd i disse dager, derfor er jeg glad for at vi kan ta den med oss til utlandet og nyte noen fine dager.

Hilsen en som nyter fine dager i utlandet med en fin fin uføretrygd i lomma.

Anonymkode: 759ad...a82

[AnonymBruker]

Da fikk jeg vedtak og innvilget 100%, ca 25 000,- brutto. gått uten å være i  jobb siden 2012, 1 møte med NAV i 2013, deretter kontakt pr telefon 2 samtaler. Fikk lov å søke uten å være på arbeideavklaring   

TS

Anonymkode: e291a...e64

[AnonymBruker]

På 26.2.2017 den 0.20, AnonymBruker skrev:

Joda, jeg kan godt fortelle om det, siden du spør så pent 

Gir deg en litt grundig innføring, jeg, så slipper du å kverrulere....

Jeg var mye deprimert som ungdom, og hadde mye fravær. Når jeg begynte å studere ble det værre, og legen min ga meg seroxat. Dette uten å utrede meg. Problemet er at jeg er bipolar 1, så lykkepillen sendte meg rett i mani. Jeg var mer eller mindre manisk i 6 måneder. Jeg fikk derfor ikke fullført utdannelsen min. Når jeg ble bra nok begynte jeg å jobbe. Dessverre førte sykdommen til mange sykemeldinger. Jeg byttet også jobb ofte, fordi jeg fikk dårlig samvittighet overfor arbeidsgiver. De ansetter jo ikke folk for å være snille. Jeg trodde alltid jeg skulle takle neste jobb bedre. Jeg har aldri hatt problemer med å skaffe meg jobb.

Etterhvert gikk det ikke lenger, og jeg fikk innvilget tidsbegrenset uføretrygd (som det het den gangen). Når jeg ikke hadde press fra arbeidsgiver og konstant dårlig samvittighet lenger, ble jeg bedre. Jeg fullførte utdannelse, og kom tilbake i arbeidslivet. Oh bliss! Jeg ønsket ikke å være til byrde for ny arbeidsgiver, så jeg startet et eget firma. Det gikk kjempebra, og jeg fikk etterhvert 4 ansatte. Helsen gikk det dårligere med, så jeg ble til slutt innlagt igjen. Først 10 uker, så nye 10 uker osv. Jeg var på møte hos NAV, fordi man skal jo det som arbeidsgiver (og arbeidstaker) etter 10 (?) uker. Heldigvis hadde jeg med meg mannen min sosionom fra sykehuset, for jeg oppførte meg helt på trynet i det møtet. Gråt hele tiden, og rablet usammenhengende. Det skal sies at jeg var på min andre ect-runde, så man kan ikke forvente all verden...

NAV sendte meg over på AAP, selv om sykepengeperioden ikke var over. Nytt møte med NAV, for å sette opp plan. Planen ble å fortsette behandling. Jeg hadde på dette tidspunktet gode perioder, men hadde også jevnlige ect-serier og var tidvis innlagt. Det siste møtet jeg hadde, ba jeg om selv. Problemet var at jeg var fullstendig manisk. Jeg hadde blitt tilbudt drømmejobben (sant), med fulstendig tilrettelegging for sykdommen min (ønsketenkning). Saksbehandleren min i NAV hadde jobbet i psykiatrien, og skjønte tegninga med en gang. Noen uker etter dette møtet ba hun om uttalelser fra behandlerene mine, og jeg ble bedt om å søke uføretryggd. Som jeg fikk innvilget 4 uker etterpå...

Så jeg fikk altså innvilget uføretrygd på rekordtid, uten arbeidsutprøving. Grunnen til dette er at jeg hadde vært syk lenge før jeg fikk sykemelding, noe som ble dokumentert av timelister. I tillegg har jeg prøvd så mange yrker på egenhånd at det var liten vits i å prøve noe mer. Og for det tredje, det er vanskelig å være utplassert når man er tvangsinnlagt et par ganger i året, pga psykoser. Som du skjønner, det skal ikke mer til enn å være syk nok.

Det som er trist i denne historien, er at jeg sannsynligvis hadde vært friskere i dag, hvis jeg bare hadde fortsatt å være ufør den første gangen. Ved å presse meg, har jeg fått veldig mye lavere toleranseevne ved stress, og går fort i psykose. Jeg håper å bli såpass stabil, at jeg kan jobbe litt i firmaet som jeg fremdeles eier...

 

Anonymkode: 010b8...2e7

Takk for at du delte historien din, det er tøft gjort. Ønsker deg alt det beste framover :-) 

Anonymkode: 821e3...807

[AnonymBruker]

NAV burde være strenge i forhold til de som gjør karriere av å bli ufør. Dere vet hvem dere er.

Anonymkode: 4eddf...ac0

[AnonymBruker]

Om man er for syk til utprøving, slipper man nok vil jeg tro.. Hørt om flere som har sluppet pga mye smerter, har også hørt om flere som kun har møtt opp og bare blitt sendt hjem pga smerter. Kommer sikkert litt an på hvilke plager man har.

Og til dere hespetre som syter om denne tråden; 

Dette forumet er enormt med utallige tråder om det meste, også ufør. Om man søker svar på noe er det lett å bare lage en ny tråd istedet for å søke seg opp på andre tråder, og skumlese opp og ned for å se om det er andre som lurer på akkurat det samme, eller om det dreier seg om andre spørsmål ifm uføretrygd.

At dere blir lei av enda en tråd om dette, at dere blir lei av folk som ikke bruker søkefunksjon... Lei?!?! Hvordan i all verden påvirker det dere?? Ser dere en overskrift/emne dere ikke er interessert i, GÅ IKKE INNPÅ DA VEL! Om dere likevel skulle rote dere innpå, og dere ser hva det dreier seg om og dere føler at stakkars dere blir lei, la vær å kommentere da vel, med noen sure oppstøt, og pell dere helt ut av typen. Skammelig at voksne folk som dere oppfører seg slik.

Anonymkode: 14b24...d26

[AnonymBruker]

På 10.5.2017 den 15.08, AnonymBruker skrev:

Om man er for syk til utprøving, slipper man nok vil jeg tro.. Hørt om flere som har sluppet pga mye smerter, har også hørt om flere som kun har møtt opp og bare blitt sendt hjem pga smerter. Kommer sikkert litt an på hvilke plager man har.

Og til dere hespetre som syter om denne tråden; 

Dette forumet er enormt med utallige tråder om det meste, også ufør. Om man søker svar på noe er det lett å bare lage en ny tråd istedet for å søke seg opp på andre tråder, og skumlese opp og ned for å se om det er andre som lurer på akkurat det samme, eller om det dreier seg om andre spørsmål ifm uføretrygd.

At dere blir lei av enda en tråd om dette, at dere blir lei av folk som ikke bruker søkefunksjon... Lei?!?! Hvordan i all verden påvirker det dere?? Ser dere en overskrift/emne dere ikke er interessert i, GÅ IKKE INNPÅ DA VEL! Om dere likevel skulle rote dere innpå, og dere ser hva det dreier seg om og dere føler at stakkars dere blir lei, la vær å kommentere da vel, med noen sure oppstøt, og pell dere helt ut av typen. Skammelig at voksne folk som dere oppfører seg slik.

Anonymkode: 14b24...d26

Enig!

Anonymkode: 0b7d7...903

[AnonymBruker]

Man kan det.

Anonymkode: de20f...3d8