Sliter med å si ifra om egen ubrukelighet på jobb...

[AnonymBruker]

Jeg har et problem som til stadighet volder meg sjelekvaler og fortvilelse på jobb.  

Jeg sliter rett og slett voldsomt med at jeg er redd for å si ifra når jeg ikke får ting til, eller ikke helt vet hva jeg skal gjøre, eller ikke forstår hva folk sier til meg. Så blir jeg stående fast i en oppgave, enten fordi jeg ikke helt vet hva det var de mente jeg skulle gjøre, eller fordi jeg rett og slett ikke får det til, og så tør jeg ikke si ifra. Jeg antar jeg er redd for å plage dem, for at de skal bli sinte for at jeg ikke får det til, at de skal tenke jeg er dum og ubrukelig, og gjerne baksnakke meg så hele firmaet får vite at jeg er dum og ubrukelig. 

Jo lenger jeg venter, jo verre blir det. For det er jo enda verre å ha prøvd i en hel uke uten å kunne vise til noe resultat, enn å ha brukt bare en dag på det. Og da er terskelen enda høyere for å klare å si ifra, får da får jo alle vite at jeg har sittet her og vært ubrukelig kjempelenge...

Det gjør det ikke lettere at det er åpent landskap, og alle som sitter i nærheten kommer til å høre når jeg sier at jeg får ikke til, jeg klarer ikke, jeg skjønner ikke, osv. 

Hvordan skal jeg komme meg ut av dette idiotiske mønsteret? Jeg har slitt med sosial angst i mange år, jeg vil anta det er rester av det som henger igjen her. 

Er det noen andre som har det sånn, eller er jeg et unikt snøfnugg av idioti og ubrukelighet?
 

Anonymkode: d8944...7fa

[AnonymBruker]

Prøv å snu på det. Det er et større problem for arbeidsgiver når du ikke sier fra og ikke får til, for da blir ikke oppgaven løst.

Jeg er selv mellomleder og har ansvaret for at mine ansatte gjennomfører sine oppgaver sånn at jeg igjen får løst mine oppgaver som bygger på deres. Det er tusen ganger bedre at du spør om hjelp enn å la det skure og gå og løse oppgaven halvdårlig.

Har du hørt om impostor syndrome? Sjekk boken The Secret Thoughts of Successful Women.

Anonymkode: 5990a...15a

[AnonymBruker]

Ja, men den tanken er med på å gjøre problemet verre for meg, føler jeg. Først bruker jeg tid på å prøve å løse oppgaven på egenhånd. Så tenker jeg at jeg kan jo ikke plage folk uten å ha forsøkt skikkelig, så bruker jeg enda mer tid. Og så har jeg plutselig brukt så mye tid at jeg ikke tør si ifra hvor mye tid jeg har kastet vekk.. 

Jeg har hørt om det, ja, og kjenner meg veldig igjen. Jeg har doktorgrad i matematikk, og har alltid fått kun toppkarakterer. Likevel skammet jeg meg da jeg fikk phd-diplomet mitt, og følte at jeg ikke fortjente det, at veilederen min hadde hjulpet meg for mye, etc. Da jeg begynte i jobb, holdt sjefen tale om hvor enorme forventninger han hadde til meg, og da hadde jeg bare lyst til å gjemme meg under pulten og grine, for ikke pokker om jeg kan leve opp til noe sånt. 

Det plager meg så veldig at jeg ikke får ting til, når alle tydeligvis forventer at jeg skal være dritflink til alt, hele tiden

Anonymkode: d8944...7fa

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men den tanken er med på å gjøre problemet verre for meg, føler jeg. Først bruker jeg tid på å prøve å løse oppgaven på egenhånd. Så tenker jeg at jeg kan jo ikke plage folk uten å ha forsøkt skikkelig, så bruker jeg enda mer tid. Og så har jeg plutselig brukt så mye tid at jeg ikke tør si ifra hvor mye tid jeg har kastet vekk.. 

Jeg har hørt om det, ja, og kjenner meg veldig igjen. Jeg har doktorgrad i matematikk, og har alltid fått kun toppkarakterer. Likevel skammet jeg meg da jeg fikk phd-diplomet mitt, og følte at jeg ikke fortjente det, at veilederen min hadde hjulpet meg for mye, etc. Da jeg begynte i jobb, holdt sjefen tale om hvor enorme forventninger han hadde til meg, og da hadde jeg bare lyst til å gjemme meg under pulten og grine, for ikke pokker om jeg kan leve opp til noe sånt. 

Det plager meg så veldig at jeg ikke får ting til, når alle tydeligvis forventer at jeg skal være dritflink til alt, hele tiden

Anonymkode: d8944...7fa

Når du skal løse en oppgave for første gang er det helt innafor å dra en jovial "har jeg skjønt det rett når jeg tenker å løse dette på denne måten?" Hvis det er noe du har gjort før så kan du si at du tror du kan løse den på en bedre måte men trenger innspill fra noen som har gjort det mange ganger.

Jeg mistenker at det er mest deg som forventer at du skal være dritflink i alt hele tiden. Jeg vet at i hvert fall jeg la en enorm byrde på meg selv de første årene i arbeidslivet på at jeg skulle klare alt. Det hjalp ikke at "flink!" er det beste komplimentet jeg kan få. Nå som jeg har vært i arbeidslivet en stund har jeg innsett at det kan sammenliknes med å få førerkortet. Det er når du har førerkortet at du virkelig begynner å lære og kjøre bil, akkurat som det er når du har bestått eksamen og fått den første jobben at du virkelig begynner å lære og gjøre jobben din.

Anonymkode: 5990a...15a

[occultatum]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Først bruker jeg tid på å prøve å løse oppgaven på egenhånd

Før du begynner på nye oppgaver så kan du prøve å kartlegge hva som kreves (av deg og evt andre) for å løse oppgaven? Spør deg selv hva du trenger å vite fra dine medkollega før du kan sette i gang, deretter spør du om det du lurer på. Om du gjør dette viser du jo at du kan å jobbe strategisk og kan å planlegge, noe som er positivt for arbeidsgiver.
Det er ingen som forventer at du kan alt, og selv om en er "flink" er det lov til å spørre om hjelp. Du innser jo at måten du jobber på nå ikke fungerer så det kan jo ikke skade å prøve en ny metode? 

Vi er mange som har stått i dine sko og blitt fortalt at sjefen har store forventninger til oss. Det at sjefen din skryter av deg viser jo at han er glad for å ha deg med på laget, han går neppe rundt og måler dine prestasjoner hver eneste dag. Husk at han har flere ansatte som han forventer mye av, ikke bare deg  Og hva "mye" er, er relativt. Din definisjon kan være en helt annen enn hans.

Selvtilliten din kommer kasnkje mer på plass når du er mer etablert på jobb, og har mer mestringsfølelse over oppgavene dine.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg antar jeg er redd for å plage dem, for at de skal bli sinte for at jeg ikke får det til, at de skal tenke jeg er dum og ubrukelig, og gjerne baksnakke meg så hele firmaet får vite at jeg er dum og ubrukelig.

Anonymkode: d8944...7fa

En annen ting. Dette er typiske angstanker. Du antar masse, bare negative ting, om andres tanker og følelser som du ikke vet noe som helst om. Har du gått til psykolog med den sosiale angsten din? Jeg har selv gått til psykolog for bl.a. angst og har hatt mye nytte av å bruke mindfulness (som f.eks. appen Headspace) for å dempe angsten. Det sies at angst er å leve i fremtiden og da lærer mindfulness deg å leve her og nå. Det er jo tross alt bare her og nå du vet noe om.

Anonymkode: 5990a...15a

[AnonymBruker]

Jeg spør som regel mye når jeg får en oppgave. Men jeg føler jeg ikke får svarene jeg trenger. Jeg er ikke kjempeflink til å formulere meg med ord, jeg føler ihvertfall at vi snakker forbi hverandre når jeg prøver å stille spørsmål og få konkrete svar. Og så kommer vi til det punktet hvor jeg får følelsen av at nå har jeg spurt nok, nå må jeg bare prøve med det jeg har, for folk går tom for tålmodighet. Ofte er det ikke bare i hodet mitt, men den personen jeg snakker med er litt sånn dette går bra du, og så går de bare, for de har det travelt og skal noe annet og har ikke tid til meg mer. 

Nå prøver jeg manne meg opp til å si ifra etter lunsj at jeg ikke kommer noe lenger med den oppgaven jeg holder på med. Jeg har brukt hele dagen til å manne meg opp, og det er ikke måte på unnskyldinger for å drøye det enda lenger DEt knyter seg helt for meg. Det gjør det ikke lettere at han jeg må snakke med har satt opp pulten sin slik at han nærmest har laget en vegg mot resten av landskapet, og sitter med do-not-disturb-lydkanselerende øretelefoner på seg hele dagen. Da får man ikke følelsen av at man er velkommen til å ta kontakt. 

Anonymkode: d8944...7fa

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har et problem som til stadighet volder meg sjelekvaler og fortvilelse på jobb.  

Jeg sliter rett og slett voldsomt med at jeg er redd for å si ifra når jeg ikke får ting til, eller ikke helt vet hva jeg skal gjøre, eller ikke forstår hva folk sier til meg. Så blir jeg stående fast i en oppgave, enten fordi jeg ikke helt vet hva det var de mente jeg skulle gjøre, eller fordi jeg rett og slett ikke får det til, og så tør jeg ikke si ifra. Jeg antar jeg er redd for å plage dem, for at de skal bli sinte for at jeg ikke får det til, at de skal tenke jeg er dum og ubrukelig, og gjerne baksnakke meg så hele firmaet får vite at jeg er dum og ubrukelig. 

Jo lenger jeg venter, jo verre blir det. For det er jo enda verre å ha prøvd i en hel uke uten å kunne vise til noe resultat, enn å ha brukt bare en dag på det. Og da er terskelen enda høyere for å klare å si ifra, får da får jo alle vite at jeg har sittet her og vært ubrukelig kjempelenge...

Det gjør det ikke lettere at det er åpent landskap, og alle som sitter i nærheten kommer til å høre når jeg sier at jeg får ikke til, jeg klarer ikke, jeg skjønner ikke, osv. 

Hvordan skal jeg komme meg ut av dette idiotiske mønsteret? Jeg har slitt med sosial angst i mange år, jeg vil anta det er rester av det som henger igjen her. 

Er det noen andre som har det sånn, eller er jeg et unikt snøfnugg av idioti og ubrukelighet?
 

Anonymkode: d8944...7fa

Du må snu tankegangen din. 

Du skal ikke si i fra om din egen udugelighet, men be om opplæring for å kunne utvikle deg og gjøre oppgavene dine. Du slutter nemlig aldri å lære eller å utvikle deg, med mindre du gjør som nå, trekker deg inn i deg selv og tror du er udugelig. 

Jeg trenger litt hjelp her, sender du enten en mail til den som kan hjelpe deg eller går og sier i fra om. Fortsetter du som nå, så blir du arbeidsledig og uten mulighet for ny jobb, fordi du ikke klarer å henge med faglig i utvikling og heller ikke tørr å gjøre det alle må, be om hjelp når ting ikke er mulig å løse på egenhånd. 

Anonymkode: 9fc10...532

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå prøver jeg manne meg opp til å si ifra etter lunsj at jeg ikke kommer noe lenger med den oppgaven jeg holder på med. Jeg har brukt hele dagen til å manne meg opp, og det er ikke måte på unnskyldinger for å drøye det enda lenger DEt knyter seg helt for meg. Det gjør det ikke lettere at han jeg må snakke med har satt opp pulten sin slik at han nærmest har laget en vegg mot resten av landskapet, og sitter med do-not-disturb-lydkanselerende øretelefoner på seg hele dagen. Da får man ikke følelsen av at man er velkommen til å ta kontakt. 

Anonymkode: d8944...7fa

Du. Bare gjør det. Nå. Før lunsj. Så får du det unnagjort og blir ferdig med angsten. Angst er ofte selvforsterkende, sånn at du gjør ting som gjør angsten verre og mer langvarig. I dette eksempelet lar du deg selv være angstfylt en time mer enn nødvendig fordi du selv har funnet på at du kan spørre etter lunsj. Just do it!

Anonymkode: 5990a...15a

[AnonymBruker]

Nå klarte jeg faktisk å gjøre det  Så nå skal vi gå gjennom ting sammen i morgen. Utrolig lettet nå, selv om jeg sikkert føler meg uintelligent i morgen om det viser seg å være dritenkelt  

Anonymkode: d8944...7fa

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nå klarte jeg faktisk å gjøre det  Så nå skal vi gå gjennom ting sammen i morgen. Utrolig lettet nå, selv om jeg sikkert føler meg uintelligent i morgen om det viser seg å være dritenkelt  

Anonymkode: d8944...7fa

1. Så bra! Gjør det på et tidligere tidspunkt neste gang sånn at det ikke rekker å bli en stor greie i hodet ditt.
2. Les dette i en streng tone: Slutt å anta noe som helst om i morgen! Du vet ikke om det er dritenkelt og du velger selv om du skal bruke krefter på å vurdere hvorvidt du er uintelligent eller ikke. Bruk heller kreftene dine på å gjøre jobben din så godt du kan her og nå.

Anonymkode: 5990a...15a