Er så redd for å ikke få jobb

[AnonymBruker]

Jeg er så helt vanvittig redd for å ikke få meg jobb. Til sommeren fullfører jeg mastergraden min, innen for samfunnsvitenskap. Jeg elsker faget, men angrer som en hund fordi jeg valgte denne retningen, fordi faget kan være litt "diffust". Dette er det ene. Det andre er at jeg har brukt lang tid på utdanningen. Sannheten er at jeg søkte permisjon på master fordi jeg gikk på tidenes psykiske smell og var ordentlig syk i to år. Dette blir vanskelig for å forklare for en potensiell arbeidsgiver. I perioden jeg har hatt permisjon, har jeg hatt en deltidsjobb, så har liksom ikke bare ligget på sofaen. Karakterene mine er heller ikke all verden, jeg har alt fra A til D, og snittet mitt lander på C+/B-. Jeg føler meg så mislykket, allerede før jeg har begynt å søke jobb. Selvtilliten min er fullstendig på bunnen, jeg skammer meg og føler rett og slett at jeg aldri kommer til å få til noe. Jeg får klump i magen bare av å tenke på at noen skal spørre meg om hvordan det går med masteroppgaven, eller at de skal komme kommentarer om jeg "ikke snart er ferdig?". Det føles så sårt at jeg faktisk har begynt å grine når folk har spurt.

 Jeg er egentlig litt usikker på hva jeg vil med denne tråden, men tror kanskje jeg håper å høre at folk kan ha hatt lignende erfaring og at det har gått bra. Kanskje dere har noen tips å komme med til meg? Hvordan skal jeg klare dette, gjøre det beste ut av situasjonen?

Anonymkode: b76aa...226

[AnonymBruker]

Er et snitt på B dårlig? Synes du skal være fornøyd jeg

Anonymkode: efcd5...112

[AnonymBruker]

Det er i beste fall B-. Det avsluttende snittet avhenger helt av masteroppgaven min, som jeg selvsagt også er helt friket ut for. Men takk.  

Anonymkode: b76aa...226

[AnonymBruker]

Ikke ta sorgene på forskudd! Jeg har troa på at dette skal gå helt fint. Pust med magen, gjør ferdig masteren og gled deg over at du snart er klar for arbeidslivet  

Du har gjort en fantastisk jobb som fullfører en master selv om du har vært psykisk syk. Og det snittet der er ikke dårlig. 

Anonymkode: 65d76...c66

[kariussen]

Vil prøvd å psyke deg opp mest mulig før du begynner søkingen, for dersom du ikke mener du kan er det lite sannsynlig at arbeidsgiver synes det. Selv bruker jeg speilet til å psyke meg opp før telefonsamtaler til mulig arbeidsgiver for å høres mest mulig positiv og energisk ut. For klarer du overbevise deg selv om at du er den beste ansatte arbeidsgiveren kan få, er det mye større sannsynlighet for at arbeidsgiveren er enig. I tillegg øv deg på hva du skal svare på ulike spørsmål, som hvorfor de skal velge deg uten erfaring, eller hvorfor du vil gjøre en god jobb. Det er heller ingen skam å utsette innlevering av master,  vet om flere som har gjort det av ulike grunner. Vær positiv for dette klarer du 

Ps bare si at du ikke enda er helt fornøyd med masteren dersom folk graver, det pleier å tie de fleste  

Hilsen en som også søker jobb etter endt utdanning i vår. 

Endret 22. februar 2017 av kariussen

[AnonymBruker]

Går sikkert fint. Ikke så uvanlig i generasjon perfekt. 

Anonymkode: a07ce...dea

[AnonymBruker]

Folk som kjenner tyngden av depresjon er fine dype folk. Det er kunnskap i det kjenne sorg. Du vil nok greie deg fint! Men ta vare på dg selv ved å ikke stresse

Anonymkode: 1e2a0...4ef

[AnonymBruker]

Takk, dere! Jeg tror en ting som gjør at jeg synes dette er så tungt er at jeg snart fyller tretti. Det er jo ikke noen krise i seg selv, men jeg føler at jeg burde vært et annet sted nå. Jeg hadde sett for meg at jeg var et annet sted.

Ville dere reagert dersom dere fikk en nyutdannet og uerfaren kollega på ca. tretti? 

Og tenker dere jeg at jeg bør være ærlig på evt. intervju om hvorfor jeg har brukt så lang tid? Smellen jeg gikk på ble utløst av en krise, som jeg tror folk vil ha forståelse for at var tøff. Er redd at folk da kan tenke at jeg er skjør og ikke kanskje vil takle motgang i livet. På bachelor virret jeg litt rundt, men det er jo ikke så uvanlig, og jeg tok hele tiden studiepoeng og fullførte til sammen nesten to bachelorgrader. Det er mest dette med at selve masteroppgaven min tar så sinnsykt lag tid jeg er bekymret for. 

Anonymkode: b76aa...226

[AnonymBruker]

Jeg er student nå og har en i klassen som er over 50 år, så 30 år og nyutdannet bør ikke være noe problem  

Anonymkode: 65d76...c66

[kariussen]

Nei, går selv på studie med flere rundt den alderen og det er ikke lengre uvanlig, og du har jo en godkjent grunn. Snu det om til det positive, du har kommet deg gjennom mer enn folk flest og lært dine styrker på en måte mange andre ikke har. Og med nesten to bachelorer og en master er det vel ingen som reagerer på alderen, du har jo utrettet masse! Om du sier noe under et intervju må du nesten se ann, hva som føles komfortabelt og riktig, men tror de fleste har forståelse for psykisk sykdom i dag. Det er mange som bruker lang tid på masteren, så ikke stress for mye med det for tror ikke det vil sette deg i et dårlig lys.  

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er student nå og har en i klassen som er over 50 år, så 30 år og nyutdannet bør ikke være noe problem  

Anonymkode: 65d76...c66

Oi, det er tøft!

Anonymkode: b76aa...226

[AnonymBruker]

Helt vanlig å være i slutten av 20-årene før man er ferdig utdannet. Noen begynner sent, andre studerer lenge, mens andre igjen har opplevd at noe uforutsett skjer under selve utdanningen. 

Det er ikke uvanlig at folk bruker noen ekstra år på en master. Jeg har faktisk mine tvil om du i det hele tatt vil få spørsmål om dette på et intervju, men hvis du gjør det så får du si sannheten - at du ble syk - at det var noe som skjedde, som gjorde at du måtte ha en pause. 

Det virker som at du bærer på mye skam. Kanskje fordi du har lagt så store forventninger på deg selv. Jeg tror det er helt vanlig at folk ikke helt "er der de ønsker", og hvis de først er der de ønsker, så er det ikke gitt at de faktisk er fornøyd likevel. Vi mennesker er sjelden fornøyde. Det er i alle fall min erfaring. Uansett hvor bra egentlig ting er, så er man aldri fornøyd. 

Anonymkode: aba6b...69d

[AnonymBruker]

Du kan jo søke på jobber utenfor utdannelsen. Med en mastergrad så burde du kunne få det meste som er av "vanlige" jobber. Bedre enn ingenting.

Anonymkode: 713ba...9a4

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du kan jo søke på jobber utenfor utdannelsen. Med en mastergrad så burde du kunne få det meste som er av "vanlige" jobber. Bedre enn ingenting.

Anonymkode: 713ba...9a4

Hva mener du med "vanlige" jobber?

Anonymkode: b76aa...226

[AnonymBruker]

TS, jeg forstår deg skikkelig godt. Er i cirka samme situasjon, men et annet studie. Til og med karaktersnittet er likt, og akkurat som deg skammer jeg meg over det. Jeg har nok enormt høye forventninger til meg selv, og føler egentlig bare at jeg har mislyktes totalt, at jeg aldri kommer til å oppnå noe annet enn middelmådighet osv. Ikke minst tenker jeg mye på hvor idiot jeg var som en gang trodde at jeg kunne gjøre det bra (i form av en god jobb).

Jeg vet at dette er ekstremt destruktivt, og ikke minst det rene idioti. Det er imidlertid ekstremt vanskelig å klare å snu tankegangen. Jeg har egentlig avfunnet meg med at dette er en tøff periode, og at jeg ikke blir lykkelig før jeg får jobb. Selv om det kanskje ikke blir drømmejobben er det ok. Prøver å tenke at det selvsagt er mulig å bytte jobb etterhvert, og at enhver erfaring er god. Likevel dukker det opp destruktive og vonde tanker om at jeg ikke duger til noen ting. 

Søk så mange jobber du kan. Husk at den første jobben ikke er den du kommer til å ha for resten av livet. Selv om man vet at en slik vond periode som du er i nå vil gå over snart er det ufattelig vondt å stå midt oppe i det. Det er vanskelig å tenke positivt om seg selv når man fullfører studiene mutters alene uten noen særlige tilbakemeldinger. 

Om ikke annet er det godt å vite at man ikke er alene om dette

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: e1367...e07