Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

33 minutter siden, stf skrev:

Jeg bare griner og griner.. Svak som jeg er. Som jeg hater meg selv for det.

Er helt fra meg av håpløshet, og alt virker bare å være uendelig mørkt. Ting løser seg jo aldri! Ikke for meg, uansett. Ingen vil ha meg, jeg er uønsket. Jeg har ingen å snakke med, ingen som ser meg eller hvordan jeg har det. Hva slags verdi har jeg da i denne verden?

Det føles som om verden er konstruert for å gjøre det mest mulig kjipt for meg i livet. Jeg er ikke takknemlig for å fått tildelt livet, jeg er bitter for at det var akkurat meg som ble født.

Alt er bare avvisning uansett, enten det er jenter eller jobbmuligheter. Hva om en eneste jævla positiv ting kunne skje meg? Hvorfor har jeg fått all angsten, de depressive tankene og fobiene som nesten finnes? Hvorfor alt dette negative inni min sarte og sårbare kropp og sjel? Er det ment for meg å bære alt dette?

Jeg har så vondt i hodet nå.. Blir morgendagen bedre?

Har du god kontakt med foreldrene dine, eventuelt søsken eller andre familiemedlemmer?

Anonymkode: 8556b...99b

[BerntHulken]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har du god kontakt med foreldrene dine, eventuelt søsken eller andre familiemedlemmer?

Anonymkode: 8556b...99b

Pappaen min er død, og kontakten med mamma er ikke nær nok til at jeg kan prate om slikt. Ei heller resten av familien..

[AnonymBruker]

På 9.1.2018 den 20.51, stf skrev:

Jeg bare griner og griner.. Svak som jeg er. Som jeg hater meg selv for det.

Er helt fra meg av håpløshet, og alt virker bare å være uendelig mørkt. Ting løser seg jo aldri! Ikke for meg, uansett. Ingen vil ha meg, jeg er uønsket. Jeg har ingen å snakke med, ingen som ser meg eller hvordan jeg har det. Hva slags verdi har jeg da i denne verden?

Det føles som om verden er konstruert for å gjøre det mest mulig kjipt for meg i livet. Jeg er ikke takknemlig for å fått tildelt livet, jeg er bitter for at det var akkurat meg som ble født.

Alt er bare avvisning uansett, enten det er jenter eller jobbmuligheter. Hva om en eneste jævla positiv ting kunne skje meg? Hvorfor har jeg fått all angsten, de depressive tankene og fobiene som nesten finnes? Hvorfor alt dette negative inni min sarte og sårbare kropp og sjel? Er det ment for meg å bære alt dette?

Jeg har så vondt i hodet nå.. Blir morgendagen bedre?

Du, dette er akkurat som å lese om meg. Om det kan være noen trøst. Bortsett fra at jeg er dame. 36 år og føler meg så mislykket i forhold til de fleste andre på min alder. Jeg har blitt avvist av menn hele livet.. jeg har blitt slått ned av menn og banket opp ganske ille. Lider av PTSD. Har hatt kjærester og har nå men jeg blir jo alltid dumpa uansett, så hva er vitsen? 

I dag er en ille dag. Eller hele uka egentlig. Jeg er så langt nede Til og med kollegene mine bemerket i dag hvor ulykkelig jeg ser ut. Og jeg føler meg så patetisk siden jeg viser så tydelig at jeg er lei meg. Gjør det jo ikke med vilje. Hvorfor kan jeg ikke bli glad? Hvorfor kan jeg ikke nyte her og nå istedet for å deppe over fortiden?

Det eneste som gjør meg glad for tiden er trening. Jeg går helt vilt mye på ski for tiden, syns det hjelper å slite seg ut også elsker jeg naturen. Har du prøvd dette? Eller bare gå en tur ute? 

Er også LEI av at så mange sier jeg bør gå til psykolog igjen. Jeg har gått til veldig mange og alle sier det samme.. Vær sosial, reis, finn på ting som du liker så går depresjonen over. Nei det gjør ikke det. 

Anonymkode: 1f0fe...126

[Gjest supernova_87]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du, dette er akkurat som å lese om meg. Om det kan være noen trøst. Bortsett fra at jeg er dame. 36 år og føler meg så mislykket i forhold til de fleste andre på min alder. Jeg har blitt avvist av menn hele livet.. jeg har blitt slått ned av menn og banket opp ganske ille. Lider av PTSD. Har hatt kjærester og har nå men jeg blir jo alltid dumpa uansett, så hva er vitsen? 

I dag er en ille dag. Eller hele uka egentlig. Jeg er så langt nede Til og med kollegene mine bemerket i dag hvor ulykkelig jeg ser ut. Og jeg føler meg så patetisk siden jeg viser så tydelig at jeg er lei meg. Gjør det jo ikke med vilje. Hvorfor kan jeg ikke bli glad? Hvorfor kan jeg ikke nyte her og nå istedet for å deppe over fortiden?

Det eneste som gjør meg glad for tiden er trening. Jeg går helt vilt mye på ski for tiden, syns det hjelper å slite seg ut også elsker jeg naturen. Har du prøvd dette? Eller bare gå en tur ute? 

Er også LEI av at så mange sier jeg bør gå til psykolog igjen. Jeg har gått til veldig mange og alle sier det samme.. Vær sosial, reis, finn på ting som du liker så går depresjonen over. Nei det gjør ikke det. 

Anonymkode: 1f0fe...126

Jeg synes det høres ut som noen snodige psykologer. Det er en del som mener at psykiske lidelser handler om hjernekjemi og biologiske årsaker og alt det der. For dem er det enkelt: psykofarmaka, og det som du nevner: gjøre livet godt og verdt å leve. Men andre mener at psykiske lidelser kommer av traumer og erfaringer i livet som man har levd. Da vil det handle om å kunne forholde seg til disse på en god måte. Bearbeide dette. Dersom årsaken til depresjonen er en erfaring tenker jeg at det vil være relevant å snakke om denne erfaringen for å løse problemet. Dersom årsaken til depresjonen er negative tankemønstre tenker jeg det vil være relevant å endre disse tankemønstrene. Jeg tror det er sjelden årsaken til depresjon er så enkel som "er for lite sosial, finner ikke på noe, reiser ikke". Dette gjelder gjerne de som blir deprimert etter at de har blitt ufør, eller nedsatt funksjonsevne, eller er alvorlig fysisk syk. 

Uansett, det finnes SÅ mange behandlingsmåter for depresjon og andre psykiske lidelser. Kognitiv terapi, atferdsterapi, mentaliseringsbasert terapi, det høres forferdelig lett ut hvis de bare har sagt "vær sosial, reis, finn på ting" som om det liksom løser et problem. Da måtte vel i så fall problemet vært kjedsomhet. 

Ja, dette var en liten rant. Kjedelig å lese at du har vært hos veldig mange psykologer og at ingen av dem har kunnet hjelpe deg. Kanskje du kan lese litt om samtaleterapi selv og kanskje det vil hjelpe deg til å kunne finne riktig behandler neste gang? Jeg er veldig for å selv oppsøke informasjonen, men det hjelper kun så og så langt, for selv om man kan drive egenterapi, og gjøre kognitiv terapi-oppgaver alene, så er det aldri det samme som å ha en terapeut som bringer et utenfra perspektiv på ting. 

Jeg har slitt mye med å være i fortiden eller være i fremtiden, og aldri her og nå, og nyte det jeg faktisk har. Jeg blir hjemsøkt av vonde minner, eller bekymrer meg for fremtiden som enda ikke har skjedd. Men jeg har lært at det mye er en øvingssak. Man må øve seg på å være tilstede. Øve seg på å ikke la bekymringer og kaostanker og tankespinn rive en med seg. Men før man øver må man jo vite hvordan man skal øve. Jeg skulle ønske jeg kunne sette ord på hvordan jeg gjør det, men det vet jeg ikke helt. Skulle ønske det var noe jeg kunne si for å hjelpe deg! 

[Elán]

I morgen skal min samboer bli med til psykologen. Jeg gruer meg noe vanvittig. Går rundt meg selv.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva jeg driver med, eller hva som foregår. I dag lå jeg i senga til klokka 17. Får ikke gjort noe hjemme, lager ikke mat, vasker ikke, ikke kåken og ikke meg selv. Står opp, legger meg. Livet er bare.. så jævlig tungt. Er så redd for å gjøre feil valg, basert på feil følelser. Og de to følelsene jeg har for tiden er utmattelse og angst. Selv drømmene mine er bedre enn denne realiteten jeg er i...

Anonymkode: 09071...c71

[AnonymBruker]

19 timer siden, Rainstorm skrev:

Jeg synes det høres ut som noen snodige psykologer. Det er en del som mener at psykiske lidelser handler om hjernekjemi og biologiske årsaker og alt det der. For dem er det enkelt: psykofarmaka, og det som du nevner: gjøre livet godt og verdt å leve. Men andre mener at psykiske lidelser kommer av traumer og erfaringer i livet som man har levd. Da vil det handle om å kunne forholde seg til disse på en god måte. Bearbeide dette. Dersom årsaken til depresjonen er en erfaring tenker jeg at det vil være relevant å snakke om denne erfaringen for å løse problemet. Dersom årsaken til depresjonen er negative tankemønstre tenker jeg det vil være relevant å endre disse tankemønstrene. Jeg tror det er sjelden årsaken til depresjon er så enkel som "er for lite sosial, finner ikke på noe, reiser ikke". Dette gjelder gjerne de som blir deprimert etter at de har blitt ufør, eller nedsatt funksjonsevne, eller er alvorlig fysisk syk. 

Uansett, det finnes SÅ mange behandlingsmåter for depresjon og andre psykiske lidelser. Kognitiv terapi, atferdsterapi, mentaliseringsbasert terapi, det høres forferdelig lett ut hvis de bare har sagt "vær sosial, reis, finn på ting" som om det liksom løser et problem. Da måtte vel i så fall problemet vært kjedsomhet. 

Ja, dette var en liten rant. Kjedelig å lese at du har vært hos veldig mange psykologer og at ingen av dem har kunnet hjelpe deg. Kanskje du kan lese litt om samtaleterapi selv og kanskje det vil hjelpe deg til å kunne finne riktig behandler neste gang? Jeg er veldig for å selv oppsøke informasjonen, men det hjelper kun så og så langt, for selv om man kan drive egenterapi, og gjøre kognitiv terapi-oppgaver alene, så er det aldri det samme som å ha en terapeut som bringer et utenfra perspektiv på ting. 

Jeg har slitt mye med å være i fortiden eller være i fremtiden, og aldri her og nå, og nyte det jeg faktisk har. Jeg blir hjemsøkt av vonde minner, eller bekymrer meg for fremtiden som enda ikke har skjedd. Men jeg har lært at det mye er en øvingssak. Man må øve seg på å være tilstede. Øve seg på å ikke la bekymringer og kaostanker og tankespinn rive en med seg. Men før man øver må man jo vite hvordan man skal øve. Jeg skulle ønske jeg kunne sette ord på hvordan jeg gjør det, men det vet jeg ikke helt. Skulle ønske det var noe jeg kunne si for å hjelpe deg! 

Takk @Rainstorm, du gir alltid så gode råd  Jeg har gått i kognitiv terapi, men etter å ha pratet med x antall psykologer som sa "det er synd å høre at du føler det sånn" så ble jeg ganske lei. Er klar over at det er meg selv som må gjøre jobben men jeg er bare så utrolig langt nede. I dag hadde jeg nok en elendig dag på jobb. Huff. Flere som spurte hvorfor jeg ser så ulykkelig ut og masse private spørsmål jeg ikke ville svare på. Vet de mener det godt, de er gode mennesker som bryr seg om meg. Men jeg orker bare ikke snakke med noen for tiden, hvis du skjønner? 

Nå begynner det å bli vanskelig å bortforklare ting også. Kjæresten vil jeg ikke fortelle om depresjonen til, for da syns han sikkert jeg er teit. Jeg er veldig blid og livlig rundt han. Men i morgen vil han at vi skal på fest og jeg kjenner bare at jeg har veldig liten lyst.. Har mest lyst til å ta masse sovetabletter og sove meg gjennom helgen. Ene kompisen min mener det er en veldig dårlig idé, og sa jeg burde dra på fest uansett. Skal sies at jeg har ikke så stort nettverk og vennene mine er mye opptatt for tiden. Så jeg er mye alene. Og mine venner er veldig lei av den deprimerte meg...

Skulle ønske det fantes en enkel løsning på depresjon. For oss alle i denne tråden! Hvorfor deppe når det er så mye gøy å oppleve? Bare synd man ikke setter pris på ting. Eneste gangen jeg følte meg litt lykkelig nylig var da jeg var på et flott sted der det var sol og varmt. Det hjalp på humøret der og da hvertfall.

Håper dere får en fin helg.. jeg syns egentlig helgene er litt triste og tomme. Har for mye tid til å tenke. 

 

Anonymkode: 1f0fe...126

[Fantastica]

Jeg slet mye med PTSD, men etter målrettet traumeterapi er jeg nå symptomfri. Livet mitt er blitt så mye bedre, og jeg føler meg rustet til å takle det meste livet kaster mot meg. Har du mulighet til å få noen til å søke deg inn på noe sånt? Modum, kanskje?

[AnonymBruker]

Har ikke ord. Er sliten av mørket. Det suser i hodet mitt, så mange tanker. Sliten.        

Anonymkode: 02b68...f39

[AnonymBruker]

29 minutter siden, Fantastica skrev:

Jeg slet mye med PTSD, men etter målrettet traumeterapi er jeg nå symptomfri. Livet mitt er blitt så mye bedre, og jeg føler meg rustet til å takle det meste livet kaster mot meg. Har du mulighet til å få noen til å søke deg inn på noe sånt? Modum, kanskje?

Hva gikk denne terapien ut på egentlig? Ja det kan hende det er noe for meg faktisk.. 

Anonymkode: 1f0fe...126

[Fantastica]

Du kan lese om det her: http://www.modum-bad.no/behandling/traume/

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Fantastica skrev:

Du kan lese om det her: http://www.modum-bad.no/behandling/traume/

Takk for linken. Det ser ut som dette er gruppeterapi og at ventetiden er på rundt 1,5 år? I tillegg må man ha psykolog ved siden av. Virker veldig omfattende, og det går ikke med min jobb dsv. Jeg hadde heller ikke klart å si noe i gruppeterapi.. har angst for å snakke offentlig. Men bra tilbudet finnes for de som klarer det  

Anonymkode: 1f0fe...126

[Fantastica]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for linken. Det ser ut som dette er gruppeterapi og at ventetiden er på rundt 1,5 år? I tillegg må man ha psykolog ved siden av. Virker veldig omfattende, og det går ikke med min jobb dsv. Jeg hadde heller ikke klart å si noe i gruppeterapi.. har angst for å snakke offentlig. Men bra tilbudet finnes for de som klarer det  

Anonymkode: 1f0fe...126

Ikke avvis det så lett. Be om henvisning, stå i kø. Kanskje ting har endret seg om halvannet år.

[AnonymBruker]

Brukte ufattelig mye krefter på et krevende barn i dag. Krefter jeg absolutt ikke hadde, fordi jeg er så sliten, deprimert, og sliten av å være deprimert. Men jeg ville så gjerne at vi skulle ha en fin dag sammen. Prøvde å si at grensen var nådd uten noen som helst effekt, og til slutt røk strikken og jeg begynte å gråte. Ungen ble forskrekket, men ektefellen på telefonen klarte bare ikke å være på min bølgelengde. Jeg sa at jeg måtte gå og la på, men minutter senere ringte telefonen igjen. Snakket en stund, fortsatt ingen faktisk forståelse - men, det skal sies, forsøk på å være til hjelp. Forsøk.

Det blir ganske håpløst å komme inn i en situasjon og spørre 15 spørsmål for å finne ut av settingen og så gi en masse råd når man 1) ikke har vært der 2) ikke kan faktisk gjøre noe 3) irrettesetter barnet (igjen, uten å ha noe med noe å gjøre) og 4) bruker tid - masse tid - som jeg kunne brukt på å lande det hele. Takk, altså.

En halvtime etterpå får jeg en melding hvor det går i "jeg prøver å hjelpe, men du lar meg ikke/vil ikke ha hjelp" bla bla ekteskapsløfter bla bla. Ja, så hvorfor er jeg fortsatt her alene da? Du spør jo aldri hva jeg faktisk trenger, hva *jeg* ønsker. Litt informasjon hadde vært fint, kanskje at du *lyttet* en gang, og ikke bare pratet selv.

Til at jeg blir beskyldt for å ha makten i forholdet handler det virkelig aldri om hva jeg ønsker eller trenger. Det er liten vits i å ringe og prate nå, for det blir bare en masse "hva med meg da?"-drama som jeg verken har tid eller ork til. Ikke at det blir bedre å utsette det, egentlig. Kjenner det butter skikkelig nå. Vil bare mure meg inne og tilbringe et par uker under dyna.

Anonymkode: d0fa5...54f

[Elán]

Jeg er så nær kanten akkurat nå... tanker flyr og jeg orker ikke noe lengre. Har stengt meg inne på badet og ungen løper etter meg når jeg trenger 5 minutter alene for å ikke bryte sammen. Hva skjedde? Jo, jeg brøt sammen.

[AnonymBruker]

På facebook så er profilbildet mitt 7 år gammelt. Lastet opp et nytt. Bilde er fra snapchat, sendt/tatt da jeg var langt nede for noen uker siden. Det er det eneste nye bildet jeg har. Lastet det opp siden det var nytt. 
Mamma ringer meg og sier det rett ut "Du xx, det bilde du lastet opp... du ser depresjonen i øynene dine. Går det bra med deg?". 
Slettet bildet og gjemmer meg nå under dyna. Håper ingen andre så det bilde. Hater når angsten og depresjonen blir tydelig. Gjør alt jeg kan for å skjule det. Mamma vet ikke at jeg enda er deprimert. Hun tror det gikk over for flere år siden. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Gjest Catalina Culès]

Disse tankene altså, alt går i svart umulig å tenke positivt, har bare lyst til å gråte og skrike få ut alt, men klumpen vil ikke løsne...er så sliten og lei.

[Elán]

Den følelsen når kjæresten sier jeg bare kan forsvinne... jeg får ikke puste...

[oqegic]

På 3.1.2018 den 17.29, AnonymBruker skrev:

Har det akkurat sånn selv. Og forstår ikke hvorfor. Men det er så uutholdelig at jeg bare vil ende alt. Jeg skjønner ikke hvordan de som stod meg nær plutselig bare kan gå videre å glemme meg etter så mange år og hendelser også være lykkelige. Jeg klarer ikke annet enn å savne de som betydde noe. Prøver å finne nye mennesker, men det tar lang tid å nå inn til de om aldri dessverre. Alle er bare opptatt med sitt. Mens jeg prøver å finne tilbake til livet eller kjempe om å få et normalt liv. Hvorfor mislykkes jeg på alle arenaer. Jeg trodde jeg hadde truffet han jeg skulle dele hele livet med og få barn med pluss at jeg fikk kjenne på det jeg hadde lengtet etter hele livet. Felleskap. Ser veldig mange rundt meg gifter seg, leier hverandre i hånden og holder rundt hverandre, får barn og blir lykkelige, har mange venner osv. Får ikke engang delta i ting eller ta del i noens liv. 

Anonymkode: b2ac4...b9f

Klem til deg 😊 kjenner meg sånn igjen i det du skriver

[Fantastica]

3 timer siden, Elán skrev:

Den følelsen når kjæresten sier jeg bare kan forsvinne... jeg får ikke puste...

Du, jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Han høres ikke helt god ut, han kjæresten din. Det der er langt over streken!