Den store depresjonstråden

[Tiuren01]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Rart det der. Jeg lengter etter å være alene. Det er folk rundt meg til enhver tid, jeg må alltid være noe for noen, både hverdag og helg. Får aldri lov til å gjøre nøyaktig som jeg vil, fordi det er mennesker som er totalt avhengige av meg. Jeg har lyst til å skrike høyt og kaste ting rundt meg, men det kan jeg ikke. Så da må jeg bare fortsette da, å leve i et fengsel jeg aldri kommer meg ut av.

Anonymkode: 65076...31a

Ja, ulike livssituasjoner kan føre til ulike behov/frykter. Jeg er alt for mye alene, og jeg føler meg ekstremt ensom også når jeg er med venner av meg. Føler meg helt lost. Som om jeg står midt i en storby uten et eneste menneske. Hvor det er så stille og forlatt at en kan høre sin egen pust. 

På samme tid vet jeg hvordan det føles å ha folk rundt seg hele tiden som trenger at en stiller opp. Hvor det aldri kommer en pause og den samme torturen går i rundgang for hver eneste dag. Vet ikke helt hva jeg synes er verst for å være ærlig. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Tiuren01 skrev:

Ja, ulike livssituasjoner kan føre til ulike behov/frykter. Jeg er alt for mye alene, og jeg føler meg ekstremt ensom også når jeg er med venner av meg. Føler meg helt lost. Som om jeg står midt i en storby uten et eneste menneske. Hvor det er så stille og forlatt at en kan høre sin egen pust. 

På samme tid vet jeg hvordan det føles å ha folk rundt seg hele tiden som trenger at en stiller opp. Hvor det aldri kommer en pause og den samme torturen går i rundgang for hver eneste dag. Vet ikke helt hva jeg synes er verst for å være ærlig. 

Ironisk nok så er det dette fengselet som holder meg oppe, for hvis jeg hadde fått ønsket mitt oppfylt om å være alene så hadde jeg gått til grunne. Nå er jeg pent nødt til å fungere på et vis, fordi jeg må. At det til tider føles for jævlig at jeg er nødt til å leve fordi noen trenger meg får så være.

Anonymkode: 65076...31a

[Tiuren01]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ironisk nok så er det dette fengselet som holder meg oppe, for hvis jeg hadde fått ønsket mitt oppfylt om å være alene så hadde jeg gått til grunne. Nå er jeg pent nødt til å fungere på et vis, fordi jeg må. At det til tider føles for jævlig at jeg er nødt til å leve fordi noen trenger meg får så være.

Anonymkode: 65076...31a

Skjønner hva du mener. Jeg hadde det slik for ett år siden. Livet mitt har tatt en veldig dramatisk turn siden da, så har på en måte opplevd begge ytterpunktene. Jeg følte meg fullstendig kvalt. Hvert minutt var en pine og det eneste jeg så fram til var å få sove, men så dårlig som jeg sov, ble også det en forferdelig situasjon. Jeg følte jeg satt fast i det samme. Dag ut og dag inn, og jeg kunne ikke gjøre noe for å slippe. Vel, jeg gjorde jo til slutt det da, og gradvis fra da har jeg havnet her jeg er nå. Det er ikke noe bedre for å si det slik. 

Også nå sitter jeg fast. Også nå handler det mest om å overleve, men på en annen måte enn før. 

[Gjest Daryl Dixon]

Motivasjonen er nådd bunnen og er helt likegyldig. Et nysingel, etter eget valg. Ikke pga manglende følelser, men for at det var det beste for henne. Alt er meningsløst. Pleier å være sosial og har klart å holde maska, nå er det ikke noe som frister, og folk har begynt å reagere. Det er ikke noe jeg vil de skal. Men om fasaden raser har jeg ikke ork å bry meg. Selv om jeg ser at på sikt er det dumt og. Alt føles som et mareritt i et kvalmende vakum. Skulle gjerne våkne snart.  

[Elán]

Jeg blir gal. Er alltid nær sammenbrudd. Var med mamma i dag. Har vanligvis ikke kontakt med henne. Hun begynte å snakke om vekta mi og hvor feit jeg er. Selv vet jeg at jeg er litt overvektig, men jeg er ikke alvorlig overvektig, og i tillegg jobber jeg for å få ned vekta på en god og sunn måte. Når hun tar opp hvor perfekt kroppen min var da jeg hadde spiseforstyrrelser for noen år tilbake, ble det nok. Jeg blir tydeligvis (i følge henne) fornærma når hun nevner dette til meg. Klart det ikke er gøy å høre, men jeg kjente hvor lei jeg virkelig ble.

Da jeg kom hjem var jeg så sliten at jeg la meg rett på gulvet og begynte å gråte. Klarte ikke slutte. Fikk att på til et angstanfall. Heiv etter pusten og kjentes ut som om jeg fikk hjerteinfarkt. Jeg hadde så vondt i brystet. Nå sitter jeg med en klump i halsen. Vil bare gråte mer, men jeg er for sliten. Kroppen klarer ikke reagere med. Psykolog i morgen. Vurderer å få en akutt time til psykiater slik at jeg kan få antidepressiva og angstmedisin i jula. Jeg vet at dette ikke vil gå over med det første og får nok ikke ny psykologtime før over jul. Jeg trenger minimum en time i uka...

[SesameStreet]

Å utfordringer, å helvetes, bedritne utfordringer. Dere får meg til å gråte, til å knekke og til å la alle tårene trille, men samtidig så vil jeg ha mer. Hvorfor faen har jeg lyst på mer? Er det fordi at jeg smilte og lo litt i dag? Følte at, for tross av sammenbruddet tidligere denne måneden, så har jeg klart å le litt, smile litt og vise litt følelser? Det gir meg følelser, både vonde og gode? Er det? Det gir lykke? Jeg sitter og vurderer ting som jeg vet andre mennesker skyr som pesten. Og jeg vet ikke om jeg kan gjøre en god jobb, men det hadde da vært morsomt å prøve? 

Helvete, hva er galt med meg? Nå kjenner jeg hjertet slå, føler meg litt svimmel. Tør jeg virkelig dette? 

[BerntHulken]

Verste dagen på en stund idag. Rart hvordan en liten bagatell av en hendelse setter igang negative mekanismer i hjernen som man ikke klarer å styre. Tanker om at man ikke er god nok, at man er ekskludert og ikke passer inn.

Ofte tenker jeg; hvorfor alltid meg. Hvorfor opplever alltid jeg bare negative ting, mens andre opplever alt det fine livet? Hvorfor mestrer andre livet så bra, men ikke meg?

Hvorfor får alle andre partnere og ikke meg? Hvorfor har alle andre mange venner, og ikke meg?  Hvorfor lykkes alle andre i arbeidslivet, og ikke meg? 

Hvorfor fortjener jeg ikke de fine tingene i livet? Hva har jeg gjort galt? Hvorfor fører aldri positiv tenkning til noe positivt i livet mitt? Det er jo bare stadig nye trøkker i trynet, uansett om jeg går inn med positivt eller negativt syn. Jeg er til tider ganske sosial, men jeg føler aldri at jeg er inni "gjengen". Alle andre har så god kontakt..

Ingen vil ha meg, verken som venn eller partner.

Disse følelsene er uutholdelige å kjenne på. Og jeg vet ikke hvor lenge jeg orker det.

[Elán]

Angsten forverres, men har i allefall fått medisin for å hjelpe meg gjennom jula. Reiser til svigers i dag. Psykologen frarådet meg det, men hvis jeg absolutt skulle dra, måtte jeg/kjæresten si i fra at jeg trenger ro. Har kjøpt massasjeball som skal hjelpe meg å være "tilstedeværende" siden jeg ofte forsvinner i angstens verden og får blackout. Gruer meg...

[Tiuren01]

Jeg. Er. Så. Sliten. 

De siste dagene har gått i ett med samtaler med psykolog, samtale med fastlege og kontakt i psykiatrisk hjemmetjeneste, julegaveshopping, besøk av venninner, bursdagsmiddag hos familie. Men skulle tro jeg kjente på et snev av lykke. For jeg er jo heldig som har noen i livet mitt. Tankene går dessverre mye til hvor ensom jeg faktisk er store deler av året. Mine gode venninner bor langt unna, så de kommer bare hjem til jul og sommer. Av og til påske. Ellers er jeg for det meste alene. Med unntak av en og annen sjelden kveld med den eneste vennen jeg har i byen. I tillegg så ligger jo depresjonen der. Hele tiden. Og frykten. Frykten for framtiden. For livet. Jeg strekker ikke til. Jeg fungerer ikke. Mislykket. 

Også er det jo det, at jeg har blitt forlatt/avvist/utestengt. Det gjør så vondt, og blir verre og verre jo mer jul det blir. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få tilbake driven i meg. Ingenting gir mening. Nå venter jeg bare på kvelden så jeg kan ta sovemedisin og sove..Forhåpentligvis til i morgen, men det er sjelden vare at jeg sover hele natta. 

[Gjest Daryl Dixon]

4 timer siden, Tiuren01 skrev:

Jeg. Er. Så. Sliten. 

De siste dagene har gått i ett med samtaler med psykolog, samtale med fastlege og kontakt i psykiatrisk hjemmetjeneste, julegaveshopping, besøk av venninner, bursdagsmiddag hos familie. Men skulle tro jeg kjente på et snev av lykke. For jeg er jo heldig som har noen i livet mitt. Tankene går dessverre mye til hvor ensom jeg faktisk er store deler av året. Mine gode venninner bor langt unna, så de kommer bare hjem til jul og sommer. Av og til påske. Ellers er jeg for det meste alene. Med unntak av en og annen sjelden kveld med den eneste vennen jeg har i byen. I tillegg så ligger jo depresjonen der. Hele tiden. Og frykten. Frykten for framtiden. For livet. Jeg strekker ikke til. Jeg fungerer ikke. Mislykket. 

Også er det jo det, at jeg har blitt forlatt/avvist/utestengt. Det gjør så vondt, og blir verre og verre jo mer jul det blir. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få tilbake driven i meg. Ingenting gir mening. Nå venter jeg bare på kvelden så jeg kan ta sovemedisin og sove..Forhåpentligvis til i morgen, men det er sjelden vare at jeg sover hele natta. 

Kjenner meg igjen i det uthevede. Utrolig slitsomt å ha det sånn.

[Duff]

Drittsystem. Etter ett år i en behandlig som ble mer og mer merkelig og etter hvert rett og slett skummel fikk jeg fastlegen til å henvise meg til dps. Det ble avslag med beskjed om at psykologen man gikk til måtte henvise. Ok. Fatt mot og gjøre det da. Kostet mye å gjøre det og timen ble ubehagelig de lux. Psykologen ble rett og slett sint  (rolig men det lyste ut av øynene). Joda han skulle henvise. Vel. I dag spurte jeg fastlegen om dette fordi jeg ikke har hørt noe fra dps. 

Fastlegen leste opp ett brev han hadde skrevet. Det sto det: jeg henviser henne ikke. Hun har hatt 12 timer og vert borte mange timer. Du må ta en prat med klienten om det.

Så nå er jeg totalt nedkjørt. Bare gråter og orker ikke uro, kroppen dirrer konstant. Våknet med at jeg gråter og puta er vår. Jeg klarer ikke ha andre rundt meg men alle barna er hjemme og vi skal feire sammen med en annen familie. Hva kan jeg gjøre for å holde ut dagen og bør jeg melde denne psyk inn til fylkeslegen? 

[AnonymBruker]

6 timer siden, Duff skrev:

Drittsystem. Etter ett år i en behandlig som ble mer og mer merkelig og etter hvert rett og slett skummel fikk jeg fastlegen til å henvise meg til dps. Det ble avslag med beskjed om at psykologen man gikk til måtte henvise. Ok. Fatt mot og gjøre det da. Kostet mye å gjøre det og timen ble ubehagelig de lux. Psykologen ble rett og slett sint  (rolig men det lyste ut av øynene). Joda han skulle henvise. Vel. I dag spurte jeg fastlegen om dette fordi jeg ikke har hørt noe fra dps. 

Fastlegen leste opp ett brev han hadde skrevet. Det sto det: jeg henviser henne ikke. Hun har hatt 12 timer og vert borte mange timer. Du må ta en prat med klienten om det.

Så nå er jeg totalt nedkjørt. Bare gråter og orker ikke uro, kroppen dirrer konstant. Våknet med at jeg gråter og puta er vår. Jeg klarer ikke ha andre rundt meg men alle barna er hjemme og vi skal feire sammen med en annen familie. Hva kan jeg gjøre for å holde ut dagen og bør jeg melde denne psyk inn til fylkeslegen? 

Legen din er nok heller ikke helt profesjonell her, fastleger skal henvise deg ved behov, uanvhengig om du er i behandling eller ikke. 

Min fastlege nølte ikke med å henvise meg til en annen psykolog, da jeg fortalte om hvordan timene var.

Så her ville jeg sterkt vurdert å bytte fastlege. 

Anonymkode: 88dc2...1e9

[Tiuren01]

9 timer siden, Daryl Dixon skrev:

Kjenner meg igjen i det uthevede. Utrolig slitsomt å ha det sånn.

Absolutt. 

8 timer siden, Duff skrev:

Drittsystem. Etter ett år i en behandlig som ble mer og mer merkelig og etter hvert rett og slett skummel fikk jeg fastlegen til å henvise meg til dps. Det ble avslag med beskjed om at psykologen man gikk til måtte henvise. Ok. Fatt mot og gjøre det da. Kostet mye å gjøre det og timen ble ubehagelig de lux. Psykologen ble rett og slett sint  (rolig men det lyste ut av øynene). Joda han skulle henvise. Vel. I dag spurte jeg fastlegen om dette fordi jeg ikke har hørt noe fra dps. 

Fastlegen leste opp ett brev han hadde skrevet. Det sto det: jeg henviser henne ikke. Hun har hatt 12 timer og vert borte mange timer. Du må ta en prat med klienten om det.

Så nå er jeg totalt nedkjørt. Bare gråter og orker ikke uro, kroppen dirrer konstant. Våknet med at jeg gråter og puta er vår. Jeg klarer ikke ha andre rundt meg men alle barna er hjemme og vi skal feire sammen med en annen familie. Hva kan jeg gjøre for å holde ut dagen og bør jeg melde denne psyk inn til fylkeslegen? 

Uff, så trasig. Også så tungvint at absolutt behandler på DPS må henvise videre. Jeg tenker at å melde til fylkeslegen i første omgang kanskje er litt voldsomt. Det du kan gjøre er å ringe til DPS og be om å få prate med avdelingsleder og/eller overlege. Da kan du fortelle om dine opplevelser og få tydeliggjort hvor stort behov du har for å få videre hjelp. Du har krav på å bytte behandler dersom det ikke fungerer med den du har. De fleste behandlere tar det helt greit da de vet at man ikke passer sammen med alle. Kjemien er for eksempel veldig viktig. 

Endret 23. desember 2017 av Tiuren01

[Duff]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Legen din er nok heller ikke helt profesjonell her, fastleger skal henvise deg ved behov, uanvhengig om du er i behandling eller ikke. 

Min fastlege nølte ikke med å henvise meg til en annen psykolog, da jeg fortalte om hvordan timene var.

Så her ville jeg sterkt vurdert å bytte fastlege. 

Anonymkode: 88dc2...1e9

Fastlegen forsøkte å henvise men det gikk ikke. 

34 minutter siden, Tiuren01 skrev:

Absolutt. 

Uff, så trasig. Også så tungvint at absolutt behandler på DPS må henvise videre. Jeg tenker at å melde til fylkeslegen i første omgang kanskje er litt voldsomt. Det du kan gjøre er å ringe til DPS og be om å få prate med avdelingsleder og/eller overlege. Da kan du fortelle om dine opplevelser og få tydeliggjort hvor stort behov du har for å få videre hjelp. Du har krav på å bytte behandler dersom det ikke fungerer med den du har. De fleste behandlere tar det helt greit da de vet at man ikke passer sammen med alle. Kjemien er for eksempel veldig viktig. 

Kjemien er kjempeviktig. Det er en privat avtalepsykolog jeg har gått hos men pga dårlig kjemi vil jeg over på dps. Jeg må, jeg er lengre nede nå etter ett år hos den psykologen enn når jeg begynte. Fastlegen er enig i at jeg skal bytte, det blir gjort ett nytt forsøk på å henvise nå. 

[BerntHulken]

Ønsker spesielt dere her inne en god jul!

[Duff]

Jeg henger meg på med ønsker om god jul til alle her.

 

[Tiuren01]

God jul alle sammen.  

Denne versjonen av "mitt hjerte alltid vanker", av Ingebjørg Bratland er nydelig. 

 

[SesameStreet]

I dag er en dag der jeg er i skikkelig dårlig humør, føler meg tom og rar, merkelig og fortapt.

Endret 24. desember 2017 av SesameStreet

[Elán]

Da er julaften over. Takk og lov for det. Egentlig vil jeg bare ikke stå opp. Jeg er så deprimert og nærmer meg sakte men sikkert et sted psykisk jeg ikke vil være.

Jeg hater jul. Hater det så intenst. Skulle ønske jeg kunne vært hjemme og ikke hos svigers. Nå begynner maska mi å rakne også og svigers har begynt å se hvor ille jeg har det.

Nå ligger jeg i sengen og gråter. Jeg gruer meg til å stå opp å være sammen med dem. Jeg orker ikke. Har ikke sovet i natt og tanken på felles frokost er jævlig. Jeg vurderer nesten å ringe ambulant akutteam bare for å ha en unnskyldning for å ikke være her, men jeg vet ikke om det tilbudet gjelder i kommunen jeg befinner meg i nå...

[Tiuren01]

Jeg ligger på rommet på sykehuset. Det skjedde ting i natt, som ikke skulle skje. Jeg tørr ikke forlate avdelingen, for jeg er så langt nede nå og stoler overhodet ikke på meg selv..