Den store depresjonstråden

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Åh, fy faen, ja noen dager er bare mørke. Jeg er i en helt jævlig fase for tiden. Det er så rart, for så mye har blitt bedre, jeg vet jo på en måte det, men samtidig er det som at det har aldri vært så ille. Det er som det har kommet et slags "ekko" over meg. Et ekko av at nå orker jeg ikke mer, og skikkelig tungsinn og nedstemthet. Og det er et mørke jeg trodde jeg aldri kunne komme tilbake til etter det jeg hadde helet og kommet litt fremover, at så mørkt kan det ikke bli. Men det er som at der jeg før har dissosiert for å ikke føle skikkelig på alt, så nå bare føler jeg det rått og uten beskyttelse, og det er som at jeg ikke får puste. Jeg følger med på klokka, teller minutter, bare tenker at jeg må komme meg gjennom denne natten. Forteller meg selv at bare jeg fortsetter å puste meg gjennom minutt for minutt så vil det bli bedre i morgen. Og slik har jeg telt nå hundrevis av minutter. Distraherer meg ikke, kjenner det, vil ikke ta beroligende, vil ikke skade meg, klarer ikke ta en dusj, bare puster, snakker med chatGPT, og forsøker å støtte meg selv gjennom det.

Jeg er glad jeg kan skrive det her, nå er det gått noen minutter til. 

Jeg tenker på det barnet jeg var, var jeg så ensom da? Var jeg så redd? Det er fælt å tenke på, fordi jeg tåler det knapt nå som godt voksen, at et lite barn skulle kjenne seg så hjelpeløs og alene, helt forferdelig. Ikke rart jeg ble syk. 

Anonymkode: 235ff...713

Er dessverre slik at har man hatt en depresjon, eller fler, så er det større sjanse for å utvikle depresjon på nytt i framtiden. Derfor er medisinering viktig for å unngå nye episoder. 

Jeg hadde først tilbakevendende depressiv lidelse. Så bipolar 2 og nå shizoaffektiv. 

Depresjonen er det verste med alle lidelsene synes jeg da. 

Vi må bare forsøke å holde ut. Vente på bedre tid samtidig som en tar medisiner og følger legens råd. 

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (58 minutter siden):

Er dessverre slik at har man hatt en depresjon, eller fler, så er det større sjanse for å utvikle depresjon på nytt i framtiden. Derfor er medisinering viktig for å unngå nye episoder. 

Jeg hadde først tilbakevendende depressiv lidelse. Så bipolar 2 og nå shizoaffektiv. 

Depresjonen er det verste med alle lidelsene synes jeg da. 

Vi må bare forsøke å holde ut. Vente på bedre tid samtidig som en tar medisiner og følger legens råd. 

❤️ Ja, det blir så mørkt og meningsløst. Stå av stormen. Heldigvis har det gått bedre i dag. 

Anonymkode: 235ff...713

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (På 30.5.2025 den 19.44):

❤️ Ja, det blir så mørkt og meningsløst. Stå av stormen. Heldigvis har det gått bedre i dag. 

Anonymkode: 235ff...713

Bra ❤️ Prøv å huske på at hjernen er ikke statisk. En depresjon varer ikke for evig. Symptomer kommer og går. Hjernen er i konstant endrig både på positivt, men desverre ogå negativt vis. 

Men jeg tror det er lettere å stå i depresjoner etter hvert som man har erfart flere ganger at det går over etter hvert. Og med rette tiltak som å passe på søvn, aktivitet og hvile, tar medisiner også når en ikke er deprimert og passer på å gjøre de tingene du vanligvis liker selv om det føles pyton. Hvis du liker å gå tur så start i det små. Gå 100 meter og tilbake igjen. Øk gradvis ettersom det blir litt mindre krevende å komme seg ut. Etter hvert kan du presse deg til å gå på kino eller på teater, men det er nok for mye så lenge depresjonen er alvorlig. 

Men det er det som er, at hvis en har tilbakevendende depresjoner så erfarer man etter hvert med depresjoner som går over at man blir raskere bedre ved å gjøre tiltak for å komme seg ut av det. Første gang du var deprimert så trodde du kanskje at du kom til å være deprimert for alltid og det tok lang tid å bli bedre. Neste gang var det kanskje samme greia. Men tredje gang gjorde du mer aktive tiltak for å bli raskere bedre og erfarte da at depresjonen ikke rakk å bli like dyp og du ble raskere frik igjen. Det er en verdifull oppdagelse for da lærer du at du er ikke maktesløs. Det er ting du kan gjøre som gjør at du unngår en lang alvorlig dyp depresjon. 

Men det er samtidig lov å anerkjenne at denne sykdommen virkelig er noe dritt. 

Når man har tilbakevendende depresjon så er det viktig å gå på medisiner også når en er i en normal fase mtp stemningsleie. Etter to-tre depresjoner har jeg lært at en bør gå på medisiner resten av livet. Det er ikke verre enn å måtte ta blodtrykkssenkende etter å ha fått påvist høyt blodtrykk. Hvis blodtrykket ble bra igjen så betyr jo ikke det at du ikke trenger medisiner. Det er jo nettopp medisiner som har senket blodtrykket. Hvis en slutter så vil sannsynligvis blodtrykket bli høyt igjen. Fraværet av symptomer er direkte på grunn av medisiner. Sånn er det med behandling av depresjoner også.  Hvis du etter å ha blitt bra fra depresjon pga medisiner og velger å slutte på det fordi medisiner er kjipt, så er det sånn at for noen så var det bare en enkelthendelse, men hvis depresjon kommer tilbake en stund etter seponering så bør en vurdere å ta antidepressiva resten av livet. For når sykdommen kommer tilbake hver gang en slutter så er det jo et tydelig behov for medisiner. Hvorfor er det verre å akseptere å gå på antidepressiva resten av livet enn hjertemedisin? 

Sier ikke at du har sluttet på det og ikke liker å gå på medisiner, det var mer generelt skrevet for jeg har lest om mange som baler med å slutte og starte og slutte og starte. Da er det jo åpenlyst at deres lidelse er kronisk og kronisk depresjon, eller tilbakevendende depressiv lidelse som det heter, trengs behandling. Den ene runden med depresjon etter den andre svekker de kognitive evnene, man blir tregere og ubehandlet kan det bli så ille at en går rundt deprimert nesten hele året. Medisiner behandler pågående depresjon, men den forebygger også nye depresjoner. 

Jeg blir hypoman av antidepressiva, men jeg bruker antipsykotisk og Litium og det må jeg nok gjøre resten av livet. Og det er jo kjipt, samtidig tar jeg medisinen med glede for den holder meg mye friskere. Men er ingen sikker garanti da. I fjor ble jeg alvorlig deprimert og ble tvangsinnlagt. Der fikk jeg ect behandling og det gjorde meg veldig mye bedre. Hvis du ikke blir bra av  medisiner så vil jeg anbefale deg å søke om ECT. Jeg har ikke vært deprimert siden november i fjor og det er takket være ECT. Vanligvis hadde jeg ikke så mye som seks måneder symptomfri. Så det var veldig bra for meg med ECT. 

[AnonymBruker]

Jeg har lenge slitt med depresjon. Nå sliter jeg i tillegg med at hjernen er helt utslitt. Det henger nok delvis sammen med depresjonen.  At jeg har blitt helt utslitt av de depressive tankene. Som gjør at selv de minste jobbene blir svært slitsomme og at jeg ikke får gjort noe. Som fører til at jeg blir mer deprimert fordi jeg ikke orker annet enn å sove. 

Dette med de onde sirklene synes jeg er noe av det verste med depresjoner. At depresjonen ødelegger resten av livet som gjør en enda mer deprimert. 

Anonymkode: 8927c...90a

[SVK]

AnonymBruker skrev (På 6.6.2025 den 11.44):

Jeg har lenge slitt med depresjon. Nå sliter jeg i tillegg med at hjernen er helt utslitt. Det henger nok delvis sammen med depresjonen.  At jeg har blitt helt utslitt av de depressive tankene. Som gjør at selv de minste jobbene blir svært slitsomme og at jeg ikke får gjort noe. Som fører til at jeg blir mer deprimert fordi jeg ikke orker annet enn å sove. 

Dette med de onde sirklene synes jeg er noe av det verste med depresjoner. At depresjonen ødelegger resten av livet som gjør en enda mer deprimert. 

Anonymkode: 8927c...90a

♥️

[AnonymBruker]

Sliten av å ikke føle noe som helst. Savner å ha følelser, bare det å få gråte skikkelig ut. Jeg går rundt og føler absolutt ingenting, helt tom og nummen. Ingen tristhet, ingen sinne, ingen glede. 

Er så fysisk utmattet at det gjør vondt i kroppen. Kan sove i 20 timer og fortsatt våkne opp like trøtt som da jeg la meg. 

Vurderer å spørre fastlegen om antidepressiva, men ikke cipralex eller remeron. De to rører jeg aldri igjen. Men den typen jeg vil ha, får jeg ikke på grunn av spiseforstyrrelse. 

Anonymkode: 0c71b...b5d

[SVK]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Sliten av å ikke føle noe som helst. Savner å ha følelser, bare det å få gråte skikkelig ut. Jeg går rundt og føler absolutt ingenting, helt tom og nummen. Ingen tristhet, ingen sinne, ingen glede. 

Er så fysisk utmattet at det gjør vondt i kroppen. Kan sove i 20 timer og fortsatt våkne opp like trøtt som da jeg la meg. 

Vurderer å spørre fastlegen om antidepressiva, men ikke cipralex eller remeron. De to rører jeg aldri igjen. Men den typen jeg vil ha, får jeg ikke på grunn av spiseforstyrrelse. 

Anonymkode: 0c71b...b5d

[AnonymBruker]

Etter femten år på høye doser antidepressiva har jeg endelig klart å trappe helt ned. Giften er ute av kroppen. Nå lever jeg en berg-og dalbane av følelser, men jeg elsker å bli kjent med følelsene mine igjen og klare å regulere dem uten kjemisk hjelp. Har litt brain zaps (Efexor), men takler det greit.

Anonymkode: 65076...31a

[AnonymBruker]

Jeg har siste tiden våknet til en oppdagelse at jeg har vært i et destruktivt samboerforhold. Dere vet den der "når det er bra, er vi best i verden"-greia. Og sannheten er at ellers er det så mye drit og kjipt. Det skjedde en siste "dråpe" for litt siden, og etter det fikk jeg litt avstand til det, der jeg også fikk boligen for meg selv en stund. Og jeg har ikke vært trist, grått eller sørget, savnet eller tenkt "hva er feil med meg?", jeg har bare vært så jævlig letta. Og å skrive de ordene er helt sprøtt. Jeg har vært langt nede, det er ikke det, men det er som at hver morgen jeg har våknet her alene, uten noen som skal ha noe av meg, noen som skal fortelle meg at jeg ikke får til noe selv, noen som skal fortelle meg at grensene mine betyr ingenting, så får jeg litt mer luft inni meg, på en måte. Som at jeg puster mer skikkelig på et vis. Og for all lufta som kommer, all avstanden, så ser jeg mer og mer "hva faen er det jeg har vært del av?". 

Og jeg tenker, hvor mye av depresjonen som fremdeles er her, tungsinnet, tankene om å ikke orke mer, som handler om den relasjonen og bosituasjonen, og ikke fremdeles noe i meg. Jeg har for første gang på ganske lenge fått glimt av håp. Jeg har jobbet så mye de siste årene, og hatt en del effekt, men det er liksom som at noe har blokkert, og nå lurer jeg selvsagt på om det er dette forholdet, for hvordan skulle jeg ha det bra når jeg var med noen som jeg konsekvent følte meg verdiløs sammen med (bortsett fra når vi var best i verden sammen selvsagt 🤪). 

Det er litt rystende også å ta innover seg, alt jeg har tålt, alt jeg har akseptert, fordi jeg tenkte at jeg fortjente ikke bedre. Og alt jeg har tenkt at jeg fortjente ikke bedre fordi jeg har sett hva jeg over tid har tålt og akseptert! Samtidig som det er rystende, så er det bare en enorm lettelse. Jeg har planlagt å flytte når samboeren min drar bort på ferie om to uker, jeg vet ikke hvor jeg skal flytte enda, men akkurat nå tenker jeg at jeg må bare ut fort som fy. Og jeg har liksom et glimt inni meg av håp, hvordan kan ting bli uten noe som trykker meg ned hele tiden. 

Anonymkode: 235ff...713

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg har siste tiden våknet til en oppdagelse at jeg har vært i et destruktivt samboerforhold. Dere vet den der "når det er bra, er vi best i verden"-greia. Og sannheten er at ellers er det så mye drit og kjipt. Det skjedde en siste "dråpe" for litt siden, og etter det fikk jeg litt avstand til det, der jeg også fikk boligen for meg selv en stund. Og jeg har ikke vært trist, grått eller sørget, savnet eller tenkt "hva er feil med meg?", jeg har bare vært så jævlig letta. Og å skrive de ordene er helt sprøtt. Jeg har vært langt nede, det er ikke det, men det er som at hver morgen jeg har våknet her alene, uten noen som skal ha noe av meg, noen som skal fortelle meg at jeg ikke får til noe selv, noen som skal fortelle meg at grensene mine betyr ingenting, så får jeg litt mer luft inni meg, på en måte. Som at jeg puster mer skikkelig på et vis. Og for all lufta som kommer, all avstanden, så ser jeg mer og mer "hva faen er det jeg har vært del av?". 

Og jeg tenker, hvor mye av depresjonen som fremdeles er her, tungsinnet, tankene om å ikke orke mer, som handler om den relasjonen og bosituasjonen, og ikke fremdeles noe i meg. Jeg har for første gang på ganske lenge fått glimt av håp. Jeg har jobbet så mye de siste årene, og hatt en del effekt, men det er liksom som at noe har blokkert, og nå lurer jeg selvsagt på om det er dette forholdet, for hvordan skulle jeg ha det bra når jeg var med noen som jeg konsekvent følte meg verdiløs sammen med (bortsett fra når vi var best i verden sammen selvsagt 🤪). 

Det er litt rystende også å ta innover seg, alt jeg har tålt, alt jeg har akseptert, fordi jeg tenkte at jeg fortjente ikke bedre. Og alt jeg har tenkt at jeg fortjente ikke bedre fordi jeg har sett hva jeg over tid har tålt og akseptert! Samtidig som det er rystende, så er det bare en enorm lettelse. Jeg har planlagt å flytte når samboeren min drar bort på ferie om to uker, jeg vet ikke hvor jeg skal flytte enda, men akkurat nå tenker jeg at jeg må bare ut fort som fy. Og jeg har liksom et glimt inni meg av håp, hvordan kan ting bli uten noe som trykker meg ned hele tiden. 

Anonymkode: 235ff...713

Så bra du har klart å ta valget om å gå. De neste to ukene kan det være du blir i tvil, og da må du hente opp alle de vonde minnene og hvordan du har følt det. 

Jeg har også kommet meg ut av et forhold med psykisk vold og det tok meg noen år fra jeg visste jeg måtte gå til jeg faktisk klarte det. Vil anta dette ikke er første gang du har tenkt på å dra.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Det er litt rystende også å ta innover seg, alt jeg har tålt, alt jeg har akseptert, fordi jeg tenkte at jeg fortjente ikke bedre. 

Anonymkode: 235ff...713

For en del år siden gikk jeg til psykolog. Dette var en psykolog jeg matchet dårlig med og hvor jeg ble dårligere av  å gå til personen.  Det var ikke psykologens feil, det var bare dårlig match mellom meg og psykologen. Men jeg fortsatte å gå til psykologen fordi jeg  trodde at å gå til psykologen var straffen jeg måtte ta. 

Anonymkode: 8927c...90a

[AnonymBruker]

Evig singel og stygg mann. Hvorfor fortsette?

Anonymkode: 2c808...444

[Blått]

Så hva kan man gjøre? Jeg er nok ikke så deprimert om dagen, men jeg merker at jeg er virrete og har mye angst. Jeg kan få vanvittig med angst for ting som jeg aldri har hatt problemer med før, og det kan være veldig slitsomt å forholde seg til.  Jeg er roligere og har bedre selvfølelse enn jeg har hatt før, men det har vært en vanvittig lang og hard vei hit. Blir en velfortjent sommerferie nå, der jeg skal ta meg en dag på spa, avslutte med massasje og deilig middag  ❤️

Edit: Også stresser jeg veldig nå for den siste karakteren min skal komme "i løpet av slutten av uke 25". Prøver å finne litt roen i situasjonen, men det er vanskelig. Den kommer når den kommer, driver jeg og forteller meg selv. 

EDIT 2: KØØØØDDA! Jeg logget meg på kl 6 i dag for å sjekke og da var den ikke der.. men nå lå den der! 😁 Jeg var så stressa og hadde så mange panikkanfall under eksamen, skrev i full fart. Det var en skikkelig, skikkelig vanskelig opplevelse å være der og jeg har hele veien tenkt at jeg kom til å stryke. Så... å få 4? JEG ER KJEMPEFORNØYD! ❤️ 

Endret 19. juni av Blått

[AnonymBruker]

Jeg føler meg helt i kjelleren nå. Ingenting som gir meg glede eller mestring av verken jobb eller hobbyer. Har grått på jobb foran sjefen, redd det kommer til å skje igjen. Sommeren er her, har ingen ferie eller planlagt å reise bort. Bor alene, lite sosialt nettverk og føler meg fanget der jeg er nå. Er så lei alt nå

Anonymkode: 91e4d...5df

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (På 14.6.2025 den 11.20):

Så bra du har klart å ta valget om å gå. De neste to ukene kan det være du blir i tvil, og da må du hente opp alle de vonde minnene og hvordan du har følt det. 

Jeg har også kommet meg ut av et forhold med psykisk vold og det tok meg noen år fra jeg visste jeg måtte gå til jeg faktisk klarte det. Vil anta dette ikke er første gang du har tenkt på å dra.

Takk ❤️ jeg tenkte på å dra for 2,5 år siden! 😭 men jeg prøver ikke klandre meg for det. Ble ting bedre for deg etter du gikk?

Jeg vet liksom ikke hva jeg skal kalle det for jeg vet så mange står i mye verre, men det er helt tydelig for meg at dette har skadet meg i flere år. Jeg kjenner på en helt intens avsky nå. Har skrevet det her, og sagt det til noen venninner for å prøve å holde meg til det. Men jeg merker øyeblikk der det er sånn "det er kanskje ikke så ille"... 🤮 Men jeg orker ikke et sekund til med den loopen. Jeg føler jeg dør av utmattelse hvis jeg må takle en eneste situasjon til. Og likevel kommer tankene "tenk om jeg blir ensom? Tenk om jeg bare blir mer deprimert og ligger alene et sted og råtner alene" men herregud... mest sannsynlig vil det bli bedre av å ikke være i de omgivelsene lenger, der kan ingenting gro. 

AnonymBruker skrev (På 14.6.2025 den 14.23):

For en del år siden gikk jeg til psykolog. Dette var en psykolog jeg matchet dårlig med og hvor jeg ble dårligere av  å gå til personen.  Det var ikke psykologens feil, det var bare dårlig match mellom meg og psykologen. Men jeg fortsatte å gå til psykologen fordi jeg  trodde at å gå til psykologen var straffen jeg måtte ta. 

Anonymkode: 8927c...90a

Ikke sant! Kjenner meg så igjen. Så mange ting jeg har tenkt jeg fortjente og dermed blitt i. Orker faen ikke mer av det.

Anonymkode: 235ff...713

[AnonymBruker]

Blått skrev (4 timer siden):

Så hva kan man gjøre? Jeg er nok ikke så deprimert om dagen, men jeg merker at jeg er virrete og har mye angst. Jeg kan få vanvittig med angst for ting som jeg aldri har hatt problemer med før, og det kan være veldig slitsomt å forholde seg til.  Jeg er roligere og har bedre selvfølelse enn jeg har hatt før, men det har vært en vanvittig lang og hard vei hit. Blir en velfortjent sommerferie nå, der jeg skal ta meg en dag på spa, avslutte med massasje og deilig middag  ❤️

Edit: Også stresser jeg veldig nå for den siste karakteren min skal komme "i løpet av slutten av uke 25". Prøver å finne litt roen i situasjonen, men det er vanskelig. Den kommer når den kommer, driver jeg og forteller meg selv. 

EDIT 2: KØØØØDDA! Jeg logget meg på kl 6 i dag for å sjekke og da var den ikke der.. men nå lå den der! 😁 Jeg var så stressa og hadde så mange panikkanfall under eksamen, skrev i full fart. Det var en skikkelig, skikkelig vanskelig opplevelse å være der og jeg har hele veien tenkt at jeg kom til å stryke. Så... å få 4? JEG ER KJEMPEFORNØYD! ❤️ 

Gratulerer, vel fortjent med sommerferie nå, så fint at du skal feire deg selv med spadag og middag! 🥳🤩😎

Anonymkode: 235ff...713

[Blått]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Gratulerer, vel fortjent med sommerferie nå, så fint at du skal feire deg selv med spadag og middag! 🥳🤩😎

Anonymkode: 235ff...713

Takk. Kom inn her for å klage og snakke om alle vanskelig følelsene, også ble det litt annet.  Jeg har nok en del vanskelige følelser ennå, men jeg prøver å sortere dem vekk og jobbe målrettet videre. Pengene fløy ut nå og jeg fikk litt panikk for spadagen, men jeg tenker at jeg skal kalle det bursdagsgave til meg selv. Jeg trenger noe å unne meg selv oppi alt dette. I løpet av året i år så har jeg brutt sammen og grått utallige ganger i timevis "uten grunn", jeg har hatt utallige angstanfall, og jeg har hatt så ufattelig mange vonde tanker om meg selv. Jeg vet at det er veien for å bli bedre, at jeg må bare gjennom det, men det er fryktelig vanskelig og tungt å stå i. Man har så lyst til å gi opp, så mange ganger, men jeg trenger å komme meg ut der og leve livet.  Mitt mantra har blitt til meg, at jeg fortjener å være lykkelig. 

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Takk ❤️ jeg tenkte på å dra for 2,5 år siden! 😭 men jeg prøver ikke klandre meg for det. Ble ting bedre for deg etter du gikk?

Jeg vet liksom ikke hva jeg skal kalle det for jeg vet så mange står i mye verre, men det er helt tydelig for meg at dette har skadet meg i flere år. Jeg kjenner på en helt intens avsky nå. Har skrevet det her, og sagt det til noen venninner for å prøve å holde meg til det. Men jeg merker øyeblikk der det er sånn "det er kanskje ikke så ille"... 🤮 Men jeg orker ikke et sekund til med den loopen. Jeg føler jeg dør av utmattelse hvis jeg må takle en eneste situasjon til. Og likevel kommer tankene "tenk om jeg blir ensom? Tenk om jeg bare blir mer deprimert og ligger alene et sted og råtner alene" men herregud... mest sannsynlig vil det bli bedre av å ikke være i de omgivelsene lenger, der kan ingenting gro. 

Anonymkode: 235ff...713

Tja. Jeg ble fri fra hans klør, men ble alvorlig syk etter bruddet og er fortsatt ganske syk med shizoaffektiv og ruslidelse. Alt kom etter bruddet. 

Så jeg har jo noen ganger lurt på om det hadde vært bedre for meg å bli værende og tenke at utbruddene han hadde var prisen å betale for å ellers ha et greit liv. Men man kan vel ikke tenke sånn. Bare lurer på om jeg ikke hadde blitt syk hvis jeg ikke hadde blitt alene. 

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (1 time siden):

Tja. Jeg ble fri fra hans klør, men ble alvorlig syk etter bruddet og er fortsatt ganske syk med shizoaffektiv og ruslidelse. Alt kom etter bruddet. 

Så jeg har jo noen ganger lurt på om det hadde vært bedre for meg å bli værende og tenke at utbruddene han hadde var prisen å betale for å ellers ha et greit liv. Men man kan vel ikke tenke sånn. Bare lurer på om jeg ikke hadde blitt syk hvis jeg ikke hadde blitt alene. 

Uff så fælt at det ikke ble bedre! 💔 

Blått skrev (1 time siden):

Takk. Kom inn her for å klage og snakke om alle vanskelig følelsene, også ble det litt annet.  Jeg har nok en del vanskelige følelser ennå, men jeg prøver å sortere dem vekk og jobbe målrettet videre. Pengene fløy ut nå og jeg fikk litt panikk for spadagen, men jeg tenker at jeg skal kalle det bursdagsgave til meg selv. Jeg trenger noe å unne meg selv oppi alt dette. I løpet av året i år så har jeg brutt sammen og grått utallige ganger i timevis "uten grunn", jeg har hatt utallige angstanfall, og jeg har hatt så ufattelig mange vonde tanker om meg selv. Jeg vet at det er veien for å bli bedre, at jeg må bare gjennom det, men det er fryktelig vanskelig og tungt å stå i. Man har så lyst til å gi opp, så mange ganger, men jeg trenger å komme meg ut der og leve livet.  Mitt mantra har blitt til meg, at jeg fortjener å være lykkelig. 

Du fortjener absolutt å være lykkelig, det gjør vi alle! Og det er godt å lese om at det også kan komme fine ting. Men det er tøft og mye å stå i gjennom måneder og år! 

Anonymkode: 235ff...713

[Nowayback]

På toppen av alt annet som tynger, så fortviler jeg over kroppens forfall. Jeg er 39 og merker at ting går den gærne veien.

Har alltid vært rimelig aktiv, løpt mye, spilt fotball og litt med friidrett som barn. Fotball har alltid vært det store, men nå går det litt treigere enn for bare få år siden. Jeg er rimelig kjapp for alderen, men ikke som før. Jeg er ikke like bevegelig og klarer ikke rykke like fort. Det skal sies at jeg ser sjelden de på min alder ha mye fart i kroppen. Tok f.eks rekord på 60 meter da jeg var over 30 år. Men det er jo faktisk nesten et tiår siden.

Det skal også sies at jeg knapt har trent fotball på 3 år. Føles som om jeg har mistet mye bare på de årene. Jeg har stort sett bare løpt. Kanskje noe av det er trenbart om jeg skulle spille fotball mer fast igjen. Men alderen innhenter jo oss alle.

Kanskje teit, men det var det som opptok tankene mine i dag. Etter å ha spilt fotball med mye yngre, spreke og trente mannfolk hvor jeg fikk en reality check. Irriterende når hodet vil mer enn kroppen klarer.

Det er jo egentlig et av de minste problemene i livet mitt. Jeg er slank og i ellers god form, men trist over å ikke være en kjapp spirrevipp lengre. Hvis du gadd å lese, takk for det.