Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

8 år siden denne tråden ble laget. Jeg skrev her da. Og ting er uendelig mye bedre. Men fy faen det er fortsatt periodevis så tungt. Altså joda, jeg ser fremgangen, men det fortsetter jo bare å være jævlig. Så mye vond dritt. Så mye motgang. Så mye vanskelig. Fy faen for noe jævla herk. 

På den tiden hadde jeg masse tanker om å dø, det har jeg ikke nå lenger, så det er jo en enorm endring bare det. Men jeg tenker regelmessig at dette livet det er jo faen meg uutholdelig. Og jeg er glad jeg kan tenke det nå uten å idealisere døden. Men hvorfor er det så tungt liksom? Hvorfor er vi så mange som kjenner oss så ensomme, som er nedtrykket? Og hvorfor er det så mange som bruker sin egen misnøye til å trykke andre ned igjen?? Det er en ting som jeg blir desillusjonert av, så mange slemme folk. 

Anonymkode: 235ff...713

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

8 år siden denne tråden ble laget. Jeg skrev her da. Og ting er uendelig mye bedre. Men fy faen det er fortsatt periodevis så tungt. Altså joda, jeg ser fremgangen, men det fortsetter jo bare å være jævlig. Så mye vond dritt. Så mye motgang. Så mye vanskelig. Fy faen for noe jævla herk. 

På den tiden hadde jeg masse tanker om å dø, det har jeg ikke nå lenger, så det er jo en enorm endring bare det. Men jeg tenker regelmessig at dette livet det er jo faen meg uutholdelig. Og jeg er glad jeg kan tenke det nå uten å idealisere døden. Men hvorfor er det så tungt liksom? Hvorfor er vi så mange som kjenner oss så ensomme, som er nedtrykket? Og hvorfor er det så mange som bruker sin egen misnøye til å trykke andre ned igjen?? Det er en ting som jeg blir desillusjonert av, så mange slemme folk. 

Anonymkode: 235ff...713

Bra du føler deg bedre, men trist du fortsatt har mye motgang. ♥️

Anonymkode: 8927c...90a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Bra du føler deg bedre, men trist du fortsatt har mye motgang. ♥️

Anonymkode: 8927c...90a

Takk. ❤️ Det er nettopp det, at jeg kan jo se sånn objektivt at ting må jo være bedre nå, og om jeg tok en test scorer jeg lavere, men det jeg føler er jo at ting er SÅ tøft, fortsatt. Er som at kanskje målposten forskyves? Eller liksom en glemmer jo hvor vondt ting var da, så det føles bare som dritt nå også, selv om hvis jeg kjente 8 år siden på kroppen et glimt ville jeg sikkert sett det. Men hvordan fortsetter man å kjempe etter så lenge? Er det en ting jeg vet så er det at alle vi her inne faen meg må være noen helter som fortsetter å prøve år etter år etter år. 

Anonymkode: 235ff...713

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Takk. ❤️ Det er nettopp det, at jeg kan jo se sånn objektivt at ting må jo være bedre nå, og om jeg tok en test scorer jeg lavere, men det jeg føler er jo at ting er SÅ tøft, fortsatt. Er som at kanskje målposten forskyves? Eller liksom en glemmer jo hvor vondt ting var da, så det føles bare som dritt nå også, selv om hvis jeg kjente 8 år siden på kroppen et glimt ville jeg sikkert sett det. Men hvordan fortsetter man å kjempe etter så lenge? Er det en ting jeg vet så er det at alle vi her inne faen meg må være noen helter som fortsetter å prøve år etter år etter år. 

Anonymkode: 235ff...713

Enig og godt sagt! ♥️

Anonymkode: 8927c...90a

[Nowayback]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Takk. ❤️ Det er nettopp det, at jeg kan jo se sånn objektivt at ting må jo være bedre nå, og om jeg tok en test scorer jeg lavere, men det jeg føler er jo at ting er SÅ tøft, fortsatt. Er som at kanskje målposten forskyves? Eller liksom en glemmer jo hvor vondt ting var da, så det føles bare som dritt nå også, selv om hvis jeg kjente 8 år siden på kroppen et glimt ville jeg sikkert sett det. Men hvordan fortsetter man å kjempe etter så lenge? Er det en ting jeg vet så er det at alle vi her inne faen meg må være noen helter som fortsetter å prøve år etter år etter år. 

Anonymkode: 235ff...713

Det er sant. Og det er egentlig ingen grunn til å tro at noe blir bedre, for min del. Men jeg klarer likevel å se frem til pizzaen jeg skal spise, løpeturen jeg skal ta eller å drikke øl i helgene. Men det er liksom høydepunktene i livet mitt, og det er tragisk. Dessuten bare maskerer det de egentlige problemene. Jeg blir ikke normal av å glede meg over mat, eller å trene. Jeg er like singel og barnløs etterpå.

Når andre blir overøst av kjærlighet fra partner og barn, så er livet mitt innholdsløst og kjipt til sammenligning. Tror de aller fleste er enige om at menneskelige relasjoner er det viktigste i livet for å føle på lykke. Tror ikke de som har dette evner å sette seg inn i hvordan det er å ALDRI oppleve det. Det er bare naturlig for dem.

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (På 1.5.2025 den 16.36):

Det er sant. Og det er egentlig ingen grunn til å tro at noe blir bedre, for min del. Men jeg klarer likevel å se frem til pizzaen jeg skal spise, løpeturen jeg skal ta eller å drikke øl i helgene. Men det er liksom høydepunktene i livet mitt, og det er tragisk. Dessuten bare maskerer det de egentlige problemene. Jeg blir ikke normal av å glede meg over mat, eller å trene. Jeg er like singel og barnløs etterpå.

Når andre blir overøst av kjærlighet fra partner og barn, så er livet mitt innholdsløst og kjipt til sammenligning. Tror de aller fleste er enige om at menneskelige relasjoner er det viktigste i livet for å føle på lykke. Tror ikke de som har dette evner å sette seg inn i hvordan det er å ALDRI oppleve det. Det er bare naturlig for dem.

Nå ønsker ikke jeg å mase mer angående ADHD. Men glemte å skrive at ADHD også er forbundet med hodepine. Mener å huske at du også har slitt med det. Så mulig du kunne blitt kvitt hodepinen om det er snakk om ADHD og du fikk behandling for den. Igjen, ikke meningen å mase på deg .

Angående partner og barn. Skulle ønske jeg hadde det samme. I tillegg skulle jeg ønske at jeg var frisk nok til at jeg hadde klart å ha partner og barn. 

Anonymkode: 8927c...90a

[AnonymBruker]

Jeg har skrevet i denne tråden før og jeg har vært deprimert en stund.

Tidligere i år ble jeg alvorlig syk og de oppdaget at jeg hadde kreft. Så plutselig fra å tro at jeg var fysisk frisk, så var jeg ikke det allikevel. Det har vært utrolig tungt disse månedene og jeg føler til tider på en håpløshet som jeg ikke har kjent på før. Eller noen dager klarer jeg å ha litt håp og prognosene for å bli frisk er gode, men det er liksom alt rundt som er vanskelig å håndtere. Jeg føler meg som en byrde for samboeren min og han takler det ikke alltid så godt at jeg er i dårlig form og at humøret er dårlig. Jeg må ha endel hjelp fra han og det synes jeg er vanskelig.

Jeg vet ikke alltid om forholdet mellom oss vil overleve dette. Han virker bare mer og mer lei av meg, men jeg vet ikke helt. Jeg har jo endel dårlige dager fordi jeg sliter med dette og jeg har sånn dårlig samvittighet for det. Han har det nok også vanskelig, men er ofte frustrert over meg. Jeg kan vel bare håpe på at ting blir bedre.

Anonymkode: bbc79...8bc

[SVK]

AnonymBruker skrev (På 30.4.2025 den 21.34):

8 år siden denne tråden ble laget. Jeg skrev her da. Og ting er uendelig mye bedre. Men fy faen det er fortsatt periodevis så tungt. Altså joda, jeg ser fremgangen, men det fortsetter jo bare å være jævlig. Så mye vond dritt. Så mye motgang. Så mye vanskelig. Fy faen for noe jævla herk. 

På den tiden hadde jeg masse tanker om å dø, det har jeg ikke nå lenger, så det er jo en enorm endring bare det. Men jeg tenker regelmessig at dette livet det er jo faen meg uutholdelig. Og jeg er glad jeg kan tenke det nå uten å idealisere døden. Men hvorfor er det så tungt liksom? Hvorfor er vi så mange som kjenner oss så ensomme, som er nedtrykket? Og hvorfor er det så mange som bruker sin egen misnøye til å trykke andre ned igjen?? Det er en ting som jeg blir desillusjonert av, så mange slemme folk. 

Anonymkode: 235ff...713

Nowayback skrev (På 1.5.2025 den 16.36):

Det er sant. Og det er egentlig ingen grunn til å tro at noe blir bedre, for min del. Men jeg klarer likevel å se frem til pizzaen jeg skal spise, løpeturen jeg skal ta eller å drikke øl i helgene. Men det er liksom høydepunktene i livet mitt, og det er tragisk. Dessuten bare maskerer det de egentlige problemene. Jeg blir ikke normal av å glede meg over mat, eller å trene. Jeg er like singel og barnløs etterpå.

Når andre blir overøst av kjærlighet fra partner og barn, så er livet mitt innholdsløst og kjipt til sammenligning. Tror de aller fleste er enige om at menneskelige relasjoner er det viktigste i livet for å føle på lykke. Tror ikke de som har dette evner å sette seg inn i hvordan det er å ALDRI oppleve det. Det er bare naturlig for dem.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nå ønsker ikke jeg å mase mer angående ADHD. Men glemte å skrive at ADHD også er forbundet med hodepine. Mener å huske at du også har slitt med det. Så mulig du kunne blitt kvitt hodepinen om det er snakk om ADHD og du fikk behandling for den. Igjen, ikke meningen å mase på deg .

Angående partner og barn. Skulle ønske jeg hadde det samme. I tillegg skulle jeg ønske at jeg var frisk nok til at jeg hadde klart å ha partner og barn. 

Anonymkode: 8927c...90a

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har skrevet i denne tråden før og jeg har vært deprimert en stund.

Tidligere i år ble jeg alvorlig syk og de oppdaget at jeg hadde kreft. Så plutselig fra å tro at jeg var fysisk frisk, så var jeg ikke det allikevel. Det har vært utrolig tungt disse månedene og jeg føler til tider på en håpløshet som jeg ikke har kjent på før. Eller noen dager klarer jeg å ha litt håp og prognosene for å bli frisk er gode, men det er liksom alt rundt som er vanskelig å håndtere. Jeg føler meg som en byrde for samboeren min og han takler det ikke alltid så godt at jeg er i dårlig form og at humøret er dårlig. Jeg må ha endel hjelp fra han og det synes jeg er vanskelig.

Jeg vet ikke alltid om forholdet mellom oss vil overleve dette. Han virker bare mer og mer lei av meg, men jeg vet ikke helt. Jeg har jo endel dårlige dager fordi jeg sliter med dette og jeg har sånn dårlig samvittighet for det. Han har det nok også vanskelig, men er ofte frustrert over meg. Jeg kan vel bare håpe på at ting blir bedre.

Anonymkode: bbc79...8bc

[AnonymBruker]

SVK skrev (37 minutter siden):

Takk for klem gode deg! I dag har jeg hatt en tung dag, og bare kjent en sånn overveldende følelse av verdiløshet. Ikke tankene bare, men et sånt tungt teppe og masse tanker "ingen bryr seg" ja, dere kjenner sikkert til det. Men jeg har gjort gode ting for meg selv og så kom jeg inn her og får en klem, det er støtte i det! tilbake! 

Anonymkode: 235ff...713

[SVK]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Takk for klem gode deg! I dag har jeg hatt en tung dag, og bare kjent en sånn overveldende følelse av verdiløshet. Ikke tankene bare, men et sånt tungt teppe og masse tanker "ingen bryr seg" ja, dere kjenner sikkert til det. Men jeg har gjort gode ting for meg selv og så kom jeg inn her og får en klem, det er støtte i det! tilbake! 

Anonymkode: 235ff...713

Bra du har fått gjort gode ting for deg selv i dag. Jeg håper også at du har folk rundt deg som bryr seg om deg selv om du føler at ingen bryr seg. At du har noen familie og/eller venner. Vi i denne tråden bryr oss.  

 

[AnonymBruker]

Så langt tilbake jeg kan huske har jeg hatt mørke tanker, men klart å komme meg ut av det selv ganske fort. Det har dessverre ikke vært sånn denne vinteren, og jeg har hatt det ganske vanskelig i snart et halvt år. Dette er til en viss grad selvforskyldt, men jeg har nå fått øynene opp for at det ikke har vært bra hjemme en god stund. Jeg har ikke vært utro, men har blitt forelsket i en annen mann enn min samboer. Prøver så godt jeg kan å gi slipp på følelsene og se hva jeg har hjemme, men det er ikke lett når den som er hjemme gjør det vanskelig. Han er absolutt snill og har flere gode sider, men etter over 10 år har jeg gitt opp. Vi er begge skyld i mine manglende følelser, og mange ting i hverdagen som gjør at følelsene forblir fraværende.  Solstrålen i livet er barna, men det er det eneste. Har et ønske om å dø, men ikke ved å ende det selv. Håper innerst inne at jeg blir dødssyk, og går bort etter mye smerte. Jeg fortjener å kjenne den smerten pga følelsene jeg har for en annen mann, og troen er at alt blir lettere for de som blir igjen når jeg er borte. Har nå bedt om hjelp, og skal dit for første gang i morgen. 

Anonymkode: 301c5...622

[SVK]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Så langt tilbake jeg kan huske har jeg hatt mørke tanker, men klart å komme meg ut av det selv ganske fort. Det har dessverre ikke vært sånn denne vinteren, og jeg har hatt det ganske vanskelig i snart et halvt år. Dette er til en viss grad selvforskyldt, men jeg har nå fått øynene opp for at det ikke har vært bra hjemme en god stund. Jeg har ikke vært utro, men har blitt forelsket i en annen mann enn min samboer. Prøver så godt jeg kan å gi slipp på følelsene og se hva jeg har hjemme, men det er ikke lett når den som er hjemme gjør det vanskelig. Han er absolutt snill og har flere gode sider, men etter over 10 år har jeg gitt opp. Vi er begge skyld i mine manglende følelser, og mange ting i hverdagen som gjør at følelsene forblir fraværende.  Solstrålen i livet er barna, men det er det eneste. Har et ønske om å dø, men ikke ved å ende det selv. Håper innerst inne at jeg blir dødssyk, og går bort etter mye smerte. Jeg fortjener å kjenne den smerten pga følelsene jeg har for en annen mann, og troen er at alt blir lettere for de som blir igjen når jeg er borte. Har nå bedt om hjelp, og skal dit for første gang i morgen. 

Anonymkode: 301c5...622

Bra du har bedt om hjelp og skal eller var der i dag. Håper det hjelper. ♥️

[Nowayback]

Et 24 timers migrenehelvete gjør ikke underverker for psyken, i grunn.

Det føles som om jeg skal få "alt" som er negativt. Migrene, angst, tunge tanker, aldri partner, aldri barn. Stygt utseende. Ikke engang onkel er det mulighet for at jeg blir. Tro meg, jeg vet.

Det er stor psykisk smerte i å se andre ha gode liv, og at det virker helt uoppnåelig for en selv. Den store majoriteten har ingen av problemene jeg nevner. Jeg finner ingen trøst i å vite at det er mennesker som har større problemer enn meg. Det vil alltid finnes de som har det verre, men man sammenligner alltid seg med det beste.

[Purple_Pixiedust]

Nowayback skrev (4 timer siden):

Et 24 timers migrenehelvete gjør ikke underverker for psyken, i grunn.

Det føles som om jeg skal få "alt" som er negativt. Migrene, angst, tunge tanker, aldri partner, aldri barn. Stygt utseende. Ikke engang onkel er det mulighet for at jeg blir. Tro meg, jeg vet.

Det er stor psykisk smerte i å se andre ha gode liv, og at det virker helt uoppnåelig for en selv. Den store majoriteten har ingen av problemene jeg nevner. Jeg finner ingen trøst i å vite at det er mennesker som har større problemer enn meg. Det vil alltid finnes de som har det verre, men man sammenligner alltid seg med det beste.

Jeg finner heller ikke trøst i at det er folk som har det verre. For jeg har det som det er uansett. 

[AnonymBruker]

Sliter fra før med psyken. Men det hjelper ikke at jeg må "krangle" med NAV og fastlegen.  NAV skylder på fastlegen og fastlegen skylder på NAV. Er så tullete når disse ikke klarer å samarbeide og jeg ikke får hjelpen jeg har krav på fordi de kun skylder på hverandre. 

Anonymkode: 8927c...90a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Sliter fra før med psyken. Men det hjelper ikke at jeg må "krangle" med NAV og fastlegen.  NAV skylder på fastlegen og fastlegen skylder på NAV. Er så tullete når disse ikke klarer å samarbeide og jeg ikke får hjelpen jeg har krav på fordi de kun skylder på hverandre. 

Anonymkode: 8927c...90a

Jeg har også foreldre som ønsker å hjelp  meg, men det blir bare slitsomt når de skal blande seg inn i ting de egentlig ikke kan hjelpe med. 

Jeg prøver å forklare at jeg ikke trenger hjelp fra dem og at det at de blander seg inn ikke hjelper. Men da blir du bare lei seg. 

Med "hjelp" foreldrene mine prøver på er f.eks å kontakte fastlegen min og å kontakte NAV. Men det hjelper jo ikke at foreldrene mine kontakter dem. Det er ikke slik at fastlegen og NAV lytter mer til foreldrene mine enn meg, om noe så er det omvendt. Pga taushetsplikten så blir det vare støy når foreldrene mine prøver å hjelpe. 

Anonymkode: 8927c...90a

[AnonymBruker]

Så lei av å være så flau over meg selv, flau over å eksistere, redd for andre mennesker, redd for deres tanker og meninger om meg. 

Som at folk bryr seg en dritt om meg, de er jo bare opptatt av seg selv. Jeg VET det, men allikevel sliter jeg så jævlig med det her

Anonymkode: 92d5a...eba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Så lei av å være så flau over meg selv, flau over å eksistere, redd for andre mennesker, redd for deres tanker og meninger om meg. 

Som at folk bryr seg en dritt om meg, de er jo bare opptatt av seg selv. Jeg VET det, men allikevel sliter jeg så jævlig med det her

Anonymkode: 92d5a...eba

Anonymkode: 8927c...90a

[Nowayback]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Så lei av å være så flau over meg selv, flau over å eksistere, redd for andre mennesker, redd for deres tanker og meninger om meg. 

Som at folk bryr seg en dritt om meg, de er jo bare opptatt av seg selv. Jeg VET det, men allikevel sliter jeg så jævlig med det her

Anonymkode: 92d5a...eba

Jeg syns av og til DET er det mest deprimerende.

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (5 minutter siden):

Jeg syns av og til DET er det mest deprimerende.

Jeg tror jeg er for emosjonelt skada til å la noen virkelig bry seg om meg. For da bare unnviker jeg og prøver å sabotere det. Om det er familie eller hvem som helst

Anonymkode: 92d5a...eba