Gå til innhold

Den store depresjonstråden


Anbefalte innlegg

Skrevet
AnonymBruker skrev (På 12.5.2025 den 18.22):

Jeg tror jeg er for emosjonelt skada til å la noen virkelig bry seg om meg. For da bare unnviker jeg og prøver å sabotere det. Om det er familie eller hvem som helst

Anonymkode: 92d5a...eba

Det kan du jobbe med i terapi. Hvis du feks har utviklet unnvikende personlighetsforstyrrelse så er det hjelp å få. Blant annet med en kombinasjon av psykoterapi individuelt og gruppeterapi. Gruppeterapien varer over lang tid. Tror noen grupper er ukentlig i to år. Andre grupper et litt kortere og mer intensiv. 

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Gratulerer med dagen. :norsk::gruppeklem:

AnonymBruker
Skrevet
SVK skrev (På 17.5.2025 den 9.58):

Gratulerer med dagen. :norsk::gruppeklem:

Takk og i like måte!

Anonymkode: 8927c...90a

AnonymBruker
Skrevet

Nå opplever jeg å være kasteball i det offentlige helsevesenet. Lege 1 sier "Du er frisk nok til å gå til Lege 2" og Lege 2 sier "Du er ikke frisk nok til å gå til meg, du må gå til lege 1". 

Anonymkode: 8927c...90a

  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet

Hadde det ikke vært for at selvmord er så fælt og vanskelig å gjennomføre, og jeg egentlig vet at jeg stort sett har lyst til å leve, så kjenner jeg litt lyst til det akkurat nå. Altså ikke å dø egentlig, men bare slippe. Bare være et annet sted en liten stund. Være et sted der noen bryr seg, der ikke alt er vanskelig hele tiden. Der ikke alt er en kamp hele jævla tiden. En pause rett og slett. Jeg vil egentlig overhodet ikke dø, da mister jeg jo absolutt alt, men hvordan ellers kan man få en pause? Hodet henger med hele tiden uansett. Nedstemtheten, tungsinnet, alt er mørkt, og alt er plagsomt. Og så er det fuckings sol ute, jeg gidder ikke. Folk lager planer for sommeren, jeg har ingen planer, og ikke vil jeg ha noen planer heller. Eller det er ikke sant, det er bare noe jeg sier fordi jeg ikke vil føle på utenforskap og at "jeg får det ikke til" noe mer. 

Jeg plages veldig med ønskene om at noen skal redde meg for tiden. At noen plutselig skal "swoop in" og forstå alt som er galt og si sånn "nå gjør vi sånn her, og så blir det sånn" og så kan jeg få være et lite barn og alt blir fikset for meg. Ugh! Altså jeg vil jo ikke det, jeg vil være kompetent selv. Føler meg fullstendig mentalt ustabil. 

Og så er jeg så ufattelig TRIST ... på en måte. Fordi jeg gråter ikke, men det er som at jeg føler et HAV inni meg, men jeg gråter ikke. Jeg bare kjenner med nedstemt. Faen så tungt det er. 

Anonymkode: 235ff...713

  • Hjerte 5
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 19.5.2025 den 9.18):

Nå opplever jeg å være kasteball i det offentlige helsevesenet. Lege 1 sier "Du er frisk nok til å gå til Lege 2" og Lege 2 sier "Du er ikke frisk nok til å gå til meg, du må gå til lege 1". 

Anonymkode: 8927c...90a

:klem:

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hadde det ikke vært for at selvmord er så fælt og vanskelig å gjennomføre, og jeg egentlig vet at jeg stort sett har lyst til å leve, så kjenner jeg litt lyst til det akkurat nå. Altså ikke å dø egentlig, men bare slippe. Bare være et annet sted en liten stund. Være et sted der noen bryr seg, der ikke alt er vanskelig hele tiden. Der ikke alt er en kamp hele jævla tiden. En pause rett og slett. Jeg vil egentlig overhodet ikke dø, da mister jeg jo absolutt alt, men hvordan ellers kan man få en pause? Hodet henger med hele tiden uansett. Nedstemtheten, tungsinnet, alt er mørkt, og alt er plagsomt. Og så er det fuckings sol ute, jeg gidder ikke. Folk lager planer for sommeren, jeg har ingen planer, og ikke vil jeg ha noen planer heller. Eller det er ikke sant, det er bare noe jeg sier fordi jeg ikke vil føle på utenforskap og at "jeg får det ikke til" noe mer. 

Jeg plages veldig med ønskene om at noen skal redde meg for tiden. At noen plutselig skal "swoop in" og forstå alt som er galt og si sånn "nå gjør vi sånn her, og så blir det sånn" og så kan jeg få være et lite barn og alt blir fikset for meg. Ugh! Altså jeg vil jo ikke det, jeg vil være kompetent selv. Føler meg fullstendig mentalt ustabil. 

Og så er jeg så ufattelig TRIST ... på en måte. Fordi jeg gråter ikke, men det er som at jeg føler et HAV inni meg, men jeg gråter ikke. Jeg bare kjenner med nedstemt. Faen så tungt det er. 

Anonymkode: 235ff...713

:klem:

  • Hjerte 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 23.5.2025 den 19.33):

Hadde det ikke vært for at selvmord er så fælt og vanskelig å gjennomføre, og jeg egentlig vet at jeg stort sett har lyst til å leve, så kjenner jeg litt lyst til det akkurat nå. Altså ikke å dø egentlig, men bare slippe. Bare være et annet sted en liten stund. Være et sted der noen bryr seg, der ikke alt er vanskelig hele tiden. Der ikke alt er en kamp hele jævla tiden. En pause rett og slett. Jeg vil egentlig overhodet ikke dø, da mister jeg jo absolutt alt, men hvordan ellers kan man få en pause? Hodet henger med hele tiden uansett. Nedstemtheten, tungsinnet, alt er mørkt, og alt er plagsomt. Og så er det fuckings sol ute, jeg gidder ikke. Folk lager planer for sommeren, jeg har ingen planer, og ikke vil jeg ha noen planer heller. Eller det er ikke sant, det er bare noe jeg sier fordi jeg ikke vil føle på utenforskap og at "jeg får det ikke til" noe mer. 

Jeg plages veldig med ønskene om at noen skal redde meg for tiden. At noen plutselig skal "swoop in" og forstå alt som er galt og si sånn "nå gjør vi sånn her, og så blir det sånn" og så kan jeg få være et lite barn og alt blir fikset for meg. Ugh! Altså jeg vil jo ikke det, jeg vil være kompetent selv. Føler meg fullstendig mentalt ustabil. 

Og så er jeg så ufattelig TRIST ... på en måte. Fordi jeg gråter ikke, men det er som at jeg føler et HAV inni meg, men jeg gråter ikke. Jeg bare kjenner med nedstemt. Faen så tungt det er. 

Anonymkode: 235ff...713

Jeg sier som Ina Wroldsen, "Her er jeg". Vil du bli reddet? Jeg kan redde deg. Eller, det blir feil. Jeg kan ikke redde deg, det må du gjøre selv. Men jeg kan gi deg verktøy som kan gjøre det lettere for deg å se forbi mørket og kanskje oppdage et lysglimt her og der, og plutselig en dag oppdager du at lyset vinner mer og mer. Er du villig til å legge ned arbeid i deg selv og gjøre jobben? Våger du å grave dypt og utfordre gamle, satte mønstre og mestringsstrategier? Hvis svaret er ja, så kan dette bli noe skikkelig, skikkelig bra. Send meg en PM hvis du vil vite mer. 

PS: Jeg er bare et medmenneske som har funnet veien ut av mørket selv og vil hjelpe andre. No strings attached.

  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet
SVK skrev (På 23.5.2025 den 21.30):

:klem:

Takk for klemmen! :klem: 

Fantastica skrev (8 timer siden):

Jeg sier som Ina Wroldsen, "Her er jeg". Vil du bli reddet? Jeg kan redde deg. Eller, det blir feil. Jeg kan ikke redde deg, det må du gjøre selv. Men jeg kan gi deg verktøy som kan gjøre det lettere for deg å se forbi mørket og kanskje oppdage et lysglimt her og der, og plutselig en dag oppdager du at lyset vinner mer og mer. Er du villig til å legge ned arbeid i deg selv og gjøre jobben? Våger du å grave dypt og utfordre gamle, satte mønstre og mestringsstrategier? Hvis svaret er ja, så kan dette bli noe skikkelig, skikkelig bra. Send meg en PM hvis du vil vite mer. 

PS: Jeg er bare et medmenneske som har funnet veien ut av mørket selv og vil hjelpe andre. No strings attached.

Jeg redder meg selv hver dag jeg, legger ned arbeid og gjør jobben, graver dypt og utfordrer mønstre hver eneste dag, og likevel er det dager der ting er tyngre, og da er det godt å ha et sted der det er lov å dele det. Jeg setter pris på intensjonen din, det er kjempefint at du vil hjelpe andre, og samtidig kjenner jeg meg litt irritert, og det kan jo være fordi jeg tolker deg feil, men jeg tolket dette som en slags antagelse på din side om at jeg ikke allerede gjør jobben? 🤷‍♀️ Og det er litt vondt hvis det innlegget jeg skrev i frustrasjon og intens nedstemthet på en dårlig dag tas til inntekt for at jeg på en eller annen måte ikke "gjør jobben", når jeg vet selv at jeg jobber innmari hardt daglig med å gjennomføre det jeg vet er bra for meg selv. Det jeg ønsker meg er å bli sett på at det å komme seg gjennom og ut av det her krever enorm innsats, og at jeg allerede gjør en kjempejobb, for det er det jeg gjør, men som ikke så mange ser. Og samtidig kjenne et fellesskap med andre her inne, som også gjør jobben, fordi vi kan dele ærlig om alle tankene som popper opp.

Takk for omtanken, jeg er inspirert og glad for å høre at det finnes en vei ut av mørket. :klem: 

Anonymkode: 235ff...713

  • Hjerte 2
Skrevet
AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Takk for klemmen! :klem: 

Jeg redder meg selv hver dag jeg, legger ned arbeid og gjør jobben, graver dypt og utfordrer mønstre hver eneste dag, og likevel er det dager der ting er tyngre, og da er det godt å ha et sted der det er lov å dele det. Jeg setter pris på intensjonen din, det er kjempefint at du vil hjelpe andre, og samtidig kjenner jeg meg litt irritert, og det kan jo være fordi jeg tolker deg feil, men jeg tolket dette som en slags antagelse på din side om at jeg ikke allerede gjør jobben? 🤷‍♀️ Og det er litt vondt hvis det innlegget jeg skrev i frustrasjon og intens nedstemthet på en dårlig dag tas til inntekt for at jeg på en eller annen måte ikke "gjør jobben", når jeg vet selv at jeg jobber innmari hardt daglig med å gjennomføre det jeg vet er bra for meg selv. Det jeg ønsker meg er å bli sett på at det å komme seg gjennom og ut av det her krever enorm innsats, og at jeg allerede gjør en kjempejobb, for det er det jeg gjør, men som ikke så mange ser. Og samtidig kjenne et fellesskap med andre her inne, som også gjør jobben, fordi vi kan dele ærlig om alle tankene som popper opp.

Takk for omtanken, jeg er inspirert og glad for å høre at det finnes en vei ut av mørket. :klem: 

Anonymkode: 235ff...713

Jeg ville bare hjelpe. Beklager.

  • Liker 1
  • Hjerte 2
Skrevet

Hvorfor skal man holde ut, egentlig?

  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet
Fantastica skrev (På 25.5.2025 den 19.43):

Jeg ville bare hjelpe. Beklager.

Takk! Jeg tenkte at intensjonen din var å hjelpe, og jeg setter pris på omtanken. ❤️ 

Anonymkode: 235ff...713

Skrevet
Nowayback skrev (22 minutter siden):

Hvorfor skal man holde ut, egentlig?

:klem:

Skrevet

Det er ingen lyspunkter i livet. Ingen.

For meg er alt stress. Den minste samtale med en kollega stresser meg. Klarer ikke holde en samtale i gang, og det blir alltid stille rundt meg. Som om ingen er interessert i å holde en samtale med meg heller. Jeg klarer kun å hvile de timene jeg sover. Den minste utfordring kan sette meg ut. Jeg har et stort problem med hodepine.

Forakter mitt eget utseende, med god grunn. Ser ut som jeg er 55, selv om jeg er 39.

Nevrotisismen min sørger for at jeg aldri vil kjøre bil (tross lappen), snakke i en forsamling, sjekke opp en dame, kjøpe bolig etc.

Jeg er midt i livet og forstår fremdeles ingenting av hvordan ting fungerer. Det er rart å se unge mennesker som er 15-20 år yngre enn meg få til alt. Tar alt på strak arm.

Jeg er ensom, men klarer ikke nære relasjoner. Jeg vil ha fysisk kontakt, men har aldri hatt sjans. Jeg både ser forferdelig ut og har ingen attraktive egenskaper.

Det er noe grunnleggende feil i topplokket, enkelt og greit. Både på innsiden og utsiden.

Venter egentlig bare på den dødelige, fysiske sykdommen som skal gjøre at alt ordner seg.

Familien min er et kapittel for seg selv. Nei, alle har ikke "sine ting" som om man kan sammenligne små bagateller med dette.

  • Hjerte 1
Skrevet
Nowayback skrev (På 27.5.2025 den 21.41):

Det er ingen lyspunkter i livet. Ingen.

For meg er alt stress. Den minste samtale med en kollega stresser meg. Klarer ikke holde en samtale i gang, og det blir alltid stille rundt meg. Som om ingen er interessert i å holde en samtale med meg heller. Jeg klarer kun å hvile de timene jeg sover. Den minste utfordring kan sette meg ut. Jeg har et stort problem med hodepine.

Forakter mitt eget utseende, med god grunn. Ser ut som jeg er 55, selv om jeg er 39.

Nevrotisismen min sørger for at jeg aldri vil kjøre bil (tross lappen), snakke i en forsamling, sjekke opp en dame, kjøpe bolig etc.

Jeg er midt i livet og forstår fremdeles ingenting av hvordan ting fungerer. Det er rart å se unge mennesker som er 15-20 år yngre enn meg få til alt. Tar alt på strak arm.

Jeg er ensom, men klarer ikke nære relasjoner. Jeg vil ha fysisk kontakt, men har aldri hatt sjans. Jeg både ser forferdelig ut og har ingen attraktive egenskaper.

Det er noe grunnleggende feil i topplokket, enkelt og greit. Både på innsiden og utsiden.

Venter egentlig bare på den dødelige, fysiske sykdommen som skal gjøre at alt ordner seg.

Familien min er et kapittel for seg selv. Nei, alle har ikke "sine ting" som om man kan sammenligne små bagateller med dette.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg har jo skrevet en del tidligere. Så jeg sender deg en klem. :klem:

Skrevet
SVK skrev (19 minutter siden):

Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg har jo skrevet en del tidligere. Så jeg sender deg en klem. :klem:

Takk! Noen dager er bare mørke. Litt lysere i dag, men de samme problemene ligger der jo.

Skrevet
Nowayback skrev (2 minutter siden):

Takk! Noen dager er bare mørke. Litt lysere i dag, men de samme problemene ligger der jo.

Skjønner. ♥️

AnonymBruker
Skrevet

Åh, fy faen, ja noen dager er bare mørke. Jeg er i en helt jævlig fase for tiden. Det er så rart, for så mye har blitt bedre, jeg vet jo på en måte det, men samtidig er det som at det har aldri vært så ille. Det er som det har kommet et slags "ekko" over meg. Et ekko av at nå orker jeg ikke mer, og skikkelig tungsinn og nedstemthet. Og det er et mørke jeg trodde jeg aldri kunne komme tilbake til etter det jeg hadde helet og kommet litt fremover, at så mørkt kan det ikke bli. Men det er som at der jeg før har dissosiert for å ikke føle skikkelig på alt, så nå bare føler jeg det rått og uten beskyttelse, og det er som at jeg ikke får puste. Jeg følger med på klokka, teller minutter, bare tenker at jeg må komme meg gjennom denne natten. Forteller meg selv at bare jeg fortsetter å puste meg gjennom minutt for minutt så vil det bli bedre i morgen. Og slik har jeg telt nå hundrevis av minutter. Distraherer meg ikke, kjenner det, vil ikke ta beroligende, vil ikke skade meg, klarer ikke ta en dusj, bare puster, snakker med chatGPT, og forsøker å støtte meg selv gjennom det.

Jeg er glad jeg kan skrive det her, nå er det gått noen minutter til. 

Jeg tenker på det barnet jeg var, var jeg så ensom da? Var jeg så redd? Det er fælt å tenke på, fordi jeg tåler det knapt nå som godt voksen, at et lite barn skulle kjenne seg så hjelpeløs og alene, helt forferdelig. Ikke rart jeg ble syk. 

Anonymkode: 235ff...713

  • Hjerte 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Åh, fy faen, ja noen dager er bare mørke. Jeg er i en helt jævlig fase for tiden. Det er så rart, for så mye har blitt bedre, jeg vet jo på en måte det, men samtidig er det som at det har aldri vært så ille. Det er som det har kommet et slags "ekko" over meg. Et ekko av at nå orker jeg ikke mer, og skikkelig tungsinn og nedstemthet. Og det er et mørke jeg trodde jeg aldri kunne komme tilbake til etter det jeg hadde helet og kommet litt fremover, at så mørkt kan det ikke bli. Men det er som at der jeg før har dissosiert for å ikke føle skikkelig på alt, så nå bare føler jeg det rått og uten beskyttelse, og det er som at jeg ikke får puste. Jeg følger med på klokka, teller minutter, bare tenker at jeg må komme meg gjennom denne natten. Forteller meg selv at bare jeg fortsetter å puste meg gjennom minutt for minutt så vil det bli bedre i morgen. Og slik har jeg telt nå hundrevis av minutter. Distraherer meg ikke, kjenner det, vil ikke ta beroligende, vil ikke skade meg, klarer ikke ta en dusj, bare puster, snakker med chatGPT, og forsøker å støtte meg selv gjennom det.

Jeg er glad jeg kan skrive det her, nå er det gått noen minutter til. 

Jeg tenker på det barnet jeg var, var jeg så ensom da? Var jeg så redd? Det er fælt å tenke på, fordi jeg tåler det knapt nå som godt voksen, at et lite barn skulle kjenne seg så hjelpeløs og alene, helt forferdelig. Ikke rart jeg ble syk. 

Anonymkode: 235ff...713

Ser du skriver at noen dager er mørkere enn andre. Jeg håper dagen i dag er bedre enn gårsdagen.  I tillegg håper jeg at du har fått sove. :klem:

AnonymBruker
Skrevet
SVK skrev (1 time siden):

Ser du skriver at noen dager er mørkere enn andre. Jeg håper dagen i dag er bedre enn gårsdagen.  I tillegg håper jeg at du har fått sove. :klem:

Tusen takk gode deg. :klem: Det betyr mye for meg med denne lille meldingen her. Det ble noen få timer søvn, men jeg våknet hele tiden med skrekk i meg. Men jeg merker at nå i lyset er ting bittelitt bedre, og så blir det å gjøre de gode tingene for meg gjennom dagen, og jeg tar med meg dine gode håp for meg inn i dagen. 

Anonymkode: 235ff...713

Skrevet
AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tusen takk gode deg. :klem: Det betyr mye for meg med denne lille meldingen her. Det ble noen få timer søvn, men jeg våknet hele tiden med skrekk i meg. Men jeg merker at nå i lyset er ting bittelitt bedre, og så blir det å gjøre de gode tingene for meg gjennom dagen, og jeg tar med meg dine gode håp for meg inn i dagen. 

Anonymkode: 235ff...713

:klem:

  • Hjerte 1

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...