Den store depresjonstråden

[Nowayback]

Lei av meg selv.

Liker ikke det jeg ser i speilet. Vi snakker 2/10, kanskje 3/10 på en god dag.

Folk sier jeg må få meg selvtillit, men hvordan får man egentlig det med stygt utseende, innadvendt personlighet og hvor man aldri får bekreftelser på at man er noe bra, men stadige bekreftelser på det motsatte?

Jeg har levd halve livet, men skulle ønske det var hele. Logisk sett har jeg nok levd 2/3 nå. Kan umulig bli eldre enn 60. Det er hvis jeg venter til fysisk sykdom tar meg.

Alt er bare kjipt. Menneskelig kontakt er stressende, men det plager meg at jeg ikke er normal på det området. Jeg har fått så store issues med hårtapet mitt at jeg må ha et hodeplagg på til enhver tid, bortsett fra nærmeste familie. Ser gammel ut i ansiktet og har heller ikke skjeggvekst som kan skjule det. Så jeg kan egentlig ikke style eller fikse noe som helst.

Prøver å trene styrke for å få finere kropp, men det føles motløst. Har ikke dedikasjonen over tid. Det er heller ikke slik at en finere kropp løser noe som helst.

For et fantastisk liv de må ha, de mennene med en normal sosial adferd, som har hår, normalt ansikt og skjeggvekst samt god fysisk og psykisk helse.

[SVK]

Nowayback skrev (56 minutter siden):

Lei av meg selv.

Liker ikke det jeg ser i speilet. Vi snakker 2/10, kanskje 3/10 på en god dag.

Folk sier jeg må få meg selvtillit, men hvordan får man egentlig det med stygt utseende, innadvendt personlighet og hvor man aldri får bekreftelser på at man er noe bra, men stadige bekreftelser på det motsatte?

Jeg har levd halve livet, men skulle ønske det var hele. Logisk sett har jeg nok levd 2/3 nå. Kan umulig bli eldre enn 60. Det er hvis jeg venter til fysisk sykdom tar meg.

Alt er bare kjipt. Menneskelig kontakt er stressende, men det plager meg at jeg ikke er normal på det området. Jeg har fått så store issues med hårtapet mitt at jeg må ha et hodeplagg på til enhver tid, bortsett fra nærmeste familie. Ser gammel ut i ansiktet og har heller ikke skjeggvekst som kan skjule det. Så jeg kan egentlig ikke style eller fikse noe som helst.

Prøver å trene styrke for å få finere kropp, men det føles motløst. Har ikke dedikasjonen over tid. Det er heller ikke slik at en finere kropp løser noe som helst.

For et fantastisk liv de må ha, de mennene med en normal sosial adferd, som har hår, normalt ansikt og skjeggvekst samt god fysisk og psykisk helse.

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (13 timer siden):

Lei av meg selv.

Liker ikke det jeg ser i speilet. Vi snakker 2/10, kanskje 3/10 på en god dag.

Folk sier jeg må få meg selvtillit, men hvordan får man egentlig det med stygt utseende, innadvendt personlighet og hvor man aldri får bekreftelser på at man er noe bra, men stadige bekreftelser på det motsatte?

Jeg har levd halve livet, men skulle ønske det var hele. Logisk sett har jeg nok levd 2/3 nå. Kan umulig bli eldre enn 60. Det er hvis jeg venter til fysisk sykdom tar meg.

Alt er bare kjipt. Menneskelig kontakt er stressende, men det plager meg at jeg ikke er normal på det området. Jeg har fått så store issues med hårtapet mitt at jeg må ha et hodeplagg på til enhver tid, bortsett fra nærmeste familie. Ser gammel ut i ansiktet og har heller ikke skjeggvekst som kan skjule det. Så jeg kan egentlig ikke style eller fikse noe som helst.

Prøver å trene styrke for å få finere kropp, men det føles motløst. Har ikke dedikasjonen over tid. Det er heller ikke slik at en finere kropp løser noe som helst.

For et fantastisk liv de må ha, de mennene med en normal sosial adferd, som har hår, normalt ansikt og skjeggvekst samt god fysisk og psykisk helse.

Vil bare si at jeg kjenner meg igjen, selv om jeg er kvinne. Det å miste håret samtidig som man er litt "dårlig" sosialt er grusomt. Sier ikke at du er dårlig sosialt, men det var slik jeg forstod innlegget ditt og jeg kjenner meg igjen i det. Med hårtap på toppen har jeg isolert meg selv helt, og det gjør sikkert ikke underverker for psyken akkurat. Prøver å unngå andre, unngå speil og unngå egentlig alt som minner om hvordan jeg faktisk har det. Ville bare si at du ikke er alene. ❤️

Anonymkode: f810a...96a

[Nowayback]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Vil bare si at jeg kjenner meg igjen, selv om jeg er kvinne. Det å miste håret samtidig som man er litt "dårlig" sosialt er grusomt. Sier ikke at du er dårlig sosialt, men det var slik jeg forstod innlegget ditt og jeg kjenner meg igjen i det. Med hårtap på toppen har jeg isolert meg selv helt, og det gjør sikkert ikke underverker for psyken akkurat. Prøver å unngå andre, unngå speil og unngå egentlig alt som minner om hvordan jeg faktisk har det. Ville bare si at du ikke er alene. ❤️

Anonymkode: f810a...96a

Takk for det. Kanskje feil å si, men litt "godt" at man ikke er alene.

[AnonymBruker]

Er det andre som kun ser de rette valgene i ettertid? Jeg føler jeg kun lever på etterskudd. At jeg kun ser hva jeg burde gjort etter valgene er tatt. 

Vet mange angrer på valg de har tatt, men for meg så er problemet også at jeg føler jeg aldri lærer å ta de rette valgene. Jeg gjør de samme feilene igjen og igjen, men jeg ser det først i ettertid. 

Jeg har reflektert på det siste året. For ett år siden sluttet jeg hos psykologen. Da jeg avsluttet diskuterte vi hvordan livet ville bli etter behandlingen var avsluttet. Livet ble verre enn jeg hadde forestilt meg på det tidspunktet. Men på den andre siden når jeg ser tilbake så ble livet verre fordi jeg gjorde de samme feilene det siste året, som jeg gjorde året før der, osv. Jeg tenker hele tiden "nå har jeg lært og nå skal jeg ikke gjøre de samme feilene igjen", men så lærer jeg aldri. 

Man sier det hjelper ikke å angre og det er sant. Men det er så frustrerende at selv om jeg ser helt klart hva jeg skulle gjort i fortiden, så klarer jeg ikke ta de rette valgene i nåtid og jeg klarer ikke tenke konsekvensene før etter de har skjedd. 

Det er selvsagt ikke absolutt alle valg som blir feil, men det er nok feil til at livet aldri blir bedre. 

Anonymkode: 8927c...90a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.4.2025 den 22.54):

Er det andre som kun ser de rette valgene i ettertid? Jeg føler jeg kun lever på etterskudd. At jeg kun ser hva jeg burde gjort etter valgene er tatt. 

Vet mange angrer på valg de har tatt, men for meg så er problemet også at jeg føler jeg aldri lærer å ta de rette valgene. Jeg gjør de samme feilene igjen og igjen, men jeg ser det først i ettertid. 

Jeg har reflektert på det siste året. For ett år siden sluttet jeg hos psykologen. Da jeg avsluttet diskuterte vi hvordan livet ville bli etter behandlingen var avsluttet. Livet ble verre enn jeg hadde forestilt meg på det tidspunktet. Men på den andre siden når jeg ser tilbake så ble livet verre fordi jeg gjorde de samme feilene det siste året, som jeg gjorde året før der, osv. Jeg tenker hele tiden "nå har jeg lært og nå skal jeg ikke gjøre de samme feilene igjen", men så lærer jeg aldri. 

Man sier det hjelper ikke å angre og det er sant. Men det er så frustrerende at selv om jeg ser helt klart hva jeg skulle gjort i fortiden, så klarer jeg ikke ta de rette valgene i nåtid og jeg klarer ikke tenke konsekvensene før etter de har skjedd. 

Det er selvsagt ikke absolutt alle valg som blir feil, men det er nok feil til at livet aldri blir bedre. 

Anonymkode: 8927c...90a

Jeg kan kjenne meg litt igjen. For en del år siden hadde jeg mye mer angst enn nå, og da ville jeg stadig vekk, uten å vite det, ta valgene mine basert på internaliserte "core beliefs" og frykt, så jeg gjorde ting for å bli god nok, eller drevet av at jeg tenkte jeg ikke fortjente bedre, o.l. så jeg kom i en del trøbbel. Hadde mye konflikter med folk, alt med helsa gikk dårligere, og jeg tenkte også ofte "ah, jeg burde gjort slik og sånn" eller den typiske "herregud, jeg burde jo bare ...". Det jeg har innsett nå, er at jeg måtte gå den veien jeg gikk, kanskje litt deterministisk av meg, men.

Men det som hjalp meg var å lytte til kroppen. Før gjorde jeg valg bare med hodet, og overtenkte mye også, vet ikke om du også gjør det? For meg når hodet styrte så tenkte jeg at jeg aldri lærte, at jeg var litt dum. Men så da jeg begynte med sånn nervesystemøvenser, føle følelser, og å prøve å finne ut hva følelsene og kroppen ville, så var det som at jeg bygde intuisjonen min, og nå er det som at jeg liksom har en slags "magefølelsen" på hva jeg trenger og hvilken avgjørelse som passer meg best, og har begynt å ta bedre valg. Jeg oppdager forskjellen på når det er det jeg tror er bra for meg, og det som er fryktstyrt o.l. Også blitt mer bevisst på verdiene mine. Men problemet med valg er slik jeg ser det at en finner først ut i ettertid om de er riktig eller ei. Og så jo mindre deprimert og selvkritisk jeg er, oppdager jeg også at å ta feil valg får mindre betydning. 

Anonymkode: 235ff...713

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg kan kjenne meg litt igjen. For en del år siden hadde jeg mye mer angst enn nå, og da ville jeg stadig vekk, uten å vite det, ta valgene mine basert på internaliserte "core beliefs" og frykt, så jeg gjorde ting for å bli god nok, eller drevet av at jeg tenkte jeg ikke fortjente bedre, o.l. så jeg kom i en del trøbbel. Hadde mye konflikter med folk, alt med helsa gikk dårligere, og jeg tenkte også ofte "ah, jeg burde gjort slik og sånn" eller den typiske "herregud, jeg burde jo bare ...". Det jeg har innsett nå, er at jeg måtte gå den veien jeg gikk, kanskje litt deterministisk av meg, men.

Men det som hjalp meg var å lytte til kroppen. Før gjorde jeg valg bare med hodet, og overtenkte mye også, vet ikke om du også gjør det? For meg når hodet styrte så tenkte jeg at jeg aldri lærte, at jeg var litt dum. Men så da jeg begynte med sånn nervesystemøvenser, føle følelser, og å prøve å finne ut hva følelsene og kroppen ville, så var det som at jeg bygde intuisjonen min, og nå er det som at jeg liksom har en slags "magefølelsen" på hva jeg trenger og hvilken avgjørelse som passer meg best, og har begynt å ta bedre valg. Jeg oppdager forskjellen på når det er det jeg tror er bra for meg, og det som er fryktstyrt o.l. Også blitt mer bevisst på verdiene mine. Men problemet med valg er slik jeg ser det at en finner først ut i ettertid om de er riktig eller ei. Og så jo mindre deprimert og selvkritisk jeg er, oppdager jeg også at å ta feil valg får mindre betydning. 

Anonymkode: 235ff...713

Meg du siterte og takk for svar. 

Anonymkode: 8927c...90a

[Nowayback]

Vil bare slippe. Hvorfor kan jeg ikke det?

[SVK]

Nowayback skrev (12 minutter siden):

Vil bare slippe. Hvorfor kan jeg ikke det?

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (15 timer siden):

Vil bare slippe. Hvorfor kan jeg ikke det?

Jeg vet du ikke ønsker å gå til psykolog for depresjonen. Men har du tenkt over om du kan ha ADHD? Skriver det fordi du tidligere har skrevet at du tror det er mulig du har asperger. Svært mange med asperger har også ADHD. I tillegg så jeg at du slet med å se film uten å google skuespilleren under filmen. 

Jeg prøver ikke å presse på deg diagnoser. Men om du har ubehandlet ADHD så kan behandling av ADHD gjøre livet ditt lettere. 

Anonymkode: 8927c...90a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg vet du ikke ønsker å gå til psykolog for depresjonen. Men har du tenkt over om du kan ha ADHD? Skriver det fordi du tidligere har skrevet at du tror det er mulig du har asperger. Svært mange med asperger har også ADHD. I tillegg så jeg at du slet med å se film uten å google skuespilleren under filmen. 

Jeg prøver ikke å presse på deg diagnoser. Men om du har ubehandlet ADHD så kan behandling av ADHD gjøre livet ditt lettere. 

Anonymkode: 8927c...90a

Edit:  Glemte å sende deg en klem. ♥️

Anonymkode: 8927c...90a

[Nowayback]

SVK skrev (18 timer siden):

Takk.

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg vet du ikke ønsker å gå til psykolog for depresjonen. Men har du tenkt over om du kan ha ADHD? Skriver det fordi du tidligere har skrevet at du tror det er mulig du har asperger. Svært mange med asperger har også ADHD. I tillegg så jeg at du slet med å se film uten å google skuespilleren under filmen. 

Jeg prøver ikke å presse på deg diagnoser. Men om du har ubehandlet ADHD så kan behandling av ADHD gjøre livet ditt lettere. 

Anonymkode: 8927c...90a

 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Edit:  Glemte å sende deg en klem. ♥️

Anonymkode: 8927c...90a

Takk.

Ja, jeg har skrevet det tidligere, men for mye som ikke stemmer. Min sosiale adferd er for normal når jeg først er sosial. Har ikke problemer med å forstå andres kroppsspråk eller intensjoner. Har en del repeterende adferd, men det er ikke ekstremt. Tror mer det handler om komfortsone. Liker ikke spontane ting som dukker opp. Tror heller ikke jeg kunne ha fungert i et sosialt yrke om jeg hadde asperger. Så tror egentlig ikke jeg har det.

Jeg var helt normal som barn. En helt vanlig sosial gutt med flere venner. Jeg var veldig tidlig ute med å både skrive og lese, lenge før jeg begynte på skolen. Motorisk var jeg også tidlig/normalt utviklet, jeg drev både med fotball og friidrett.

ADHD? Har i alle fall ikke hyperaktivitet, snarere tvert i mot. På grensen til tiltaksløs. Men det er vel noe som heter ADHD uoppmerksom type, og der er det mye som stemmer. Så mye at jeg tror jeg har det.

Vil for øvrig si at jeg ikke MÅ google skuespilleren i en film, men det hender hvis jeg ikke kommer på hvor jeg har sett han/hun tidligere. Jeg kan helt fint se en film med konsentrasjon uten å bruke mobil. Sliter derimot veldig med å lese bøker. Jeg bare faller ut og tankene tar over, uansett hvor interessant tema den måtte ha.

Dette er kjennetegn/symptomer på adhd uoppmerksom type, og det meste passer for meg. Bortsett fra det å miste gjenstander ofte.

• Distraksjoner er vanlige, og det er vanskelig å fokusere
• Mister ofte gjenstander (f.eks. nøkler, bøker)
• Sliter med å følge instruksjoner og fullføre oppgaver
• Virker glemsk i daglige aktiviteter
• Går ofte glipp av detaljer, gjør uforsiktige feil
• Vansker med å organisere oppgaver og aktiviteter
• Unngår oppgaver som krever vedvarende mental innsats
• Dagdrømmer ofte, virker “avstand”
• Klarer ikke å lytte til direkte kommunikasjon

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (13 minutter siden):

Ja, jeg har skrevet det tidligere, men for mye som ikke stemmer. Min sosiale adferd er for normal når jeg først er sosial. Har ikke problemer med å forstå andres kroppsspråk eller intensjoner. Har en del repeterende adferd, men det er ikke ekstremt. Tror mer det handler om komfortsone. Liker ikke spontane ting som dukker opp. Tror heller ikke jeg kunne ha fungert i et sosialt yrke om jeg hadde asperger. Så tror egentlig ikke jeg har det.

Jeg var helt normal som barn. En helt vanlig sosial gutt med flere venner. Jeg var veldig tidlig ute med å både skrive og lese, lenge før jeg begynte på skolen. Motorisk var jeg også tidlig/normalt utviklet, jeg drev både med fotball og friidrett.

ADHD? Har i alle fall ikke hyperaktivitet, snarere tvert i mot. På grensen til tiltaksløs. Men det er vel noe som heter ADHD uoppmerksom type, og der er det mye som stemmer. Så mye at jeg tror jeg har det.

Vil for øvrig si at jeg ikke MÅ google skuespilleren i en film, men det hender hvis jeg ikke kommer på hvor jeg har sett han/hun tidligere. Jeg kan helt fint se en film med konsentrasjon uten å bruke mobil. Sliter derimot veldig med å lese bøker. Jeg bare faller ut og tankene tar over, uansett hvor interessant tema den måtte ha.

Dette er kjennetegn/symptomer på adhd uoppmerksom type, og det meste passer for meg. Bortsett fra det å miste gjenstander ofte.

• Distraksjoner er vanlige, og det er vanskelig å fokusere
• Mister ofte gjenstander (f.eks. nøkler, bøker)
• Sliter med å følge instruksjoner og fullføre oppgaver
• Virker glemsk i daglige aktiviteter
• Går ofte glipp av detaljer, gjør uforsiktige feil
• Vansker med å organisere oppgaver og aktiviteter
• Unngår oppgaver som krever vedvarende mental innsats
• Dagdrømmer ofte, virker “avstand”
• Klarer ikke å lytte til direkte kommunikasjon

Jeg skal som nevnt ikke prøve å presse på deg noen diagnoser. Du bør vurdere ADHD utredning for ADHD uoppmerksom type. Nå har ADHD og depresjon overlapp i symptomer, så du bør tenke over om symptomene dine dukket opp før depresjonen. 

Personer som er så tungt deprimerte som deg vil også bli prioritert hos DPS ved ADHD-utredning. Om symptomene går utover jobben din eller du har alkoholproblemer vil du også kunne bli prioritert. 

Jeg nevner dette med ADHD siden ADHD er noe som svært ofte kan behandles medisinsk. Og om du har ADHD vil det også bedre livskvaliteten din om den blir behandlet. 

Anonymkode: 8927c...90a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg skal som nevnt ikke prøve å presse på deg noen diagnoser. Du bør vurdere ADHD utredning for ADHD uoppmerksom type. Nå har ADHD og depresjon overlapp i symptomer, så du bør tenke over om symptomene dine dukket opp før depresjonen. 

Personer som er så tungt deprimerte som deg vil også bli prioritert hos DPS ved ADHD-utredning. Om symptomene går utover jobben din eller du har alkoholproblemer vil du også kunne bli prioritert. 

Jeg nevner dette med ADHD siden ADHD er noe som svært ofte kan behandles medisinsk. Og om du har ADHD vil det også bedre livskvaliteten din om den blir behandlet. 

Anonymkode: 8927c...90a

Edit: Nå skal ikke jeg garantere at du får plass. jeg vet jo ikke engang om du har ADHD.  Så den setningen jeg skrev der var litt dum. Det jeg mente var at DPS vektlegger blant annet tung depresjon når de vurderer hvem de gir ADHD-utredning. 

Om du skulle få avslag så husk også at det er mulig å klage. Vet at DPS enkelte steder gir avslag nærmest uansett på første henvisning og at man derfor nærmest alltid må klage for å få plass. Om du får avslag så snakk med fastlegen din om en eventuell klage. 

Anonymkode: 8927c...90a

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (1 time siden):

Ja, jeg har skrevet det tidligere, men for mye som ikke stemmer. Min sosiale adferd er for normal når jeg først er sosial. Har ikke problemer med å forstå andres kroppsspråk eller intensjoner. Har en del repeterende adferd, men det er ikke ekstremt. Tror mer det handler om komfortsone. Liker ikke spontane ting som dukker opp. Tror heller ikke jeg kunne ha fungert i et sosialt yrke om jeg hadde asperger. Så tror egentlig ikke jeg har det.

Jeg var helt normal som barn. En helt vanlig sosial gutt med flere venner. Jeg var veldig tidlig ute med å både skrive og lese, lenge før jeg begynte på skolen. Motorisk var jeg også tidlig/normalt utviklet, jeg drev både med fotball og friidrett.

Enig med deg i at det er mye som taler mot asperger. Men om du har asperger eller ikke har uansett ikke så mye å si. Du er jo den du er uansett. Asperger kan ikke behandles. Men ADHD kan behandles så om man har ADHD så er det viktig å få den forsøkt behandlet. 

 

Anonymkode: 8927c...90a

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg feilet sånn i livet og hvorfor jeg aldri får til livet. uansett hvor mye jeg prøver. 

Anonymkode: 8927c...90a

[Nowayback]

AnonymBruker skrev (På 28.4.2025 den 18.47):

Jeg skal som nevnt ikke prøve å presse på deg noen diagnoser. Du bør vurdere ADHD utredning for ADHD uoppmerksom type. Nå har ADHD og depresjon overlapp i symptomer, så du bør tenke over om symptomene dine dukket opp før depresjonen. 

Personer som er så tungt deprimerte som deg vil også bli prioritert hos DPS ved ADHD-utredning. Om symptomene går utover jobben din eller du har alkoholproblemer vil du også kunne bli prioritert. 

Jeg nevner dette med ADHD siden ADHD er noe som svært ofte kan behandles medisinsk. Og om du har ADHD vil det også bedre livskvaliteten din om den blir behandlet. 

Anonymkode: 8927c...90a

 

AnonymBruker skrev (På 28.4.2025 den 18.54):

Edit: Nå skal ikke jeg garantere at du får plass. jeg vet jo ikke engang om du har ADHD.  Så den setningen jeg skrev der var litt dum. Det jeg mente var at DPS vektlegger blant annet tung depresjon når de vurderer hvem de gir ADHD-utredning. 

Om du skulle få avslag så husk også at det er mulig å klage. Vet at DPS enkelte steder gir avslag nærmest uansett på første henvisning og at man derfor nærmest alltid må klage for å få plass. Om du får avslag så snakk med fastlegen din om en eventuell klage. 

Anonymkode: 8927c...90a

 

AnonymBruker skrev (På 28.4.2025 den 19.37):

Enig med deg i at det er mye som taler mot asperger. Men om du har asperger eller ikke har uansett ikke så mye å si. Du er jo den du er uansett. Asperger kan ikke behandles. Men ADHD kan behandles så om man har ADHD så er det viktig å få den forsøkt behandlet. 

 

Anonymkode: 8927c...90a

Tungt deprimert vil jeg ikke si at jeg er. Tror ikke jeg kunne klart 100 % jobb eller ha funnet motivasjon for å trene om jeg var det. Hadde ikke hatt tunge tanker om jeg hadde et normalt liv. 

Husker ikke nøyaktig når symptomer eller "depresjonen" startet, men jeg ble svært demotivert for skole på videregående. Slet virkelig med å karre meg gjennom allmennfag (studiespesialiserende i dag).

Liker ikke tanken på å ha en diagnose eller noen bokstaver på meg. Jeg har heller ikke ork til å ta tak i det. Er alene om alt her i livet uansett om jeg har adhd eller ikke. Som du sier, jeg er jo den jeg er uansett.

[Nowayback]

AnonymBruker skrev (På 28.4.2025 den 20.54):

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg feilet sånn i livet og hvorfor jeg aldri får til livet. uansett hvor mye jeg prøver. 

Anonymkode: 8927c...90a

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (2 minutter siden):

Tungt deprimert vil jeg ikke si at jeg er. Tror ikke jeg kunne klart 100 % jobb eller ha funnet motivasjon for å trene om jeg var det. Hadde ikke hatt tunge tanker om jeg hadde et normalt liv. 

Husker ikke nøyaktig når symptomer eller "depresjonen" startet, men jeg ble svært demotivert for skole på videregående. Slet virkelig med å karre meg gjennom allmennfag (studiespesialiserende i dag).

Liker ikke tanken på å ha en diagnose eller noen bokstaver på meg. Jeg har heller ikke ork til å ta tak i det. Er alene om alt her i livet uansett om jeg har adhd eller ikke. Som du sier, jeg er jo den jeg er uansett.

Skjønner, når jeg nevnte ADHD så er det som sagt fordi det faktisk finnes medisiner som kan hjelpe.  Men jeg skal ikke presse deg til å ta noen utredning. 

Nowayback skrev (1 minutt siden):

Takk. Jeg lever et liv som omtrent kun består av å angre på valgene jeg har tatt samtidig som jeg tar feil valg hver gang jeg får ny sjanse. Det er helt absurd tragisk. 

Anonymkode: 8927c...90a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk. Jeg lever et liv som omtrent kun består av å angre på valgene jeg har tatt samtidig som jeg tar feil valg hver gang jeg får ny sjanse. Det er helt absurd tragisk. 

Anonymkode: 8927c...90a

Jeg har levd omtrent halve livet når det kommer til forventet levealder og jeg angrer på samtlige år jeg har levd. Samtidig som jeg ikke klarer å få til et bedre liv uansett hvor mye jeg prøver. 

Anonymkode: 8927c...90a