Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

Jeg sluttet på antidepressiva før jul siden jeg opplevde at det gikk ganske bra, men i løpet av januar har jeg begynt å føle meg verre igjen.

Det toppet seg denne uka. Jeg har ekstremt mye dårlige tanker om meg selv og andre. Er livredd for at samboeren min skal slå opp med meg. Føler at jeg må slå opp med han før han gjør det med meg. Jeg får mye angst og blir ekstremt rastløs. Mye tankekjør, katastrofetanker og sover dårlig.

Jeg blir litt skuffet over at jeg ikke klarer meg uten antidepressiva, men jeg bare orker ikke å ha det sånn. Forferdelig slitsomt og jeg går så ekstremt langt ned.

Samboeren min ga uttrykk for at han også synes det er slitsomt og det gjorde at jeg bare følte meg enda verre, men samtidig så "våknet" jeg også da. Jeg vil jo ikke at han skal ha det dårlig sammen med meg. Allikevel så ønsker han å være sammen med meg. Noe jeg ikke klarer å forstå hvorfor, men jeg er evig takknemlig for det.

Jeg har lyst til å få det bedre og hadde håpet at jeg kunne klare meg uten medisin, men kanskje jeg må gå på det litt til. Det er bedre å gå på det enn å ha det sånn i hvert fall.

Anonymkode: bbc79...8bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg sluttet på antidepressiva før jul siden jeg opplevde at det gikk ganske bra, men i løpet av januar har jeg begynt å føle meg verre igjen.

Det toppet seg denne uka. Jeg har ekstremt mye dårlige tanker om meg selv og andre. Er livredd for at samboeren min skal slå opp med meg. Føler at jeg må slå opp med han før han gjør det med meg. Jeg får mye angst og blir ekstremt rastløs. Mye tankekjør, katastrofetanker og sover dårlig.

Jeg blir litt skuffet over at jeg ikke klarer meg uten antidepressiva, men jeg bare orker ikke å ha det sånn. Forferdelig slitsomt og jeg går så ekstremt langt ned.

Samboeren min ga uttrykk for at han også synes det er slitsomt og det gjorde at jeg bare følte meg enda verre, men samtidig så "våknet" jeg også da. Jeg vil jo ikke at han skal ha det dårlig sammen med meg. Allikevel så ønsker han å være sammen med meg. Noe jeg ikke klarer å forstå hvorfor, men jeg er evig takknemlig for det.

Jeg har lyst til å få det bedre og hadde håpet at jeg kunne klare meg uten medisin, men kanskje jeg må gå på det litt til. Det er bedre å gå på det enn å ha det sånn i hvert fall.

Anonymkode: bbc79...8bc

Da jeg begynte på antidepressiva så sa legen min at hennes erfaring er at folk slutter på antidepressiva for raskt.  Så tror det du beskriver er veldig vanlig. 

Håper du snart blir bedre. ♥️

Anonymkode: 8927c...90a

[Blått]

Jeg har grått meg selv i søvne i 4 dager på rad nå. Føler meg ufattelig ensom til tider, og har noen ganger vurdert om jeg skal ringe mamma og pappa bare for å ha «noen», men jeg orker ikke å leve sånn lengre.. Jeg trenger rolig, ordentlig, snille mennesker som ikke skriker til meg og sier stygge ting hele tiden så må bare prøve å stå i det. Uansett hva jeg ender opp med å måtte føle.. noen ganger så skulle jeg ønske at jeg hadde noen, men jeg låser meg veldig nå, merker jeg, nå som jeg har det sånn som dette og stenger av alt.. prøver å late som alt er ok, men jeg er så lei av å late som alt er ok fordi det er ikke ok.. 

[AnonymBruker]

Blått skrev (16 minutter siden):

Jeg har grått meg selv i søvne i 4 dager på rad nå. Føler meg ufattelig ensom til tider, og har noen ganger vurdert om jeg skal ringe mamma og pappa bare for å ha «noen», men jeg orker ikke å leve sånn lengre.. Jeg trenger rolig, ordentlig, snille mennesker som ikke skriker til meg og sier stygge ting hele tiden så må bare prøve å stå i det. Uansett hva jeg ender opp med å måtte føle.. noen ganger så skulle jeg ønske at jeg hadde noen, men jeg låser meg veldig nå, merker jeg, nå som jeg har det sånn som dette og stenger av alt.. prøver å late som alt er ok, men jeg er så lei av å late som alt er ok fordi det er ikke ok.. 

Jeg tror du gjør lurt i å ringe mamma og pappa.  Jeg tror heller ikke det er lurt å bare late som om alt er OK, det er lettere å få hjelp til å få det bedre om man er ærlig. 

Håper du snart får det bedre. ♥️

Anonymkode: 8927c...90a

[Blått]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tror du gjør lurt i å ringe mamma og pappa.  Jeg tror heller ikke det er lurt å bare late som om alt er OK, det er lettere å få hjelp til å få det bedre om man er ærlig. 

Håper du snart får det bedre. ♥️

Anonymkode: 8927c...90a

Nei. Det beste er at jeg ikke ringer dem. Min mor voldsomme raserianfall hvor hun brøler i vei om hvor feit, stygg, teit, ubrukelig, jævlig også videre som hun syns jeg er. Jeg kan si til henne at jeg syns det sårer og da er jeg utakknemlig som ikke forstår at hun prøver å hjelpe den patetiske personen som jeg er. Hun skriker og skjeller ut til jeg gir opp.. Jo mer jeg protesterer, jo verre blir det. Min far syns jeg er emosjonell og må skjerpe meg for det er bare sånn hun er. 

[AnonymBruker]

Blått skrev (1 time siden):

Nei. Det beste er at jeg ikke ringer dem. Min mor voldsomme raserianfall hvor hun brøler i vei om hvor feit, stygg, teit, ubrukelig, jævlig også videre som hun syns jeg er. Jeg kan si til henne at jeg syns det sårer og da er jeg utakknemlig som ikke forstår at hun prøver å hjelpe den patetiske personen som jeg er. Hun skriker og skjeller ut til jeg gir opp.. Jo mer jeg protesterer, jo verre blir det. Min far syns jeg er emosjonell og må skjerpe meg for det er bare sånn hun er. 

Det er jo helt forferdelig? Har du noen andre å snakke med? 

Anonymkode: 8927c...90a

[AnonymBruker]

Blått skrev (6 timer siden):

Jeg har grått meg selv i søvne i 4 dager på rad nå. Føler meg ufattelig ensom til tider, og har noen ganger vurdert om jeg skal ringe mamma og pappa bare for å ha «noen», men jeg orker ikke å leve sånn lengre.. Jeg trenger rolig, ordentlig, snille mennesker som ikke skriker til meg og sier stygge ting hele tiden så må bare prøve å stå i det. Uansett hva jeg ender opp med å måtte føle.. noen ganger så skulle jeg ønske at jeg hadde noen, men jeg låser meg veldig nå, merker jeg, nå som jeg har det sånn som dette og stenger av alt.. prøver å late som alt er ok, men jeg er så lei av å late som alt er ok fordi det er ikke ok.. 

Jeg skjønner hva du mener. Jeg er uenig med den andre ab-en, lytt til den stemmen som sier du trenger noe annet nå, og strekk deg ut etter andre ting, sunne ting. Å gå tilbake i gamle mønster som skader oss gjør oss bare mer depressive. Men det koster mye å bryte med voldelige foreldre. Og det koster mye å stå i all driten alene. Jeg er glad for at du skriver, og deler. Jeg har kjent mye på den følelsen siden november, var vel særlig i desember, nå kjenner jeg at jeg kan greie meg litt mer alene igjen. Men den desperate at "jeg tar hvem som helst, selv om de/det skader meg". 

Husk at du er knalltøff! Og at du trenger ikke være knalltøff hele tiden, skriv ærlig om hvor dritt det er. For meg har det hjulpet å være helt ærlig om hvor dritt ting er, du skal i det minste ikke trenge å late som overfor deg selv. 

Anonymkode: 235ff...713

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Da jeg begynte på antidepressiva så sa legen min at hennes erfaring er at folk slutter på antidepressiva for raskt.  Så tror det du beskriver er veldig vanlig. 

Håper du snart blir bedre. ♥️

Anonymkode: 8927c...90a

Ja, jeg tror det, jeg også. Burde nok heller ha prøvd med en mindre dose en å slutte helt, men skal vente med å slutte nå.

Og takk for det 😊

Anonymkode: bbc79...8bc

[Blått]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg skjønner hva du mener. Jeg er uenig med den andre ab-en, lytt til den stemmen som sier du trenger noe annet nå, og strekk deg ut etter andre ting, sunne ting. Å gå tilbake i gamle mønster som skader oss gjør oss bare mer depressive. Men det koster mye å bryte med voldelige foreldre. Og det koster mye å stå i all driten alene. Jeg er glad for at du skriver, og deler. Jeg har kjent mye på den følelsen siden november, var vel særlig i desember, nå kjenner jeg at jeg kan greie meg litt mer alene igjen. Men den desperate at "jeg tar hvem som helst, selv om de/det skader meg". 

Husk at du er knalltøff! Og at du trenger ikke være knalltøff hele tiden, skriv ærlig om hvor dritt det er. For meg har det hjulpet å være helt ærlig om hvor dritt ting er, du skal i det minste ikke trenge å late som overfor deg selv. 

Anonymkode: 235ff...713

❤️ Ensomheten tar meg så mye i perioder og som du sier så føler jeg selv på den at det er bedre å ha noen enn å være alene, men jeg skal ikke tilbake, orker det ikke mer. Det er så mye jeg kunne skrevet om alt det der, lange A4 sider med stygge ting, som har skjedd siden jeg var liten. 

Jeg var helt ødelagt når jeg brøt, i fillebiter, hadde knapt truffet og snakket med folk. Levde isolert. Ble kjeftet ut, skreket til om jeg snakket med noen om at mennesker ville ikke snakke med en som meg, at de lo av meg bak ryggen deres og sånne ting. 

Så ja, det er som du sier, det er tøft. Jeg skal studere for da jeg startet hadde jeg knapt konsentrasjon til å lese en side eller se en video fra forelesning, klarte knapt å formulere en setning på norsk til skoleoppgaver, prøve å komme meg ut og ikke sitte isolert hjemme mens livet går meg forbi, skal sitte i forelesninger uten å få panikkanfall (skjedd flere ganger at pulsen har løpt til 170 midt i en forelesning), skal lære meg å snakke med mennesker uten å bli paranoid og si stygge ting til meg selv, skal stå oppreist på beina og tenke at jeg klarer det. 

Jeg skal gå bortover veien uten å få panikkanfall for om moren min og faren min kommer i nabolaget. Det gjorde de i starten.. mange ganger. 

Og takk for de fine ordene. Jeg gråter igjen nå, men på den fine måten nå ❤️

Jeg har drevet med gaming en del, så har jeg har en del på dette sosiale mediet som jeg ikke får lov til å skrive her. Noen av dem har plinget på meg i det siste. De har spurt how I been og jeg sier same old, same old.. depressed and full off anxiety.. som går videre til what happened og jeg svarer pent I started being honest about how I am. 

[Blått]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Det er jo helt forferdelig? Har du noen andre å snakke med? 

Anonymkode: 8927c...90a

Ja og nei. 

[AnonymBruker]

Blått skrev (På 16.1.2025 den 21.13):

❤️ Ensomheten tar meg så mye i perioder og som du sier så føler jeg selv på den at det er bedre å ha noen enn å være alene, men jeg skal ikke tilbake, orker det ikke mer. Det er så mye jeg kunne skrevet om alt det der, lange A4 sider med stygge ting, som har skjedd siden jeg var liten. 

Jeg var helt ødelagt når jeg brøt, i fillebiter, hadde knapt truffet og snakket med folk. Levde isolert. Ble kjeftet ut, skreket til om jeg snakket med noen om at mennesker ville ikke snakke med en som meg, at de lo av meg bak ryggen deres og sånne ting. 

Så ja, det er som du sier, det er tøft. Jeg skal studere for da jeg startet hadde jeg knapt konsentrasjon til å lese en side eller se en video fra forelesning, klarte knapt å formulere en setning på norsk til skoleoppgaver, prøve å komme meg ut og ikke sitte isolert hjemme mens livet går meg forbi, skal sitte i forelesninger uten å få panikkanfall (skjedd flere ganger at pulsen har løpt til 170 midt i en forelesning), skal lære meg å snakke med mennesker uten å bli paranoid og si stygge ting til meg selv, skal stå oppreist på beina og tenke at jeg klarer det. 

Jeg skal gå bortover veien uten å få panikkanfall for om moren min og faren min kommer i nabolaget. Det gjorde de i starten.. mange ganger. 

Og takk for de fine ordene. Jeg gråter igjen nå, men på den fine måten nå ❤️

Jeg har drevet med gaming en del, så har jeg har en del på dette sosiale mediet som jeg ikke får lov til å skrive her. Noen av dem har plinget på meg i det siste. De har spurt how I been og jeg sier same old, same old.. depressed and full off anxiety.. som går videre til what happened og jeg svarer pent I started being honest about how I am. 

Det er fint at du har begynt å være ærlig om hvordan du har det. ❤️ Ikke minst ærlig med deg selv, og våge å ta det inn litt etter litt. Det er mye arbeid å jobbe med traumer, og det tar tid. Det er å avlære mønster en ikke ønsker, og lære seg nye ting en aldri har lært eller kunnet. Det er å prosessere vold og krenkelser. Det er mye, og det tar dessverre så lang tid. Og det er vanskelig å stå i det, ofte står en så alene, sånn som du beskriver. Men du gjør det, og det skal du være så innmari stolt av deg selv for. Håper du får til å gi deg selv kred for det. 

Det går treig her også, og jeg har slitt med at jeg har krevd så mye av meg på det ytre, altså å fullføre studier med normal progresjon fordi jeg var jo nesten 30 før jeg begynte, takle ditt og datt, men sannheten at mange ting er mye vanskeligere når en strever med traumer samtidig. Så hvis det er din erfaring at ting går strevsomt, husk at det er ikke fordi du er svakere enn andre, det er fordi du bærer rundt på så mye ekstra. Ikke sikkert du trengte den påminnelsen, men det er en påminnelse jeg selv hadde ønsket noen sa til meg i det siste, så jeg tenke jeg bare skulle dele den. 

Du overlevde den altfor tøffe oppveksten, det skulle aldri vært sånn, nå skal du prioritere deg selv, og du skal komme til et annet liv enn det her, der så mye er vanskelig. ❤️ God klem! 

Anonymkode: 235ff...713

[Purple_Pixiedust]

Etter å ha vært frisk i en skikkelig fin måned så har det de tre siste dagene begynt å komme tilbake. Selv etter ECT kom det tilbake like fort som alltid. 

Jeg er så sliten av å kun få korte perioder hvor jeg føler meg bedre. 

[SVK]

Purple_Pixiedust skrev (12 minutter siden):

Etter å ha vært frisk i en skikkelig fin måned så har det de tre siste dagene begynt å komme tilbake. Selv etter ECT kom det tilbake like fort som alltid. 

Jeg er så sliten av å kun få korte perioder hvor jeg føler meg bedre. 

[Purple_Pixiedust]

SVK skrev (47 minutter siden):

Takk.

[Blått]

AnonymBruker skrev (På 18.1.2025 den 12.56):

Det er fint at du har begynt å være ærlig om hvordan du har det. ❤️ Ikke minst ærlig med deg selv, og våge å ta det inn litt etter litt. Det er mye arbeid å jobbe med traumer, og det tar tid. Det er å avlære mønster en ikke ønsker, og lære seg nye ting en aldri har lært eller kunnet. Det er å prosessere vold og krenkelser. Det er mye, og det tar dessverre så lang tid. Og det er vanskelig å stå i det, ofte står en så alene, sånn som du beskriver. Men du gjør det, og det skal du være så innmari stolt av deg selv for. Håper du får til å gi deg selv kred for det. 

Det går treig her også, og jeg har slitt med at jeg har krevd så mye av meg på det ytre, altså å fullføre studier med normal progresjon fordi jeg var jo nesten 30 før jeg begynte, takle ditt og datt, men sannheten at mange ting er mye vanskeligere når en strever med traumer samtidig. Så hvis det er din erfaring at ting går strevsomt, husk at det er ikke fordi du er svakere enn andre, det er fordi du bærer rundt på så mye ekstra. Ikke sikkert du trengte den påminnelsen, men det er en påminnelse jeg selv hadde ønsket noen sa til meg i det siste, så jeg tenke jeg bare skulle dele den. 

Du overlevde den altfor tøffe oppveksten, det skulle aldri vært sånn, nå skal du prioritere deg selv, og du skal komme til et annet liv enn det her, der så mye er vanskelig. ❤️ God klem! 

Anonymkode: 235ff...713

Det går skikkelig strevsomt. Første semesteret var jeg helt ute og kjøre. Kom meg knapt opp av senga, følte meg helt utslitt når jeg åpnet boka, gikk ikke på forelesninger. At jeg i det hele tatt besto.. Andre semesteret gikk jeg på noen forelesninger, men følte meg overstimulert og overveldet. Lese norsk og engelsk, fokusere på lærere. Jeg kunne begynne å gråte når jeg lagde middag, gråte på t-banen, satt med ned på do hvor jeg hyperventilerte og gråt en del ganger, prøvde å snakke med folk men følte stygge tanker om meg selv og hvorfor de skulle gidde. Tredje semester. Bytte skole (kjempevanskelig, virkelig kjempevanskelig, begynte å løsne litt på slutten her, men fy for et intenst halvåret. Følte meg ganske overveldet og overstimulert. Jeg hadde nettopp begynt å trives på sted x også skulle jeg over til sted y, hvor jeg ikke visste om jeg ville like meg. Nå er jeg på fjerde semester og det er tungt, men det er noe lettere enn tidligere.. jeg er mer strukturert, roligere, men fy.. det er fortsatt så sykt vanskelig.. Jeg pisker meg selv for å få det til. Skal klare det 😊 så ja, det går tregt som sagt, men jeg skal, skal, skal, skal klare det. 

Takk for fin melding. Det som jeg egentlig opplever meg som mest overveldende er hvor greie alle egentlig er med meg når jeg har dratt fra familien. Mine sår er ganske dype ennå. En ting er hva hun gjorde når jeg var barn, men det har skjedd så mye stygge ting da jeg var i 20-årene og starten av 30-årene som anses som psykisk vold.

Og jo vel, egentlig så trengte jeg den påminnelsen. Noen ganger så drømmer jeg om å få til det andre får til, være der jeg vil, ha ambisjoner, men jeg er der jeg er fordi ting har skjedd.. Den venneløse (noen ganger så hang jeg med 2-3 stykker på ungdomsskolen, men følte meg ikke nære dem og at de var veldig forskjellig fra meg) på skolen, som måtte gå hjem til.. vel.. det gjør noe med deg når du vokser opp sånn og føler at du ikke har noen.. 

Og nå rambler jeg og gråter jeg igjen. Trodde jeg skulle klare å skrive her uten og kollapse på ny😭

[AnonymBruker]

Blått skrev (20 timer siden):

Det går skikkelig strevsomt. Første semesteret var jeg helt ute og kjøre. Kom meg knapt opp av senga, følte meg helt utslitt når jeg åpnet boka, gikk ikke på forelesninger. At jeg i det hele tatt besto.. Andre semesteret gikk jeg på noen forelesninger, men følte meg overstimulert og overveldet. Lese norsk og engelsk, fokusere på lærere. Jeg kunne begynne å gråte når jeg lagde middag, gråte på t-banen, satt med ned på do hvor jeg hyperventilerte og gråt en del ganger, prøvde å snakke med folk men følte stygge tanker om meg selv og hvorfor de skulle gidde. Tredje semester. Bytte skole (kjempevanskelig, virkelig kjempevanskelig, begynte å løsne litt på slutten her, men fy for et intenst halvåret. Følte meg ganske overveldet og overstimulert. Jeg hadde nettopp begynt å trives på sted x også skulle jeg over til sted y, hvor jeg ikke visste om jeg ville like meg. Nå er jeg på fjerde semester og det er tungt, men det er noe lettere enn tidligere.. jeg er mer strukturert, roligere, men fy.. det er fortsatt så sykt vanskelig.. Jeg pisker meg selv for å få det til. Skal klare det 😊 så ja, det går tregt som sagt, men jeg skal, skal, skal, skal klare det. 

Takk for fin melding. Det som jeg egentlig opplever meg som mest overveldende er hvor greie alle egentlig er med meg når jeg har dratt fra familien. Mine sår er ganske dype ennå. En ting er hva hun gjorde når jeg var barn, men det har skjedd så mye stygge ting da jeg var i 20-årene og starten av 30-årene som anses som psykisk vold.

Og jo vel, egentlig så trengte jeg den påminnelsen. Noen ganger så drømmer jeg om å få til det andre får til, være der jeg vil, ha ambisjoner, men jeg er der jeg er fordi ting har skjedd.. Den venneløse (noen ganger så hang jeg med 2-3 stykker på ungdomsskolen, men følte meg ikke nære dem og at de var veldig forskjellig fra meg) på skolen, som måtte gå hjem til.. vel.. det gjør noe med deg når du vokser opp sånn og føler at du ikke har noen.. 

Og nå rambler jeg og gråter jeg igjen. Trodde jeg skulle klare å skrive her uten og kollapse på ny😭

Jeg synes det høres ut som du har mye medfølelse til den unge jenta og kvinnen du var. Og det fortjener hun (den du var). Og det fortjener du, her du er nå. ❤️ 

Å få til alt det andre har, når du har et helt annet utgangspunkt, det er store krav å sette til seg selv. Jeg pleide å gjøre det samme. Nå er jeg kommet litt lenger, at jeg aksepterer at min vei ser annerledes ut. Jeg tror vi begge kan få det vi ønsker oss, men at vi må akseptere at veien er litt lenger, og at ting kan ta lang tid. Og ikke alltid vil ting se ut slik vi håper, at det bare er å jobbe hardt, noen ganger er det også å hvile mye lenger enn vi tror. Men en dag om gangen. Jeg synes ikke du fortjener mer pisk. 

Anonymkode: 235ff...713

[Blått]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg synes det høres ut som du har mye medfølelse til den unge jenta og kvinnen du var. Og det fortjener hun (den du var). Og det fortjener du, her du er nå. ❤️ 

Å få til alt det andre har, når du har et helt annet utgangspunkt, det er store krav å sette til seg selv. Jeg pleide å gjøre det samme. Nå er jeg kommet litt lenger, at jeg aksepterer at min vei ser annerledes ut. Jeg tror vi begge kan få det vi ønsker oss, men at vi må akseptere at veien er litt lenger, og at ting kan ta lang tid. Og ikke alltid vil ting se ut slik vi håper, at det bare er å jobbe hardt, noen ganger er det også å hvile mye lenger enn vi tror. Men en dag om gangen. Jeg synes ikke du fortjener mer pisk. 

Anonymkode: 235ff...713

Jeg kommer nok til å piske meg selv litt. Jeg gikk på noen smeller i går. Det er så pent og ryddig her nå, aldri noen gang har det vært så fint og flott hjemme hos meg, men samtidig så legger jeg merke til ting som jeg aldri la merke til før, oppdager, rydder opp og fjerner ting, finner ødelagte ting, fant mugg på en av sofaputene og fikk tårer i øyene. Jeg går virkelig på smell på smell på smell over ting jeg har ignorert når jeg var deprimert (og har hatt ekstremt dårlig råd). Drømmer meg litt tilbake til den situasjonen da jeg ikke så disse tingene og bare fikk kjeft for at jeg var i livet. Men jeg prøver å si til meg selv at jeg skal fikse det.  Må bare ta en ting av gangen! Har ikke råd til å ta alle tingene av gangen uansett.. 

[AnonymBruker]

Nå går det til helvete. For omtrent et år siden avsluttet jeg en langvarig psykolog-relasjon.  Jeg tok det svært tungt av mange ulike grunner. Går nå til en ny psykolog som ikke kjenner meg i det hele tatt. Nå hadde jeg hatt ekstremt lyst til å snakke med min gamle psykolog. For følte hun hadde forstått meg. Hun nye psykologen avbestilte også timen jeg skulle hatt denne uka og jeg får ikke pratet med henne på to uker. 

Jeg savner min gamle psykolog enormt og det er hun jeg egentlig vil snakke med. For jeg føler det vil ta alt for lang tid å forklare situasjonen til noen andre. 

Så nå sitter jeg og gråter over at livet går til helvete og at jeg ikke får snakket med min gamle psykolog. 

Anonymkode: 8927c...90a

[Blått]

Jeg hadde en som sa til meg i stad. Jeg tror hun sa hei til meg. Jeg overtenker dette. Første som slo meg når det skjedde.. var hvorfor skulle hun gidde å si hei til meg?   Og at jeg var en idiot som sa hei tilbake.

Edit: det er så utrolig vanskelig å forholde seg til folk og jeg har så mange vonde og forvirrende følelser. 

Endret 23. januar av Blått

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nå går det til helvete. For omtrent et år siden avsluttet jeg en langvarig psykolog-relasjon.  Jeg tok det svært tungt av mange ulike grunner. Går nå til en ny psykolog som ikke kjenner meg i det hele tatt. Nå hadde jeg hatt ekstremt lyst til å snakke med min gamle psykolog. For følte hun hadde forstått meg. Hun nye psykologen avbestilte også timen jeg skulle hatt denne uka og jeg får ikke pratet med henne på to uker. 

Jeg savner min gamle psykolog enormt og det er hun jeg egentlig vil snakke med. For jeg føler det vil ta alt for lang tid å forklare situasjonen til noen andre. 

Så nå sitter jeg og gråter over at livet går til helvete og at jeg ikke får snakket med min gamle psykolog. 

Anonymkode: 8927c...90a

Det skjønner jeg. Jeg har også vært svært knyttet til en behandler gjennom fem år. Men det går over etter hvert. Du kommer ikke til å savne henne så mye for alltid.