Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

Jeg er så utrolig lei av dette, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvor mange år varer en depresjon? Når jeg googler står det at en depresjon varer ca 6 mnd, men det stemmer jo ikke i det hele tatt. 

Anonymkode: 1e9a4...1e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er så utrolig lei av dette, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvor mange år varer en depresjon? Når jeg googler står det at en depresjon varer ca 6 mnd, men det stemmer jo ikke i det hele tatt. 

Anonymkode: 1e9a4...1e4

Anonymkode: 8927c...90a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er så utrolig lei av dette, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvor mange år varer en depresjon? Når jeg googler står det at en depresjon varer ca 6 mnd, men det stemmer jo ikke i det hele tatt. 

Anonymkode: 1e9a4...1e4

Husker jeg googlet det samme første gang jeg ble skikkelig deprimert, 6 mnd til et år stod det. Så leste jeg på et forum om noen som hadde vært deprimert i 3 år, det syntes jeg var uhorvelig lenge, helt hinsides, ingen kunne vel holde ut tre år med det faenskapet der ... Men det kan en, og det gjør mange. 

Sender deg styrkende tanker. 

Anonymkode: 235ff...713

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Husker jeg googlet det samme første gang jeg ble skikkelig deprimert, 6 mnd til et år stod det. Så leste jeg på et forum om noen som hadde vært deprimert i 3 år, det syntes jeg var uhorvelig lenge, helt hinsides, ingen kunne vel holde ut tre år med det faenskapet der ... Men det kan en, og det gjør mange. 

Sender deg styrkende tanker. 

Anonymkode: 235ff...713

Første gang jeg opplevde depresjon varte det vel ca ett år tror jeg, er ikke helt sikker da det er over 10 år siden. Denne gangen har det vart i snart 3 år, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg går til psykolog og har prøvd ut ulike medisiner, men etterhvert blir det så utrolig vanskelig å fortsette å prøve å gjøre ting som liksom skal være bra for meg, som å orke å gå tur, orke å lage skikkelig mat, orke å gjøre ting som liksom skal gjøre meg glad når jeg ikke føler annet enn apati og faenskap. Jeg er drittlei.

Anonymkode: 1e9a4...1e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Første gang jeg opplevde depresjon varte det vel ca ett år tror jeg, er ikke helt sikker da det er over 10 år siden. Denne gangen har det vart i snart 3 år, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg går til psykolog og har prøvd ut ulike medisiner, men etterhvert blir det så utrolig vanskelig å fortsette å prøve å gjøre ting som liksom skal være bra for meg, som å orke å gå tur, orke å lage skikkelig mat, orke å gjøre ting som liksom skal gjøre meg glad når jeg ikke føler annet enn apati og faenskap. Jeg er drittlei.

Anonymkode: 1e9a4...1e4

Jeg har følt i det siste at å skrive ut alt jeg er drittlei for har hjulpet. Det å bli sint og drittlei ga meg litt motivasjon og kraft på et vis til forskjell fra apati. 

Anonymkode: 235ff...713

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har følt i det siste at å skrive ut alt jeg er drittlei for har hjulpet. Det å bli sint og drittlei ga meg litt motivasjon og kraft på et vis til forskjell fra apati. 

Anonymkode: 235ff...713

Jeg har faktisk skrevet dagbok i nesten hele denne perioden, og det hjelper for å sortere og kanskje forstå litt mer, men ikke mer enn det. 

Jeg blir bare selvdestruktiv når jeg føler meg drittlei. Skulle ønske det ga meg motivasjon. Føler all motivasjonen min er borte, men jeg har fortsatt overlevelsesinstinkt som holder meg i live og piner meg. Faen så jeg hater det. Også ender jeg opp med å hate meg selv for det og alt er min skyld og jeg har så sinnssyk skyldfølelse men jeg vet ikke hva jeg har gjort galt engang. 

(Beklager hvis det jeg skriver virker aggresivt, det er ikke meningen å fremstå uhøflig, jeg setter stor pris på det du skriver!)

Anonymkode: 1e9a4...1e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har faktisk skrevet dagbok i nesten hele denne perioden, og det hjelper for å sortere og kanskje forstå litt mer, men ikke mer enn det. 

Jeg blir bare selvdestruktiv når jeg føler meg drittlei. Skulle ønske det ga meg motivasjon. Føler all motivasjonen min er borte, men jeg har fortsatt overlevelsesinstinkt som holder meg i live og piner meg. Faen så jeg hater det. Også ender jeg opp med å hate meg selv for det og alt er min skyld og jeg har så sinnssyk skyldfølelse men jeg vet ikke hva jeg har gjort galt engang. 

(Beklager hvis det jeg skriver virker aggresivt, det er ikke meningen å fremstå uhøflig, jeg setter stor pris på det du skriver!)

Anonymkode: 1e9a4...1e4

Synes ikke du virker aggressiv i det hele tatt, tolker deg mer som ærlig og drittlei. ❤️ Høres veldig tungt ut med den enorme skyldfølelsen. Den er virkelig sinnssyk, så intens, så irrasjonell, så uendelig. 

For meg har det vært litt begge deler, greide aldri å føle på sinne før, og da kunne jeg skrive og som deg var det for å sortere og slikt. Men så begynte jeg å øve på å gi plass til sinte følelser, mange år senere, og skrev mer "&/%%$##", altså at jeg legger ikke noe i mellom, skriver om drapsfantasier og hevnfantasier og bare helt fritt uten sensur, og nå kommer de sinte følelsene mer og mer, og da også litt motivasjon når jeg faktisk kjenner sinnet, og skriver ærlig om det. Men tok lang tid da å komme hit. Men forstår jo at det ikke er sikkert vi alle fungerer likt. 

Anonymkode: 235ff...713

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Synes ikke du virker aggressiv i det hele tatt, tolker deg mer som ærlig og drittlei. ❤️ Høres veldig tungt ut med den enorme skyldfølelsen. Den er virkelig sinnssyk, så intens, så irrasjonell, så uendelig. 

For meg har det vært litt begge deler, greide aldri å føle på sinne før, og da kunne jeg skrive og som deg var det for å sortere og slikt. Men så begynte jeg å øve på å gi plass til sinte følelser, mange år senere, og skrev mer "&/%%$##", altså at jeg legger ikke noe i mellom, skriver om drapsfantasier og hevnfantasier og bare helt fritt uten sensur, og nå kommer de sinte følelsene mer og mer, og da også litt motivasjon når jeg faktisk kjenner sinnet, og skriver ærlig om det. Men tok lang tid da å komme hit. Men forstår jo at det ikke er sikkert vi alle fungerer likt. 

Anonymkode: 235ff...713

Jeg hadde en periode hvor jeg snakket i terapi en del om ubehagelige opplevelser fra barndommen, og da kjente jeg virkelig på et helt utrolig sinne. Men fordi jeg ikke kunne ta det ut over den personen jeg egentlig er sint på, så tok jeg det ut på meg selv i stedet. Det har heldigvis blitt litt bedre nå. 

Har akkurat startet på en ny medisin og jeg vet ikke om det er noe jeg innbiller meg eller hva, men jeg har hatt så sykt kort lunte i det siste, og litt etter at jeg tar tabletten merker jeg en helt syk aggresjon, føler meg helt fucka. Jeg får bare lyst til å knuse alt rundt meg og kaste og rive opp og jeg vet ikke hva. 

Anonymkode: 1e9a4...1e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Husker jeg googlet det samme første gang jeg ble skikkelig deprimert, 6 mnd til et år stod det. Så leste jeg på et forum om noen som hadde vært deprimert i 3 år, det syntes jeg var uhorvelig lenge, helt hinsides, ingen kunne vel holde ut tre år med det faenskapet der ... Men det kan en, og det gjør mange. 

Sender deg styrkende tanker. 

Anonymkode: 235ff...713

Ikke meg du siterer. Selv har jeg slitt med tung depresjon i 3 måneder nå og synes tiden går ekstremt tregt. Hver dag føles som flere dager. Spesielt om jeg har stått opp tidlig. Hadde legetime klokka 8 forrige uke.  Når jeg kommer hjem igjen føles det som om alt jeg gjør er å se på klokka til neste legetime(uken etter).  Hvert minutt tar en evighet. Men siden jeg har depresjon så går også de vonde tankene hele tiden og jeg blir utslitt. Etter noen timer sovner jeg fordi jeg er slite. Så våkner jeg igjen noen timer senere. Så er jeg oppe noen timer, så sover jeg noen timer, osv. Og til slutt er klokka 12 på natta og  det føles ut som det har gått en uke arbeidsuke siden  tiden går så sent når jeg er våken og fordi jeg har duppet av så mange ganger. 

 

Anonymkode: 8927c...90a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ikke meg du siterer. Selv har jeg slitt med tung depresjon i 3 måneder nå og synes tiden går ekstremt tregt. Hver dag føles som flere dager. Spesielt om jeg har stått opp tidlig. Hadde legetime klokka 8 forrige uke.  Når jeg kommer hjem igjen føles det som om alt jeg gjør er å se på klokka til neste legetime(uken etter).  Hvert minutt tar en evighet. Men siden jeg har depresjon så går også de vonde tankene hele tiden og jeg blir utslitt. Etter noen timer sovner jeg fordi jeg er slite. Så våkner jeg igjen noen timer senere. Så er jeg oppe noen timer, så sover jeg noen timer, osv. Og til slutt er klokka 12 på natta og  det føles ut som det har gått en uke arbeidsuke siden  tiden går så sent når jeg er våken og fordi jeg har duppet av så mange ganger. 

 

Anonymkode: 8927c...90a

Jeg vet også at jeg ikke burde ligge i senga på dagtid, men jeg gjør det likevel. 

Minner meg på da jeg gikk en kort periode til psykolog. Det er enormt mange som har behov for psykolog så jeg fikk kun noen få timer. Jeg har forståelse for at psykologene må prioritere og at psykologen måtte stoppe behandlingen a meg for å få tid til andre. Men da psykologen min sa noe sånt som: "Jeg er ikke bekymret for deg fordi jeg hat gitt deg verktøyene du trenger for å klare deg" så tenkte jeg at psykologen var i overkant optimistisk på mine og andre pasienters vegner.  Det er enormt mye vanskeligere å følge rådene enn å gi rådene. 

Følte det ble som om jeg skulle fortalt en overvektig person at hun burde spise mindre og så forvente at hun var slank neste gang jeg møtte henne. 

Anonymkode: 8927c...90a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Følte det ble som om jeg skulle fortalt en overvektig person at hun burde spise mindre og så forvente at hun var slank neste gang jeg møtte henne. 

Anonymkode: 8927c...90a

Edit: En overvektig person som ønsker å slanke seg, men som ikke klarte det og derfor kom til meg for råd om slanking.  Selv om jeg hadde forklart henne at hun bør spise mindre så er det ikke gitt at hun kom til å spise mindre. For det er mye vanskeligere å følge rådene enn å gi dem. 

Anonymkode: 8927c...90a

[AnonymBruker]

Jeg er så ufattelig sliten... Var veldig deprimert for ca. 10 år siden, ute av stand til å gjøre noe som helst bortsett fra å prøve å ta livet mitt. Jobbet og jobbet med meg selv og klarte å komme tilbake til livet igjen. Nå har jeg hatt noen år der ting har vært veldig, veldig bra, og jeg har startet egen bedrift som går så det suser. Takler så utrolig mye uten å gå i kjelleren, men nå er det som om jeg står på det øverste trinnet i kjellertrappa og skuer ned i mørket. Det er snart ikke mer energi igjen i meg. Jeg jobber 60-70 timer i uka i bedriften og kan ikke ta en eneste dag fri, og snart ryker strikken. Tar ikke ut lønn, pumper alt tilbake i bedriften og står følgelig uten inntekt, så jeg ikke kan bli sykmeldt. Det går ikke lenger. Noe må skje, men jeg aner ikke hva det skal være.

Anonymkode: 65076...31a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg hadde en periode hvor jeg snakket i terapi en del om ubehagelige opplevelser fra barndommen, og da kjente jeg virkelig på et helt utrolig sinne. Men fordi jeg ikke kunne ta det ut over den personen jeg egentlig er sint på, så tok jeg det ut på meg selv i stedet. Det har heldigvis blitt litt bedre nå. 

Har akkurat startet på en ny medisin og jeg vet ikke om det er noe jeg innbiller meg eller hva, men jeg har hatt så sykt kort lunte i det siste, og litt etter at jeg tar tabletten merker jeg en helt syk aggresjon, føler meg helt fucka. Jeg får bare lyst til å knuse alt rundt meg og kaste og rive opp og jeg vet ikke hva. 

Anonymkode: 1e9a4...1e4

Hørt at noen har de bivirkningene av forskjellig medisin, så det kan vel være det? 

Uff, hehe, ja, kjenner meg igjen! Jeg ønsket meg en periode et sånt sted der en kunne kaste bunker med tallerkner i veggen med vernebriller. Jeg slo meg til ro med å slå og brøle/skrike i sofaputene. 

Glad for at du ikke lenger tar det så mye ut på deg selv, det fortjener du ikke. 

Anonymkode: 235ff...713

[AnonymBruker]

Jeg sliter med litt sosial angst/overtenking. Noen som erfaringer og gode råd? 

Anonymkode: 6c16e...269

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg vet også at jeg ikke burde ligge i senga på dagtid, men jeg gjør det likevel. 

Minner meg på da jeg gikk en kort periode til psykolog. Det er enormt mange som har behov for psykolog så jeg fikk kun noen få timer. Jeg har forståelse for at psykologene må prioritere og at psykologen måtte stoppe behandlingen a meg for å få tid til andre. Men da psykologen min sa noe sånt som: "Jeg er ikke bekymret for deg fordi jeg hat gitt deg verktøyene du trenger for å klare deg" så tenkte jeg at psykologen var i overkant optimistisk på mine og andre pasienters vegner.  Det er enormt mye vanskeligere å følge rådene enn å gi rådene. 

Følte det ble som om jeg skulle fortalt en overvektig person at hun burde spise mindre og så forvente at hun var slank neste gang jeg møtte henne. 

Anonymkode: 8927c...90a

God parallell. Det er fint med folk som har troa på en, ikke så fint når det er overdrevent. 

Anonymkode: 235ff...713

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hørt at noen har de bivirkningene av forskjellig medisin, så det kan vel være det? 

Uff, hehe, ja, kjenner meg igjen! Jeg ønsket meg en periode et sånt sted der en kunne kaste bunker med tallerkner i veggen med vernebriller. Jeg slo meg til ro med å slå og brøle/skrike i sofaputene. 

Glad for at du ikke lenger tar det så mye ut på deg selv, det fortjener du ikke. 

Anonymkode: 235ff...713

Ja, var hos legen i dag og hun fant ut at det beste var å ikke fortsette å prøve ut den medisinen, så nå skal jeg prøve en annen. Jeg håper virkelig at det skal fungere.

Anonymkode: 1e9a4...1e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, var hos legen i dag og hun fant ut at det beste var å ikke fortsette å prøve ut den medisinen, så nå skal jeg prøve en annen. Jeg håper virkelig at det skal fungere.

Anonymkode: 1e9a4...1e4

Krysser fingrene for deg! 

Anonymkode: 235ff...713

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Krysser fingrene for deg! 

Anonymkode: 235ff...713

Takk ❤️

Jeg ble nesten rørt av legen, hun sa "du skal ikke måtte ha det sånn her", og jeg visste ikke at en validering av at det ikke er greit å ha det sånn jeg har det faktisk betydde så mye for meg. Har alltid tenkt at jeg ikke trenger masse omsorg og empati og sånt da det ikke løser noe, men så betyr det jo faktisk mye likevel. Jeg føler at de heller burde fortelle meg at jeg må skjerpe meg og at jeg trenger en hard dytt eller noe, for underbevisst tenker jeg vel at dette er min egen feil eller noe. Men sånn er det nok ikke. Noen ganger trenger man faktisk å bli møtt med omsorg og mildhet. 

Anonymkode: 1e9a4...1e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Takk ❤️

Jeg ble nesten rørt av legen, hun sa "du skal ikke måtte ha det sånn her", og jeg visste ikke at en validering av at det ikke er greit å ha det sånn jeg har det faktisk betydde så mye for meg. Har alltid tenkt at jeg ikke trenger masse omsorg og empati og sånt da det ikke løser noe, men så betyr det jo faktisk mye likevel. Jeg føler at de heller burde fortelle meg at jeg må skjerpe meg og at jeg trenger en hard dytt eller noe, for underbevisst tenker jeg vel at dette er min egen feil eller noe. Men sånn er det nok ikke. Noen ganger trenger man faktisk å bli møtt med omsorg og mildhet. 

Anonymkode: 1e9a4...1e4

Glad for at du ble møtt sånn! ❤️

Anonymkode: 235ff...713

[AnonymBruker]

Hatt en tung dag. Skrev et langt innlegg om det så trykket jeg noe feil og kom ut av siden og det ble slettet. Like greit...

Prøver å tenke det er bra å gråte. Gråt i 3 timer før i dag. Har hodepine nå. At gråten liksom er noe annet enn det depressive. Men vet ikke. Vil sove i 2 uker, bare en pause. Tror mye av dødslengselen bare er et ønske om en pause. 

Er det noen andre som har en fantasi om at noen skal redde deg? Jeg har hørt det lydsporet på insta "no one is coming to save you", av og til er det det jeg ønsker. Men barndommen da det skulle skjedd kommer aldri igjen... fuck this shit

Anonymkode: 235ff...713