Skadeskutt Skrevet 7. november 2017 #621 Del Skrevet 7. november 2017 Er du veldig svingende i humøret? Du har noen trekk fra emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse i alle fall, men det har jeg også. Uten at det har ført til noen diagnose da. Det er mange som har trekk uten at de oppfyller de diagnostiske kravene. Du må nesten gjennom en utredning for å få svar på om du har en eller annen diagnose. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 7. november 2017 #622 Del Skrevet 7. november 2017 1 hour ago, AnonymBruker said: Jeg vet man ikke skal diagnoseres over nett av fremmede, men noen som vet hva dette kan være? Jeg har fra før skolealder vært trengende, nærtagende, uinteressert i å etablere vennskap, vært ufokusert på skolen og følt på en kronisk mangel. Har i årevis slitt med depresjoner og angst, men ingen antidepressiva har gitt betydelig effekt. Har aldri hatt kjæreste, totalt uinteressert i sex med en annen person, men er likevel konstant på utkikk etter bekreftelse fra menn (eller lesbiske) avslutter relasjonen så fort den blir for intim, da mister jeg interessen. Har kun et pr nære venner, alle andre bytter jeg ut så fort det ikke er nytt og spennende lenger. Er dessverre veldig sjalu, men viser aldri sinne ovenfor andre - tar det kun utover meg selv i form av isolering. Fungerer dårlig i jobbsammenheng og er på mitt 5 år på aap. Har aldri tatt oppførselen min opp med helsepersonell, kun nevnt følelser i forbindelse med depresjon og angst, men nå begynner jeg å tro at det kan være en sammenheng, og at depresjonen kun er en følger av noe bakenforliggende? :/ Anonymkode: 69fef...b26 Borderline? Når det er sagt, så ser jeg ikke bort ifra at det kan være "bare" depresjon der du i tillegg har utviklet den type problematisk oppførsel for å kompansere. Mange som er deprimert tyr til en eller annen for for selvdestruktiv oppførsel Anonymkode: c4c05...9b6 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 7. november 2017 #623 Del Skrevet 7. november 2017 Jeg har slitt i lang, lang tid, men etter en skikkelig kræsj fikk jeg til slutt plass på DPS. Så langt er diagnosene først alvorlig depresjon, nå mener de at det er bipolar. Jeg har vært igjennom de fleste av standardmedisinene, pluss litt til, uten noe særlig effekt. Har vært på DPS i over ett år nå uten at jeg føler jeg er noe bedre i det hele tatt. Før har jeg alltid kommet meg opp av depresjonen etter en måned, kanskje to, men nå har den vart i halvannet år. Begynner på å lure på om dette DPS opplegget rett og slett ikke er noe for meg. Når det blir konstant fokus på sykdom og hvordan jeg føler meg, istedenfor at jeg bare skal gå videre og holde fokus på andre ting som jobb (som jeg har mistet) eller hobby (som jeg ikke har hatt ork til på leeenge). Noen andre som har vært i samme situasjon? Kan man bare skrive seg ut sånn uten videre? Går på AAP, så da forsvinner kanskje støtten derfra? Tenkte å snakke med NAV om at det kanskje hadde vært bedre å forsøke meg på arbeidstrening fremfor vissvasset til DPS som aldri fører til noe. Så kan heller noen andre som har bruk for det få plassen min her. Anonymkode: ac0d7...423 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Doge Skrevet 7. november 2017 #624 Del Skrevet 7. november 2017 9 timer siden, AnonymBruker skrev: Utifra sidene til helse nord har de få i min by minimum ett års ventetid. En av dem har to(!). Anonymkode: f47ab...e63 Ja, det er et problem i hele landet, dessverre. Er det en mulighet å dra til en annen by, eller blir det for lang reisevei? Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Lykkerusen Skrevet 7. november 2017 #625 Del Skrevet 7. november 2017 må bare få det ut et sted.. fikk for snart 1 år siden vite at jeg har en genfeil (BRCA). Hadde da nettopp blir mamma for første gang. Om 3 uker skal jeg gjennom en forebyggende kreftoperasjon hvor jeg får utført en dobbel mastektomi med rekonstruksjon. Jeg gruer meg noe helt vanvittig.. Jeg har rett og slett kriseangst og ser for meg alle mulige slags scenarioer. Klarer nesten ikke å sove og fungerer verken som kjæreste eller venninne... alle kreftene mine går med på å være mamma og overleve dette... Det føles så vondt å måtte fjerne brystene mine - de fine brystene mine som alltid har vært den eneste tingen ved meg selv jeg faktisk likte. Risikoen for kreft er opptil 87% så jeg kan ikke la vær, men det er så fryktelig bittert... Går til psykolog for å bearbeide tankene mine og sorgen over brystene/genet, men føler ikke nødvendigvis det hjelper så mye.. Føler meg alene oppi dette da familien min ikke er særlig støttende og mange av vennene mine har tatt avstand.. Stakkars kjæresten min som må finne seg i all klaginga mi.. Er så redd han og skal gå lei. Skal på sykehuset imorgen og ta blodprøver, EKG og andre undersøkelser i 5 TIMER - jeg er livredd for sprøyter og kjenner angsten komme snikene.. Dessuten ble alt dette plutselig så ekte. Det er vondt å skulle gå gjennom alt dette mens man er deprimert og føler ting er vanskelig i utgangspunktet.. Dette var ikke sånn mitt første år som mamma skulle bli .. 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
BerntHulken Skrevet 7. november 2017 #626 Del Skrevet 7. november 2017 I dag ser jeg ikke hvorfor jeg skal fortsette å eksistere. Hva er vitsen når bare alt er motgang, dritt og faenskap? Hva er vitsen når utsiktene er svært "gode" for varig arbeidsløshet, barnløshet, evig singelliv, å aldri komme inn på boligmarkedet eller få trygg økonomi.. Så klart er det ingen som vil ha en som meg. Det har jeg jo fått ettertrykkelig bevist i det siste, uansett. Å vise utad at man er positiv og tilsynelatende glad, gir meg ingenting positivt. Det gjør bare at folk tror at jeg er normal og har det helt bra. Men hvis jeg viser mitt sanne jeg foran noen, vil folk se annerledes på meg. Det nytter ikke å sette ting i perspektiv idag. Å tenke på at andre har det verre enn meg, er bare mer demotiverende. Et lite ubetydelig naut som meg mindre på jorden hadde vel ikke gjort noe? Tanken på det å slippe alle vonde følelser og alle naturens brutaliteter høres fint ut! Så hvorfor fortsette? Ville ikke alle kastet et råttent eple ut av en fruktkurv med masse friske epler? 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 7. november 2017 #627 Del Skrevet 7. november 2017 11 minutes ago, stf said: I dag ser jeg ikke hvorfor jeg skal fortsette å eksistere. Hva er vitsen når bare alt er motgang, dritt og faenskap? Hva er vitsen når utsiktene er svært "gode" for varig arbeidsløshet, barnløshet, evig singelliv, å aldri komme inn på boligmarkedet eller få trygg økonomi.. Så klart er det ingen som vil ha en som meg. Det har jeg jo fått ettertrykkelig bevist i det siste, uansett. Les om cryptocurrency. Jeg kjøpte bitcoins for 4000 kr ifjor og har nå 250 000kr verdt av digitale mynter. Nå skjer det snart en stor endring i bitcoin, så jeg ville ventet en uke med å invistere i bitcoin ihvertfall. Men å vite hvilke aksjer eller digitale mynt du kan kjøpe kan lønne seg veldig mye Jeg stresset selv mye med penger da jeg kjøpte bitcoin for 4000, men nå slapper jeg mer av. Jeg håper også at jeg kan øke profitten enda mer ved å holde meg oppdatert og lære mer om krypto. Jeg har gått på AAP i 2 år, så vet hvordan dårlig økonomi føles Anonymkode: c4c05...9b6 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Daryl Dixon Skrevet 7. november 2017 #628 Del Skrevet 7. november 2017 2 timer siden, Lykkerusen skrev: må bare få det ut et sted.. fikk for snart 1 år siden vite at jeg har en genfeil (BRCA). Hadde da nettopp blir mamma for første gang. Om 3 uker skal jeg gjennom en forebyggende kreftoperasjon hvor jeg får utført en dobbel mastektomi med rekonstruksjon. Jeg gruer meg noe helt vanvittig.. Jeg har rett og slett kriseangst og ser for meg alle mulige slags scenarioer. Klarer nesten ikke å sove og fungerer verken som kjæreste eller venninne... alle kreftene mine går med på å være mamma og overleve dette... Det føles så vondt å måtte fjerne brystene mine - de fine brystene mine som alltid har vært den eneste tingen ved meg selv jeg faktisk likte. Risikoen for kreft er opptil 87% så jeg kan ikke la vær, men det er så fryktelig bittert... Går til psykolog for å bearbeide tankene mine og sorgen over brystene/genet, men føler ikke nødvendigvis det hjelper så mye.. Føler meg alene oppi dette da familien min ikke er særlig støttende og mange av vennene mine har tatt avstand.. Stakkars kjæresten min som må finne seg i all klaginga mi.. Er så redd han og skal gå lei. Skal på sykehuset imorgen og ta blodprøver, EKG og andre undersøkelser i 5 TIMER - jeg er livredd for sprøyter og kjenner angsten komme snikene.. Dessuten ble alt dette plutselig så ekte. Det er vondt å skulle gå gjennom alt dette mens man er deprimert og føler ting er vanskelig i utgangspunktet.. Dette var ikke sånn mitt første år som mamma skulle bli .. Vil bare si Lykke til! Håper det går bedre enn forventet. Du er heldig som har en sønn å fokusere på, men det er viktig å la seg få lov å sørge og. Du har all rett til det. Ønsker deg alt godt. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 9. november 2017 #629 Del Skrevet 9. november 2017 På 7.11.2017 den 17.35, Doge skrev: Ja, det er et problem i hele landet, dessverre. Er det en mulighet å dra til en annen by, eller blir det for lang reisevei? Det blir for lang reisevei dessverre. Jeg blir gal av hodet mitt, skjønner ingenting og vet ikke hva jeg skal gjøre. Synd man ikke kan flytte fra seg selv :))) Anonymkode: f47ab...e63 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
dillyduzit Skrevet 15. november 2017 Forfatter #630 Del Skrevet 15. november 2017 (endret) 16:29 au tid. "Men for faen da, du er på ferie! Du skal være lykkelig!" Jeg har prøvd å holde meg unna kvinneguiden den lille uken vi har vært her, men det tok en uke før depresjonen meldte sin fulle ankomst. Og angsten, en angst jeg ikke har kjent maken til - kvalme, slørete blikk og en kropp som ikke klarer å holde seg i ro. Jeg skjelver av angst, men jeg må huske å holde kjeft, ikke si til noen at du sliter. For alt du vil er vel at folk skal like deg, ikke sant? Masken som var knust i tusen biter er limt sammen og holdes så vidt på plass, selv med det sterkeste limet ute på markedet Solbrenthet på skulderen og i nakken, 30 grader og full sol, det er ikke lov til å snakke om depresjonen denne gangen, de mørke og kalde tankene, en så stor kontrast men likevel er det helt reelt. Jeg er bokstavelig talt på andre siden av verden, men likevel klarer jeg ikke å oppfatte helt hvor jeg er før jeg ser et flagg som avslører "hey dilly, du er så langt unna at vi ikke kan hjelpe deg mer, nå, i en mnd er du for deg selv, skjer det noe er du helt alene" En skremmende men god tanke, for pr nå ville ingen ha lagt merke til om jeg forsvant fra overflaten i et par dager. mr M er sur fordi jeg utrykket angst om å tilbringe så mye tid med familien hans (joda, de skryter av at jeg snakker så bra engelsk, og de er nesten litt sjokkerte "Are you really norwegian? Are you sure you're not american?" men det hjelper ikke, jeg tør ikke å åpne munnen. Snakk når du blir snakket til, vær interessert men ellers flyter det bare rundt. Men har dere prøvd å tilbringe 5 uker i strekk med svigerforeldre som snakker et annet språk? "This is the only time I'll get to see my family" og jeg skjønner det, men om jeg må gjøre alle absolutt glade hele tiden så kommer jeg til å hoppe over en klippe om ikke lenge. La meg redigere den siste der, klippe? Vi har jo bølger og rip som er så sterke at en sterk svømmer ville ha slitt, en enkel bortgang og er du heldig treffer du på en hvithai langt nok ut. Jeg mister meg selv mer og mer for hver dag som går, jeg merker at vekten går nedover, usikkerheten rundt hva jeg kan spise og ikke. Endret 15. november 2017 av dillyduzit Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Catalina Culès Skrevet 15. november 2017 #631 Del Skrevet 15. november 2017 4 minutter siden, dillyduzit skrev: 16:29 au tid. "Men for faen da, du er på ferie! Du skal være lykkelig!" Jeg har prøvd å holde meg unna kvinneguiden den lille uken vi har vært her, men det tok en uke før depresjonen meldte sin fulle ankomst. Og angsten, en angst jeg ikke har kjent maken til - kvalme, slørete blikk og en kropp som ikke klarer å holde seg i ro. Jeg skjelver av angst, men jeg må huske å holde kjeft, ikke si til noen at du sliter. For alt du vil er vel at folk skal like deg, ikke sant? Masken som var knust i tusen biter er limt sammen og holdes så vidt på plass, selv med det sterkeste limet ute på markedet Solbrenthet på skulderen og i nakken, 30 grader og full sol, det er ikke lov til å snakke om depresjonen denne gangen, de mørke og kalde tankene, en så stor kontrast men likevel er det helt reelt. Jeg er bokstavelig talt på andre siden av verden, men likevel klarer jeg ikke å oppfatte helt hvor jeg er før jeg ser et flagg som avslører "hey dilly, du er så langt unna at vi ikke kan hjelpe deg mer, nå, i en mnd er du for deg selv, skjer det noe er du helt alene" En skremmende men god tanke, for pr nå ville ingen ha lagt merke til om jeg forsvant fra overflaten i et par dager. mr M er sur fordi jeg utrykket angst om å tilbringe så mye tid med familien hans (joda, de skryter av at jeg snakker så bra engelsk, og de er nesten litt sjokkerte "Are you really norwegian? Are you sure you're not american?" men det hjelper ikke, jeg tør ikke å åpne munnen. Snakk når du blir snakket til, vær interessert men ellers flyter det bare rundt. Men har dere prøvd å tilbringe 5 uker i strekk med svigerforeldre som snakker et annet språk? "This is the only time I'll get to see my family" og jeg skjønner det, men om jeg må gjøre alle absolutt glade hele tiden så kommer jeg til å hoppe over en klippe om ikke lenge. When you've suffered enough And your spirit is breaking You're growing desperate from the fight Remember you're loved And you always will be This melody will bring you right Back home Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Skadeskutt Skrevet 15. november 2017 #632 Del Skrevet 15. november 2017 Skrevet ut av rusbehandling. Innlagt på akuttpost på tredje døgnet Henvist videre til behandling på sykehuset avdeling rus og psykiatri. Vil hjem for å ruse meg. Det kan jeg jo ikke gjøre...Må "bevise" at jeg er klar for, og motiverttil behandling. Og det gjøres visst ved å klare å ikke gjøre det man trenger behandling til for å få til å slutte med. Rar logikk. @dillyduzit Stor klem til deg. Er dessverre ikke slik at man kan reise fra problemene sine. Men håper du får litt mer pause enn til vanlig i det minste. 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Skadeskutt Skrevet 16. november 2017 #633 Del Skrevet 16. november 2017 Jeg holder faen ikke ut dette. Jeg sitter bom fast. Det er virkelig ikke noe som kan få meg løs...Kjenner et mørke i hele meg. Brystet er tungt og jeg kjenner en trang til å utagere skikkelig. Hva faen gjorde jeg for å fortjene dette livet. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
SesameStreet Skrevet 29. november 2017 #634 Del Skrevet 29. november 2017 (endret) Veien tilbake er vanskelig, tung. Jeg pleide å være smart, jeg pleide å være ordentlig og jeg pleide å forstå ting. Nå er jeg bare merkelig, jeg forstår ingenting. Jeg er på vei tilbake, jeg vet at det er sånn ting må være, men det er som om jeg starter med blanke ark og hjernen min mangler forståelse for omverden utenom. Det er som om sykdommen spiste opp store deler av hjernen min. Det er som å fomle i blinde og du vet ikke hva du får til. Jeg føler meg som et barn, et umodent og uvitende barn som moren nettopp har levert til første dag i barnehagen. Nå skal jeg passe på meg selv, kjempe for den måten jeg vil leve, men er jeg klar for det? Vil jeg stå på uten å gi opp på tross av alle ydmykende feiltrinn? For målet er jo ikke å få venner, men å bli fri fra sykdommens lenker. Når jeg var på mitt verste så sluttet jeg å spise fordi jeg var så langt nede. Dette hadde jo en del konsekvenser, blant annet så mistet jeg menstruasjonen i flere år. Nå er den på vei tilbake og det føles helt absurd. Så nå, om dagen, så er jeg ekstremt hormonell, skjelven og korttenkt. Den siste er den verste. Jeg skal jo leve ved siden av. Jeg kan ikke ta pause fra livet mitt, jeg kan ikke ta pause og bare stoppe opp. Da er det fint å bo på et sted der det er ressurssterke mennesker som du er nødt til å omgå. Du føler deg som en taper, som et null, som en idiot. Du vet du er ung, du vet at du har lite livserfaring. Du blir ikke akkurat smart av å være innestengt i noen år. Jeg har bare lyst til å skrike det ut: Dum pga sykdom, beklager til dere alle som må holde ut med alt det dumme jeg gjør. Kanskje jeg kunne skrive et skilt som jeg kunne henge rundt halsen? Dette var mye vanskeligere enn når jeg måtte lære meg å bruke kniven for å kutte opp grønnsaker og kjempet med tankene om at den var livsfarlig, at om jeg brukte den så kom jeg til å få masse bakterier opp i meg og aldri få se barnet mitt vokse opp. Eller når jeg kjempet mot lysten til spise Jif, bare for å se om jeg kom til å kaste opp av det eller verre. Når jeg gikk rundt panisk på kveldene så var det bare meg, det var ingen som så det, men nå så blir det så synlig og jeg vil egentlig låse døren for hele omverdenen nå. Jeg liker ikke dette, føles som et mareritt. Jeg kan legge til at når jeg ser meg selv i speilet, så ser jeg ikke skjønnhet, men jeg ser tristhet og stygghet. Jeg ser ingenting som jeg føler noe godt for. Jeg ser bare en person som har mistet seg selv, visnet vekk etter å ha vært lenket fast til sengen. Det er ingen stråler, ingen glede. Jeg gir bare opp. Jeg orker ikke fikse det. Jeg klarer ikke å se hvordan jeg kan være flott, pen, vakker. Kanskje sitter noen der ute og ser innleggene mine i denne tråden, de menneskene som vi omgås eller de menneskene som jeg har rammet den siste tiden. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva mennesker der ute tenker. Jeg kan bare høre den hviskende stemmen som jeg har hørt siden jeg var liten: Du er en forferdelig person og ingen vil noen gang bli glad deg. Det er ingenting godt i deg, ingenting. Så kommer det lange tirader om hvorfor det jeg liker dumt og hvordan mennesker rundt meg syns det er dumt og tenker stygge tanker om meg. Og jeg tenker at det er sannheten for alle, ikke bare for dem. I går natt (nevnte jeg at jeg har litt søvnproblemer om dagen?) lå jeg og tenkte på døden. Det er så merkelig å tenke på. At en dag så er det slutt, en dag så går verdenen forbi uten meg og jeg vil miste alt som skjer videre for alltid. Jeg vil aldri mer oppleve noe som helst da og alt jeg kunne tenke på etter det var at før den tid kommer, som forhåpentligvis ikke kommer før jeg blir nitti, så skal jeg leve hver eneste dag så godt jeg kan. Så jeg må bare si til meg selv at jeg skal kjempe videre. Kan jeg klare det? Jeg må bare, må jeg ikke? Å søren, nå skal jeg begynne å ta til tårene her jeg sitter. Jaja, det er vel kanskje hintet for å si takk for meg. God kveld, god natt. Endret 30. november 2017 av SesameStreet 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Blod Skrevet 30. november 2017 #635 Del Skrevet 30. november 2017 Tråden er ryddet for selvmordstanker. Blod, mod Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 30. november 2017 #636 Del Skrevet 30. november 2017 Klokka er nesten halv fire om natten. Jeg får ikke sove. Ligger og kjenner på følelsen av angst, redsel, og tårene som presser på. Jeg er så forferdelig sliten, hater livet mitt akkurat nå. Anonymkode: 09071...c71 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 30. november 2017 #637 Del Skrevet 30. november 2017 On 07/11/2017 at 10:01 PM, stf said: I dag ser jeg ikke hvorfor jeg skal fortsette å eksistere. Hva er vitsen når bare alt er motgang, dritt og faenskap? Hva er vitsen når utsiktene er svært "gode" for varig arbeidsløshet, barnløshet, evig singelliv, å aldri komme inn på boligmarkedet eller få trygg økonomi.. Så klart er det ingen som vil ha en som meg. Det har jeg jo fått ettertrykkelig bevist i det siste, uansett. Å vise utad at man er positiv og tilsynelatende glad, gir meg ingenting positivt. Det gjør bare at folk tror at jeg er normal og har det helt bra. Men hvis jeg viser mitt sanne jeg foran noen, vil folk se annerledes på meg. Det nytter ikke å sette ting i perspektiv idag. Å tenke på at andre har det verre enn meg, er bare mer demotiverende. Et lite ubetydelig naut som meg mindre på jorden hadde vel ikke gjort noe? Tanken på det å slippe alle vonde følelser og alle naturens brutaliteter høres fint ut! Så hvorfor fortsette? Ville ikke alle kastet et råttent eple ut av en fruktkurv med masse friske epler? Tror veldig mye av depresjon og angst i dag kommer av press. Press til å være slik som alle andre, man har nett og sosiale medier og ser hvor "vellykkede" alle er, tror ikke det er slik i det hele tatt at dersom man har alt på stell så blir man automatisk mer lykkelig... Bekymringer og prioritering blir bare annerledes. Om man snur litt på flisa; uten fast jobb, eget hus og barn så har man stor frihet, man er fri til å gjøre så mye. Det er mange som ikke har alt det der i boks, og også mange som stortrives med det, så at man skal sette det som en mal er bare trist. Jeg personlig har verken kjæreste, egen bolig, eller en perfekt jobb, men er lykkelig selv om alle rundt meg etablerer seg, får barn osv. Det finnes både fordeler og ulemper ved begge deler. Hva en jobber med eller hvordan lønn man tjener definerer ikke deg som person. Hvem andre er definerer ikke deg som person. Hva slags rolle spiller det om man er et "ubetydelig naut"? Tenk hvor mange milliarder mennesker som finnes på jorda, tenk hvor ubetydelige vi alle er på jorda i ett større bilde, suksessfulle eller ei, det betyr så lite når alt kommer til alt. Man må slutte å sammenligne oss med andre, for det finnes ingen mal, ingen fasit. Og man vet aldri hva veien videre bringer, kaster man det "råtne" eplet så finner man det aldri ut og man gir seg på bånn. Anonymkode: c84cb...4f1 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Skadeskutt Skrevet 30. november 2017 #638 Del Skrevet 30. november 2017 Det gjør så jævlig vondt. Vært inn og ut av psykiatrisk akuttpost de tre siste ukene. Rusing, selvskading, angst, håndjern, beltelagt, tårer, et håp om hjelp som ble røsket i fra meg, en bunnløs sorg, håpløs framtid. En ny diagnose. Personlighetsforstyrrelse. En fæl person som belaster ressursene i samfunnet noe helt enormt. Jeg er virkelig ikke verdtdet. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Elán Skrevet 30. november 2017 #639 Del Skrevet 30. november 2017 22 minutter siden, Skadeskutt skrev: Det gjør så jævlig vondt. Vært inn og ut av psykiatrisk akuttpost de tre siste ukene. Rusing, selvskading, angst, håndjern, beltelagt, tårer, et håp om hjelp som ble røsket i fra meg, en bunnløs sorg, håpløs framtid. En ny diagnose. Personlighetsforstyrrelse. En fæl person som belaster ressursene i samfunnet noe helt enormt. Jeg er virkelig ikke verdtdet. Det høres grusomt ut! Men du er verdt det. Du ser det ikke selv, men du er en verdifull person. Du er ikke en fæl person. 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Skadeskutt Skrevet 30. november 2017 #640 Del Skrevet 30. november 2017 2 timer siden, Elán skrev: Det høres grusomt ut! Men du er verdt det. Du ser det ikke selv, men du er en verdifull person. Du er ikke en fæl person. Takk for det, men klarer ikke å se det selv nei. Dessverre. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå