Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

Stakk du av eller skrev du deg ut av rusbehandlingen, @Skadeskutt?

Anonymkode: 65076...31a

[Skadeskutt]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Stakk du av eller skrev du deg ut av rusbehandlingen, @Skadeskutt?

Anonymkode: 65076...31a

Jeg stakk av..Skal tilbake på mandag. Er ikke motivert, men føler jeg må.

[dillyduzit]

3 timer siden, Skadeskutt skrev:

Jeg stakk av..Skal tilbake på mandag. Er ikke motivert, men føler jeg må.

Jeg heier på deg, denne gangen greier du det vet du! 

<3

-

Mamma sa forrige helg når de var her nede at jeg virket så lykkelig, masken på "ja, jeg er det!". Hadde hun bare visst, men jeg skal la hun få fokusere på én datter for øyeblikket. En med angst, overmedisinert fra fastlege og inn til operasjon, hvorfor da måtte bry henne med mitt "lille" problem? Eller, la meg si det på nytt, store problem. Når dagene er gode er det som regel noe annet som blir fullstendig øddelagt, og i en litt for lang tid nå uten særlige svar; magen. De finner ikke ut av det, ei er jeg heller ingen prioritet. "Vi sendte deg et brev om flytting av time i september" Vel, gjett hvem som dukket opp for den oppsatte timen? "Nei, du er ikke en prio pasient" 

Hvordan skal jeg forklare at, nei, jeg kan dessverre ikke spise det du har laget, nei dessverre - jeg orker ikke mer til svigerforeldre jeg aldri har møtt ansikt til ansikt? Det er nesten så jeg tipper over til et lite panikkanfall her jeg sitter. Hvordan i helvete skal jeg klare meg? Jeg har holdt vekten ved like ved å drikke det eneste sukkerholdige som ikke forstyrrer; cola. To små tacoer og jeg ser reelt ut som gravid i 8mnd. Sure oppstøt og diare. Jeg har kuttet ut alt. Jeg vet egentlig ikke hva som er verst? Magen eller problemene knyttet til det mtp det mentale. "Hey, du kan ikke spise dette! men det er jo bare bra, for da går du ned i vekt" Jeg er livredd for å komme tilbake fra Australia med en spiseforstyrrelse hengende over meg. Den ligger å trigger baki der, men dog enda ikke fullstendig utløst. 

En dag håper jeg forbannelsen treffer meg også; kreft i 3 stadie. Du skulle ha kommet før sier de nok; jeg var aldri viktig nok kommer jeg til å svare. 

Dødelig anemi, kronisk depresjon, B12 mangel og en ukjent diagnose vi ikke finner ut av. 

Ikke depresjon, men jeg måtte få ut noen tanker. 

 

Endret 4. november 2017 av dillyduzit

[Gjest Daryl Dixon]

3 timer siden, dillyduzit skrev:

Jeg heier på deg, denne gangen greier du det vet du! 

<3

-

Mamma sa forrige helg når de var her nede at jeg virket så lykkelig, masken på "ja, jeg er det!". Hadde hun bare visst, men jeg skal la hun få fokusere på én datter for øyeblikket. En med angst, overmedisinert fra fastlege og inn til operasjon, hvorfor da måtte bry henne med mitt "lille" problem? Eller, la meg si det på nytt, store problem. Når dagene er gode er det som regel noe annet som blir fullstendig øddelagt, og i en litt for lang tid nå uten særlige svar; magen. De finner ikke ut av det, ei er jeg heller ingen prioritet. "Vi sendte deg et brev om flytting av time i september" Vel, gjett hvem som dukket opp for den oppsatte timen? "Nei, du er ikke en prio pasient" 

Hvordan skal jeg forklare at, nei, jeg kan dessverre ikke spise det du har laget, nei dessverre - jeg orker ikke mer til svigerforeldre jeg aldri har møtt ansikt til ansikt? Det er nesten så jeg tipper over til et lite panikkanfall her jeg sitter. Hvordan i helvete skal jeg klare meg? Jeg har holdt vekten ved like ved å drikke det eneste sukkerholdige som ikke forstyrrer; cola. To små tacoer og jeg ser reelt ut som gravid i 8mnd. Sure oppstøt og diare. Jeg har kuttet ut alt. Jeg vet egentlig ikke hva som er verst? Magen eller problemene knyttet til det mtp det mentale. "Hey, du kan ikke spise dette! men det er jo bare bra, for da går du ned i vekt" Jeg er livredd for å komme tilbake fra Australia med en spiseforstyrrelse hengende over meg. Den ligger å trigger baki der, men dog enda ikke fullstendig utløst. 

En dag håper jeg forbannelsen treffer meg også; kreft i 3 stadie. Du skulle ha kommet før sier de nok; jeg var aldri viktig nok kommer jeg til å svare. 

Dødelig anemi, kronisk depresjon, B12 mangel og en ukjent diagnose vi ikke finner ut av. 

Ikke depresjon, men jeg måtte få ut noen tanker. 

 

Dette høres jo ikke bra ut da. Vet legene hva som er galt overhodet? Hvis du går ned i vekt bør du være en prioritert pasient. Og spes om de vet at du har en depresjon. Fysisk sykdom, spesielt en som fucker med næringsinntak og balanse forverrer jo bare depresjon. Jeg kjenner jeg blir irritert på dine vegne. Og det er og heller ikke noe greit å måtte sitte å fortelle om hva må  kan og ikke kan spise og hvorfor til fremmede, sånt kan bli litt intimt. Jeg har selv slitt veldig med ernæring og synes det er veldig privat. Man kan, som du sier, utvikle en uønsket spiseforstyrrelse. 

[AnonymBruker]

På tide å tilstå, for meg selv og for dere.

Jeg sliter med motivasjonen. Vet ikke om det er mørketiden som har tatt meg, eller om det er alle planene som gikk i vasken. En vanskelig periode, og flere ting som går feil på en gang. Grå hendelser som legger en stor sky over hverdagen, og bare gjør det vanskelig å motivere seg til noe annet enn å eksistere. Er ikke helt i deppa-hjørnet enda da, klarer jo fortsatt å se lyst på fremtiden. Det er bare akkurat nå som suger. Vet jo at det går over, men syns det er så tungt å stå opp mens det står på... vil bare bli under dyna eller ligge i soffan og drømme meg bort i TV-serier. Vet jo at jeg ikke kan det, og på mandag må jeg tilbake til hverdagen nok en gang. Tvinger meg selv på jobben, tvinger meg selv ut i verden, må gjøre det som skal til.

Håper virkelig et lyspunkt kommer snart. Eller bare at motivasjonen tar seg opp.. trenger bare å komme meg på trening, eller komme meg ut i verden. Bli meg selv igjen. Om ikke annet, at det i det minste slutter å regne snart...

Anonymkode: b6ebb...954

[AnonymBruker]

På 31.10.2017 den 18.19, Daryl Dixon skrev:

På'n igjen. Under to uker siden var jeg ferdig med en infeksjon som resulterte i alvorlig blodforgiftning og respirasjonssvikt. Lå i respiratori 3 døgn og var våken og ute av stand til å snakke. Det var en stor nedtur side jeg hadde vært i så god form i over 10 mnd. Etter jeg kom hjem så har formen og humøret vært helt i kjelleren, alt har vært tungt. Kom meg nesten ikke opp om morgenen og søvn ble bare så som så. I går traff jeg bunnen så hardt når jeg holdt på å svime av og da kutta meg i hånda med en skarp kniv. Det var ikke selvpåført, kun uhell. Ble bare sittende på gulvet og blø, orket ikke å gå for å ordne det. Med blodfortynnende og hvit t-skorte så det hele mye mer dramatisk ut enn det var. Og da så klart kom min far. Å bli sett sånn var ikke noe jeg hadde veldig lyst til. Men det var nok det som ble redningen. Av med blodvåte klær, dusj og så 10 timer søvn. Våknet og klarte ikke gjøre rede for noe, feber og vondt så gikk turen til lege og så igjen på overvåknig med ny infeksjon. Jeg er mektig lei. Men alt var i ubalanse i kroppen og det er nå under behandling. Etter en stund håper jeg det bedres. Men så klart henger det nå jævlig mye bekymring i lufta. Jeg har overlevd mer enn man skulle tro var mulig og menneskelig så bør se på meg selv som heldig. Men alikevel.. Er det en spredning, vil det bli en avvisning av transplantert organ pga all infeksjon..?? Det vet ingen. En dag må det jo si stopp. Vil bare ikke at det slutter nå. Og så gikk turen til Irland i vasken og halloween med kjæresten og kompisgjengen. Jeg ligger her å surver i stede. Happy Halloween. 

Hvordan går det? Ser det er nesten en uke siden dette ble skrevet. Går det bra??

Anonymkode: 678af...b79

[dillyduzit]

1 time siden, Daryl Dixon skrev:

Dette høres jo ikke bra ut da. Vet legene hva som er galt overhodet? Hvis du går ned i vekt bør du være en prioritert pasient. Og spes om de vet at du har en depresjon. Fysisk sykdom, spesielt en som fucker med næringsinntak og balanse forverrer jo bare depresjon. Jeg kjenner jeg blir irritert på dine vegne. Og det er og heller ikke noe greit å måtte sitte å fortelle om hva må  kan og ikke kan spise og hvorfor til fremmede, sånt kan bli litt intimt. Jeg har selv slitt veldig med ernæring og synes det er veldig privat. Man kan, som du sier, utvikle en uønsket spiseforstyrrelse. 

Det eneste de vet er at jeg ikke tar opp vitaminer/næring i særlig stor grad, cøliaki og de sykdommene er utelukket. Legen sitter som et spørsmålstegn selv, men det er overlegen på sykehuset som bestemte seg for at jeg ikke er en pri pasient, men han vet jo heller ikke om tidligere SF og depresjondiagnosen.  Jeg fikk en ny time i midten av desember, så får vi se

-

Og vips, så lite skulle til. OCD ryddingen tar ikke over for selvskadingstanke lenger. Jeg har motivasjon til livet, den lille sytråden som det henger i, ellers er det fristende å ringe legevakt. Jeg orker ikke mer nå. 

[Gjest Daryl Dixon]

15 minutter siden, dillyduzit skrev:

Det eneste de vet er at jeg ikke tar opp vitaminer/næring i særlig stor grad, cøliaki og de sykdommene er utelukket. Legen sitter som et spørsmålstegn selv, men det er overlegen på sykehuset som bestemte seg for at jeg ikke er en pri pasient, men han vet jo heller ikke om tidligere SF og depresjondiagnosen.  Jeg fikk en ny time i midten av desember, så får vi se

-

Og vips, så lite skulle til. OCD ryddingen tar ikke over for selvskadingstanke lenger. Jeg har motivasjon til livet, den lille sytråden som det henger i, ellers er det fristende å ringe legevakt. Jeg orker ikke mer nå. 

Håper de finner fort ut av det. Det er uholdbart. Om du virkelig sitter å lurer på om du bør ringe legevakt for ellers gjør du noe dumt så ring. Vær så snill ikke gjør noe dumt.

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan går det? Ser det er nesten en uke siden dette ble skrevet. Går det bra??

Anonymkode: 678af...b79

Hva skal jeg si.. Nei. Infeksjon/betennelse bl.a hjertet. Blir jo så klart bekymret og føler meg elendig. Jeg har ikke snakket med noen om at jeg føler meg helt nede, men en sykepleier spurte meg om hvilke tanker jeg gjorde meg om situasjonen og da så jeg vel litt mer. Hatt besøk av kjæresten min i dag og hun kommer igjen i morgen, så får se om jeg sier noe til henne da.

[AnonymBruker]

5 hours ago, dillyduzit said:

To små tacoer og jeg ser reelt ut som gravid i 8mnd. Sure oppstøt og diare. Jeg har kuttet ut alt. Jeg vet egentlig ikke hva som er verst? Magen eller problemene knyttet til det mtp det mentale. "Hey, du kan ikke spise dette! men det er jo bare bra, for da går du ned i vekt" Jeg er livredd for å komme tilbake fra Australia med en spiseforstyrrelse hengende over meg. Den ligger å trigger baki der, men dog enda ikke fullstendig utløst. 

En dag håper jeg forbannelsen treffer meg også; kreft i 3 stadie. Du skulle ha kommet før sier de nok; jeg var aldri viktig nok kommer jeg til å svare. 

Dødelig anemi, kronisk depresjon, B12 mangel og en ukjent diagnose vi ikke finner ut av. 

Ikke depresjon, men jeg måtte få ut noen tanker. 

 

Jeg har vært oppblåst i 1 år nå. Jeg kan gå uten mat i 24 timer men er fortsatt like oppblåst som en gravid kvinne nær fødsel. 

Legene har ingen svar. Overraskende nok har jeg ikke hatt noen mangler selv om jeg har hatt problemer i flere år og jeg spiser vegansk. Kanskje det er grunnen til at legene ikke forstår hvor alvorlig problemet mitt er? Jeg varierer mye i vekt fordi jeg føler meg full i magen hele tiden. Selv når det er flere timer siden jeg spiste føles det ut som om jeg nettopp har spist en stor pizza. 

Poenget mitt er at mageproblemer er fortsatt et ukjent område man vet lite om, det er ikke mye hjelp å få med mindre du har "enkle" diagnoser som for eks cøliaki

Alt jeg ønsker nå er å kunne spise normalt. Å kunne spise et måltid uten å føle meg jævlig nummen i magen

Anonymkode: c4c05...9b6

[AnonymBruker]

1 time siden, dillyduzit skrev:

Det eneste de vet er at jeg ikke tar opp vitaminer/næring i særlig stor grad, cøliaki og de sykdommene er utelukket. Legen sitter som et spørsmålstegn selv, men det er overlegen på sykehuset som bestemte seg for at jeg ikke er en pri pasient, men han vet jo heller ikke om tidligere SF og depresjondiagnosen.  Jeg fikk en ny time i midten av desember, så får vi se

-

Og vips, så lite skulle til. OCD ryddingen tar ikke over for selvskadingstanke lenger. Jeg har motivasjon til livet, den lille sytråden som det henger i, ellers er det fristende å ringe legevakt. Jeg orker ikke mer nå. 

Det er lov å ringe legevakten. 

Tenker på deg, og skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for å lette på smerten din bittelitt. Å slite med den fysiske helsen ødelegger jo bare for psyken også, det henger sammen. Og det som går på hele livet vs døden. Livsprosjektet blir jo utrolig vanskelig og lite forlokkende når man føler at ALT er feil i alle ender! 

Begynte ikke du å snakke med noen for litt siden? Husker du gikk til fastlegen og at han tok deg seriøst, håpte at du var kommet i gang med en terapeut. Vi trenger noen å bare lette oss for. Si hvor jævlig dritt ALT er. Ikke bare den masken. Det virker så vondt å måtte ta på deg masken for moren din. At søsteren din er syk og på en måte gjør at du ikke får noen oppmerksomhet og omsorg derfra. Skulle ønske det ikke var sånn. Du fortjener å bli sett! Du fortjener noen som bare hører på alt du måtte ha og si. Skulle ønske jeg kunne bære litt for deg. Du fortjener det. Ta kontakt med legevakten om du ikke klarer mer. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

[AnonymBruker]

7 timer siden, Skadeskutt skrev:

Jeg stakk av..Skal tilbake på mandag. Er ikke motivert, men føler jeg må.

Tror du at det kan ha effekt i lengden? At hvis du blir der i et halvt år at det vil hjelpe deg? Kanskje det kan hjelpe å ha fokus på det. Det virker vanskelig å holde troen når det har vært så ille så lenge, hvorfor skal man tro at det endelig kan bli bedre, men det er så mørkt hvis man ikke håper og tror, er vel noe av det jævlige med depresjonen. 

Tenker på deg. Heier på deg!  

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

[dillyduzit]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært oppblåst i 1 år nå. Jeg kan gå uten mat i 24 timer men er fortsatt like oppblåst som en gravid kvinne nær fødsel. 

Legene har ingen svar. Overraskende nok har jeg ikke hatt noen mangler selv om jeg har hatt problemer i flere år og jeg spiser vegansk. Kanskje det er grunnen til at legene ikke forstår hvor alvorlig problemet mitt er? Jeg varierer mye i vekt fordi jeg føler meg full i magen hele tiden. Selv når det er flere timer siden jeg spiste føles det ut som om jeg nettopp har spist en stor pizza. 

Poenget mitt er at mageproblemer er fortsatt et ukjent område man vet lite om, det er ikke mye hjelp å få med mindre du har "enkle" diagnoser som for eks cøliaki

Alt jeg ønsker nå er å kunne spise normalt. Å kunne spise et måltid uten å føle meg jævlig nummen i magen

Anonymkode: c4c05...9b6

Takk, akkurat det du skriver der nå har jeg slitt å skrive i en lengre periode. En skje med melkefri yoghurt og oppblåstheten er tilbake fra dagen før. Så smertefullt og det at ingen rundt heller skjønner hva problemet egentlig er. Det er jo ikke det at jeg ikke vil spise, for det finnes ikke noe annet jeg har lyst til - men jeg kan bare ikke. 

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er lov å ringe legevakten. 

Tenker på deg, og skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for å lette på smerten din bittelitt. Å slite med den fysiske helsen ødelegger jo bare for psyken også, det henger sammen. Og det som går på hele livet vs døden. Livsprosjektet blir jo utrolig vanskelig og lite forlokkende når man føler at ALT er feil i alle ender! 

Begynte ikke du å snakke med noen for litt siden? Husker du gikk til fastlegen og at han tok deg seriøst, håpte at du var kommet i gang med en terapeut. Vi trenger noen å bare lette oss for. Si hvor jævlig dritt ALT er. Ikke bare den masken. Det virker så vondt å måtte ta på deg masken for moren din. At søsteren din er syk og på en måte gjør at du ikke får noen oppmerksomhet og omsorg derfra. Skulle ønske det ikke var sånn. Du fortjener å bli sett! Du fortjener noen som bare hører på alt du måtte ha og si. Skulle ønske jeg kunne bære litt for deg. Du fortjener det. Ta kontakt med legevakten om du ikke klarer mer. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

Jeg droppet å ringe, satte på en serie og bare sovnet til slutt. Men som alltid, når en våkner opp er det mørkere enn det dét var dagen før. Jeg snakket med fastlegen, han ønsket ikke den gangen heller å henvise meg til psykolog fordi han mente at jeg hadde funnet en bra måte å "få det ut på", og på den tiden var jo det et nesten kurant svar, jeg greide å få det ut på den gamle måten dvs rydding. Nå må det fysisk smerte til, det hjelper ikke at det verker i muskler. Jeg skal ta opp symptomene med overlegen neste gang jeg er innom, da blir det kanskje fart på sakene og et problem mindre, men vi kan jo bare håpe. 

The demons are back, stronger than ever. They are looking for a fight, looking to win and this time I might just let them. 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, dillyduzit skrev:

Jeg droppet å ringe, satte på en serie og bare sovnet til slutt. Men som alltid, når en våkner opp er det mørkere enn det dét var dagen før. Jeg snakket med fastlegen, han ønsket ikke den gangen heller å henvise meg til psykolog fordi han mente at jeg hadde funnet en bra måte å "få det ut på", og på den tiden var jo det et nesten kurant svar, jeg greide å få det ut på den gamle måten dvs rydding. Nå må det fysisk smerte til, det hjelper ikke at det verker i muskler. Jeg skal ta opp symptomene med overlegen neste gang jeg er innom, da blir det kanskje fart på sakene og et problem mindre, men vi kan jo bare håpe. 

The demons are back, stronger than ever. They are looking for a fight, looking to win and this time I might just let them. 

Men det er ikke godt nok. Neste gang blir jeg med deg til fastlegen og så tar jeg ham i skjortekragen og holder ham dinglende oppetter veggen til han forstår hvor blodig alvor dette er. Å "få det ut" er jo heller absolutt ikke godt nok, hva faen løser seg av det da? Du er jo ikke bare deprimert pga de fysiske plagene dine det er jo mer. Man blir ikke bare bra etter å ha hatt det mer og mindre sånn i 14 fuckings år! Hva faen!? Ikke henvist? Nei nå er vi kommet til Bakvendtland. 

Hva sier han om du spør han da "Hvor syk må man være før man blir henvist?". Sier du at du tenker på å ta livet ditt? Sier du den usminkede sannheten? Krev det! Du fortjener hjelp, og du er mer enn syk nok til å få hjelp av spesialisthelsetjenesten. Det er ikke meningen at folk skal ha det sånn som dette. 

Altså det skulle ikke være nødvendig å troppe opp på legevakta eller fastlegen med halvavkuttede armer for at de skal se at dette er alvor, og at man trenger mer hjelp. Uavhengig om du fant ryddinga eller ikke, hva faen, er de blind eller? Skjønner ingenting. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

[Skadeskutt]

På 4.11.2017 den 17.16, dillyduzit skrev:

Jeg heier på deg, denne gangen greier du det vet du! 

<3

-

Mamma sa forrige helg når de var her nede at jeg virket så lykkelig, masken på "ja, jeg er det!". Hadde hun bare visst, men jeg skal la hun få fokusere på én datter for øyeblikket. En med angst, overmedisinert fra fastlege og inn til operasjon, hvorfor da måtte bry henne med mitt "lille" problem? Eller, la meg si det på nytt, store problem. Når dagene er gode er det som regel noe annet som blir fullstendig øddelagt, og i en litt for lang tid nå uten særlige svar; magen. De finner ikke ut av det, ei er jeg heller ingen prioritet. "Vi sendte deg et brev om flytting av time i september" Vel, gjett hvem som dukket opp for den oppsatte timen? "Nei, du er ikke en prio pasient" 

Hvordan skal jeg forklare at, nei, jeg kan dessverre ikke spise det du har laget, nei dessverre - jeg orker ikke mer til svigerforeldre jeg aldri har møtt ansikt til ansikt? Det er nesten så jeg tipper over til et lite panikkanfall her jeg sitter. Hvordan i helvete skal jeg klare meg? Jeg har holdt vekten ved like ved å drikke det eneste sukkerholdige som ikke forstyrrer; cola. To små tacoer og jeg ser reelt ut som gravid i 8mnd. Sure oppstøt og diare. Jeg har kuttet ut alt. Jeg vet egentlig ikke hva som er verst? Magen eller problemene knyttet til det mtp det mentale. "Hey, du kan ikke spise dette! men det er jo bare bra, for da går du ned i vekt" Jeg er livredd for å komme tilbake fra Australia med en spiseforstyrrelse hengende over meg. Den ligger å trigger baki der, men dog enda ikke fullstendig utløst. 

En dag håper jeg forbannelsen treffer meg også; kreft i 3 stadie. Du skulle ha kommet før sier de nok; jeg var aldri viktig nok kommer jeg til å svare. 

Dødelig anemi, kronisk depresjon, B12 mangel og en ukjent diagnose vi ikke finner ut av. 

Ikke depresjon, men jeg måtte få ut noen tanker. 

 

Tusen takk. Håper virkelig du får hjelp med mageproblemene dine snart. 

___

Jeg gir mer og mer opp. Sitter her på sykehuset og venter på kvelden. På natten. Planen er at jeg skal skrives ut og dra tilbake til rusbehandlingen i morgen. Men jeg føler meg ikke klar. Virkelig ikke. Har ikke lyst til å dra hjem heller. Og jeg vil heller ikke være her på sykehuset. 

Tanker og følelser er i fullstendig kaos. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Natt til i går var jeg så ute av kontroll at politiet tok håndjern på. Da ambulansen kom ble jeg lenket fast på båren og stripset på beina. På legevakten satte jeg med håndjern. Da legen skulle sy ble jeg holdt fast. Så på med håndjern igjen. I politibilen på vei til sykehuset lå de oppå meg. Seks politibetjenter tvang meg inn på sykehuset og der ble jeg lagt i belteseng. Ruset og ute av stand til å roe meg og tenke rasjonelt. 

Høres nokså brutalt ut, men så kaotisk som jeg har det på innsiden så var det en slags trygghet i å ligge der med reimer rundt føtter, mage og hender..

Også sitter jeg her da. Og vurderer om jeg skal ta et kredittlån og sikke til Oslo en tur. Komme meg vekk. Som om det skulle gjort ting bedre. 

 

Endret 5. november 2017 av Skadeskutt

[AnonymBruker]

Jeg har aldri skrevet her før, men har ingen andre å snakke med og må få ut litt frustrasjon for jeg er så lei at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg er lei av meg selv, jeg er lei av venner som bare er venner når de trenger tjenester, jeg er lei av denne byen og det at jeg føler meg totalt stuck i livet.

Jeg føler meg som søppel som ingen vil ha noe med å gjøre, eller ansette. Ingen venner, ingen jobb. Ingen venner fordi jeg tydeligvis frastøter alle, ingen jobb fordi jeg ble født inn i et liv med sykdom som jeg faen ikke kan noe for en gang. Det eneste jeg klarer å delta på er et NAV-tiltak som kun forsterker følelsen av å være søppel. 

Jeg prøver så jævlig hardt, men det er så tungt.

Anonymkode: f47ab...e63

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har aldri skrevet her før, men har ingen andre å snakke med og må få ut litt frustrasjon for jeg er så lei at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg er lei av meg selv, jeg er lei av venner som bare er venner når de trenger tjenester, jeg er lei av denne byen og det at jeg føler meg totalt stuck i livet.

Jeg føler meg som søppel som ingen vil ha noe med å gjøre, eller ansette. Ingen venner, ingen jobb. Ingen venner fordi jeg tydeligvis frastøter alle, ingen jobb fordi jeg ble født inn i et liv med sykdom som jeg faen ikke kan noe for en gang. Det eneste jeg klarer å delta på er et NAV-tiltak som kun forsterker følelsen av å være søppel. 

Jeg prøver så jævlig hardt, men det er så tungt.

Anonymkode: f47ab...e63

 

Skulle ønske jeg kunne bli venner med noen av dere her inne! Jeg savner også venner. Og noen venner som forstår. Det kan jo hende at vi bare hadde trykket hverandre ned, men sånn jeg ser det nå så hadde det vært godt å ha noen som forstod, men som man kunne prøve å bare lette på stemningen med, gjøre noe fint sammen. 

Jeg har så vondt i brystet og magen i kveld. Men så tenker jeg på dere andre og innser at jeg har det ikke så vondt. Men jeg skulle ønske vi kunne søke litt mer faktisk og praktisk støtte i hverandre. Jeg er så ensom liksom. 

Fortsett å prøve kjære AB_e63! 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Skulle ønske jeg kunne bli venner med noen av dere her inne! Jeg savner også venner. Og noen venner som forstår. Det kan jo hende at vi bare hadde trykket hverandre ned, men sånn jeg ser det nå så hadde det vært godt å ha noen som forstod, men som man kunne prøve å bare lette på stemningen med, gjøre noe fint sammen. 

Jeg har så vondt i brystet og magen i kveld. Men så tenker jeg på dere andre og innser at jeg har det ikke så vondt. Men jeg skulle ønske vi kunne søke litt mer faktisk og praktisk støtte i hverandre. Jeg er så ensom liksom. 

Fortsett å prøve kjære AB_e63! 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

Jeg også.  Flaks at internett er fullt av forståelsesfulle mennesker som vet hvordan det kan være, ellers hadde jeg blitt gal for mange år siden. 

Skulle ønske jeg kunne fått psykolog igjen. Ikke syk nok for DPS, ikke frisk nok for kommunal psykolog, ikke rik nok for privat.

Anonymkode: f47ab...e63

[Doge]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg også.  Flaks at internett er fullt av forståelsesfulle mennesker som vet hvordan det kan være, ellers hadde jeg blitt gal for mange år siden. 

Skulle ønske jeg kunne fått psykolog igjen. Ikke syk nok for DPS, ikke frisk nok for kommunal psykolog, ikke rik nok for privat.

Anonymkode: f47ab...e63

Hva med privat psykolog med refusjonsavtale?

[AnonymBruker]

6 timer siden, Doge skrev:

Hva med privat psykolog med refusjonsavtale?

Utifra sidene til helse nord har de få i min by minimum ett års ventetid. En av dem har to(!).

Anonymkode: f47ab...e63

[AnonymBruker]

Jeg vet man ikke skal diagnoseres over nett av fremmede, men noen som vet hva dette kan være? 

Jeg har fra før skolealder vært trengende, nærtagende, uinteressert i å etablere vennskap, vært ufokusert på skolen og følt på en kronisk mangel. 

Har i årevis slitt med depresjoner og angst, men ingen antidepressiva har gitt betydelig effekt. 

Har aldri hatt kjæreste, totalt uinteressert i sex med en annen person, men er likevel konstant på utkikk etter bekreftelse fra menn (eller lesbiske) avslutter relasjonen så fort den blir for intim, da mister jeg interessen. Har kun et pr nære venner, alle andre bytter jeg ut så fort det ikke er nytt og spennende lenger. Er dessverre veldig sjalu, men viser aldri sinne ovenfor andre - tar det kun utover meg selv i form av isolering. Fungerer dårlig i jobbsammenheng og er på mitt 5 år på aap. 

Har aldri tatt oppførselen min opp med helsepersonell, kun nevnt følelser i forbindelse med depresjon og angst, men nå begynner jeg å tro at det kan være en sammenheng, og at depresjonen kun er en følger av noe bakenforliggende? :/

Anonymkode: 69fef...b26