Den store depresjonstråden

[Skadeskutt]

3 timer siden, Rainstorm skrev:

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg skrev det! For jeg synes selv det er en sånn dust ting å si når noen sier til meg! Det er jo bare sånt man sier for å ha noe å si liksom! For å gi håp der det ikke er noe håp. Så det var i grunn ganske dust av meg. Jeg ville prøvd å grilla hjernen (om du ikke har prøvd det også da allerede) før du dør i alle fall. 

Skulle ønske jeg kunne si noe som gjorde det bedre, til deg, og andre som har det så vondt her. Men jeg vet ikke hvor man finner de ordene. Sender deg en virtuell klem om du vil ha!  

Er ikke alltid man vet hva man kan si nei, men setter pris på det uansett.

Jeg har gjennomgått 11 behandlinger med elektrosjokkterapi. Skulle ha 14, men pga null effekt, men voldsomt til dårlig korttidshukommelse, stadig behov for mer narkose og mer strøm så ble det avsluttet før tiden. Det er liksom ingenting som biter på. Fram til jeg for alvor begynte å ruse med da. Da hadde jeg det noe bedre. Nå når jeg ikke ruser meg så er jeg igjen nede i grøfta. 

Endret 29. oktober 2017 av Skadeskutt

[Torfa]

Rart å finne en tråd der du kjenner deg så igjen blant flere av innleggene...

selv går jeg til psykolog og er utad " veldig suksessfull". Pen, daglig leder, høy utdanning, mann, barn, hus osv... Men er ikke ærlig. Innrømmet til psykologen at jeg bare ville avslutte at, klarte å jobbe meg opp fra avgrunnen, men nå er jeg jammen meg der igjen. Er så lei av p gå rundt med en konstant dårlig samvittighet og null energi. Hva gjør dere for å klare å krype opp fra " det sorte hullet"?

 

[SesameStreet]

Uken er ferdig. Den er ferdig. Jeg kan ikke tro det. Jeg ga opp de siste dagene, bare orket ikke mer av å være flink pike og utfordre meg selv. Det har vært hektisk, fullstendig hektisk, og det fortsetter i morgen. Jeg skjelver, gruer meg, vil bare legge meg og ikke stå opp. Faen, så fristende det er å ligge i senga hele dagen, men det går ikke det heller. Jeg vet jo, jeg kan jo drømme, men det går ikke. Sånn er ikke livet mitt. Det er nå jeg lærer og det er tøft, men jeg vet (håper) at det eksisterer et lys i enden av tunnelen, at det er noe fornuftig med alt som jeg driver med. Jeg skal lære meg. Jeg skal være som alle andre. Jeg skal ikke tilbringe resten av livet i sengen, og bare se livet fly forbi. Jeg skal nyte livet. Jeg skal reise og se verden. Jeg må si at siste skremmer meg litt. Jeg ble sittende og se på Svindeljegerne her om dagen. En ble plutselig blandet opp i en stor bedragerisak fordi at han hadde mistet førerkortet sitt og det hadde havnet i gale hender så de hadde brukt det som legitimasjon. Jeg vet ikke hva som har havnet i gale hender av min informasjon når jeg har vært dårlig da jeg har vært ekstremt susete og uforsiktig mange ganger. Jeg har vært korttenkt og ikke tatt vare på en del ting som jeg burde ta vare på. I tillegg, så har jeg opplevd å bli hacket noen ganger. Nå sier jeg til meg selv at jeg ikke skal gå rundt og frykte det, men klarer ikke helt det ennå. Du vet jo aldri. 

Endret 29. oktober 2017 av SesameStreet

[BerntHulken]

De siste dagene har vært veldig bra! Null negativitet, ingen vonde tanker. Har bare hatt en indre ro jeg ikke har kjent på ganske lenge, iallefall ikke som har vart i 4-5 dager på rad. Jeg har av en eller annen grunn klart å knekke tanker som kunne ha utviklet seg til at dagen ble kjip.

Jeg håper det fortsetter, for det er så behagelig å ha det slik.

[Skadeskutt]

11 timer siden, Torfa skrev:

Rart å finne en tråd der du kjenner deg så igjen blant flere av innleggene...

selv går jeg til psykolog og er utad " veldig suksessfull". Pen, daglig leder, høy utdanning, mann, barn, hus osv... Men er ikke ærlig. Innrømmet til psykologen at jeg bare ville avslutte at, klarte å jobbe meg opp fra avgrunnen, men nå er jeg jammen meg der igjen. Er så lei av p gå rundt med en konstant dårlig samvittighet og null energi. Hva gjør dere for å klare å krype opp fra " det sorte hullet"?

 

Jeg har slitt med depresjoner av og på i 15 år. De moderate depresjonene har gått gradvis over ved hjelp av tiden og at jeg har tvunget meg selv til å være aktiv selv om hvert eneste fiber i kroppen vil at jeg skal legge meg ned i senga. 

Jeg har vært alvorlig deprimert siden april 2016. Surrer fortsatt rundt i mørket og har mange fortvilende og mørke tanker. Prøver fortsatt å motstå å gi opp, men det er fryktelig vanskelig. Jeg er sliten og lei. Finner ikke veien ut.

[AnonymBruker]

Jeg sitter og venter på gjennombruddet. La det komme snart... 

Anonymkode: fe524...c19

[AnonymBruker]

Pengene løper avgårde når vi ikke har kjøleskap. Ingen storhandel, ingen tilbud, det blir fra dag til dag. Jeg har tusen kroner i bakhold om ting sprekker som jeg tror de kommer til å gjøre, men jeg kjenner tårene presser seg på nå. Neste måned er måneden uten bostøtte og jeg trenger de 1000 kronene til helt andre ting. Og ikke har vi bil så vi kan ikke svinge innom forhandleren for å hente et kjøleskap som vi kan låne. Jeg hater å være syk, jeg hater det. Fy faen, jeg hater det så intenst. Jeg vil jobbe og ha penger så jeg kan slippe å føle at jeg drukner i økonomiske bekymringer. 

Anonymkode: 10e4f...bb1

[AnonymBruker]

På 8.10.2017 den 7.47, AnonymBruker skrev:

Tro meg, du er ikke alene om å føle det slik. Jeg er singel på mitt 9 år. På grunn av alt det du nevner her. 
Ingen vil like meg, jeg krever for mye pga psyken. Jeg kan ikke gi en mann en perfekt hverdag med smil og grønne enger dagen lang. Hvis jeg skal leve med noen, så må han se de mørke dagene også. Alt det som er bak den masken. 
Nå har jeg ikke jobb, jeg har ingenting. Har vendt to menn ryggen, pga mine problemer. Angrer som bare det i dag. Jeg ble redd fordi jeg ville ikke at de skulle se den ekte meg. Meg som er psykisk skadet, usikker og ødelagt. 

Jeg vil tro og håper, at det finnes noen der ute for oss begge to. En person som er villig til å ta opp kampen mot våre psykiske problemer. Som ikke vil gi opp og stikk av. 
Ikke alle ser på penger, utsende og status. Vil nok tro unge, trangsynte folk som ikke har sett livets bakside. De går nok for de på toppen. Mens oss om er her nede i mørket.. vi vil kanskje finne noen som er moden, voksen og reflektert, som vet at "perfekt" finnes ikke. Først da er vi som er psykiske syke bra nok. Men det krever nok riktig person. De som virkelig ser andre mennesker, på godt og vondt. Ikke de som bare ser det som er på utsiden og den rosenrøde eventyret om hvordan livet liksom skal være. Ikke alle vil vokse opp til å bli mer åpen. Mange vil være blinde for resten av livet. De tror at alle som er mindre enn perfekt, de er ikke bra nok. De vil aldri se at ingen er perfekte. Fordi deres versjon av perfekt er overfladisk. 

Hold ut, vær deg selv og en dag så finner du noen. Bare ikke gi opp. 

Anonymkode: 02b68...f39

Flott svar

Anonymkode: 904f8...bb2

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Pengene løper avgårde når vi ikke har kjøleskap. Ingen storhandel, ingen tilbud, det blir fra dag til dag. Jeg har tusen kroner i bakhold om ting sprekker som jeg tror de kommer til å gjøre, men jeg kjenner tårene presser seg på nå. Neste måned er måneden uten bostøtte og jeg trenger de 1000 kronene til helt andre ting. Og ikke har vi bil så vi kan ikke svinge innom forhandleren for å hente et kjøleskap som vi kan låne. Jeg hater å være syk, jeg hater det. Fy faen, jeg hater det så intenst. Jeg vil jobbe og ha penger så jeg kan slippe å føle at jeg drukner i økonomiske bekymringer. 

Anonymkode: 10e4f...bb1

Kan du feks skrive på face at dere mangler kjøleskap og se om noen har et gammelt til overs? Kanskje med mulighet til å kjøre ut?

Anonymkode: 13724...2c7

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du feks skrive på face at dere mangler kjøleskap og se om noen har et gammelt til overs? Kanskje med mulighet til å kjøre ut?

Anonymkode: 13724...2c7

Har ikke facebook, men har spurt alle jeg kjenner om de vet om noen som kan hjelpe til med å kjøre og hente et skap som jeg kan låne hos butikken eller om de har noe jeg kan låne i mens. 

Anonymkode: 10e4f...bb1

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke facebook, men har spurt alle jeg kjenner om de vet om noen som kan hjelpe til med å kjøre og hente et skap som jeg kan låne hos butikken eller om de har noe jeg kan låne i mens. 

Anonymkode: 10e4f...bb1

Jeg skal krysse fingrene for dere!

Anonymkode: 13724...2c7

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal krysse fingrene for dere!

Anonymkode: 13724...2c7

Takk. Jeg har akkurat rømt fra et voldelig forhold og kjenner at dette ikke akkurat var starten jeg trengte. 

Anonymkode: 10e4f...bb1

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg veit at dette er den store depresjonstråden og ikke angst-tråden, men jeg håper det er rom for litt angst også. 

Depresjon er jævlig. Det er uutholdelig. Men på en helt annen måte enn angst. Begge kan være sånn at man ikke holder ut. Jeg har ikke noe panikkangst-anfall nå. Men jeg står overfor en konfrontasjon.  Og det ville være ubehagelig for de fleste men jeg blåser det helt ut av proporsjoner. Eller ANGSTEN blåser det helt ut av proporsjoner.  Man begynner å tenke at å flytte til Aruba er en bedre løsning. Flykte fra alt fordi konfrontasjonen er så smertefull og ubehagelig.  Jeg klarer å se at det ikke er konstruktivt og rasjonelt, jeg ser det! Men angsten er der likevel. Angsten lever. Men jeg lar den ikke hindre meg fra å gjøre det. I morgen klokka 20 skjer det. Og så etterpå blir jeg kanskje sengeliggende noen dager. Og kanskje i dag også. Men jeg skal.  

Jeg har vondt i magen, er kvalm og lurer på om jeg kommer til å måtte løpe på do og kaste opp. Jeg kjenner smerter i nakken og skuldrene og at kjeven begynner å låse seg. Jeg VET jo at dette ikke EGENTLIG er farlig.  At i verste fall går det jo over og bra likevel. Men angsten ... den er ikke rasjonell og den hører ikke på fornuft. Nå må jeg bare komme meg igjennom dagene. Jeg prøver å fortelle meg igjen og igjen at denne uka R, denne uka er det OK om du ikke får jobbet, trent, spist sunt eller holdt orden i hjemmet. Du skal distrahere deg, komme deg igjennom dagen uten å bli FOR syk av angsten (prøve å unngå søvnløshet og psykose) og så får du heller bare akseptere at du ikke får gjort så mye av det andre. Hva tenker dere? Er dette å gi meg for mye slakk? Eller høres det lurt ut? Å prioritere denne konfrontasjonen nå? Det må skje, og da får andre ting komme i bakgrunnen? 

Jeg trenger at noen sier at det kommer til å gå bra. Jeg trenger at noen forteller meg at jeg overlever og at ting ordner seg. 

Å, jeg holder på å spy. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

[Gjest Daryl Dixon]

På'n igjen. Under to uker siden var jeg ferdig med en infeksjon som resulterte i alvorlig blodforgiftning og respirasjonssvikt. Lå i respiratori 3 døgn og var våken og ute av stand til å snakke. Det var en stor nedtur side jeg hadde vært i så god form i over 10 mnd. Etter jeg kom hjem så har formen og humøret vært helt i kjelleren, alt har vært tungt. Kom meg nesten ikke opp om morgenen og søvn ble bare så som så. I går traff jeg bunnen så hardt når jeg holdt på å svime av og da kutta meg i hånda med en skarp kniv. Det var ikke selvpåført, kun uhell. Ble bare sittende på gulvet og blø, orket ikke å gå for å ordne det. Med blodfortynnende og hvit t-skorte så det hele mye mer dramatisk ut enn det var. Og da så klart kom min far. Å bli sett sånn var ikke noe jeg hadde veldig lyst til. Men det var nok det som ble redningen. Av med blodvåte klær, dusj og så 10 timer søvn. Våknet og klarte ikke gjøre rede for noe, feber og vondt så gikk turen til lege og så igjen på overvåknig med ny infeksjon. Jeg er mektig lei. Men alt var i ubalanse i kroppen og det er nå under behandling. Etter en stund håper jeg det bedres. Men så klart henger det nå jævlig mye bekymring i lufta. Jeg har overlevd mer enn man skulle tro var mulig og menneskelig så bør se på meg selv som heldig. Men alikevel.. Er det en spredning, vil det bli en avvisning av transplantert organ pga all infeksjon..?? Det vet ingen. En dag må det jo si stopp. Vil bare ikke at det slutter nå. Og så gikk turen til Irland i vasken og halloween med kjæresten og kompisgjengen. Jeg ligger her å surver i stede. Happy Halloween. 

[SesameStreet]

Følelsene mine er alle steder om dagen. Jeg føler at jeg sliter med å reise meg opp, men trenger hvile. Hvor går grensene mine. Hvordan kan jeg leve normalt. De siste dagene har gått over stokk og stein. Jeg skammer meg, skammer meg over alt. Jeg tenker at jeg burde ha forstått bedre, burde ha undersøkt mer, burde ha planlagt bedre. Jeg har vært så flink de siste månedene. Jeg har virkelig utfordret meg selv, men jeg har virkelig ikke taklet alt. Jeg skjønner jo poenget, utfordringer gjør at du lærer og modnes, utfordringer gjør at du får livserfaring og forstår. Det som jeg tror er vanskelig med alt dette er at depresjonen ødelegger så mye, den gjør om hjernen din til grøt og når du begynner å bli frisk så må du lære alt fra starten av igjen. Det er egentlig ganske skummelt, ganske ekkelt, ja, ganske vondt. I tillegg, så opplever jeg impulser som jeg aldri følte den perioden jeg kun var moderat deprimert. Det er så forvirrende. Jeg skal være ansvarsfull, jeg skal være skikkelig, men egentlig, så er det ikke så uvanlig. Det jeg jobber med er jo å leve, leve som alle andre. Det er jo egentlig jeg som er unormal, som har levd skjermet i alle år, men jeg skal klare det. Jeg skal begynne å leve, jeg nekter å la sykdommen kvele meg. 

Er det lov å hate meg selv litt i dag? I dag føler jeg meg litt bedre, litt

Endret 1. november 2017 av SesameStreet

[AnonymBruker]

Nå har vi kjøleskap igjen. Jeg løser dette ved å ringe en av hjelpeorganisasjonene. Det er så ydmykende og jeg føler meg kvalm innvendig. Vi har dessverre et behov for mat så jeg må bare spise (haha) stoltheten min og gå ned ditt i morgen eller på mandag, helst i morgen. 

Anonymkode: 10e4f...bb1

[lillesky]

Tråden er ryddet for avsporinger.
/lillesky (mod)

[BerntHulken]

På 31.10.2017 den 11.40, AnonymBruker skrev:

 

 

Endret 23. april 2018 av æøå*

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå har vi kjøleskap igjen. Jeg løser dette ved å ringe en av hjelpeorganisasjonene. Det er så ydmykende og jeg føler meg kvalm innvendig. Vi har dessverre et behov for mat så jeg må bare spise (haha) stoltheten min og gå ned ditt i morgen eller på mandag, helst i morgen. 

Anonymkode: 10e4f...bb1

Alle norske statsborgere har rett på penger til livsopphold (mat og tak over hodet). Har ikke du det?

Anonymkode: 611ff...366

[Skadeskutt]

Så ble jeg tvangsinnlagt i dag. Er overført til frivillig innlagt nå, men da jeg ble innlagt i mårrest var jeg enda veldig ruset og jeg var utagerende/strittet imot så ble beltelagt. Der lå jeg i 1,5 time..

Heldigvis var det min tidligere behandler som var på vakt så fikk samtale med han. 

Men uff. Jeg er så langt nede. Jeg har null motivasjon..