Den store depresjonstråden

[dillyduzit]

13:09

Blå ringer under øynene, det svir i blikket. Nok en søvløs natt med tanker om hvordan jeg kan komme meg unna. Mat er blitt som gift, jeg kan ikke lenger spise uten at magen lager ett fullstendig kaos. 

21:57 

Hodet verker, svimmelheten og de såre øynene har jeg nå blitt vandt med, men depresjonen tok overhånd i kveld - jeg måtte rydde. Jeg tror det har blitt en slik OCD depresjon. Tanker om å avslutte alt? Rydd, rydd til du kjenner svetten renner av ryggen. Som regel føler jeg meg bedre etter et slikt anfall, men ikke i dag. Jeg kveles sakte men sikkert, litt mer for hver dag som går. Det å logge inn her på KG blir vansekligere og vanskeligere. 

Denne dagen har vært annerledes enn de tyngste dagene, som regel har tårene presset på men nå er det kun nummenhet igjen. Det føles ut som jeg har tapt krigen med depresjonen. Det er en konstant følelse av å være byrden som bare vokser seg større og større, kanskje det har noe med at jeg ikke finner meg noen jobb, eller at jeg har akseptert at jeg mest sannsynligvis ikke kommer til å bli 30. Jeg vet ikke om jeg har lyst å reise til Australia om to uker, i hvertfall ikke nå - hvorfor skal Mr. M drasse på en som føler seg som en byrde? 

Jeg sitter fast i dette mørket, og denne gangen slipper det ikke taket. Det vil ikke slippe denne gangen tror jeg. Mannen fortjener noen som er bedre enn meg, kanskje han en dag finner sin fremtidige kone som vil være alt han ønsker seg - for jeg er rimelig sikker på at det ikke er meg. 

22:26

Discomfort endlessly has pulled itself upon me. Distracting, reacting against my will I stand beside my own reflection. It's haunting how I can't seem to find myself again. My walls are closing in. 

 

 

 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, dillyduzit skrev:

13:09

Blå ringer under øynene, det svir i blikket. Nok en søvløs natt med tanker om hvordan jeg kan komme meg unna. Mat er blitt som gift, jeg kan ikke lenger spise uten at magen lager ett fullstendig kaos. 

21:57 

Hodet verker, svimmelheten og de såre øynene har jeg nå blitt vandt med, men depresjonen tok overhånd i kveld - jeg måtte rydde. Jeg tror det har blitt en slik OCD depresjon. Tanker om å avslutte alt? Rydd, rydd til du kjenner svetten renner av ryggen. Som regel føler jeg meg bedre etter et slikt anfall, men ikke i dag. Jeg kveles sakte men sikkert, litt mer for hver dag som går. Det å logge inn her på KG blir vansekligere og vanskeligere. 

Denne dagen har vært annerledes enn de tyngste dagene, som regel har tårene presset på men nå er det kun nummenhet igjen. Det føles ut som jeg har tapt krigen med depresjonen. Det er en konstant følelse av å være byrden som bare vokser seg større og større, kanskje det har noe med at jeg ikke finner meg noen jobb, eller at jeg har akseptert at jeg mest sannsynligvis ikke kommer til å bli 30. Jeg vet ikke om jeg har lyst å reise til Australia om to uker, i hvertfall ikke nå - hvorfor skal Mr. M drasse på en som føler seg som en byrde? 

Jeg sitter fast i dette mørket, og denne gangen slipper det ikke taket. Det vil ikke slippe denne gangen tror jeg. Mannen fortjener noen som er bedre enn meg, kanskje han en dag finner sin fremtidige kone som vil være alt han ønsker seg - for jeg er rimelig sikker på at det ikke er meg. 

22:26

Discomfort endlessly has pulled itself upon me. Distracting, reacting against my will I stand beside my own reflection. It's haunting how I can't seem to find myself again. My walls are closing in. 

Kjære! Du er syk. Ikke verdiløs. 

Hjelper det å være helt ærlig?  Hjelper det å klage? Hjelper det å la masken falle innimellom? Er det ingenting som lindrer? 

Skulle ønske jeg kunne gjøre noe for deg. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

[SesameStreet]

Jeg gleder meg til vi kommer til den helvetes lørdagen. Nå kan det faen ikke bli noe verre... 

[Gjest Daryl Dixon]

Å ha en kropp som jobber hardt for å være selvdestruktiv gjør og at tankene blir selvdesteuktive. Dagene har gått tilbake til å bestå av medisiner, smerter og ubehag, evige forsøk i å nå et ernæringskrav og å holde humøret oppe. Humøret sant plutselig ned til nivå rasende i dag så jeg kylte et glass i veggen. Og da fikk jeg litt å rydde opp i. 

[dillyduzit]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjære! Du er syk. Ikke verdiløs. 

Hjelper det å være helt ærlig?  Hjelper det å klage? Hjelper det å la masken falle innimellom? Er det ingenting som lindrer? 

Skulle ønske jeg kunne gjøre noe for deg. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

Men så ligger det en liten sannhet i det óg, det å være verdiløs altså. Hva har jeg å tilby deg og dere, og disse rundt meg? Et ryddig hus? Ellers er det absolutt ingenting som gjør meg til en ressurs, ingenting som gjør at de rundt meg kan være stolt av meg. Jeg er verdiløs og det er bedre å innse det nå, enn senere hvor jeg tror det "kanskje" går bedre. De jeg elsker, elsker ikke meg og det er bare noe jeg godta. 

Pr nå er det ingenting som lindrer utenom søvn, det å klage hjelper ikke da jeg ikke har noen å klage til uten at det bare blir en krangel eller full diskusjon, irritasjon og ignorering. Jeg har ikke lyst å føle noe mer, nesten som jeg er klar til å bare kaste inn håndklæet og gi opp når det kommer til det meste. 

Jeg har brukt så mye energi med å jobbe for å bli bedre at jeg er helt utslitt. 

 

[AnonymBruker]

Guri meg, dette var sterkt å lese. Har brukt hele formiddagen på å lese hele tråden, måtte ta flere pauser for å gråte. 

Legen min spurte meg forrige time hva jeg ønsket mest av i livet, ble helt satt ut av spørsmålet og svarte vel noe om å være lykkelig. Men så tenker jeg at jeg ikke vet hva det vil si å være lykkelig, så hva er det egentlig jeg er ute etter? Frihet fra angst og depresjon må vel være målet, men noe i meg gjør meg redd for friheten. Veldig merkelig følelse det der, at om jeg gjør denne "jobben" så endres livet mitt så drastisk, veldig skummel tanke.

Men så var det ei som skrev noe om å leve mer.  Leve mer. Det traff meg midt i truten. Så enkelt, så vanskelig. Så fint. Den skal jeg ta med meg videre. Kanskje man ikke trenger å strekke seg etter den høyeste grena, kanskje er det mange gode epler på de lavere grenene også.

Takk til alle dere som har delt, stor respekt til dere alle. 

Anonymkode: 568ef...b9e

[Skadeskutt]

I dag har jeg anmeldt eksen. Jeg hadde også samvær med barna mine. Yngste hylgråt da jeg gav han fra meg til faren. 

Stakkars barna mine som har meg til mor. Stakkars familien min. Jeg orker ikke dette. Jeg tar meg i å tenke suicidale tanker igjen og innser at jeg er på vei ned i det dypeste mørket. Jeg trodde jeg var litt bedre, men det var bare rusmisbruket som lurte meg. Som nykter på dag 29 holder jeg på å kveles igjen. 

Sitter i bilen med personalet på vei tilbake til kollektivet og tenker at hvis vi kræsjer nå så får jeg fred. 

Jeg vet ikke om jeg klarer dette behandlingsopplegget. Jeg vil skrive meg ut. Jeg vil skrive meg ut. 

Men til hva? Et liv alene. Et liv videre inn i rusen, trøbbel med politi. Et liv hvor jeg ender opp med å miste omsorgen for barna, mister min profesjon. 

Jeg er fanget. Har ingen god vei å gå. 

Hvorfor anmeldte jeg eksen? Hva er det jeg innbiller meg? At de skal tro på meg? Utsetter jeg bare meg selv for mer lidelse? Er dette nok en selvdestruktiv greie? 

Friheten bærer navnet ditt. De ordene er tatovert på ankelen min. Men jeg klarer ikke å slippe meg selv fri. Jeg ER fanget. 

[BerntHulken]

På 25.10.2017 den 10.07, Skadeskutt skrev:

Takk for det. Og det samme til deg. 

Er dessverre en kjennsgjerning å føle man ikke er bra nok. Det er trist og det er jævlig. Men jeg tipper du er god nok akkurat som du er. Ingen er perfekte. Heller ikke du og jeg. Jeg føler at ingen noen sinne kan elske meg. Jeg vet jeg lett finner menn som vil ha meg. Inntil jeg tar mot til meg og forteller om hva jeg sliter med. Da stikker de vel av. For hvem vil ha ei ødelagt og "sprø" bærte liksom. 

Du sier at jeg er god nok som jeg er. Da bør du si det til seg selv også. Selv om jeg vet at det er lettere å stirre med kritiske øyne på seg selv enn mot andre..

[SesameStreet]

Jeg skal jo være en ansvarlig person, en ansvarlig voksen som ikke bare skal organisere egen hverdagen men også et barn sin hverdag. Vi er to ekstremt forskjellige personer, vi er som natt og dag. Jeg har sagt til meg en ting: Min sykdom skal ikke begrense livet til barnet mitt. Jeg elsker den kladden så forbannet mye og jeg har latt sykdommen herske så lenge over meg. Den har stjålet så mye fra meg og fortsetter med å gjøre det, men den skal ikke få stjele noe fra barnet mitt. 

Alt som kan gå galt har gått galt denne uken, den føles som et mareritt. En ting i leiligheten hadde vært noe å gruble over, men nå er det snakk om fire ting som klarte å kollapset samtidig. Det er ting, nye ting som ikke skal kollapse ennå. Det går på garantien, sies det. Jada, jada, hjelper ikke når det er helt ødelagt. Musklene mine verker, jeg endte opp med å løpe en tur i går for å roe den konstante panikken som hadde holdt på i to dager og fylte meg med katastrofetanker. Hjertet banket, det føltes som om jeg var på vei under vann og kjempet meg mot toppen. Nå så er jeg så sliten i hodet, så sliten i kroppen, men ingen panikk. Det føles bare som tomhet. 

Jeg sitter og tenker: Jeg klarer det ikke, jeg klarer det ikke. Og på slutten av dagen i dag så ga jeg bare opp. Jeg måtte ha en pause, orket ikke. Satte meg ned, pustet når jeg endelig kunne. Jeg burde ha gjort tusen ting til i morgen, men jeg orket bare ikke. Jeg brøler tilbake til meg selv: Jeg klarer det, jeg klarer det! I morgen er en ny dag og jeg skal klare det, jeg skal for faen klare det. Bare fredagen igjen,  så blir det ro.... 

[AnonymBruker]

Hvorfor er alt så vanskelig? For meg er det vanskelig å komme meg ut og å faktisk gjøre noe. 

Anonymkode: 678af...b79

[Lexie Grey]

Plutselig kommer det dager som nå. Den kan begynne bra, men plutselig smeller det bare. Jeg er så trist og fortvilet. Ensom og venneløs, ingen å snakke med eller være sammen med på en lørdags kveld som nå. Mens de fleste andre på min alder er sammen med vennene sine, enten hjemme hos hverandre eller ute, så sitter jeg hjemme på rommet alene. Trist fordi jeg ikke har noen venner å være sammen med. Jeg sendte melding til kjæresten og sa at jeg ikke ville møtes i kveld fordi jeg har en dårlig dag. Orker ikke å sitte med han og spy ut negativitet og vanskelige tanker mens mobilen hans plinger hvert 20. sekund fra alle vennene han ikke engang rekker å svare. Da er jeg heller alene og har tankene for meg selv. 

Det er så vondt å ikke ha venner når man føler at "alle andre" på ens egen alder har en vennegjeng å tilhøre. Jeg sjekker mobilen mange ganger gjennom dagen men aldri en melding eller noe fra noen. Mobilen er stille og død, dag ut og dag inn. Jeg har aldri lykkes i å få venner. Mister som regel kontakten med den ene jeg har klart å bli kjent med da vi har begynt på ny skole osv. Man begynner tilslutt å lure på ens egen verdi når dagene er like stille hver dag, ingen å ringe til for å gå en tur, se en film, eller bare være sammen. Det gjør ordentlig vondt å være så mye alene og ensom. Jeg får perioder der alt bare rakner og jeg blir ordentlig deprimert. Orker ikke noe, får bare lyst til å lese eller stirre i veggen hele dagen. Så til alle dere der ute som har venner å være sammen med, ta vare på dem. Bruk masse tid på dem og forsikre dem om at de betyr mye for deg. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, 97'girl skrev:

Plutselig kommer det dager som nå. Den kan begynne bra, men plutselig smeller det bare. Jeg er så trist og fortvilet. Ensom og venneløs, ingen å snakke med eller være sammen med på en lørdags kveld som nå. Mens de fleste andre på min alder er sammen med vennene sine, enten hjemme hos hverandre eller ute, så sitter jeg hjemme på rommet alene. Trist fordi jeg ikke har noen venner å være sammen med. Jeg sendte melding til kjæresten og sa at jeg ikke ville møtes i kveld fordi jeg har en dårlig dag. Orker ikke å sitte med han og spy ut negativitet og vanskelige tanker mens mobilen hans plinger hvert 20. sekund fra alle vennene han ikke engang rekker å svare. Da er jeg heller alene og har tankene for meg selv. 

Det er så vondt å ikke ha venner når man føler at "alle andre" på ens egen alder har en vennegjeng å tilhøre. Jeg sjekker mobilen mange ganger gjennom dagen men aldri en melding eller noe fra noen. Mobilen er stille og død, dag ut og dag inn. Jeg har aldri lykkes i å få venner. Mister som regel kontakten med den ene jeg har klart å bli kjent med da vi har begynt på ny skole osv. Man begynner tilslutt å lure på ens egen verdi når dagene er like stille hver dag, ingen å ringe til for å gå en tur, se en film, eller bare være sammen. Det gjør ordentlig vondt å være så mye alene og ensom. Jeg får perioder der alt bare rakner og jeg blir ordentlig deprimert. Orker ikke noe, får bare lyst til å lese eller stirre i veggen hele dagen. Så til alle dere der ute som har venner å være sammen med, ta vare på dem. Bruk masse tid på dem og forsikre dem om at de betyr mye for deg. 

Du føler deg ensom og venneløs. En velkjent følelse. Kan jeg få lov til å leke djevelens advokat et lite øyeblikk? Du kan velge om du vil grave deg ned i et mørkt hull og dyrke denne følelsen. Veldig mange gjør det, og det er helt naturlig. Men, hva om du heller velger å se på alle de tingene som taler til din fordel? Du har massevis av tid, alene. Fyll den tiden med noe du liker å gjøre! Les bøker! Gå tur!  Gjør frivillig arbeid! Syng i kor! Skriv om hvordan du har det! Strikk! Mal! Dans! Til å begynne med vil du stritte i mot med alt du har, fordi du er så vant til å ha det sånn som du har det. Men jeg utfordrer deg til å tenke nytt. Fordi (og nå kommer du sikkert til å steile) DU VELGER SELV HVORDAN DU VIL HA DET. Jeg vet, det er det verste man kan høre når man har det fælt. Men det er dessverre sant.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg vil såre deg. Jeg skriver det fordi jeg vil deg vel. Jeg vil at du skal ha det bra. 

Anonymkode: 65076...31a

[Lexie Grey]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du føler deg ensom og venneløs. En velkjent følelse. Kan jeg få lov til å leke djevelens advokat et lite øyeblikk? Du kan velge om du vil grave deg ned i et mørkt hull og dyrke denne følelsen. Veldig mange gjør det, og det er helt naturlig. Men, hva om du heller velger å se på alle de tingene som taler til din fordel? Du har massevis av tid, alene. Fyll den tiden med noe du liker å gjøre! Les bøker! Gå tur!  Gjør frivillig arbeid! Syng i kor! Skriv om hvordan du har det! Strikk! Mal! Dans! Til å begynne med vil du stritte i mot med alt du har, fordi du er så vant til å ha det sånn som du har det. Men jeg utfordrer deg til å tenke nytt. Fordi (og nå kommer du sikkert til å steile) DU VELGER SELV HVORDAN DU VIL HA DET. Jeg vet, det er det verste man kan høre når man har det fælt. Men det er dessverre sant.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg vil såre deg. Jeg skriver det fordi jeg vil deg vel. Jeg vil at du skal ha det bra. 

Anonymkode: 65076...31a

Tusen takk, du er et klokt menneske Jeg husker jeg hadde en lærer på ungdomsskolen som jeg ble så sint på fordi han sa noe som var veldig likt på noe av det du skrev. Han sa: "Du kan velge hvordan du vil leve livet ditt. Du velger hvordan du reagerer på ting og takler ting og styrer egentlig reaksjonene og handlingene dine selv." Denne har jeg tenkt mye på i senere tid og det er jo så forbanna sant. Bortsett fra den ganga han sa det var det i forbindelse med mobbing som han ikke gjorde noe med, derfor ble jeg sint den gang..

Som hos de fleste andre når de havner i kjelleren blir det sorte gardinet trukket for, og de destruktive tankene topper hverandre. Det er ikke så lett å tenke fornuft og positivt da, men når de lysere dagene kommer så slipper positiviteten også lettere til. Gode ord du kom med. Tusen takk Jeg hadde bare et stort behov for å tømme tankene et sted og kanskje bli hørt, og det ble jeg jo. 

[Gjest Daryl Dixon]

Etter å ha lest tråder om dårlige psykologer og erfaringer så ble jeg litt motløs, feig og tenker fuck it! Det gidder jeg ikke.. Ikke nå.

[Skadeskutt]

Holder snart ikke ut å være i behandling mer. Alt jeg tenker på er at jeg vil hjem. Blir bare mer og mer depressiv. Fuck. 

[Gjest Winza]

22 timer siden, 97'girl skrev:

Plutselig kommer det dager som nå. Den kan begynne bra, men plutselig smeller det bare. Jeg er så trist og fortvilet. Ensom og venneløs, ingen å snakke med eller være sammen med på en lørdags kveld som nå. Mens de fleste andre på min alder er sammen med vennene sine, enten hjemme hos hverandre eller ute, så sitter jeg hjemme på rommet alene. Trist fordi jeg ikke har noen venner å være sammen med. Jeg sendte melding til kjæresten og sa at jeg ikke ville møtes i kveld fordi jeg har en dårlig dag. Orker ikke å sitte med han og spy ut negativitet og vanskelige tanker mens mobilen hans plinger hvert 20. sekund fra alle vennene han ikke engang rekker å svare. Da er jeg heller alene og har tankene for meg selv. 

Det er så vondt å ikke ha venner når man føler at "alle andre" på ens egen alder har en vennegjeng å tilhøre. Jeg sjekker mobilen mange ganger gjennom dagen men aldri en melding eller noe fra noen. Mobilen er stille og død, dag ut og dag inn. Jeg har aldri lykkes i å få venner. Mister som regel kontakten med den ene jeg har klart å bli kjent med da vi har begynt på ny skole osv. Man begynner tilslutt å lure på ens egen verdi når dagene er like stille hver dag, ingen å ringe til for å gå en tur, se en film, eller bare være sammen. Det gjør ordentlig vondt å være så mye alene og ensom. Jeg får perioder der alt bare rakner og jeg blir ordentlig deprimert. Orker ikke noe, får bare lyst til å lese eller stirre i veggen hele dagen. Så til alle dere der ute som har venner å være sammen med, ta vare på dem. Bruk masse tid på dem og forsikre dem om at de betyr mye for deg. 

Kjenner meg så mye igjen i dette, livet skal ikke alltid være så lett gitt /:

[Gjest supernova_87]

32 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Holder snart ikke ut å være i behandling mer. Alt jeg tenker på er at jeg vil hjem. Blir bare mer og mer depressiv. Fuck. 

 

Det må bli bedre. Kanskje det er noe i det at det må bli verre før det blir bedre? Jeg aner ikke. Det er aldri for sent å gi opp. Du kan utsette det. 

[Skadeskutt]

19 minutter siden, Rainstorm skrev:

 

Det må bli bedre. Kanskje det er noe i det at det må bli verre før det blir bedre? Jeg aner ikke. Det er aldri for sent å gi opp. Du kan utsette det. 

Vet ikke jeg. Føler ikke det har gått en annen vei enn nedover på veldig veldig lenge. Så har det vært noen nøytrale perioder, men mest dårlig. 

[Gjest supernova_87]

Akkurat nå, Skadeskutt skrev:

Vet ikke jeg. Føler ikke det har gått en annen vei enn nedover på veldig veldig lenge. Så har det vært noen nøytrale perioder, men mest dårlig. 

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg skrev det! For jeg synes selv det er en sånn dust ting å si når noen sier til meg! Det er jo bare sånt man sier for å ha noe å si liksom! For å gi håp der det ikke er noe håp. Så det var i grunn ganske dust av meg. Jeg ville prøvd å grilla hjernen (om du ikke har prøvd det også da allerede) før du dør i alle fall. 

Skulle ønske jeg kunne si noe som gjorde det bedre, til deg, og andre som har det så vondt her. Men jeg vet ikke hvor man finner de ordene. Sender deg en virtuell klem om du vil ha!  

[AnonymBruker]

20 timer siden, Daryl Dixon skrev:

Etter å ha lest tråder om dårlige psykologer og erfaringer så ble jeg litt motløs, feig og tenker fuck it! Det gidder jeg ikke.. Ikke nå.

Motløs er lov å bli, men du er da ikke feig. Det er ikke rart man blir skremt når folk skriver slikt. Men ikke gi opp! 

Anonymkode: 678af...b79