Den store depresjonstråden

[SesameStreet]

Er ikke glad i meg selv om dagen. For alt sånt småtteri som kan sette i gang meg, faen. Om jeg skal gjøre noe jeg aldri har gjort før, så blir jeg utrolig stresset om det skjer endringer fordi jeg har planlagt oppi hodet mitt om hva som kommer til å skje. Så klarer jeg ikke å ta endringene med ro, så fyker hodet mitt inn i katastrofetanker om at jeg har dummet meg ut første gangen og derfor . skjer endringer. Så istedenfor så ender jeg bare opp med å lage rot, flinke meg. Haha. Jeg er litt usikker på om jeg har klart å lage rot i dag eller ikke nå, men vi får vente og se i morgen. Jeg vet at endringer tar tid, jeg vet at jeg må gjøre dette har mange ganger før det går inn, men faen, hater dette. Skulle ønske jeg bare kunne spole et år frem i tid og se tilbake på dette, bare le av meg selv av hvordan jeg oppførte meg. 

[SesameStreet]

No freaking way. Jeg har landet igjen. Jeg har innsett at det går sikkert bra, sorgene kan vi ta i morgen og hvis det ikke går bra i morgen så ordner det seg sikkert på fredag eller en eller annen dag. 

[BerntHulken]

På 26.9.2017 den 10.24, AnonymBruker skrev:

Jeg har en krise. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Kan man ringe til legen. Det er sært men det er som at hjernen tror at det er verre å drite seg ut og kanskje bli skamfull enn å ... ja. Verre å oppsøke hjelp og bli avvist eller "ta feil" enn å ikke hjelpe seg selv. Det er ikke logisk. Hjernen fungerer så sakte. Jeg sitter på venterommet etter en psykologavtale. Jeg holdt på å synke sammen på vei ut dørene her så jeg måtte sitte litt. Verden er så langt unna. Jeg mister fotfestet og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er alene. 

Houston can you hear me? 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

På 26.9.2017 den 21.15, SesameStreet skrev:

Hodet mitt er ikke skrudd på riktig om dagen.  Faen, det irriterer meg så mye. Skal visstnok ikke mye til å fyre i gang katastrofetankene så man nesten sitter og rister med en stor klump i magen. Jeg kjenner jeg sier til meg selv at det går over, det går over. 

[AnonymBruker]

I morgen er første gang på 1-2 uker at jeg går ut for å gjøre et ærend. Litt usikker på om det er en begynnende depresjon eller bare en naturlig etterreaksjon relatert til en hendelse. Isolering er uansett ikke bra, og jeg må ta meg sammen og få inn mer rutiner i hverdagen. Samtidig merker jeg at jeg har en mer tendens til å utebli når planene nærmer seg. Jeg vil bare spole et år frem i tid.  

Anonymkode: f5462...b57

[SesameStreet]

Nå har jeg gråt, hylt og bannet. Forbanna helvetes, forbannaaaaaaaa møkkkaaaaaaagreier!!!! Helvetes møkkadag, helvetes drittdag!!!

[AnonymBruker]

Jeg er en sånn person som når noen skriver en klem til meg her inne, eller skriver et svar til meg her inne så vil jeg skikkelig gjerne svare skikkelig på det fordi jeg setter så pris på det. Jeg bare dør etter å bli sett liksom, og så ser noen meg og jeg er så takknemlig, tenk at noen ser meg og tar seg tid til å svare meg, og jeg er så ensom at det blir så viktig å ta vare på det at noen ser meg, men jeg klarer faen ikke holde fokus. @stf takk for klemmen, @Skadeskutt takk for svaret, jeg svarer deg når jeg har litt mer fokus i hjernen, @dillyduzit, takk for svaret du også! Jeg vil svare skikkelig, for det er det eneste som er godt nok, hvis ikke kan man jo bare gi opp ikke sant. Alt må være perfekt. Det er som at hvis det ikke er perfekt så har jeg ikke rett til å være tilstede i livet. Helt ekstreme mindreverdskomplekser med andre ord. Men de sa det til meg ofte at "du er ikke verdt den lufta du puster" og at jeg burde ta livet mitt fordi jeg var så stygg og fæl og foreldrene mine gråt når de fikk meg fordi de ikke skjønte hva jeg var en gang.

Nå blamerer jeg meg. Deler ting jeg ikke skulle delt. Som jeg vanligvis ikke ville delt. Hold det inni deg for faen, liksom. Det tenker jeg hele tiden. Ikke la noen se de stygge delene, hva om de er enig, hva om de tror på det. Du kan aldri fortelle det til noen. "Det er ingen grunn til å gråte" sa de. Ikke del dette. Skriv innplastra gjennomtenkt dritt som er oppbyggelig og alltid med et hint av positivitet, ikke la denne uendelige dritten skinne igjennom. Du skal late som du håper selv når du ikke håper. Fordi det skylder du de andre. Vær reflektert, vær balansert, vær så sterk. Men jeg er jo ikke sterk. Jeg er svak. Jeg er ingenting. 

Opplevde et brudd i tilliten med behandleren min og det bare sendte meg rett ut i en spiral av dritt. Jeg tror det er det, i tillegg til mye annet underliggende greier, og stress og press og skuffelser den siste tiden. Jeg er jo egentlig ikke så deprimert, men jeg er helt fuckings fjern. Jeg stod liksom på jorda, med begge beina nedi og ting var jo så som så, men jeg var tilstede, men nå, nå peker bena ut og jeg flyter i lufta og holder fast i et blad i et tre, og det er høst nå, bladene holder på å falle av nå, og når det faller av så hvor faller jeg da? Ut i verdensrommet? Ingen forankring. 

Alt er så fjernt. Jeg vet ikke om jeg gir mening, men jeg har fått høre at det får jeg. Mens inni hodet mitt så er det som at jeg ikke finnes. Kroppen min og jeg er helt adskilt nå. Men jeg kan fremdeles bevege den, jeg kan fremdeles skrive og snakke, og så tror folk jeg er der, tilstede, og jeg ler, hahaha, og inni hodet mitt er jeg et annet sted. Og det er så slitsomt her, for jeg bare klamrer meg fast i jorda og prøver å finne veien tilbake. Hvor er hodet mitt, hvor er kroppen min? Hvordan kommer jeg inn i meg selv igjen? Så det er forferdelig nå. Denne atskillelsen. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg kjemper. Det skal ikke være sånn, jeg vet hva som er riktig! Jeg må få meg hjelp. Jeg må få meg hjelp, tenker jeg, men så hører jeg det, ekkoet. Ekkoet av brutte grenser, og brutt hud, brutt tillit, brutt trygghet. Brutte rettigheter. Tvang og makt og ting jeg aldri glemmer. Så kanskje snart, snart blir det rolig her. Snart blir det bra. 

God helg da! (Hahaha?) 

- R 

Anonymkode: 849b0...1ef

[AnonymBruker]

Er så urettferdig! Blir så sint på meg selv. Faen at hun måtte fortelle meg det. Ei venninne er deprimert, fant ut om det for noen uker siden. Nå kan jeg ikke slutte å sammenligne oss og vårt liv. 

Hun har jobb. 
Hun er ute daglig og er sosial.
Fester annenhver helg. Før var det minst 4 dager i uken, hver uke. Nå er hun liksom "for deprimert", men drikker annen hver helg for det!

sist jeg drakk var for 2 år siden. Sist jeg var sosial, utenom familie var over 1 år siden. 
Jeg er så mislykket det er urettferdig! Hvorfor i helvete får hun være syk OG ha et liv?!
Ikke nok med det, hun må gni det inn og sende 10 snapper daglig over hvor fantastisk hun gjør det.

Mister all håp. Orker ikke mer. Er så sliten, lei, dritt lei av dette helvetes FITTE LIVET!  Er så sint at halvparten kunne ha vært nok. Har en stor trang til å denge hodet i murveggen. Er så forbannet på meg selv og mitt liv. Et fitte liv jeg ikke unner noen. Har lyst til å bare hyle ut! Føler jeg er forbi trist og lei meg, er bare forbannet.
Så nå går jeg å henter meg pizza. Har spist middag i dag. Men skal trykke den i meg til jeg dør av fedme. Sammen med to poser potetgull og sjokolade. Forhåpentligvis stryker jeg med innen Mandag, for da må jeg tilbake til psykologen. Nikke og smile og si at alt er bra. 

 

Anonymkode: 02b68...f39

[AnonymBruker]

PS!
PMS og depresjon går aldri bra sammen. Blir så amper og forbannet. 

Noen andre som har det slik? 
Blir alltid ekstra ille når jeg allerede er langt nede psykisk. 

Anonymkode: 02b68...f39

[SesameStreet]

Fullstendig panikk, ja, fullstendig panikk. Jeg liker ikke meg selv, føler meg feit pg ekkelt, føler at alt er skummelt og farlig. Lyst til å låse meg inne og bare ligge på sofaen dag etter dag. Det hadde vært behagelig!

[dillyduzit]

Det føles ut som jeg har tapt krigen inne i tankene som prøver å holde meg noe nøytral. Det er ikke lenger noen gleder, kjenner ingen følelser lenger og synet blir bare mer og mer blurry. Masken er nå av, og jeg kjemper min siste kamp for det lille jeg kan fortsatt kontrollere. 

[dillyduzit]

Noen sier at drømmene er det man skal strebe etter, de drømmene som gjør at du får en god følelse. Hva gjør man når det kun kommer mareritt? 

I dag, akkurat nå har jeg fått nok. Det å bli skuffet gang på gang, endelig tror man, endelig så kanskje slipper jeg å bli skuffet enda en gang. Dum ting å bli skuffet over, men når man har sett frem til dette øyeblikket i over en uke og alt knuses på 1-2-3, du gir bare opp. I dag kjørte jeg i 4 timer for å ha med familiemedlem på ikea, akkurat i det jeg har sluppet av mannen så får jeg meldingen; du jeg orker ikke i dag. 

Tårer, jeg prøver å skjule dem men denne gangen er det blitt vanskeligere. Det blir det for hver gang. Når man setter av så mye tid og så mye krefter og får absolutt ingenting tilbake. Så hva kjemper jeg egentlig for da? Jeg er tydeligvis ikke verdt noe for dem, min egen familie når de avlyser gang på gang, lager avtaler de ikke holder. Hvorfor skal jeg? 

Jeg gleder meg til Australia nå, jeg vet ikke om det er fordi det er varmt eller fordi jeg slipper å forholde meg til dem i løpet av den turen - men tenker jeg rett, er det vel da de er mest interessert i meg. 

Heldigvis kan jeg skylde på at jeg er sliten og trøtt når folk ser de røde øynene. 

[sweety pie]

2 timer siden, dillyduzit skrev:

Noen sier at drømmene er det man skal strebe etter, de drømmene som gjør at du får en god følelse. Hva gjør man når det kun kommer mareritt? 

I dag, akkurat nå har jeg fått nok. Det å bli skuffet gang på gang, endelig tror man, endelig så kanskje slipper jeg å bli skuffet enda en gang. Dum ting å bli skuffet over, men når man har sett frem til dette øyeblikket i over en uke og alt knuses på 1-2-3, du gir bare opp. I dag kjørte jeg i 4 timer for å ha med familiemedlem på ikea, akkurat i det jeg har sluppet av mannen så får jeg meldingen; du jeg orker ikke i dag. 

Tårer, jeg prøver å skjule dem men denne gangen er det blitt vanskeligere. Det blir det for hver gang. Når man setter av så mye tid og så mye krefter og får absolutt ingenting tilbake. Så hva kjemper jeg egentlig for da? Jeg er tydeligvis ikke verdt noe for dem, min egen familie når de avlyser gang på gang, lager avtaler de ikke holder. Hvorfor skal jeg? 

Jeg gleder meg til Australia nå, jeg vet ikke om det er fordi det er varmt eller fordi jeg slipper å forholde meg til dem i løpet av den turen - men tenker jeg rett, er det vel da de er mest interessert i meg. 

Heldigvis kan jeg skylde på at jeg er sliten og trøtt når folk ser de røde øynene. 

 i bøtter og spann.

[minister-mio]

Kan mørket bli noe mørkere?

jeg faller og faller. Jeg puster knapt tror jeg 

[Skadeskutt]

Jeg vet ikke hvor jeg er. Eller jeg vet jo hvor jeg er fysisk. Jeg er på kollektiv for rus og psykiatri. Jeg er i behandling. Jeg har vært rusfri en hel uke nå. Det er sykt å tenke på. Jeg vil ha alkohol, jeg vil ha hasj og jeg vil ha ritalin. Æsj altså. Men jeg skal ikke sprekke. 

Men hvor er jeg mentalt sett. Jeg aner ikke. Helt lost. De jævlige følelsene fanger meg med jevne mellomrom. Da kommer alle de destruktive tankene. Trangen til å ruse meg. Trangen til å skade meg selv. En intens og gripende følelse av at livet mitt ikke har noen mening. Jeg blir demotivert og kjenner jeg vil gi faen i alt. 

Har heldigvis mange bra øyeblikk også her jeg er. Men de vonde tankene er der inni meg et sted. Som ulmende glød i et sloknet bål. Uten forvarsel tenner bålet fyr igjen. Kroppen skjelver og tårene spruter. 

Jeg er sliten. Trenger en virkelighetsflukt. 

[minister-mio]

54 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Jeg vet ikke hvor jeg er. Eller jeg vet jo hvor jeg er fysisk. Jeg er på kollektiv for rus og psykiatri. Jeg er i behandling. Jeg har vært rusfri en hel uke nå. Det er sykt å tenke på. Jeg vil ha alkohol, jeg vil ha hasj og jeg vil ha ritalin. Æsj altså. Men jeg skal ikke sprekke. 

Men hvor er jeg mentalt sett. Jeg aner ikke. Helt lost. De jævlige følelsene fanger meg med jevne mellomrom. Da kommer alle de destruktive tankene. Trangen til å ruse meg. Trangen til å skade meg selv. En intens og gripende følelse av at livet mitt ikke har noen mening. Jeg blir demotivert og kjenner jeg vil gi faen i alt. 

Har heldigvis mange bra øyeblikk også her jeg er. Men de vonde tankene er der inni meg et sted. Som ulmende glød i et sloknet bål. Uten forvarsel tenner bålet fyr igjen. Kroppen skjelver og tårene spruter. 

Jeg er sliten. Trenger en virkelighetsflukt. 

Hold ut! Så bra du får hjelp med problemene dine!

[Skadeskutt]

1 time siden, minister-mio skrev:

Hold ut! Så bra du får hjelp med problemene dine!

Takk.

Håper det blir bedre for deg også etter hvert.

[AnonymBruker]

Andre som sliter med skyldfølelse for å ha selvmordstanker? Får ofte tanker om alle de som dør i en ulykke eller pga terror. Også sitter jeg her å jobber imot tankene om å gi opp. Tenker på alle de som dør for tidlig. Jeg er så utakknemlig for det livet jeg har. Samtidig så sitter flere tusen, millioner av mennesker der ute og sørger over de dem har mistet for tidlig. Skyldfølelsen er nesten verre enn selve mørke, tunge tankene. Blir så sint på meg selv, fordi jeg er så utakknemlig og ubrukelig. Kan ikke leve det livet jeg har fått tildelt. Sitter her dag inn og dag ut, eksisterer så vidt. Lever ikke livet, bare går på autopilot. Våkner, ser film og serier, spiser middag, ser mer film og tv, går og legger meg og gjør det samme neste dag. Tenker ikke. Føler ikke. Eksisterer så vidt. Noen dager klarer jeg ikke å koble av hodet, og da kommer tankene og skyldfølelsen. Følelsen av å være mislykket, ubrukelig, uønsket.. jeg tar opp plassen for noen som fortjener det mere. Det kan være en person der ute, som fortjener mitt hjem mere enn meg. Som fortjener plassen min hos psykologen, mer enn meg. Jeg har et hjem, mat på bordet og en psykolog som prøver å hjelpe. Allikevel så er det jeg så kvalmende utakknemlig at jeg har slike tanker. 

Det er bare tanker, dumme tanker. Men de trigger noe inni meg. Den brennende smerten i brystet. Susing i ørene. Tårer som renner så mye at det svir i huden. Ikke kan jeg ringe mamma, for da vil hun få meg innlagt. Ikke kan jeg fortelle psykologen, for da blir jeg innlagt. For ingen av dem kan å skille tanker og handling. Jeg kan med hjerte på hånda si at jeg kommer aldri til å gjøre noe. Men om det skjer tilfeldig, ulykke, sykdom, så kommer jeg nok ikke til å gråte for å si det slik. Men gjøre det selv; aldri. Det forstår ikke de rundt meg, så da må jeg være alene med tankene. Smerten. Skyldfølelsen. 

Anonymkode: 02b68...f39

[AnonymBruker]

Ringte psykologen for å spørre om adressa til der jeg var innlagt fordi jeg skal sende klage dit (postadressa sto ikke på nett). Har flyttet for å studere, og da han sa jeg fremdeles står under aktive pasienter sa jeg bare at han kan avregistrere meg. Etterpå kom jeg på at jeg skal være hjemme i over en måned i desember...

Og følte meg plutselig så utrolig nedbrutt. I det siste har det vært lite søvn, lite matlyst og i morgen har jeg eksamen - som jeg er redd jeg ikke består. Trives heller ikke her jeg studerer og heller ikke med studiet (kom ikke inn på det jeg ønsket mest). Så her sitter jeg og griner over eksamen som er i morgen. Er heller ikke vits å benytte seg av gratis psykolog-tilbudet for studenter her, ingen kan hjelpe meg. Alt har vært bortkasta tid.

Anonymkode: 6104e...596

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Andre som sliter med skyldfølelse for å ha selvmordstanker? Får ofte tanker om alle de som dør i en ulykke eller pga terror. Også sitter jeg her å jobber imot tankene om å gi opp. Tenker på alle de som dør for tidlig. Jeg er så utakknemlig for det livet jeg har. Samtidig så sitter flere tusen, millioner av mennesker der ute og sørger over de dem har mistet for tidlig. Skyldfølelsen er nesten verre enn selve mørke, tunge tankene. Blir så sint på meg selv, fordi jeg er så utakknemlig og ubrukelig. Kan ikke leve det livet jeg har fått tildelt. Sitter her dag inn og dag ut, eksisterer så vidt. Lever ikke livet, bare går på autopilot. Våkner, ser film og serier, spiser middag, ser mer film og tv, går og legger meg og gjør det samme neste dag. Tenker ikke. Føler ikke. Eksisterer så vidt. Noen dager klarer jeg ikke å koble av hodet, og da kommer tankene og skyldfølelsen. Følelsen av å være mislykket, ubrukelig, uønsket.. jeg tar opp plassen for noen som fortjener det mere. Det kan være en person der ute, som fortjener mitt hjem mere enn meg. Som fortjener plassen min hos psykologen, mer enn meg. Jeg har et hjem, mat på bordet og en psykolog som prøver å hjelpe. Allikevel så er det jeg så kvalmende utakknemlig at jeg har slike tanker. 

Det er bare tanker, dumme tanker. Men de trigger noe inni meg. Den brennende smerten i brystet. Susing i ørene. Tårer som renner så mye at det svir i huden. Ikke kan jeg ringe mamma, for da vil hun få meg innlagt. Ikke kan jeg fortelle psykologen, for da blir jeg innlagt. For ingen av dem kan å skille tanker og handling. Jeg kan med hjerte på hånda si at jeg kommer aldri til å gjøre noe. Men om det skjer tilfeldig, ulykke, sykdom, så kommer jeg nok ikke til å gråte for å si det slik. Men gjøre det selv; aldri. Det forstår ikke de rundt meg, så da må jeg være alene med tankene. Smerten. Skyldfølelsen. 

Anonymkode: 02b68...f39

Kjenner du deg uverdig? Det er jo et veldig klassisk symptom på depresjon. Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver her. 

Jeg blir sint, og så blir jeg sint fordi jeg blir sint. Jeg blir lei meg, og så blir jeg lei meg fordi jeg er lei meg. Jeg har ikke rett på følelser tenker jeg. Men det har jeg. Og det har du. Og det må vi holde fast i med rasjonaliteten vår når følelsene og sykdommen spiller oss et puss. 

Er du sikker på at psykologen din ikke vil forstå forskjell på selvmordstanker og impulser og planer? Har du noengang snakket med ham om det før? Selvmordstanker er svært vanlig for pasienter i psykiatrien. De er vant med det. Kanskje han ville overrasket deg? Dette med at selvmordstanker er så vanlig er en av grunnene til at jeg ikke skjønner hvorfor man skal tie det i hel så veldig her på KG. Det er forskjell på å skrive om metoder og planer og alt sånn og det å kunne la folk vite at de er ikke helt ute på ville veier selv om de tenker på selvmord. Det er en vanskelig greie, men det er en greie som ofte kommer med alvorlige depresjoner, et symptom som de andre. Og kanskje det å vite det og forstå det ville gjort at man sjeldnere nettopp handlet på dem. Min anbefaling er å tørre å si det til behandleren din. Det kan hjelpe, og lette å bare si det til noen. 

Hjelper det deg å tenke at smerten og skyldfølelsen og skammen og selvmordstankene (mange S-er) er symptom? Du er ikke alene! 

Selv synes jeg terapeuten min har vært en kolossal skuffelse i det siste, og jeg som har skrytt sånn av ham. Kanskje det går noen uker og jeg gjør det igjen, nå vil jeg bare ... slutte. Men vi skal ta tak i oss selv, for vår egen del. Det er OK å gi opp innimellom, så lenge man fortsetter likevel. Om det gir mening. 

- R

 

Anonymkode: 849b0...1ef

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner du deg uverdig? Det er jo et veldig klassisk symptom på depresjon. Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver her. 

Jeg blir sint, og så blir jeg sint fordi jeg blir sint. Jeg blir lei meg, og så blir jeg lei meg fordi jeg er lei meg. Jeg har ikke rett på følelser tenker jeg. Men det har jeg. Og det har du. Og det må vi holde fast i med rasjonaliteten vår når følelsene og sykdommen spiller oss et puss. 

Er du sikker på at psykologen din ikke vil forstå forskjell på selvmordstanker og impulser og planer? Har du noengang snakket med ham om det før? Selvmordstanker er svært vanlig for pasienter i psykiatrien. De er vant med det. Kanskje han ville overrasket deg? Dette med at selvmordstanker er så vanlig er en av grunnene til at jeg ikke skjønner hvorfor man skal tie det i hel så veldig her på KG. Det er forskjell på å skrive om metoder og planer og alt sånn og det å kunne la folk vite at de er ikke helt ute på ville veier selv om de tenker på selvmord. Det er en vanskelig greie, men det er en greie som ofte kommer med alvorlige depresjoner, et symptom som de andre. Og kanskje det å vite det og forstå det ville gjort at man sjeldnere nettopp handlet på dem. Min anbefaling er å tørre å si det til behandleren din. Det kan hjelpe, og lette å bare si det til noen. 

Hjelper det deg å tenke at smerten og skyldfølelsen og skammen og selvmordstankene (mange S-er) er symptom? Du er ikke alene! 

Selv synes jeg terapeuten min har vært en kolossal skuffelse i det siste, og jeg som har skrytt sånn av ham. Kanskje det går noen uker og jeg gjør det igjen, nå vil jeg bare ... slutte. Men vi skal ta tak i oss selv, for vår egen del. Det er OK å gi opp innimellom, så lenge man fortsetter likevel. Om det gir mening. 

- R

 

Anonymkode: 849b0...1ef

Det er noe jeg og psykologen jobber mye med. At jeg skal få lov til å ta min plass her i verden. Lære meg å godta at jeg fortjener å leve. Jeg fortjener denne leiligheten like mye som den neste. Maten jeg spiser fortjener jeg. Jeg fortjener å leve, like mye som de neste. Det er noe jeg sliter med, fordi tankene, den stemmen i hodet forteller meg det stikk motsatte hver dag. 
Hvis tankene mine får slå rot, som i dag. Da blir jeg sint, sint på meg selv. Fordi jeg "syter" og gråter over ting. Jeg får ikke lov til å være lei meg. Fortjener ikke å ha slike følelser. Det blir bare kaos med tanker. Jeg kan gråte over ingenting, annet enn depresjonen. Også kommer skyldfølelsen også gråter jeg fordi jeg blir så sint på meg selv. Til slutt så hiver jeg etter pusten og gråter over absolutt alt og ingenting. I dag har jeg hatt mange slike anfall. Jeg til og med fikk et anfall, fordi jeg mistet en gulrot i gulvet under matlagingen. Klikket totalt og hylgråt, endte opp med å kaste middagen i søpla og spise sjokolade til middag. Der har du meg på en dårlig dag. Den minste ting får meg til å vippe over. 

Jeg tørr ikke å fortelle psykologen. Fordi jeg er redd for at hun skal misforstå. Jeg vet at mange som har selvmordstanker, de vil prøve det også. Jeg har aldri prøvd. Fordi jeg har en "av-knapp" i hodet. Slår jeg på den så forsvinner jeg. Da er jeg ingenting lengre. Jeg gir opp som du skriver.. gir opp, men samtidig ikke. Det er min måte å overleve på. Jeg kan rope ut "JEG GIR OPP" i telefonen til ei venninne .. også forsvinner jeg. Svarer ikke på nett eller mobil. Hun vet da at jeg har gitt opp og jeg sover  Eller sitter med nesa i en bok eller film. Da har jeg gitt opp, da slutter jeg å eksistere. Det er min måte å overleve på. Det har funket i over 15 år. Men jeg er redd for at psykologen ikke vil tro meg. At hun vil se på meg som en tikkende bombe, at jeg en dag tar skrittet fra tanker til handling. Noe jeg vet aldri vil skje. Så lenge livet mitt forblir det samme, så kan jeg si at det ikke vil skje. Vet jo aldri om jeg blir dødssyk eller opplever noe grusomt. Så skal jo aldri si aldri. 

Synes det er så vanskelig. For holdningene til selvmordstanker er så.. skumle. Som her på Kg. Synes det er skummelt å nevne det her i tråden. Føler moderatorene sitter der med telefonen til politiet klar. Slik at de kan storme inn her og låse meg inn på lukket avdeling når som helst. Føler jeg må trå varsomt. Tenke nøye igjennom hvilke ord jeg bruker. Jeg stoler ikke på psykologen. Er redd for at hun skal hive meg inn på lukket, for å være føre-var. Er redd for at det ordet er en enveis billett til innleggelse. 

Det med terapauten din er nok helt normalt. Jeg har ihvertfall følt det slik med alle mine behandlere. Nå og da så går det ikke slik jeg hadde håpet. Mens andre ganger så går det på skinner. 
Hvorfor føler du han har vært en skuffelse? 

 

Anonymkode: 02b68...f39