Den store depresjonstråden

[Gjest Parkeringsvakt]

5 minutes ago, AnonymBruker said:

Problemet er at det er det jeg føler, innerst inne. Genuint, 100% så føler jeg det slik. Det gjør meg sint, for jeg vet at det ikke burde være slik. Det å si noe annet er løgn, for jeg har alltid følt det slik. 

For meg så er selvmord uaktuelt. For da blir jeg en enda større byrde. Ser for meg mamma forbanne seg over meg. Sint fordi jeg har ødelagt ferien, en reise, høytider. Sint fordi jeg påfører familien den byrden av å måtte sørge utav plikt. Stress med begravelse og den plikten de vil stå ovenfor. Min død tvinger dem til å si falske ord om hvor flott og fantastisk mennesker jeg er. Noe mamma hater! Hun hater når folk sier positive ting om andre. Når de egentlig mener det motsatte. Samtidig ville hun ha gjort det utav plikt og det vil gjøre henne sint. 
Jeg ser for meg mamma illsint mens hun skriver dødsannonnsen ".. livet ble for tungt å bære". En setning mamma hater mer enn noe annet. Ser for meg hvor sint mamma er når hun skriver de ordene. For mamma er 100% imot selvmord. Hun ser på det som en skam som familien må bære. Det er egoistisk gjort. Det er et patetisk forsøk på å få oppmerksomhet. Et forsøk som endte galt ved et uhell. I hennes hodet er ingen selvmord ekte, hvor personen faktisk ønsker å dø.
Mamma's sinne ovenfor min død, det er greit for meg. Jeg er jo dø. Problemet er at mine søsken og tantebarn vil lide. For mamma er langtsint og hun er ikke sint i stillhet. 

Derfor har jeg aldri prøvd å ta mitt eget liv. Derfor vil jeg aldri prøve heller, ikke mens mamma lever. 
Det er lettere at jeg bare eksisterer. Tar ingen plass, bare eksisterer i det stille. 

Anonymkode: 02b68...f39

Høres ut som moren din har mye innvirkning på livet ditt og tankene dine. Er du sikker på at det livet du har nå ikke er påvirket av hvordan moren din dømmer et liv og en tilværelse?

Hva ser du på som et bra liv? Hva ser moren din på som et bra liv? Hvordan er livet ditt nå?

[dillyduzit]

Noen ganger liker jeg å sette meg ned og tenke på hvordan uken har vært, og jeg kan vel si med hånden på hjertet at denne uken har vært noe annerledes enn de vanlige tunge og dystre greiene. Det er nesten så noen har sluppet katten ut av sekken og den jævelen som sitter i tankene har tatt seg litt fri. Til vanlig sliter jeg med sosial angst i en relativt mild grad men nok til å kunne føle meg usikker - inni disse periodene får jeg en slags full omvendig til en aggressiv tankegang, nå skal ting fikses og jeg finner meg ikke i det drittet folk rundt meg skal ha meg i. 

De små drømmene jeg hadde har endelig begynt å komme tilbake og jeg føler meg noe inspirert igjen. Inspirert til å leke med sminke og endelig poste på profilen igjen. Drømmen om å gå i farfar sine sko står sterke igjen enn hva den noen gang har gjort. Alt dette er så uvandt, for hvor skal jeg begynne? Vil denne tankegangen vare? Har jeg rett og slett fått nok og dette er underbevisstheten som prøver å trenge frem? 

[Skadeskutt]

3 timer siden, dillyduzit skrev:

Noen ganger liker jeg å sette meg ned og tenke på hvordan uken har vært, og jeg kan vel si med hånden på hjertet at denne uken har vært noe annerledes enn de vanlige tunge og dystre greiene. Det er nesten så noen har sluppet katten ut av sekken og den jævelen som sitter i tankene har tatt seg litt fri. Til vanlig sliter jeg med sosial angst i en relativt mild grad men nok til å kunne føle meg usikker - inni disse periodene får jeg en slags full omvendig til en aggressiv tankegang, nå skal ting fikses og jeg finner meg ikke i det drittet folk rundt meg skal ha meg i. 

De små drømmene jeg hadde har endelig begynt å komme tilbake og jeg føler meg noe inspirert igjen. Inspirert til å leke med sminke og endelig poste på profilen igjen. Drømmen om å gå i farfar sine sko står sterke igjen enn hva den noen gang har gjort. Alt dette er så uvandt, for hvor skal jeg begynne? Vil denne tankegangen vare? Har jeg rett og slett fått nok og dette er underbevisstheten som prøver å trenge frem? 

Jeg har fått høre fra flere psykiatere at en vanlig "klassisk" depresjon ikke varer mer enn ca. et halvt år. Nå vet ikke jeg akkurat hva du sliter med, men det var i alle fall det som var årsaken til at jeg fikk atypisk depresjon. Fordi den ikke ville slippe taket og jeg nærmest var paralysert i ett år. 

Men kanskje nå når du øyner litt håp, kanskje det begynner å gå oppover? Og om nedturen kommer igjen, så blir den kanskje kortere. At oppturene gradvis tar mer og mer over. Håper det blir slik for deg!  

[AnonymBruker]

14 timer siden, Skadeskutt skrev:

Jeg har fått høre fra flere psykiatere at en vanlig "klassisk" depresjon ikke varer mer enn ca. et halvt år. Nå vet ikke jeg akkurat hva du sliter med, men det var i alle fall det som var årsaken til at jeg fikk atypisk depresjon. Fordi den ikke ville slippe taket og jeg nærmest var paralysert i ett år. 

Men kanskje nå når du øyner litt håp, kanskje det begynner å gå oppover? Og om nedturen kommer igjen, så blir den kanskje kortere. At oppturene gradvis tar mer og mer over. Håper det blir slik for deg!  

Ja de sier det, men det er veldig mange av oss som ikke har denne klassiske depresjonen. Jeg har bare følt meg ensom når psykologer har hevdet dette, fordi jeg følte meg rar og annerledes fordi depresjonen min ikke ville slippe taket. For meg var den mer kronisk og varte i flere år. Den ville ikke slippe taket. Vi er mange som har det slik også.

Anonymkode: 96cb4...077

[dillyduzit]

14 timer siden, Skadeskutt skrev:

Jeg har fått høre fra flere psykiatere at en vanlig "klassisk" depresjon ikke varer mer enn ca. et halvt år. Nå vet ikke jeg akkurat hva du sliter med, men det var i alle fall det som var årsaken til at jeg fikk atypisk depresjon. Fordi den ikke ville slippe taket og jeg nærmest var paralysert i ett år. 

Men kanskje nå når du øyner litt håp, kanskje det begynner å gå oppover? Og om nedturen kommer igjen, så blir den kanskje kortere. At oppturene gradvis tar mer og mer over. Håper det blir slik for deg!  

Det har jeg også hørt, men da skulle den nok ha sluppet for 14,5 år siden. Har slitt lenge med kronisk depresjon, mild sosial angst og a-typisk spiseforstyrrelse. Jeg kan ha to gode uker som regel før ting går rett i grus, men det skal sies at jeg prøver så godt jeg kan å holde meg unna antidepressive. 

Men vi kan jo alltids håpe? Det skjer mye positivt i nærmeste framtid som kanskje er en stor bidragsyter når det kommer til humøret. 

 

[AnonymBruker]

Hvis klassisk depresjon kun varer i et halvt år skulle jeg blitt bedre for lengst også. 

Denne uka har vært en av de verre. Jeg vil at noen skal se meg, og se det. Men samtidig tenker jeg at det har ikke noe å si. Ingenting har noe å si. Jeg trodde jeg hadde gjort en viktig jobb med noe på jobb, jeg har det siste halvannet året følt at på dette så bidrar jeg. Jeg er flink. Litt etter bittelitt begynt å kjenne på at jeg kan noe. Så denne uka fikk jeg bare en konfrontasjon på at slik er det ikke andre ser det i alle fall. Utakknmelighet og å ikke bli anerkjent, og det var ei som sa "du må ikke tro noen gjør noe for deg" (ei som prøvde å trøste meg litt, som så hvor urettferdig ting ble). Og jeg følte meg så dum. Så naiv. Som at denne eneste tingen som har gitt meg håp og mening bare har vært en stor løgn. At jeg har funnet det på nærmest. På torsdag kveld begynte jeg rett og slett å få skikkelig uvirkelighetstanker også. Kanskje jeg ikke hadde bidratt slik jeg hadde minner av at jeg gjorde. Og her har jeg faktisk gått rundt og trodd at jeg har kommet i et jobbmiljø der de faktisk gjør noe for å dytte hverandre opp og frem. 

Jeg har my heart on my sleeve, føler meg så svak og uten forsvar.  Verden er ikke sånn jeg begynte å håpe den var. Og så blir man skuffet igjen av de man hadde begynt å stole litt på. Og med tilknytningsskader er ikke det lett. Følelseslivet mitt er som et korthus virker det som. Skal det ikke mer til? Tåler jeg ikke mer? Er jeg så svak? De puster på meg, det blåser en liten vind og alt faller sammen. Jeg hadde prøvd å bygge meg litt opp av støvkornene jeg er knust til og så blir jeg ødelagt igjen, jeg går i stykker. 

Hva er poenget? Det er ikke det at jeg tror livet ikke har mening. Jeg tror livet kan fylles med akkurat den meningen man ønsker. Men jeg tror ikke det er meningen at JEG skal leve. Det er noe galt med hvordan jeg opplever verden. Det er noe jeg ikke forstår. Jeg er ikke utrustet til å bo på denne planeten. 

Det desperate tilknytningsbehovet tittet frem.
Jeg gråt og gråt. Jeg kan ikke passe inn når jeg får det sånn over noe så lite. Jeg devaluerer smerten min.  Har ikke rett til å føle det sånn pga noe så lite! Men kanskje det ikke er så lite? Å bli skuffet igjen? Å igjen trekke det korte strået? Det virker bare som jeg ikke mestrer livet. Dråpene fra dusjen gjør vondt på huden. (Metaforisk). 

Hva er galt med meg? Jeg er så utilstrekkelig. Jeg kan ikke leve i en verden der jeg bare går til grunne hele tiden. Der smerten tar overhånd og jeg begynner å miste fotfestet (andre som har erfaring med dissosiasjon når ting står på som verst?). Hvor lenge skal vi gråte? Hvor lenge skal vi tåle? Hvorfor skal jeg holde ut når jeg er bygget av brent bakepapir?  Går i stykker bare man ser på det. Det er ikke sånn livet skal være. Jeg mangler noe inni meg. Jeg mangler noe inni meg ... 

Hva skal jeg gjøre nå? Hvordan fortsetter man enda en gang? Hvorfor gjør vi det? Hykleriet i oppmuntringene jeg har skrevet til andre slår meg. Jeg tror ikke på det selv. Jeg klynger meg til det, for å ikke drukne. Jeg drukner nå. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

Endret 25. september 2017 av lillesky

[BerntHulken]

I dag er alt blytungt. Jeg klarer ikke se noen løsninger.

[Skadeskutt]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja de sier det, men det er veldig mange av oss som ikke har denne klassiske depresjonen. Jeg har bare følt meg ensom når psykologer har hevdet dette, fordi jeg følte meg rar og annerledes fordi depresjonen min ikke ville slippe taket. For meg var den mer kronisk og varte i flere år. Den ville ikke slippe taket. Vi er mange som har det slik også.

Anonymkode: 96cb4...077

Ja.  Har det slik jeg også.  Kombinasjon tøft og vanskelig liv og bipolar lidelse antar jeg.  

[AnonymBruker]

På 10.9.2017 den 21.10, AnonymBruker skrev:

Fikk barn i fjor sommer og angsten ble stadig verre og verre. Hatt kolikk og magevondt, mye gråt og stress hos jr. Angsten har ødelagt så mye og jeg har ikke hatt lyst til noe. Først når jeg startet på Cipralex nå så skjønte jeg at jeg også er deprimert. Jeg var så forberedt på å skulle kjenne det igjen ettersom jeg med historie med pf angst og depresjon har høyere sannsynlighet for fødselsdepresjon. Men den har bare kommet snikende på et vis. En gnist i meg som har forsvunnet. Ikke nødvendigvis så dypt som før. Kanskje jeg bare har et lavere stemningsleie enn andre biologisk... Jeg ler og er med der og da men føler meg tom og dum etterpå. Gleder meg ikke til noe, vil ikke noe. Håper å føle meg glad og lykkelig igjen etterhvert. Savner å kjenne ordentlig glede og positive forventninger. Skjønner ikke hvordan jeg ikke selv skjønte dette før nå... Jeg har sluttet å føle meg på gråten hele tiden og angsten føles litt lettere, men jeg kjenner det er lang vei å gå enda. Mye fra egen barndom og dårlig oppvekst jeg trodde jeg var ferdig med hentes opp igjen gjennom barnet mitt om noen skjønner hva jeg mener...

Helsevesenet er en vits. Legen sier det ikke engang er vits å sende henvisning til psykolog ettersom ventetiden her i kommunen er sykt lang. Jeg var til psykolog tidligere i et utredningsprogram på 10 ganger. Da var jeg ekstremt deprimert og orket nesten ikke mer. Da ventet jeg 8 mnd...

-S

Anonymkode: 339d0...440

Få han til å henvise likevel. Jeg ble kraftig prioritert på Dps fordi det var fødselsdepresjon, da har man faktisk en baby som trenger en frisk mor også. Tok 3uker før jeg fikk time hos psykolog. Skjema viste alvorlig depresjon da.

Anonymkode: 597c7...56b

[dillyduzit]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis klassisk depresjon kun varer i et halvt år skulle jeg blitt bedre for lengst også. 

Denne uka har vært en av de verre. Jeg vil at noen skal se meg, og se det. Men samtidig tenker jeg at det har ikke noe å si. Ingenting har noe å si. Jeg trodde jeg hadde gjort en viktig jobb med noe på jobb, jeg har det siste halvannet året følt at på dette så bidrar jeg. Jeg er flink. Litt etter bittelitt begynt å kjenne på at jeg kan noe. Så denne uka fikk jeg bare en konfrontasjon på at slik er det ikke andre ser det i alle fall. Utakknmelighet og å ikke bli anerkjent, og det var ei som sa "du må ikke tro noen gjør noe for deg" (ei som prøvde å trøste meg litt, som så hvor urettferdig ting ble). Og jeg følte meg så dum. Så naiv. Som at denne eneste tingen som har gitt meg håp og mening bare har vært en stor løgn. At jeg har funnet det på nærmest. På torsdag kveld begynte jeg rett og slett å få skikkelig uvirkelighetstanker også. Kanskje jeg ikke hadde bidratt slik jeg hadde minner av at jeg gjorde. Og her har jeg faktisk gått rundt og trodd at jeg har kommet i et jobbmiljø der de faktisk gjør noe for å dytte hverandre opp og frem. 

Du mener at du gjør og har gjort en viktig jobb på jobb, og da er det slik du skal tenke uansett hva de andre sier. Tenk, uten deg så måtte en av disse gretne folkene ha gjort det og da ville de plutselig sett hvor viktig det du gjør er. Om du leser dette i kvled før ny arbeidsdag i morgen vil jeg gjerne at du tenker litt over disse folkene på jobb, hvordan er de generelt og er dette mennesker du vil være rundt? Finnes det en måte å holde seg litt unna uten at det vil skape noe konflikt og kan du eventuelt bare holde deg litt i bakgrunnen før dette roer seg for deg? Du er verken dum eller naiv. Jeg vil så gjerne at du står opp i morgen og tenker; "Dette, dette skal jeg faen meg klare!" Det er en grunn til at du er ansatt. Sjefen har ikke ansatt deg for å være en barnepasser, han har ansatt deg fordi du gjør en viktig jobb. Det er dessverre en dominoeffekt de andre ikke ser, uten ditt arbeid så faller det bakover. 

Jeg har my heart on my sleeve, føler meg så svak og uten forsvar.  Verden er ikke sånn jeg begynte å håpe den var. Og så blir man skuffet igjen av de man hadde begynt å stole litt på. Og med tilknytningsskader er ikke det lett. Følelseslivet mitt er som et korthus virker det som. Skal det ikke mer til? Tåler jeg ikke mer? Er jeg så svak? De puster på meg, det blåser en liten vind og alt faller sammen. Jeg hadde prøvd å bygge meg litt opp av støvkornene jeg er knust til og så blir jeg ødelagt igjen, jeg går i stykker. 

Du tåler mer enn det du tror men i dette øyblikket så føles det som noe motsatt, du overtenker og panikktankene kommer til live. "Hva om jeg aldri kan stole på noen, hva om, hva hvis?" Jeg er verken psykologen din eller noen i nær relasjon, men fra en annen til en annen som har vært igjennom det du skriver; kutt de ut. Bruk tid på de du faktisk kan stole på. Noen ganger er det bedre å ha de to personene, enn de 5. 

"No, no more sorrow. I've paid for your mistakes, your time is borrowed. Your time has come to be replaced" 

"Trying not to break but I'm so tired of this deceit, every time I try to make myself get back upon my feet. All I ever this about is this, all the tiring time between and how trying to put my trust in you just takes so much out of me"

Hva er poenget? Det er ikke det at jeg tror livet ikke har mening. Jeg tror livet kan fylles med akkurat den meningen man ønsker. Men jeg tror ikke det er meningen at JEG skal leve. Det er noe galt med hvordan jeg opplever verden. Det er noe jeg ikke forstår. Jeg er ikke utrustet til å bo på denne planeten. 

Utrolig at dette kommer fra meg, men livet har en mening. Og som nevnt tidligere, det at du enda er her og ikke bare har gitt opp og sitter i en kjeller somewhere og tenker på måter å finne en quick fix, gjør deg til en av de sterkeste vi har på denne jorden. Det finnes en mening til at nettopp du er her, du vet det kanskje ikke selv men jeg kan med hånden på hjertet si, at for en der ute så vil du være ens alt. 

Det desperate tilknytningsbehovet tittet frem. Jeg måtte kjøre av veien for impulsene om å bare kjøre inn i fjellveggen ble så sterke. Jeg gråt og gråt. Jeg kan ikke passe inn når jeg får det sånn over noe så lite. Jeg devaluerer smerten min.  Har ikke rett til å føle det sånn pga noe så lite! Men kanskje det ikke er så lite? Å bli skuffet igjen? Å igjen trekke det korte strået? Det virker bare som jeg ikke mestrer livet. Dråpene fra dusjen gjør vondt på huden. (Metaforisk). 

Gråte over så lite? Syntes det er mye. For noen virker det kanskje lite, men for deg er det noe stort. Det å føle at man må ha en tilknyttning til noen er en utrolig sterk følelse. Det å enda en gang trekke det korteste strået, det er tungt. Det at du står opp hver dag og kjemper en kamp, en kamp om mestring, tilknyttning og bare generelt prøve å leve et ok liv med et slik monster inne i deg er en mestring i seg selv. Tenk på det neste gang, tenk på hva du faktisk får til. (Fra seriøst til spøk; ville ha prøvd å stille inn instillingene på dusjhodet til noe litt mer mildere enn den hardeste, neida. - innimellom føles det ut som nåler treffer huden, yr, dusj og solstråler) 

Hva er galt med meg? Jeg er så utilstrekkelig. Jeg kan ikke leve i en verden der jeg bare går til grunne hele tiden. Der smerten tar overhånd og jeg begynner å miste fotfestet (andre som har erfaring med dissosiasjon når ting står på som verst?). Hvor lenge skal vi gråte? Hvor lenge skal vi tåle? Hvorfor skal jeg holde ut når jeg er bygget av brent bakepapir?  Går i stykker bare man ser på det. Det er ikke sånn livet skal være. Jeg mangler noe inni meg. Jeg mangler noe inni meg ... 

Hva skal jeg gjøre nå? Hvordan fortsetter man enda en gang? Hvorfor gjør vi det? Hykleriet i oppmuntringene jeg har skrevet til andre slår meg. Jeg tror ikke på det selv. Jeg klynger meg til det, for å ikke drukne. Jeg drukner nå. 

- R

 

 

Anonymkode: 849b0...1ef

 

 

[SesameStreet]

Jeg har mareritt om dagen, mange og opplever at humøret kan svinge med så utrolig mange katastrofetanker som at hvis jeg setter på komfyren for å lage middag så vil jeg brenne ned hele huset og jeg er da virkelig den taperen som alle sier at jeg er. Kanskje det er underbevisstheten som reagerer litt på ensomheten. Vet ikke, det er så vanskelig å vite. Eller nei, egentlig ikke. Når jeg fikk skrevet det så gikk det opp for meg hva det er jeg reagerer på. Problemet mitt er bare at jeg har ikke ordentlig tid til å reagere ferdig og fordøye det. Det er så mange ting som man må fylle hverdagen med, som jeg ikke har noe lyst til å gjøre i det hele tatt om dagen, men som jeg må gjøre, må tvinge meg til å gjøre. Faen, føler meg ganske så motbydelig om dagen. 

Endret 24. september 2017 av SesameStreet

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis klassisk depresjon kun varer i et halvt år skulle jeg blitt bedre for lengst også. 

Denne uka har vært en av de verre. Jeg vil at noen skal se meg, og se det. Men samtidig tenker jeg at det har ikke noe å si. Ingenting har noe å si. Jeg trodde jeg hadde gjort en viktig jobb med noe på jobb, jeg har det siste halvannet året følt at på dette så bidrar jeg. Jeg er flink. Litt etter bittelitt begynt å kjenne på at jeg kan noe. Så denne uka fikk jeg bare en konfrontasjon på at slik er det ikke andre ser det i alle fall. Utakknmelighet og å ikke bli anerkjent, og det var ei som sa "du må ikke tro noen gjør noe for deg" (ei som prøvde å trøste meg litt, som så hvor urettferdig ting ble). Og jeg følte meg så dum. Så naiv. Som at denne eneste tingen som har gitt meg håp og mening bare har vært en stor løgn. At jeg har funnet det på nærmest. På torsdag kveld begynte jeg rett og slett å få skikkelig uvirkelighetstanker også. Kanskje jeg ikke hadde bidratt slik jeg hadde minner av at jeg gjorde. Og her har jeg faktisk gått rundt og trodd at jeg har kommet i et jobbmiljø der de faktisk gjør noe for å dytte hverandre opp og frem. 

Jeg har my heart on my sleeve, føler meg så svak og uten forsvar.  Verden er ikke sånn jeg begynte å håpe den var. Og så blir man skuffet igjen av de man hadde begynt å stole litt på. Og med tilknytningsskader er ikke det lett. Følelseslivet mitt er som et korthus virker det som. Skal det ikke mer til? Tåler jeg ikke mer? Er jeg så svak? De puster på meg, det blåser en liten vind og alt faller sammen. Jeg hadde prøvd å bygge meg litt opp av støvkornene jeg er knust til og så blir jeg ødelagt igjen, jeg går i stykker. 

Hva er poenget? Det er ikke det at jeg tror livet ikke har mening. Jeg tror livet kan fylles med akkurat den meningen man ønsker. Men jeg tror ikke det er meningen at JEG skal leve. Det er noe galt med hvordan jeg opplever verden. Det er noe jeg ikke forstår. Jeg er ikke utrustet til å bo på denne planeten. 

Det desperate tilknytningsbehovet tittet frem. Jeg måtte kjøre av veien for impulsene om å bare kjøre inn i fjellveggen ble så sterke. Jeg gråt og gråt. Jeg kan ikke passe inn når jeg får det sånn over noe så lite. Jeg devaluerer smerten min.  Har ikke rett til å føle det sånn pga noe så lite! Men kanskje det ikke er så lite? Å bli skuffet igjen? Å igjen trekke det korte strået? Det virker bare som jeg ikke mestrer livet. Dråpene fra dusjen gjør vondt på huden. (Metaforisk). 

Hva er galt med meg? Jeg er så utilstrekkelig. Jeg kan ikke leve i en verden der jeg bare går til grunne hele tiden. Der smerten tar overhånd og jeg begynner å miste fotfestet (andre som har erfaring med dissosiasjon når ting står på som verst?). Hvor lenge skal vi gråte? Hvor lenge skal vi tåle? Hvorfor skal jeg holde ut når jeg er bygget av brent bakepapir?  Går i stykker bare man ser på det. Det er ikke sånn livet skal være. Jeg mangler noe inni meg. Jeg mangler noe inni meg ... 

Hva skal jeg gjøre nå? Hvordan fortsetter man enda en gang? Hvorfor gjør vi det? Hykleriet i oppmuntringene jeg har skrevet til andre slår meg. Jeg tror ikke på det selv. Jeg klynger meg til det, for å ikke drukne. Jeg drukner nå. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

Så fint skrevet, akkurat sånn jeg føler det også. Godt å føle at man ikke er alene. Klem

-L

Anonymkode: d5727...bf3

[AnonymBruker]

Har det ordentlig dårlig nå, har tanker om selvskading men har ingen jeg kan (vil) ringe. Så skriver på denne tråden istedenfor for å få skrevet ut litt.

Jeg har slitt med tilbakevendende depresjoner i ca. 3 år. Grunnen er kort fortalt vanskelig fortid. Går til DPS jevnlig og tar Efexor, som heldigvis har hjulpet hittil mot å havne så langt nede at jeg har hatt selvmordstanker.

Men i dag fant jeg ut at en jeg trodde var venninna mi har gått bak ryggen min og fortalt alle hemmelighetene mine, og sprer falske rykter om meg. Fordi jeg har opplevd mobbing og svik, samt tilknytningsskader så blir dette ekstra sårt. Hva er det jeg gjør galt? Hvorfor opplever akkurat jeg disse vonde tingene? Det er akkurat som om jeg ikke har noe forsvar lenger, og hver lille ting som bekrefter mitt dårlige selvbilde og selvhat, blir ekstra sterkt. Har en samboer som til en viss grad er der for meg, men som ikke forstår hvorfor jeg ikke bare kan ta meg sammen. Det gjør at jeg føler meg ekstra dritt for hvordan jeg føler, og at jeg ikke klarer å åpne meg helt for han.

Folk sier alltid at motgang gjør en sterkere, men jeg føler det heller motsatt. Blir svakere for hver ting som skjer. Føler meg ødelagt.

Anonymkode: d5727...bf3

[AnonymBruker]

15 timer siden, Skadeskutt skrev:

Ja.  Har det slik jeg også.  Kombinasjon tøft og vanskelig liv og bipolar lidelse antar jeg.  

Du er i hvert fall ikke alene. Klem.

Anonymkode: 96cb4...077

[lillesky]

Tråden er ryddet for selvmordstanker.
Minner om denne reglen:

Sitat

* Selvmordstanker, selvmords- og selvskadingsmetoder, samt tanker om spiseforstyrrelser. Slike tråder kunne bli stengt, og vi henviser til steder der man kan prate med noen som har kompetanse til å håndtere slike situasjoner. Se dette innlegget for utfyllende forklaring. Vi anbefaler dere som ønsker å diskutere disse temaene å ta kontakt med Mental helse på 116 123 eller benytte nettsiden deres Sidetmedord.no, eller kontakte Rådgivning Om Spiseforstyrrelser. Er du under 18 år kan du også kontakte Kors På Halsen.

/lillesky (mod)

[AnonymBruker]

Jeg har en krise. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Kan man ringe til legen. Det er sært men det er som at hjernen tror at det er verre å drite seg ut og kanskje bli skamfull enn å ... ja. Verre å oppsøke hjelp og bli avvist eller "ta feil" enn å ikke hjelpe seg selv. Det er ikke logisk. Hjernen fungerer så sakte. Jeg sitter på venterommet etter en psykologavtale. Jeg holdt på å synke sammen på vei ut dørene her så jeg måtte sitte litt. Verden er så langt unna. Jeg mister fotfestet og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er alene. 

Houston can you hear me? 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

[AnonymBruker]

I det siste så har jeg følt meg falsk. Går rundt med et smil. Tuller og smiler rundt andre folk. Hjemme sitter jeg i tårer, eller bruker all min energi på å holde dem tilbake. Tankene vandrer til det samme, mørke stedet "Jeg orker ikke mer".
Vingler mellom tårer og ingenting. Jeg er ingenting. Fordi alt annet gjør vondt. Det å være tilstede, det å tenke og føle, det leder meg til en og samme plass "Jeg orker ikke mer".

Hos psykologen låser jeg meg totalt. Panikk, må åpne meg, tørr ikke, må ikke gråte. Hvordan i helsike sier man "Jeg er redd for å grine/gråte" uten å høres helt idiot ut? Det høres patetisk ut! Ser for meg at psykologen himler med øynene når jeg sier det. 
Hvordan skal jeg forklare med ord, at jeg er redd for å snakke om ting. Fordi det fører til tårer, mørke tanker og smerte. Den brennende smerten i brystet, panikken over å ikke få til å puste. Panikken over å miste kontroll. I en slik situasjon så mister jeg all kontroll. Alt jeg kan fokusere på er å slutte å gråte. Puste normalt. Oppføre meg som normale folk. I en slik situasjon så har jeg null kontroll på hva jeg sier. Jeg er redd for å være for ærlig. Si ting jeg aldri kan ta tilbake. 
Redd for å si "Jeg sliter". "Det går bra", det er mitt svar. Et falskt svar. Med et falskt smil på slutten, for å understreke at jeg sier "sannheten". Det er min egen skyld. De rundt meg vet ikke hvor ille det er. De rundt meg vet ikke hvordan jeg har det. Fordi jeg alltid skjuler det, gir et falskt smil, jeg ler en falsk latter.. jeg er falsk. Er ikke meg selv lengre, jeg finnes ikke lengre.

Anonymkode: 02b68...f39

[AnonymBruker]

Føler meg nedfor, tom, frustrert, irritert, lei meg, sliten, rastløs.
Føler livet er meningsløst. 
Er ikke nysgjerrig på noe og har ingen interesse for noe.
Klarer ikke finne genuin glede i noe.

Hater meg selv.
Vet jeg er en sosial taper. Vet jeg er såvidt gjennomsnittlig utseendemessig. Vet jeg er for negativ.

Kjæresten er det eneste i livet som gir meg en mening, men føler jeg bare skuffer han og er en byrde for han pga min mangel på entusiasme og mitt skiftende humør. Jeg har også vanskelig for å klare å være en god nok støtte for ham når han har det vanskelig, siden jeg selv er så sårbar. Jeg tærer på ham, enten han vil innrømme det eller ei, og det er grusomt å vite at jeg skader den personen jeg elsker mest i verden. 

Anonymkode: 33cbd...0d3

[SesameStreet]

Hodet mitt er ikke skrudd på riktig om dagen.  Faen, det irriterer meg så mye. Skal visstnok ikke mye til å fyre i gang katastrofetankene så man nesten sitter og rister med en stor klump i magen. Jeg kjenner jeg sier til meg selv at det går over, det går over. 

[Skadeskutt]

På 26.9.2017 den 10.24, AnonymBruker skrev:

Jeg har en krise. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Kan man ringe til legen. Det er sært men det er som at hjernen tror at det er verre å drite seg ut og kanskje bli skamfull enn å ... ja. Verre å oppsøke hjelp og bli avvist eller "ta feil" enn å ikke hjelpe seg selv. Det er ikke logisk. Hjernen fungerer så sakte. Jeg sitter på venterommet etter en psykologavtale. Jeg holdt på å synke sammen på vei ut dørene her så jeg måtte sitte litt. Verden er så langt unna. Jeg mister fotfestet og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er alene. 

Houston can you hear me? 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

Du er ikke alene. Selv om det føles sånn. Kjenner stadig vekk på det selv, men jeg tror mer det er at vi er alene med vårt følelsesliv og indre tanker. Og når vi setter oss fast i negative tanker så kan ingen hjelpe oss til å korrigere dem med mindre vi tar mot til oss og sier det høyt til noen. 

Hvis du har en krise, så håper jeg du tar mot til deg og går til legen. Hvis polikliniske behandling ikke er tilstrekkelig nå så må du få hjelp til å få mer hjelp. 

Jeg får så lyst til å hjelpe deg, men jeg vet ikke hvordan. 

Jeg har selv min første dag på rehabilitering for rus og psykiske lidelser. Jeg "lider av begge deler. Målet mitt er å holde ut for kanskje jeg vil trives etter hvert. Får ikke gå alene på butikken de første tre uker, så ja. Men er jo vant med det etter et halvt år på akuttpost.