Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

På 29. august 2017 den 23.38, AnonymBruker skrev:

Fy faen, er så jævlig drittlei dette fuckings drittlivet!

Anonymkode: 8663b...7db

Jepp..

Anonymkode: 2c808...444

[BerntHulken]

Jeg er så trøtt..

[Nyttig]

sovet dårlig?

[AnonymBruker]

Fikk barn i fjor sommer og angsten ble stadig verre og verre. Hatt kolikk og magevondt, mye gråt og stress hos jr. Angsten har ødelagt så mye og jeg har ikke hatt lyst til noe. Først når jeg startet på Cipralex nå så skjønte jeg at jeg også er deprimert. Jeg var så forberedt på å skulle kjenne det igjen ettersom jeg med historie med pf angst og depresjon har høyere sannsynlighet for fødselsdepresjon. Men den har bare kommet snikende på et vis. En gnist i meg som har forsvunnet. Ikke nødvendigvis så dypt som før. Kanskje jeg bare har et lavere stemningsleie enn andre biologisk... Jeg ler og er med der og da men føler meg tom og dum etterpå. Gleder meg ikke til noe, vil ikke noe. Håper å føle meg glad og lykkelig igjen etterhvert. Savner å kjenne ordentlig glede og positive forventninger. Skjønner ikke hvordan jeg ikke selv skjønte dette før nå... Jeg har sluttet å føle meg på gråten hele tiden og angsten føles litt lettere, men jeg kjenner det er lang vei å gå enda. Mye fra egen barndom og dårlig oppvekst jeg trodde jeg var ferdig med hentes opp igjen gjennom barnet mitt om noen skjønner hva jeg mener...

Helsevesenet er en vits. Legen sier det ikke engang er vits å sende henvisning til psykolog ettersom ventetiden her i kommunen er sykt lang. Jeg var til psykolog tidligere i et utredningsprogram på 10 ganger. Da var jeg ekstremt deprimert og orket nesten ikke mer. Da ventet jeg 8 mnd...

-S

Anonymkode: 339d0...440

[AnonymBruker]

På 21.8.2017 den 10.29, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at jeg ikke er deprimert, for mine "symptomer" passer ikke helt med det jeg leser. Men når jeg ikke ser poenget med å leve, da er jeg vel deprimert?

Jeg bare eksisterer. Ingen glede eller lykke i livet. Jeg går på jobb hver dag og utfører mine arbeidsoppgaver. Jeg kan smile og le med kollegaer og venner. Hverdagen er ikke "mørk", hvis dere skjønner. I helgene kan jeg fint ligge i senga å se netflix en hel dag, men det er vel vanlig? Jeg ligger aldri bare i senga i mørket en hel dag (eller flere) slik en deprimert bekjent av meg gjør i perioder. Jeg møter venner, drar på turer ol, og ser tilsynelatende ikke psykisk syk ut. Men det er jeg vel? Når jeg har tanker om at det ikke er noe poeng i å leve?

 

Anonymkode: 03d32...00b

Et av symptomene på depresjo er anhedoni, som betyr fravær av glede over det som før gav mening. Du trenger ikke føle deg trist for å være deprimert. Tristhet er et av symptomene på depresjon, men der er så mange andre symptomer også.

Anonymkode: 96cb4...077

[SesameStreet]

Føler meg bare som skikkelig dritt akkurat nå. Wihu.  Jeg ser meg i speilet og hater alt jeg ser. Jeg har lyst til å ta på meg den største genseren og bare gjemme bort alt det motbydelige på kroppen min. Det suser i hodet. Du er feit, du er stygg, du er motbydelig med sminke, alle ler av deg når du går kledd sånn osv. Det gjør så vondt, det er som om det river i sjelen min, men likevel så gjentar det og gjentar det seg i hodet mitt. 

[AnonymBruker]

sitter bare her å griner nå fordi jeg er så sliten av å prøve å ha det bra. 

Anonymkode: eea19...2ce

[SesameStreet]

I går gikk jeg og holdt tilbake tårene i flere timer fordi vi måtte være ute blant mennesker, men i dag så holder de seg frivillig igjen.. 

Endret 10. september 2017 av SesameStreet

[Malthe]

På Tuesday, June 20, 2017 den 16.38, Steffieboy skrev:

 

Endret 10. september 2017 av Malthe
slett

[SesameStreet]

Jeg kjenner jeg er litt sånn teit nå. Jeg skal være voksen, jeg skal voksne avgjørelser og det er så forbannet skummelt. Hele livet har folk fortalt meg hva jeg skal gjøre og nå så forteller ingen meg hva jeg skal gjøre. Faen. Jeg føler meg patetisk, rimelig patetisk. Så er det logikken. Jeg må stå i det fordi at hvis ikke så blir det aldri bedre og jeg vil aldri lære noe, så jeg må bare stå i det.  Pust. Pust. Pust. Jeg er i et sånt overanalyserende humør der jeg overtenker alt jeg sier, gjør og kanskje vurderer å publisere på sosiale medier, men som selvfølgelig aldri blir noe av. Jeg kunne vært usynlig, faen, det hadde vært deilig å bare gjemme seg bort, men jeg vil ikke leve sånn lenger. Så lenge jeg klarer å slutte å skjelve, det ville vært deilig. Jeg hater det når armene skjelver, virkelig hater det og når kroppen rister og det kjennes ut som hodet sprenger. 

[Skadeskutt]

På 10.9.2017 den 21.44, AnonymBruker skrev:

sitter bare her å griner nå fordi jeg er så sliten av å prøve å ha det bra. 

Anonymkode: eea19...2ce

Føler med deg. 

Jeg har gitt opp å skulle få det bra.

Først raste jeg ned i vekt fra april i fjor pga. depresjon. Utviklet spiseforstyrrelse og selvskadet mye. Så ble jeg suicidal og i desember havnet jeg på akuttpost. Der gjennomgikk jeg både medikamentell behandling og elektrosjokkbehandling. Så fikk jeg alvorlige bivirkninger som førte til begynnende hjertesvikt. Da det hadde retter på seg og jeg ble skrevet ut i juni så eskalerte alkoholbruken og etter hvert andre rusmidler mer og mer. Har vært innlagt på hjertrovervåkning 12 ganger på grunn av intox. Barna mine ser jeg bare en gang i uken for nå mens jeg er syk så er jeg ikke i stand til å ha de slik som før. 

Så her sitter jeg. Med en bekreftet bipolar lidelse type to, en alvorlig depresjon som for øvrig er mer moderat for tiden. Og jeg skal nå søkes inn på rehabilitering for rus og psykiske lidelser. 

Så ja. Å få det bra har i alle fall jeg gitt opp. Mitt mål nå er å bare ikke få det enda verre. 

[SesameStreet]

Jeg har noen perioder der jeg tviler på meg selv nå, det kan være småting som jeg blåser opp til en katastrofe og går inn der skjelvende og forstyrret, klar til krig. Det er jo ikke krig, det bare føles sånn. Merkelig hvordan hjernen kan oppføre seg. Jeg skulle ønske jeg kunne vært litt friere i blant, litt bedre, men samtidig så elsker jeg å utfordre meg fordi jeg er lei av livet med å studere vegger. Jeg vil leve, jeg vil være fri fra dette.mønsteret hjernen min har kjørt seg fast i. Nå så merker jeg det på maten. Jeg sliter med å spise i andre sitt nærvær. Vel, kjente går bra, veldig kjente personer. Det er sånn med angst også. Jeg vil helst ikke snakke med mennesker, jeg liker dem ikke, men jeg kan være på kafé og ikke isolert her hjemme. Om det er fornuftig. 

[SesameStreet]

Jeg ble sittende og lure på dette. Jeg tror det er hjernen min som forteller meg at det er litt vanskelig om dagen. Jeg har hatt et helvete de siste seks månedene, men har bare en gang hatt anledning til å ta en pause. Tankene mine flyr fortsatt avgårde og lurer på hvordan det vil være å feire jul alene, det høres så skummelt ut og jeg får mest lyst til å gråte ved tanken. Hva jeg skulle ha gitt for normale foreldre eller i det minste foreldre som kunne smile en gang i blant. Jeg vet jeg må forsone meg med det og, men det føles fortsatt så ferskt og så sårt, at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg kunne løpt rundt med et skilt som forklarte alt, men det er så ømt og så privat. Det er som et stort åpent sår innvendig som noen stadig strør salt i og det svir, det brenner så mye, det brenner så kraftig og likevel, så er flammen så usynlig. Skulle ønske jeg kunne snakke med noen, men jeg har ingen og da mener jeg ingen. DPS mener jeg er for fungerende, hva faen det skulle bety, så der er det ingenting å hente. 

Jeg mente det jeg sa i den andre tråden. Om jeg hadde visst det jeg vet i dag, så hadde jeg valgt bort barn. 

Endret 18. september 2017 av SesameStreet

[SesameStreet]

Det slo meg i stad, at det kanskje sitter mennesker som jeg kjenner og leser ordene mine uten at de aner at det er meg. I det vanlige livet så er jeg hun rare merkelige jenta som sier rare ting og gjør rare ting. Det var egentlig en ganske merkelig tanke å tenke på, at noen rundt meg kanskje leser mine nærmeste tanker, uten at de vet at det er meg. Jeg føler at det jeg skriver er rotete og kronglete, noen ganger så føler jeg meg dum for å føle som jeg føler og prøver å formulere det inn til ord for det har aldri vært min sterkeste side. Kanskje jeg overdriver noen ganger, det jeg føler, men jeg er, tror jeg, en ganske følsom person om dagen og dette er min måte å uttrykke meg på. Jeg liker det, jeg liker å skrive og det får meg til å føle meg bra noen ganger. 

Jeg begynte å vaske i stad og følte jeg kom til å kaste opp av såpen der jeg sto og vasket, ikke det var noe nytt for det meste av såpe gjør sånn at jeg brekker meg. Dette er en skikkelig dårlig dag for meg, virkelig elendig, et mareritt. Jeg hater alt ved meg her jeg sitter å skal prøve å få frem noen ord, jeg kjenner virkelig at jeg hater alt ved meg. Jeg føler meg elendig, teit, feit, stygg, kvalm. Og hele kroppen. Jeg hater hele kroppen min. Jeg føler meg kvalm når jeg ser på meg i speilet. Det jeg føler innvendig er det jeg ser i speilet. 

[SesameStreet]

Jeg har problemer med å sove om dagen, og det gjør meg ekstra bekymret over ting, småting, som gjør at jeg ikke får sove igjen. Det er vanskelig å tenke klart. 

Endret 22. september 2017 av SesameStreet

[Gjest Catalina Culès]

...........

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Endret 25. september 2017 av Catalina Culès

[dillyduzit]

Hva skal man si og ikke si? Jeg har følt meg bedre mentalt før det en dag slipper og alt knuses. Neste dag kan det være ok igjen. Nå begynner jeg bare å bli oppgitt, oppgitt over å ikke få den hjelpen jeg trenger. Jeg sliter så mye med mat for tiden at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg, alt som blir spist ender i ekstrem kvalme og sterke smerter. Akkurat i det jeg har jobbet så hardt for når det kommer til en normalvekt blir nå blåst bort med vektnedgang fordi en lege ikke hører på hva jeg sier. Glutenfritt, laktosefritt, vegansk, vegetariansk - ingenting hjelper. 

Jeg har brukt musikk som terapi i det siste, psykologen satte aldri opp noe time og ønsket meg lykke til videre. Jeg må tydeligvis klare å stå på mine egne bein fremover, for jeg er jo for frisk til å få hjelp men det er slik det er, ok i en mnd før ting går rett til vest. 

Things will never ever be the same again
I hope that you will understand the pain I was in.

I feel I've lost the war inside my head that keeps me alive
And everything I've ever loved is gonna slowly subside
Into the darkest night you've ever seen. 

 

 

[AnonymBruker]

Så mye dumt faller nedi hodet på meg. Hvis jeg dør, hva kommer de rundt meg til å si da?. Det er dagens spørsmål og tanker. 
Ingen kan skrive "X var ei blid og livsglad jente. Mange talenter, flink til mye. Mange gode venner. Kommer til å bli dypt savnet". 
Det jeg tror kommer til å stå er "x var mørk og dyster. Anonym og uinteressant. En pest og en plage for alle rundt henne. Sugde energien utav alle hun møtte. En byrde vi er glad for å bli kvitt. Endelig fri". 

Men det jeg heller vil tro det står... er absolutt ingenting. For jeg er ikke verdt energien det krever å skrive ned noen ord. Alle kjente og bekjente kommer til å skrive "RIP" på facebook siden min. Utav plikt, intet mer eller mindre. Ingen følelser bak ordene, bare en plikt man føler når noen dør. Ingen morsomme historier, ingen bilder av meg og andre. 

Jeg er ingenting. Ikke verdt en damn skit. Er ingenting lengre. Eksisterer så vidt. Ingen glede. Ingen tårer. Ingenting. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Skadeskutt]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så mye dumt faller nedi hodet på meg. Hvis jeg dør, hva kommer de rundt meg til å si da?. Det er dagens spørsmål og tanker. 
Ingen kan skrive "X var ei blid og livsglad jente. Mange talenter, flink til mye. Mange gode venner. Kommer til å bli dypt savnet". 
Det jeg tror kommer til å stå er "x var mørk og dyster. Anonym og uinteressant. En pest og en plage for alle rundt henne. Sugde energien utav alle hun møtte. En byrde vi er glad for å bli kvitt. Endelig fri". 

Men det jeg heller vil tro det står... er absolutt ingenting. For jeg er ikke verdt energien det krever å skrive ned noen ord. Alle kjente og bekjente kommer til å skrive "RIP" på facebook siden min. Utav plikt, intet mer eller mindre. Ingen følelser bak ordene, bare en plikt man føler når noen dør. Ingen morsomme historier, ingen bilder av meg og andre. 

Jeg er ingenting. Ikke verdt en damn skit. Er ingenting lengre. Eksisterer så vidt. Ingen glede. Ingen tårer. Ingenting. 

Anonymkode: 02b68...f39

Innerst inne vet du nok at dette ikke stemmer. Du drar deg selv veldig langt ned ved å tenke slik. Vet det er vanskelig å bryte ut av et slikt tankemønster. Men du må. 

Jeg har vært akutt suicidal noen ganger. Da har jeg vært overbevist om at det var best for alle at jeg døde. Ikke fordi de ikke var glade i meg. Det visste jeg at de var. Men fordi jeg følte jeg var en enorm belastning. At hvis de bare fikk gå gjennom selve sorgen over min død, så ville de få et mye bedre liv. Tenker sånn regelmessig fortsatt. Det er bare tre uker siden mitt forrige suicid-forsøk, men det var ganske impulsivt pga. noe veldig tøft og tungt som trigget meg. 

Men det du må begynne å si til deg selv, det er at de tankene om deg selv det er dine tanker. Det er ikke andres tanker. Også må du oppsøke hjelp før det går så langt at du ikke lenger lever. 

[AnonymBruker]

28 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Innerst inne vet du nok at dette ikke stemmer. Du drar deg selv veldig langt ned ved å tenke slik. Vet det er vanskelig å bryte ut av et slikt tankemønster. Men du må. 

Jeg har vært akutt suicidal noen ganger. Da har jeg vært overbevist om at det var best for alle at jeg døde. Ikke fordi de ikke var glade i meg. Det visste jeg at de var. Men fordi jeg følte jeg var en enorm belastning. At hvis de bare fikk gå gjennom selve sorgen over min død, så ville de få et mye bedre liv. Tenker sånn regelmessig fortsatt. Det er bare tre uker siden mitt forrige suicid-forsøk, men det var ganske impulsivt pga. noe veldig tøft og tungt som trigget meg. 

Men det du må begynne å si til deg selv, det er at de tankene om deg selv det er dine tanker. Det er ikke andres tanker. Også må du oppsøke hjelp før det går så langt at du ikke lenger lever. 

Problemet er at det er det jeg føler, innerst inne. Genuint, 100% så føler jeg det slik. Det gjør meg sint, for jeg vet at det ikke burde være slik. Det å si noe annet er løgn, for jeg har alltid følt det slik. 

For meg så er selvmord uaktuelt. For da blir jeg en enda større byrde. Ser for meg mamma forbanne seg over meg. Sint fordi jeg har ødelagt ferien, en reise, høytider. Sint fordi jeg påfører familien den byrden av å måtte sørge utav plikt. Stress med begravelse og den plikten de vil stå ovenfor. Min død tvinger dem til å si falske ord om hvor flott og fantastisk mennesker jeg er. Noe mamma hater! Hun hater når folk sier positive ting om andre. Når de egentlig mener det motsatte. Samtidig ville hun ha gjort det utav plikt og det vil gjøre henne sint. 
Jeg ser for meg mamma illsint mens hun skriver dødsannonnsen ".. livet ble for tungt å bære". En setning mamma hater mer enn noe annet. Ser for meg hvor sint mamma er når hun skriver de ordene. For mamma er 100% imot selvmord. Hun ser på det som en skam som familien må bære. Det er egoistisk gjort. Det er et patetisk forsøk på å få oppmerksomhet. Et forsøk som endte galt ved et uhell. I hennes hodet er ingen selvmord ekte, hvor personen faktisk ønsker å dø.
Mamma's sinne ovenfor min død, det er greit for meg. Jeg er jo dø. Problemet er at mine søsken og tantebarn vil lide. For mamma er langtsint og hun er ikke sint i stillhet. 

Derfor har jeg aldri prøvd å ta mitt eget liv. Derfor vil jeg aldri prøve heller, ikke mens mamma lever. 
Det er lettere at jeg bare eksisterer. Tar ingen plass, bare eksisterer i det stille. 

Anonymkode: 02b68...f39