Den store depresjonstråden

[Saftisen]

Håper det går bra med dere folkens. 

Jeg er så utrolig glad for at jeg har fått hjelp og at alle jeg møter i helsevesenet nå tar meg ordentlig på alvor og jeg merker virkelig at ballen har begynt å rulle når det kommer til behandling. 

Det er rart å si det, men jeg føler meg motivert. Det er veldig lenge siden jeg har følt på en positiv tanke. Jeg har blitt sykemeldt og jobber utrolig hardt for å bli friskere. Medisiner og psykologer kan hjelpe mye, men ikke med alt. Jeg må fortsatt jobbe med meg selv hele veien. Føler jeg nå har et team i ryggen og da er det utrolig mye enklere å holde på motivasjonen. 

Nå fokuserer jeg på å fullføre daglige gjøremål og endre vaner. Jeg har helt og holdent neglisjert min egen helse i depresjonen min. Står opp til en fast tid (kl. 09:00). Rer opp sengen. Pusser tenner, vasker meg, tar på rene klær. Lager ordentlig frokost og rydder. Dette er ting som mange ikke tenker over, men bare det å pusse tenner eller spise mat har lenge vært uoverkommelig for meg. Tvinger meg selv til å fullføre oppgaver uansett dagsform. 

Har skrevet ned alle gjøremålene mine og huker av for hver ting jeg gjør. Høres teit ut, men jeg får motivasjon av å se alt jeg har klart, uansett om det bare er små ting som å stå opp om morningene.

Fader altså folkens. Nå skal jeg ta en dag om gangen og jobbe med meg selv hver dag til jeg en dag er frisk. Nå er det på tide å ta tilbake livet  

[SesameStreet]

Nå vil jeg bare gi opp, jeg vil gi opp. Jeg orker ikke å kjempe og slåss mer. De siste månedene har vært et helvete, de har vært så vonde og nå føler jeg at jeg er på vei på veggen. Jeg føler så tom innvendig. Jeg klarer ikke å registrere om jeg er sint, sur, trist, lei meg, sliten eller bare, jeg vet ikke. Jeg vil ikke, jeg skal ikke være tom!  Jeg prøver forsåvidt å lete etter forum der jeg kan prate med noen som er i samme situasjon. Jeg føler et behov for å snakke med andre som har blitt utsatt for psykisk vold fra sine foreldre. Jeg sitter også og tenker over hva vi skal gjøre i høytidene. 

Jeg klarer ikke å skrive, jeg orker ikke å lese. Jeg orker ingenting, da er det noe galt med meg. 

Endret 30. august 2017 av SesameStreet

[dillyduzit]

På 23.8.2017 den 19.12, Blair Waldorf skrev:

........

When you've suffered enough and your spirit is breaking you're growing desperate from the fight. Remember you're loved and you always will be. 

På 24.8.2017 den 23.30, AnonymBruker skrev:

Så leit å lese hvordan du har det.  Som stalkeren jeg er så tenker jeg innimellom på deg og håpte ting gikk bedre nå. 

Jeg husker så godt den følelsen av å krasje. Du tror du har funnet bunnen, en dag senere tror du at du har funnet bunnen igjen og på nytt og på nytt. Jeg innså at man blir aldri vant til det. Det slår deg med så mye kraft hver gang. Og det er paradoksalt siden depresjon gjør at du føler deg kraftløs. 

Jeg kjenner meg så igjen i dette med å ikke ville vise familien. Ikke ville såre. Da jeg var som verst gjorde jeg nok det. Det er sårt å nevne, men jeg er redd jeg har lagd sår på min mor som aldri vil leges. Likevel tror jeg (prøver å tro) at hun synes det er verdt det siden jeg tross alt lever. Det er vondt å lære seg å leve med smerten andre har følt pga meg. Selv om det er pga sykdom, noe jeg ikke kan noe for så føler man seg, jeg gjør i alle fall, skyldig. Og tross denne smerten i å vite at jeg har gjort dem vondt med ønsket om å dø så er jo ønsket der fremdeles. Mye motstridende med disse depressive greiene. 

Nå plaprer jeg som vanlig men det jeg egentlig ville si var det her (kan hende jeg har skrevet det i tråden før og dette blir en repetisjon, tilgi meg i så fall): Jeg hørte et bilde om det å føle seg ødelagt og gå i stykker. Det var fra et eller annet sted i et annet land (tror det var Asia, evt. er det hele fiksjonelt) der pleide de å "lime" sammen knuste tekopper med å fylle sprekkene med gull. Kanskje man kan tenke sånn om oss mennesker også. Vi går i stykker, og tror at bitene av oss og bitene av livet vårt har blitt til ingenting, det er bare søppel, fragmenter, støv. Men hvis vi bygger oss sammen kanskje vi kan bli vakrere enn vi noen gang var, og noen gang kunne blitt uten at vi hadde endt opp med å gå litt i stykker. Du blir mer unik, spesiell. Du fyller erfaring inn i hvem du er som gjør deg interessant og levende. Og jeg skulle heller vært kjedelig, vanlig hvis jeg bare hadde fått sluppet, men kanskje det kan være en trøst å tenke at kanskje vi blir limt sammen med gull av å gå i stykker.  (PS, når jeg hørte denne første gang så tenkte jeg at men jeg er jo så knust at jeg er støv, er umulig å lage noen tekopp ut av det! Men jeg vet ikke, kanskje jeg kan smeltes om til noe annet?) 

Du er skadet, på benken. Men du kommer inn igjen. Nede for telling, har en pause. Men du klarer dette! 

Og du, kanskje det kan være like greit å slippe den masken, siden den snart ikke har en funksjon lenger. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

 

Endelig noe energi til å få svar det ordentlig. Men hva skal jeg svare? Du skriver på en måte som gjør at jeg får en følelse at du sitter ved siden av og holder rundt meg. Det gir meg en trygghet. Masken har vært av de siste dagene og hvor godt det har vært. Måtte til en ny lege her om dagen for en ny antibiotikakur og han sa det rett ut; du har ikke hatt det enkelt, du? Nei, jeg har vært i helvete og tilbake. Jeg kommer nok uansett ikke til å fortelle noe om dette til mamma og pappa, de tok meg ikke seriøst før og med en søster som forlanger alt av oppmerksomhet for angsten hennes så lar jeg det seile sin egen sjø. Mannen er nok lei, men han står fortsatt i og støtter og holder humøret oppe så langt det går. Han skjønner nok at det ikke kun er depresjonen sin feil at jeg er så dårlig hele tiden, men en fastlege tidligere som ikke klarte å gjøre jobben sin godt nok. 

Uansett, jeg skal øve meg på å slippe masken mer og mer for hver dag som går. Jeg skal klare dette, jeg skal bli frisk, og det skal du også! 

[Drakan]

Er ***** tungt for tiden. 
Jeg har ingen lyst til noe. Er greit å få det ut, ser andre har fått ut litt sånn tyngde også. Dere er ikke alene.  

Har prøvd å få ny psykolog siden januar. :/ 
Den ene haste psykologen sa ikke engang ifra at de ikke godtok meg siden jeg var "for gammel", og var ganske uhøfflig og frekk i telefonen når jeg oppga hvor gammel jeg var og at de sannsynligvis hadde "avslått" for lenge siden, selv om legen ikke hadde fått beskjed (for sliten til å finne psykolog på egen hånd. Legen ga meg lister, men er for tungt. Orker ikke folk.. er så slitsomt). Så venter enda på ny.  
Har ikke hatt menneskelig kontakt siden januar, ikke skikkelig. Var litt innom svømming, men hater de som hurtig svømmerne. De svømmer i andre uten hensyn. Takler ikke det. Fikk kanskje min første skikkelig depresjon periode etter det  
De burde ha en svømmehall eller noe hvor folk med angst kan komme innom om kvelden eller noe. En egen time eller to kun for folk som vil ta det rolig og komme i form mentalt og fysisk. 
Jeg er for sliten å ringe etter nødtimer hos psykologer... å be om en ny psykolog selv. Ditchet å be om legetime nylig siden jeg var så sliten. Orker ingenting. Skal heldigvis endelig møte noen neste uke. Håper det er muligheter for meg der.  
Er ikke psykolog, men er lei av å høre tankene mine. Mener jeg er såpass bra mentalt nå at jeg kan lære å bli sosial igjen. 
Jeg har kommet over det stadiet med aggresjon mot andre (er bare mitt idiotiske hat mot meg selv igjen). 

Håper ingen andre gir opp.  
Det viktigste vi alle har er håp, håp om en bedre hverdag. Jeg er sikker ting vil bedre seg på en eller annen måte. 
Kanskje det ikke blir 100% noen gang, men folk som oss burde klare å finne vår egen lille lykke en dag. Hva en det måte være.  
 

[Gjest Catalina Culès]

46 minutter siden, dillyduzit skrev:

When you've suffered enough and your spirit is breaking you're growing desperate from the fight. Remember you're loved and you always will be. 

Endelig noe energi til å få svar det ordentlig. Men hva skal jeg svare? Du skriver på en måte som gjør at jeg får en følelse at du sitter ved siden av og holder rundt meg. Det gir meg en trygghet. Masken har vært av de siste dagene og hvor godt det har vært. Måtte til en ny lege her om dagen for en ny antibiotikakur og han sa det rett ut; du har ikke hatt det enkelt, du? Nei, jeg har vært i helvete og tilbake. Jeg kommer nok uansett ikke til å fortelle noe om dette til mamma og pappa, de tok meg ikke seriøst før og med en søster som forlanger alt av oppmerksomhet for angsten hennes så lar jeg det seile sin egen sjø. Mannen er nok lei, men han står fortsatt i og støtter og holder humøret oppe så langt det går. Han skjønner nok at det ikke kun er depresjonen sin feil at jeg er så dårlig hele tiden, men en fastlege tidligere som ikke klarte å gjøre jobben sin godt nok. 

Uansett, jeg skal øve meg på å slippe masken mer og mer for hver dag som går. Jeg skal klare dette, jeg skal bli frisk, og det skal du også! 

When you feel you're alone
Cut off from this cruel world
Your instinct's telling you to run

Listen to your heart
Those angel voices
They'll sing to you
They'll be your guide
Back home

When life leaves us blind
Love keeps us kind
It keeps us kind

When you've suffered enough
And your spirit is breaking
You're growing desperate from the fight

Remember you're loved
And you always will be
This melody will bring you right
Back home

When life leaves us blind
Love keeps us kind
When life leaves us blind
Love keeps us kind

[AnonymBruker]

I dag følte jeg på noe litt rart. 

I dag er det Verdensdagen for selvmordsforebygging. Og når jeg tenker på alle de som i desperasjon og smerte, og sinnsforvirring tok sitt eget liv så tenker jeg på hvor utrolig synd det er. Søstre, brødre, barn og foreldre, mennesker som var elsket, det er fælt, at de aldri fikk sjansen til å bli frisk. Hjertet mitt gjør vondt for alle dem som sitter igjen med den smerten av å ha mistet noen til psykisk lidelse. Og dette minner meg på hvor viktig denne saken er. Og at det finnes saker det er verdt å kjempe for. Og kanskje vi her inne kan kjempe for saker som denne, selvmordsforebygging, og et bedre psykisk helsevern i Norge. 

I dag følte jeg på at kanskje det var bra at jeg ikke var død likevel. Rart. 

Ha en fin fredag gode folk!

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

[SesameStreet]

Jeg føler meg så tom om dagen og egentlig så dum. 

[AnonymBruker]

16 timer siden, SesameStreet skrev:

Jeg føler meg så tom om dagen og egentlig så dum. 

Hvorfor er du dum da? 

Jeg føler meg veldig ofte dum også. Alt mulig småting føler jeg meg dum av. Og så en overhengende følelse av å være dum, mislykket og ikke få til noe. Men hvis jeg ser noen andre som gjør det samme som meg tenker jeg jo aldri på dem som du. Vi er for kritiske med oss selv. 

Sender deg en klem! 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

[SesameStreet]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er du dum da? 

Jeg føler meg veldig ofte dum også. Alt mulig småting føler jeg meg dum av. Og så en overhengende følelse av å være dum, mislykket og ikke få til noe. Men hvis jeg ser noen andre som gjør det samme som meg tenker jeg jo aldri på dem som du. Vi er for kritiske med oss selv. 

Sender deg en klem! 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

Jeg vet det. Det er den logisk og fornuftig. Det er bare at følelser og fornuften ikke alltid henger sammen. Du kan føle en ting, men vet likevel at følelsen er dum og ikke henger på greip, men likevel så er den så overveldende og sterk at den spiser deg opp innvendig. Jeg har hatt mennesker som har gjort narr av meg, gjort narr av alt jeg har ønsket meg hele livet og nå skal jeg prøve å finne ut av hva jeg vil selv uten at noen forteller meg hva jeg skal gjøre. Det er skummelt og jeg føler meg dum, føler at jeg bare drømmer, men aldri kan levere og aldri bli til noe, at ingen vil like noe jeg gjør fordi at det er elendig. F.eks så delte jeg noe jeg har skrevet med en venninne for en stund tilbake. Hun sa at hun likte det. Jeg sliter med å tro på henne, jeg tenker at hun sa det fordi at hun vet jeg sliter og ville være høflig. Jeg klarer ikke å tro at hun faktisk kan ha likt det, det er vanskelig for meg å tro, at det hun sa faktisk var sant. 

Endret 9. september 2017 av SesameStreet

[Prinsesse788]

Det begynner å bli lenge siden jeg har skrevet noe i denne tråden. Jeg har dog alltid lest innleggene. 

Livet mitt begynner å bli bedre. Jeg har fått medisiner som fungerer. Jeg har blitt sett og hørt. 

Tenkte jeg derfor kanskje kunne muntre opp andre. Livet blir bedre. Jeg kjenner fremdeles hvor langt nede jeg var i fjor vinter, og en stund inn i dette året. Fremdeles kan jeg oppleve at jeg er skjør. Nå skal jeg smått begynne å jobbe igjen, selvtilliten er på vei tilbake. 

Allikevel er jeg fremdeles livredd for depresjonens mørke.

[AnonymBruker]

5 timer siden, SesameStreet skrev:

Jeg vet det. Det er den logisk og fornuftig. Det er bare at følelser og fornuften ikke alltid henger sammen. Du kan føle en ting, men vet likevel at følelsen er dum og ikke henger på greip, men likevel så er den så overveldende og sterk at den spiser deg opp innvendig. Jeg har hatt mennesker som har gjort narr av meg, gjort narr av alt jeg har ønsket meg hele livet og nå skal jeg prøve å finne ut av hva jeg vil selv uten at noen forteller meg hva jeg skal gjøre. Det er skummelt og jeg føler meg dum, føler at jeg bare drømmer, men aldri kan levere og aldri bli til noe, at ingen vil like noe jeg gjør fordi at det er elendig. F.eks så delte jeg noe jeg har skrevet med en venninne for en stund tilbake. Hun sa at hun likte det. Jeg sliter med å tro på henne, jeg tenker at hun sa det fordi at hun vet jeg sliter og ville være høflig. Jeg klarer ikke å tro at hun faktisk kan ha likt det, det er vanskelig for meg å tro, at det hun sa faktisk var sant. 

Det er vondt å ha det sånn! Jeg kjenner meg så igjen!  Det er som at bekreftelsen ikke når frem. Som at overflaten min er delvis trampoline og delvis klister, det positive spretter ut igjen i verdensrommet før jeg så vidt får registrert det, mens det negative hekter seg fast og blir værende ... for alltid? 

Jeg holder også for tiden på å finne ut hva jeg "skal gjøre med livet mitt"! Og det er helt forferdelig. Jeg har blitt fylt med en skremmende uro og angst som har tatt helt over. Jeg mistet litt fotfestet og begynte å miste grepet om virkeligheten (sånn derealisasjon pga angsten). Så jeg måtte bare legge det litt på vent. Tillate meg å bruke god tid på å finne ut. Fokusere på å få beina plantet på jorden igjen, før jeg kan tenke mer på det. Kanskje i morgen, tvinger jeg meg selv til når presset om å finne ut kommer. Og det får meg til å føle meg fryktelig dum. For kan jeg ikke engang ta et valg om livet mitt uten å bli helt gal og stressa og deppa? 

Men jeg prøver å tenke at jeg må være god mot meg selv, jeg må prøve å bekrefte meg selv, finne ro i meg selv, og lære meg å stole på at min vurdering av det jeg gjør (som f.eks en tekst) er god nok. Da slipper jeg å kjenne på hvordan andres bekreftelse aldri er nok. Du er ikke dum!

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

[SesameStreet]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er vondt å ha det sånn! Jeg kjenner meg så igjen!  Det er som at bekreftelsen ikke når frem. Som at overflaten min er delvis trampoline og delvis klister, det positive spretter ut igjen i verdensrommet før jeg så vidt får registrert det, mens det negative hekter seg fast og blir værende ... for alltid? 

Jeg holder også for tiden på å finne ut hva jeg "skal gjøre med livet mitt"! Og det er helt forferdelig. Jeg har blitt fylt med en skremmende uro og angst som har tatt helt over. Jeg mistet litt fotfestet og begynte å miste grepet om virkeligheten (sånn derealisasjon pga angsten). Så jeg måtte bare legge det litt på vent. Tillate meg å bruke god tid på å finne ut. Fokusere på å få beina plantet på jorden igjen, før jeg kan tenke mer på det. Kanskje i morgen, tvinger jeg meg selv til når presset om å finne ut kommer. Og det får meg til å føle meg fryktelig dum. For kan jeg ikke engang ta et valg om livet mitt uten å bli helt gal og stressa og deppa? 

Men jeg prøver å tenke at jeg må være god mot meg selv, jeg må prøve å bekrefte meg selv, finne ro i meg selv, og lære meg å stole på at min vurdering av det jeg gjør (som f.eks en tekst) er god nok. Da slipper jeg å kjenne på hvordan andres bekreftelse aldri er nok. Du er ikke dum!

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

Jeg er kanskje ikke dum, men jeg fremstår som dum. Du kan ikke skrike ut til alle at du slåss med indre demoner om dagen og beklager hvis det velter noen upassende setninger ut av deg. Advarsel. Vi var sammen med mennesker i dag, og de er så snille mot meg. Jeg føler meg så patetisk. Sånn var det ikke rundt middagsbordet når jeg var liten. Mennesker som trengte noe var patetiske. De ble gjort gjort narr av, ledd av og gjort mer narr av. Taper. I dag gikk rundt og kjempet mot tårene i flere timer. Det hadde vært så ydmykende å gjøre det, så forferdelig. Barndommen ble spilt av i hodet mitt og jeg følte at jeg begynte å sørge. 

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver selv. Jeg har hele veien strevet med å skulle være noen og mistet helt fotfestet, mistet helt grepet om virkeligheten. Jeg har nå valgt å roe det ned og heller finne ut hva jeg liker, hva gjør meg glad som person. Det er bare at jeg måtte gå mange steg for å komme dit, og det er også vanskelig, fordi det medfører sånne ting som at vi må feire juleaften alene. Det fører med seg en sorg, om hvorfor jeg ikke kunne ha hatt en normal familie. 

Endret 9. september 2017 av SesameStreet

[AnonymBruker]

Wow.. Kom over denne tråden nå, og det er så utrolig å se at det er så mange som har det som meg eller liknende. Jeg har alltid fungert veldig godt. Har høy utdannelse, mange venner, bra utseende og har tenkt at de som ikke får til det, må bare "ta seg sammen". Og så kom plutselig knekken høsten 2015. Nå er jeg sykemeldt 100% og klarer ikke å "ta meg sammen". Har fått psykolog og lege, som begge sier at jeg har angst og depresjon, og begge sier at dette kommer til å ta lang tid. Det er veldig godt å bli tatt på alvor, men det er også veldig rart, når jeg ikke helt klarer å ta innover meg diagnosene. Jeg føler at jeg har "lurt" alle sammen til å tro at jeg er deprimert. Jeg slår meg selv i hodet hver dag for å være så lat og ubrukelig. Jeg trener ikke, jeg spiser ikke bra mat, jeg gjør ingenting av det jeg "burde". Og jeg klarer ikke å slappe av heller, for da tenker jeg bare på at jeg burde ha gjort noe fornuftig. Det er jo et helvete! Gråter hele tiden "uten grunn". 

Jeg kjenner meg igjen i det med å ha hatt en familie som ser ned på de som trenger noe. Jeg har blitt opplært til å ta seg sammen, skjerpe seg, ikke klage og bite tenna sammen. Og moren min mener bestemt at jeg må komme tilbake i jobb snart. Selv om lege, kjæresten og psykologen alle sier at jeg må ta det med ro, er det mamma som har den sterkeste stemmen. 

Jeg ble mobbet i barndommen, men jeg trodde at jeg hadde klart meg bra. Jeg har nå fått hjelp til å skjønne at den selvsikkerheten jeg har hatt i ettertid har vært en maske, et skuespill. Alle følelsene av usikkerhet, skam og utrygghet har jeg holdt hemmelig for alle andre, og har på en måte tenkt at "så lenge ingen andre ser følelsene mine, finnes de ikke". Jeg har vært sosial, sprudlende, morsom... utad. Og nå kommer plutselig alt det andre rennende over meg som en demning. Alt det som aldri ble uttrykt. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Likevel har jeg trua på at det vil gå over. Og jeg har lært så mye om hvordan det er å ha det vondt, lært så mye om meg selv. Tror jeg har blitt et bedre menneske. Snillere, mer ydmyk. Og det som jeg tenkte var viktig, som høy status, fine klær, kjekk kjæreste.... det virker ikke like viktig lenger. 

Anonymkode: 385f3...465

[SesameStreet]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Wow.. Kom over denne tråden nå, og det er så utrolig å se at det er så mange som har det som meg eller liknende. Jeg har alltid fungert veldig godt. Har høy utdannelse, mange venner, bra utseende og har tenkt at de som ikke får til det, må bare "ta seg sammen". Og så kom plutselig knekken høsten 2015. Nå er jeg sykemeldt 100% og klarer ikke å "ta meg sammen". Har fått psykolog og lege, som begge sier at jeg har angst og depresjon, og begge sier at dette kommer til å ta lang tid. Det er veldig godt å bli tatt på alvor, men det er også veldig rart, når jeg ikke helt klarer å ta innover meg diagnosene. Jeg føler at jeg har "lurt" alle sammen til å tro at jeg er deprimert. Jeg slår meg selv i hodet hver dag for å være så lat og ubrukelig. Jeg trener ikke, jeg spiser ikke bra mat, jeg gjør ingenting av det jeg "burde". Og jeg klarer ikke å slappe av heller, for da tenker jeg bare på at jeg burde ha gjort noe fornuftig. Det er jo et helvete! Gråter hele tiden "uten grunn". 

Jeg kjenner meg igjen i det med å ha hatt en familie som ser ned på de som trenger noe. Jeg har blitt opplært til å ta seg sammen, skjerpe seg, ikke klage og bite tenna sammen. Og moren min mener bestemt at jeg må komme tilbake i jobb snart. Selv om lege, kjæresten og psykologen alle sier at jeg må ta det med ro, er det mamma som har den sterkeste stemmen.

Jeg ble mobbet i barndommen, men jeg trodde at jeg hadde klart meg bra. Jeg har nå fått hjelp til å skjønne at den selvsikkerheten jeg har hatt i ettertid har vært en maske, et skuespill. Alle følelsene av usikkerhet, skam og utrygghet har jeg holdt hemmelig for alle andre, og har på en måte tenkt at "så lenge ingen andre ser følelsene mine, finnes de ikke". Jeg har vært sosial, sprudlende, morsom... utad. Og nå kommer plutselig alt det andre rennende over meg som en demning. Alt det som aldri ble uttrykt. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Likevel har jeg trua på at det vil gå over. Og jeg har lært så mye om hvordan det er å ha det vondt, lært så mye om meg selv. Tror jeg har blitt et bedre menneske. Snillere, mer ydmyk. Og det som jeg tenkte var viktig, som høy status, fine klær, kjekk kjæreste.... det virker ikke like viktig lenger.

Anonymkode: 385f3...465

Først 
Kjenner meg igjen i det jeg har uthevet, spesielt det du skriver om moren din. Hun er også den sterkeste stemmen her og jeg har alltid følt at jeg skuffer henne fordi at jeg ikke bare klarer å ta meg sammen. Hun truer med det ene og det andre, og jeg får bare lyst til å gråte. Jeg skammer meg sånn over at jeg ikke er i jobb nå. Jeg klarer ikke å si høyt at jeg får AAP om dagen. 

Endret 9. september 2017 av SesameStreet

[AnonymBruker]

24 minutter siden, SesameStreet skrev:

Først 
Kjenner meg igjen i det jeg har uthevet, spesielt det du skriver om moren din. Hun er også den sterkeste stemmen her og jeg har alltid følt at jeg skuffer henne fordi at jeg ikke bare klarer å ta meg sammen. Hun truer med det ene og det andre, og jeg får bare lyst til å gråte. Jeg skammer meg sånn over at jeg ikke er i jobb nå. Jeg klarer ikke å si høyt at jeg får AAP om dagen. 

Takk for klemmen <3  klem tilbake! 

Godt å høre at noen kan kjenne seg igjen. Er det ikke rart at foreldre kan ha SÅ mye å si, selv når man er blitt voksen og burde ha frigjort seg for lenge siden? Man bruker hele livet på å få godkjenning fra foreldrene sine, men så er jo de egentlig bare noen tilfeldig utvalgte mennesker med sine holdninger og livsverdier. Jeg jobber hvert fall med å skjønne hvem jeg er og hva jeg står for, og ikke bare prøve å få godkjenning fra foreldre... Og det med å si at man er sykemeldt eller i AAP, jeg hadde aldri tenkt over det før jeg havnet i denne situasjonen selv, men nå hater jeg spørsmålet "hva gjør du da?"... 

Anonymkode: 385f3...465

[SesameStreet]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for klemmen <3  klem tilbake! 

Godt å høre at noen kan kjenne seg igjen. Er det ikke rart at foreldre kan ha SÅ mye å si, selv når man er blitt voksen og burde ha frigjort seg for lenge siden? Man bruker hele livet på å få godkjenning fra foreldrene sine, men så er jo de egentlig bare noen tilfeldig utvalgte mennesker med sine holdninger og livsverdier. Jeg jobber hvert fall med å skjønne hvem jeg er og hva jeg står for, og ikke bare prøve å få godkjenning fra foreldre... Og det med å si at man er sykemeldt eller i AAP, jeg hadde aldri tenkt over det før jeg havnet i denne situasjonen selv, men nå hater jeg spørsmålet "hva gjør du da?"... 

Anonymkode: 385f3...465

Samme her. Men det er skikkelig tøft noen ganger. 

[SesameStreet]

Yes. Dum igjen. Faen. 

Jeg tror det vanskeligste med dette er at jeg har så mange følelser i kroppen, vet ikke hva jeg skal gjøre med dem og blandet med en elendig impulskontroll om dagen så gjør jeg det aller første som faller meg inn. Idiot, idiot, idiot.   

Endret 9. september 2017 av SesameStreet

[dillyduzit]

På 8.9.2017 den 0.03, AnonymBruker skrev:

I dag følte jeg på noe litt rart. 

I dag er det Verdensdagen for selvmordsforebygging. Og når jeg tenker på alle de som i desperasjon og smerte, og sinnsforvirring tok sitt eget liv så tenker jeg på hvor utrolig synd det er. Søstre, brødre, barn og foreldre, mennesker som var elsket, det er fælt, at de aldri fikk sjansen til å bli frisk. Hjertet mitt gjør vondt for alle dem som sitter igjen med den smerten av å ha mistet noen til psykisk lidelse. Og dette minner meg på hvor viktig denne saken er. Og at det finnes saker det er verdt å kjempe for. Og kanskje vi her inne kan kjempe for saker som denne, selvmordsforebygging, og et bedre psykisk helsevern i Norge. 

I dag følte jeg på at kanskje det var bra at jeg ikke var død likevel. Rart. 

Ha en fin fredag gode folk!

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

På en måte er det så vanskelig å fatte hvor synd det er at noen tar livet sitt, det er jo mennesker akkurat som oss og som du sier, mamma og pappa, søster som bror. På en annen side, når en sitter i det så er valget "enkelt" det er nå eller aldri, mens i en god periode og du tenker på hva du tenkte på for bare noen dager siden; skremsel. Jeg skulle ønske det ikke var så tabulagt som det er nå, roper noen selvmordstanker så bærer det rett til innleggelse av de nærmeste uten et spørsmål. Det må snart bli lov til å snakke om konsekvenser av selvmord, og ikke bare at en serie må taes bort fordi den oppfordrer til det (13 Reasons Why) 

Tenk, om disse som faktisk var uvvitende om hva det innebar, en kan virke helt normal før det sier bang - men fordi man er så jævlig redd for å snakke om det og snakke om følelser så sitter man der, i søla og plotter sitt eget mord. Vassel fra meg i kveld, men jeg håper noen skjønner poenget jeg vil frem til. 

And you're angry, and you should be, it's not fair. Just 'cause you can't see it, doesn't mean it isn't there. 

-

I can't explain the pain and rage that dwells inside of my mind, I feel I've lost the war inside my head that keeps me alive and everything I've ever loved is gonna slowly subside into the darkest nights you've ever seen. My soul is tainted, nothing clean. Some say that life is but a dream, but nightmares only come for me. 

With inner demons at my do', they are always fighting for control and trying to be feeding off my soul. No longer know my ups and downs, no happiness, just only frowns. I'm always staring at the ground just hoping something comes around. 

Prozak - Until Then 

 

[AnonymBruker]

@dillyduzit jeg skjønner hva du mener! Tror jeg i alle fall. Folk må tørre å spørre om selvmordstanker og snakke om selvmord. For jeg har i alle fall aldri følt meg nærmere selvmord fordi noen snakket om det. Det har mer vært lettelse. Lettelse fordi jeg ikke må bære helt alene på de sykt mørke tankene. Den eneste gangen noen snakket om det og det fikk meg til å ville gjennomføre det var når jeg allerede var suicidal, innlagt på tvang og en sykepleier fortalte meg hvor egoistisk jeg var, og at hvis jeg virkelig ville det hadde jeg vel klart det i stedet for å lage masse styr og bli innlagt. Det er SÅNNE ting som er skadelig. 

Jeg tenker alltid om andres selvmord at ånei, de kunne fått hjelp! Det kunne blitt bedre! At det er utrolig synd. Men likevel tenker man "men jeg er unntaket". Det er jo det de depressive vrangforestillingene får oss til å tro. Jeg kan ikke få hjelp. Jeg kan ikke bli bedre. Det jeg føler på nå er hvor mye hjelp jeg har fått og hvordan jeg likevel ligger her og ikke orker mer. Jeg er så svak! Og patetisk. Vurderer å ringe Mental Helse, livet er for kjipt. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

[AnonymBruker]

Innlagt på psykiatrisk igjen. Vil bare vekk.

Anonymkode: 1b19a...d58