Den store depresjonstråden

[Katten.2.0]

Synes dere skal være stolte over at dere fortsatt er her. Noen ganger er det den største bragden man gjør her i livet.

[minister-mio]

Jeg er så full av håp om at jeg skal ha det bedre snart. Jeg er mer motivert enn noen gang for å få det bedre. Jeg syntes jeg har vandret i mørket lenge nok nå. Snart må det bli lysere 

[AnonymBruker]

Kun et generelt råd ved depresjon. Sjekk stoffskifte. Min depresjon ble utløst da jeg fikk hypoterose. 

Anonymkode: 90f62...b26

[BerntHulken]

.

 

Endret 24. april 2018 av æøå*

[AnonymBruker]

Jeg passer ikke inn i det samfunnet her. Jeg føler meg så utenfor. Gråter og gråter.. Alt jeg ønsker er å forsvinne og dø, men samtidig så vil jeg være her, jeg kan ikke forlate familien min.

Anonymkode: 306f4...16c

[Saftisen]

Da dropper jeg nok ut fra mitt tredje studium (mister studieplassen). For en eller annen grunn klarer jeg ikke å leve et vanlig liv eller oppnå det andre klarer. Hadde virkelig trodd at jeg skulle vært på et annet sted i livet enn det jeg er nå. Er så ulykkelig. Vil bare bli ferdigutdannet, men hater dette studiet og vil ikke jobbe i yrket studiet fører til heller. Jeg var så motivert i fjor, men den gleden forsvant raskt. Akkurat som på de andre studiene. Stryker bare i alt og blir overveldet av stress og press,

Vil bare finne meg en rolig jobb på et kontor. Kanskje drive med arkivering. Ha en søt leilighet og en hund. Planter. Råd til en hobby. Oppleve kjærlighet. Dessverre virker det som om jeg aldri kommer til å oppleve noe av dette. 

Fy " som dette livet er meningsløst og irriterende pinsomt. Livet føles bare ut som en død som dras ut i det uendelige. 

Endret 14. august 2017 av Saftisen

[SesameStreet]

8 minutter siden, Saftisen skrev:

Da dropper jeg nok ut fra mitt tredje studium (mister studieplassen). For en eller annen grunn klarer jeg ikke å leve et vanlig liv eller oppnå det andre klarer. Hadde virkelig trodd at jeg skulle vært på et annet sted i livet enn det jeg er nå. Er så ulykkelig. Vil bare bli ferdigutdannet, men hater dette studiet og vil ikke jobbe i yrket studiet fører til heller. Jeg var så motivert i fjor, men den gleden forsvant raskt. Akkurat som på de andre studiene. Stryker bare i alt og blir overveldet av stress og press,

Vil bare finne meg en rolig jobb på et kontor. Kanskje drive med arkivering. Ha en søt leilighet og en hund. Planter. Råd til en hobby. Oppleve kjærlighet. Dessverre virker det som om jeg aldri kommer til å oppleve noe av dette. 

Fy " som dette livet er meningsløst og irriterende pinsomt. Livet føles bare ut som en død som dras ut i det uendelige. 

[Cer3s]

Er bipolar så depresjoner er ikke akkurat noe nytt for meg. Har slitt med depresjon så lenge jeg kan huske og kan ikke huske sist jeg følte meg oppriktig glad. Føler meg rett og slett knekt akkurat nå.

Stort sett så setter jeg på meg en maske, ofte så synes folk synd på meg eller så forstår de ikke og ber meg om å ta meg selv i nakken, akkurat som om jeg ikke har prøvd det. Vil bare ha noen å prate skikkelig med som kan vise støtte uten å gjøre meg til ett slags offer. Har prøvd å snakke med typen om dette tidligere. Han viser i grunn ingen støtte når jeg trenger å snakke. Men han er veldig flink til å støtte en venninne av seg og skryte hver gang hu gjør noe "bra". Jeg får bare høre at jeg må slutte å svartmale alt.

Sliter veldig for tia. Har en jobb jeg hater, søkt på skole men kommer ikke inn med det første, føler meg ensom, føler at typen ikke er helt tilstede når jeg trenger han, føler at folk bare vil ha noe med meg å gjøre når de trenger noe, sliter veldig med å sovne, og når jeg først sovner sover jeg alt for mye og føler meg aldri uthvilt. Føler at jeg i en alser av 27 ikke har fått til noe som helst.

Har ingen jeg klarer å snakke med. Har vært til behandling flere ganger, vært medisinert og ingenting funker. Medisinene tåler jeg ikke og å få høre de samma tinga gang på gang og bli pressa på enda mer medisiner hos psykolog gir meg ingenting. 

Er det noen som har tips til noen man kan snakke med? Har gitt litt opp å prøve det med dem jeg har rundt meg.

 

 

[SesameStreet]

Morsomt. I dag, jeg klarer ikke å slutte å skjelve. Det er vell andre gangen det skjer inneværende måned. 

[Saftisen]

På 14.8.2017 den 2.08, Steffieboy skrev:

Noen tanker etter en grusom helg for min del:

 

Det er rart hvordan så mange sitter på de samme følelsene. Det var som om jeg kunne ha skrevet innlegget du skrev. Jeg tenker mye over det samme som deg også. "Klarer jeg å fullføre utdanningen min", "Hvorfor og hvordan klarer alle andre å gå gjennom livet og oppnå alt de "skal" oppnå, men ikke jeg?" Utdanning, bolig, kjæreste, jobb, ferieturer, lykke. Jeg sitter bare på sidelinjen å ser på. Livet er bare et venterom der det aldri blir min tur. Uansett hva jeg gjør. 

Jeg hadde min første psykologtime i dag. Psykologen ville at jeg skulle komme tilbake i overimorgen allerede. Vi snakket om eventuell sykemelding i år og henvisning til DPS i tillegg til psykologen. Håper dette kan hjelpe meg. 

Endret 16. august 2017 av Saftisen

[AnonymBruker]

I dag er de depressive symptomene her for fullt. 

Jeg er en taper. 
Det er ikke vits men noen ting. 
Jeg vil ikke gjøre noe. 
Jeg får aldri til noe som helst. 
Det er ingen som liker meg eller bryr seg om meg. 
Jeg er a waste of space. 
Jeg kan like godt bare dø. 

For noen idiotiske tanker i grunn. Hvor kommer de fra? Hvorfor sitter de fast som superlim inni meg? Klare til å hoppe frem når som helst. 

Jeg skulle ønske jeg hadde noen som kunne si at det kommer til å gå bra, noen som synes at jeg er god nok, verdt nok, at jeg er bra. Jeg vet at andres utsagn aldri kan vinne over depresjonen, det er jeg som må jobbe. Men jeg tror bare det hadde vært litt godt akkurat nå med noen som så meg, og sa at jeg er flink og god og får ting til. At det ikke er min feil, og at jeg ikke skal dø. Hadde ting vært annerledes hvis jeg hadde en kjæreste f.eks som kunne stryke meg over håret og vært glad i meg? Jeg vet ikke i grunn. Men hadde vært fint med noen som kunne heie litt på meg nå i dag. 

Jeg skulle i grunn ønske jeg kunne invitere dere her inne på besøk. At vi faktisk kunne være der for hverandre mer enn å skrive til hverandre her inne. Kom på middag! La oss se en serie sammen. Kanskje vi kan spille brettspill! Jeg har gode venner, men jeg føler meg ensom likevel. Kanskje det er fordi ingen av dem virkelig forstår. Jeg har aldri vært venner med noen som kan forstå denne smerten. Kanskje det hadde vært bra? Og kanskje det hadde vært dritt fordi man trykket hverandre ned? Vet ikke. 

Sender den som vil ha en klem på en onsdagskveld!  

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

[AnonymBruker]

Alt har vært tungt i dag. De siste dagene (ukene) har vært tøffe. Er langt nede, men presser meg selv til å være oppe. Nå er jeg bare sliten, orker ikke mer. Det gnager i hodet mitt, "jeg orker ikke mer". Om og om igjen. Stuck på repeat. 
Alt føles så håpløst, ingen håp om en bedre fremtid. Ingen håp om å bli frisk. Ingen håp om å få et liv, som er verdt å leve. Ser ikke lyset i enden av tunnelen. 

Imorgen reiser familien vekk. Jeg blir hjem. På grunn av angst. Jeg smiler og sier "Jeg vil være hjemme jeg,  kos dere på tur!". Jeg vil ikke være hjemme, jeg vil leve. Jeg vil ha et liv som er verdt å leve. Kan ikke bli med, vil ikke være en byrde for familien. Maset om å komme meg ut av hotellet. Må bli hjemme, har psykologtimer. Må bli frisk. Ingen håp. orker ikke mer. 

Anonymkode: 02b68...f39

[BerntHulken]

På 16.8.2017 den 15.05, Saftisen skrev:

Det er rart hvordan så mange sitter på de samme følelsene. Det var som om jeg kunne ha skrevet innlegget du skrev. Jeg tenker mye over det samme som deg også. "Klarer jeg å fullføre utdanningen min", "Hvorfor og hvordan klarer alle andre å gå gjennom livet og oppnå alt de "skal" oppnå, men ikke jeg?" Utdanning, bolig, kjæreste, jobb, ferieturer, lykke. Jeg sitter bare på sidelinjen å ser på. Livet er bare et venterom der det aldri blir min tur. Uansett hva jeg gjør. 

Jeg hadde min første psykologtime i dag. Psykologen ville at jeg skulle komme tilbake i overimorgen allerede. Vi snakket om eventuell sykemelding i år og henvisning til DPS i tillegg til psykologen. Håper dette kan hjelpe meg. 

[BerntHulken]

På 16.8.2017 den 20.20, AnonymBruker skrev:

I dag er de depressive symptomene her for fullt. 

Jeg er en taper. 
Det er ikke vits men noen ting. 
Jeg vil ikke gjøre noe. 
Jeg får aldri til noe som helst. 
Det er ingen som liker meg eller bryr seg om meg. 
Jeg er a waste of space. 
Jeg kan like godt bare dø. 

For noen idiotiske tanker i grunn. Hvor kommer de fra? Hvorfor sitter de fast som superlim inni meg? Klare til å hoppe frem når som helst. 

Jeg skulle ønske jeg hadde noen som kunne si at det kommer til å gå bra, noen som synes at jeg er god nok, verdt nok, at jeg er bra. Jeg vet at andres utsagn aldri kan vinne over depresjonen, det er jeg som må jobbe. Men jeg tror bare det hadde vært litt godt akkurat nå med noen som så meg, og sa at jeg er flink og god og får ting til. At det ikke er min feil, og at jeg ikke skal dø. Hadde ting vært annerledes hvis jeg hadde en kjæreste f.eks som kunne stryke meg over håret og vært glad i meg? Jeg vet ikke i grunn. Men hadde vært fint med noen som kunne heie litt på meg nå i dag. 

Jeg skulle i grunn ønske jeg kunne invitere dere her inne på besøk. At vi faktisk kunne være der for hverandre mer enn å skrive til hverandre her inne. Kom på middag! La oss se en serie sammen. Kanskje vi kan spille brettspill! Jeg har gode venner, men jeg føler meg ensom likevel. Kanskje det er fordi ingen av dem virkelig forstår. Jeg har aldri vært venner med noen som kan forstå denne smerten. Kanskje det hadde vært bra? Og kanskje det hadde vært dritt fordi man trykket hverandre ned? Vet ikke. 

Sender den som vil ha en klem på en onsdagskveld!  

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

Tar imot på en torsdagskveld.

Jeg hadde vært med på middag, se serie eller spille brettspill

Det er bare å sende en pm hvis du vil ha noen å snakke med, utveksle erfaringer og tanker. Det gjelder alle!

[Saftisen]

Hvordan går det med dere og har dere noe planer for helgen? 

Jeg var hos psykologen igjen i dag. Skal tilbake om fire dager. Psykologen sendte henvisning til dps i dag og jeg så henvisningen. Alvorlig depressiv lidelse uten psykotiske symptomer. Er godt å bli tatt seriøst. Er så lett å feie bort egne tanker med latskap, svakhet og at jeg bare må skjerpe meg. Psykologen tok også kontakt med lege for sykemelding. Vet selv at jeg ikke klarer studie slik det er nå, så om jeg ikke får sykemelding kommer jeg fortsatt til å ta permisjon. Enten tvunget eller frivillig. Så får jeg bare finne ut av det økonomiske på veien. Vet ikke helt hvor lang sykemelding man kan få heller. Har aldri hatt det før. 

Håper dere får en fin helg folkens! 

 

[dillyduzit]

Merkelig nok har jeg ikke hatt noe dødsønske de siste ukene, så vi kan jo se på det som positivt. 

Men som jeg har gitt opp, kom hjem til vannlekkasje, kjøkkenet ser ikke ut (heldigvis har forsikringen godtatt skaden), men oppvaskmaskinen synger nå på sitt siste vers, jeg har mistet matlysten til den grad av mat bare gjør meg kvalm. Jeg har daglig store smerter i magen, de finner ikke ut av det. På en måte er det litt godt også, for smerten overdøver depresjonen, det er nesten som jeg bare har blitt litt nummen til alt for øyeblikket. 

Jeg tror kroppen er sliten av kampen jeg har med meg selv, det evige maset om å presse meg selv til å få til noe. Jeg aner ikke hvordan jeg har fått det til når jeg ser tilbake på ting, og jeg tror jeg kjemper på siste verset nå. Jeg har ikke lenger lyst til å være den personen depresjonen velger. 

Det har vært et hardt år med minimum på økonomien, bekymringer over regninger - har jeg råd? Jeg har greid det så langt, tenk, jeg har til og med klart å spare penger oppi det hele. Nå har jeg og mannen endelig noe å se frem til. Vi reiser og besøker familien hans i november. Sommer og sol, en måned uten å måtte behøve å tenke på hva som kan gå galt. Jeg har kommet så langt, og jeg kan ikke gi meg nå. 

Ellers så har jeg lyst å dele denne med dere

 

 

Endret 18. august 2017 av dillyduzit

[AnonymBruker]

Hvorfor er det sånn at folk behandler meg dårlig, men når jeg først reagerer på dette i stedet for å la det gå, er deres motreaksjon at jeg er vanskelig? Det jeg reagerer på er behandling jeg aldri kan se for meg de ville utsatt andre for, men mot meg er det tydeligvis helt berettiget, uten at jeg har gjort dem noe i utgangspunktet. Får meg til å føle meg helt urolig verdiløs. Fanget. Enten må jeg ta i mot, eller så spinner jeg meg inn i et nett der de misliker meg enda mer enn før.

Anonymkode: 411ce...289

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er det sånn at folk behandler meg dårlig, men når jeg først reagerer på dette i stedet for å la det gå, er deres motreaksjon at jeg er vanskelig? Det jeg reagerer på er behandling jeg aldri kan se for meg de ville utsatt andre for, men mot meg er det tydeligvis helt berettiget, uten at jeg har gjort dem noe i utgangspunktet. Får meg til å føle meg helt urolig verdiløs. Fanget. Enten må jeg ta i mot, eller så spinner jeg meg inn i et nett der de misliker meg enda mer enn før.

Anonymkode: 411ce...289

Så flink du er som sier ifra! Dersom de har behandlet deg sånn lenge så kan reaksjonen deres kanskje være på grunn av at de er litt overrasket? Høres uansett ikke ut som folk som er bra for deg å ha i livet ditt, hvertfall ikke nå - før de kan behandle deg med respekt. Vet at det ikke er lett å kutte ut folk, men tro meg, det gjør mer skade å bli behandlet dårlig over tid. Vær stolt over at du står opp for deg selv! 

Psykologen min ber meg alltid se for meg at jeg er et hus. Noen mennesker inviterer vi helt inn i stuen. Andre stopper vi utenfor inngangsdøren og noen setter vi igjen utenfor hagegjerdet. Noen tar vi med helt inn i det innerste rommet. Noen rom er bare for oss selv der ingen slipper inn. Dette kan sikkert virke tåpelig med en gang, men jeg bruker dette mye. Synes det er en grei måte å sortere ut relasjoner på. Har noen behandlet deg slik at de får deg til å føle deg verdiløs, så har de mest sannsynlig tråkket rett inn i stuen uten å engang ta av seg på beina. Hiv de ut på trappen! Evt utenfor hagegjerdet! Og der får de stå frem til du føler deg klar til å invitere de inn igjen. Det er det du har gjort nå - la de stå der ute i regnet frem til de gjør seg fortjent til å bli invitert inn igjen. Alle trenger ikke være inne i huset, hele tiden. Er det folk som får deg til å føle deg dårlig, så skal de ikke inn dit. Dette får hvertfall meg til å føle meg litt sterkere. Folk trenger liksom ikke vite at de måtte flytte ut fra gjesterommet og vente ute i hagen en gang. Men neste gang vi møtes da så har jeg de automatisk litt mer på avstand og blir mer motstandsdyktig mot eventuell skyts.

Kan være dette ikke gav noen mening, men det har hjulpet meg mye hvertfall! Og når alt kommer til alt så prøver jeg ikke bry meg så mye om folk liker meg eller misliker meg - men uansett så skal de respektere meg. Og det virker det ikke som om du har blitt nå  og det er vondt! 

 

Anonymkode: 9f10a...394

[Drakan]

... har vurdert om jeg burde ta en nød time på legevakten siden jeg er såpass nedfor.

Utenom det, personlige merkbare bedringer siden nyttår.
Jeg pusser tenner oftere :D
Tenker, man kan prøve å nevne det litt mer positive som har skjedd den siste tiden, fremfor tunge saker.
Har heldigvis ikke hatt store problemer siden jeg har sterke tenner, og har bokstavelig ikke hatt hull siden i fjor. 
Og da var jeg hos tannlege for første gang på nesten 10 år (hadde angst drømmer om at tennene hadde litt problemer), men var ikke noe mer skummelt en to små hull. Skal til tannlege i dag, og er ærlig talt ikke i humør til å gå ut (har holdt meg inne en stund). Spiser knapt noe men... meh... ... det får vel være.
Fryseren min starter å gå tom for mat også nå derimot så... ... må vel kjøpe mat i dag... har ikke lyst... har en form for angst eller panikk (får rare bilder av mennesker og interaksjon). Så klart det ikke blir sånn i virkeligheten, men er litt sånn... jeg har ikke lyst å se folk i det hele tatt. O_o
Dopapir er muligens det som vil tvinge meg til å handle =_='
Har også ikke vært hos legen selv om jeg sa jeg skulle innom for en eller annen prøve for 2-3 måneder siden. Så... mju... ble kanskje ikke så positivt? 
Jeg kledde meg som en katt i går derimot :D 
Så føler meg litt bedre? O_o
Kanskje? O_o'

...
Har litt lyst å bo på en øde øy uten mennesker omkring. 
Antar jeg er i en sosial angst episode. :/
Som muligens gjør meg deprimert av å møte folk og ikke møte folk? O_o
... ._. 

Vurderer å finne en eller annen voksen leir eller noe, hvor voksne slitne folk kan møte andre slitne og gjøre noe morsomt eller noe. Men ingen gjør sånt i Norge så jeg blir bare deprimert av tanken. Sannsynligvis ville jeg ikke dratt ditt heler, fordi det er for mange folk, og jeg takler ikke mange folk av gangen når jeg er sånn her.  

[SesameStreet]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er det sånn at folk behandler meg dårlig, men når jeg først reagerer på dette i stedet for å la det gå, er deres motreaksjon at jeg er vanskelig? Det jeg reagerer på er behandling jeg aldri kan se for meg de ville utsatt andre for, men mot meg er det tydeligvis helt berettiget, uten at jeg har gjort dem noe i utgangspunktet. Får meg til å føle meg helt urolig verdiløs. Fanget. Enten må jeg ta i mot, eller så spinner jeg meg inn i et nett der de misliker meg enda mer enn før.

Anonymkode: 411ce...289

Jeg ble litt paff nå. Dette har jeg også spurt meg selv mange ganger de siste ukene. Jeg har valgt å ta en pause fra sånne mennesker, det fører ikke med seg noe positivt.