Den store depresjonstråden

[WubWub]

For min del så tenker jeg dithen at definisjonen "lettere" psykiske lidelser om angst og depresjon kan være til de grader misvisende da man kan faktisk bli fengslet i eget sinn og hjem om alvorlighetsgraden er stor nok. Det er ingen dans på roser å leve med. Jeg ser at jeg kanskje ordla meg feil/klønete og det tar jeg på min kappe - om jeg ikke har evnet få frem min intensjon så er det helt og holdent min feil.

Poenget mitt var at det finnes mye god hjelp der ute om man når ut og det er realistiske muligheter for bedring ; psykiatrien er vitenskap men ingen eksakt vitenskap så det finnes fremdeles ingen fasit eller mirakelkur. Men psykiatrien har kommet langt på et par tiår - Under Bill Clinton sin president periode hevdet jo f.eks psykologstanden at alt var genetisk ; alt fra røykevaner til yrke - alt var forutsbestemt. Med andre ord leflet de med determinisme og illusjonen om fri vilje. Nå vet vi bedre og vi vet at tankens kraft kan påvirke følelser vi kjenner på i stor grad. Det var det jeg ville få frem, at vi selv sitter på nøkkelen til et verdig liv med økt livskvalitet.  

Istedenfor å bare se problemer og negativitet så prøver jeg alltid å finne løsninger og heller prøve finne det positive med tilværelsen. Depresjon og angst er grusomt og jeg har stor medfølelse for de som sliter med dette i stor grad og derfor ville jeg få frem at mange har gode prognoser ved rett behandling, motivasjon og kunnskap ; men ja som sagt så hadde jeg noen dårlige formuleringer.

 

[dillyduzit]

Dette blir nesten for dumt til å skrive, men jeg må bare få det ut av systemet. 

Får melding fra en venn på facebook, vokalisten i Linkin Park er død. Sjokk, er det en spøk eller er det realitet før det endelig slår deg rett i fjeset, du sitter å oppdaterer LA Times, venter på en annen kilde en TMZ. 

Et band som har vært med meg igjennom oppveksten, en vokalist som "har vært" der for deg i de aller tyngste stundene. Et band som kan ha vært med på å redde livet mitt opp til flere ganger. Jeg vet det er utrolig sært, men når ingen andre var der, var de der 24/7, du ble hørt. Jeg ble moderator på forumet deres, fulgte med og holdt meg oppdatert til de senere årene. Hentet fram bandet igjen nå som jeg har blitt verre, og det er ingen forskjell. De har, og vil alltid vært der. Igjen, så vil jeg si at de har hatt en innvirkning på at jeg enda er her. 

Oppdaterer twitter, oppdaterer alle nettsider og håper det ikke er sant. Det kan ikke være sant. 

[AnonymBruker]

1 time siden, dillyduzit skrev:

Dette blir nesten for dumt til å skrive, men jeg må bare få det ut av systemet. 

Får melding fra en venn på facebook, vokalisten i Linkin Park er død. Sjokk, er det en spøk eller er det realitet før det endelig slår deg rett i fjeset, du sitter å oppdaterer LA Times, venter på en annen kilde en TMZ. 

Et band som har vært med meg igjennom oppveksten, en vokalist som "har vært" der for deg i de aller tyngste stundene. Et band som kan ha vært med på å redde livet mitt opp til flere ganger. Jeg vet det er utrolig sært, men når ingen andre var der, var de der 24/7, du ble hørt. Jeg ble moderator på forumet deres, fulgte med og holdt meg oppdatert til de senere årene. Hentet fram bandet igjen nå som jeg har blitt verre, og det er ingen forskjell. De har, og vil alltid vært der. Igjen, så vil jeg si at de har hatt en innvirkning på at jeg enda er her. 

Oppdaterer twitter, oppdaterer alle nettsider og håper det ikke er sant. Det kan ikke være sant. 

Jeg tenker sånn at: NEI. 
Nei, det er absolutt ikke for dumt til å skrive! Nei, det er ikke rart at dette som har skjedd men han som var en del av noe som har betydd så mye for deg skal slå deg i magen nå. Du sier han har vært med på å redde livet ditt, og det stort! De har rørt noe i deg, de har hjulpet deg å holde fast i livet, og det er en stor greie, for herlighet dilly livet ditt er så mye verdt! Og da er det at de har hjulpet deg å redde deg selv verdt mye også! 

Jeg tenker at de har skapt noe vakker. Bare gjennom ditt vitnesbyrd om hva de har betydd for deg så har de skapt noe utrolig verdifullt. Og tenk å ha levd og kunne påvirket så mange. Selv om døden er brutal så har han i alle fall vært utrolig meningsfull for mange. Og det er noe verdt. Selv om akkurat nå virker det bare meningsløst. Det han har gjort med sitt liv har vært meningsfylt (forhåpentligvis for ham også) for så mange til nå, og kommer til å fortsette å være det gjennom musikken deres. 

Jeg kjenner ikke veldig godt til bandet selv. Men tekstene deres slår meg som ... ja, helt fantastiske. Og kan hende jeg tar feil, men det virker som mye smerte og depresjon i de tekstene. Gjennomgående nærmest. Bare den mest kjente "I've been to the bottom of every bottle" ... kom igjen liksom. Men det er ikke klisjéer og overfladisk, det virker som hei, her er det noen som virkelig forstår, og jeg føler meg nærmest sett av de tekstene. Og det virker også som de virkelig ikke står tilbake for å snakke om selvmord. Som sagt, er ikke veldig godt kjent med dem, men jeg synes en del av tekstene virker å snakke om hvor meningsløst livet er og at man ikke holder det ut. Jeg synes det er verdifullt at noen gjennom musikk som når frem til så mange kan sette ord på det, for jeg tror ikke at å tie selvmord i hel vil gjøre at færre ender opp med å ta livet sitt. Nå skriver jeg mange ord her, og jeg som egentlig ikke har kommet til den delen jeg ville dele en gang! Sånn er det med meg, blablabla! 

MEN. 
Sangen "Waiting for a light that never comes" minnet meg om desperasjonen og smerten du beskriver her inne. At man går 14 jævla år liksom og venter på at noe, bare fuckings NOE skal bli litt bra, waiting for a light that never comes, liksom. Den minner meg også om min egen desperasjon. Spesielt linjen "what don't kill you makes you more strong" ... fuck det da! Kan hende de sier det med ironisk distanse. For vi føler oss gjerne ikke sterkere! Når skal styrken komme, hvor lenge skal man overleve før man blir sterk, liksom. Så ja. 

Spoiler

 

Nah, you don't know me
Lightning above and a fire below me
You cannot catch me, cannot hold me
You cannot stop, much less control me
When it rains, it pours
When the floodgates open, brace your shores
That pressure don't care when it breaks your doors
Say it's all you can take, better take some more

'Cause I know what it's like to test fate
Had my shoulders pressed with that weight
Stood up strong in spite of that hate

Night gets darkest right before dawn
What don't kill you makes you more strong
And I been waiting for it so long

The nights go on
Waiting for a light that never comes
I chase the sun
Waiting for a light that never comes

 

Og så på det siste albumet kommer sangen "One more light" og jeg griner. For det vil jeg si til deg. I do. Og andre gjør. Og du gjør. Inni deg et sted finnes et deg som ikke er forurenset av depresjon og dritt, og hun er jeg sikker på at bryr seg om ditt lys. Og jeg vet ikke hvem de skrev sangen til, men kanskje det var deg? 

Spoiler

Who cares if one more light goes out
In the sky of a million stars
It flickers, flickers
Who cares when someone's time runs out
If a moment is all we are
Or quicker, quicker
Who cares if one more light goes out
Well I do
Well I do

For aldri (never) kan bety "aldri inntil dette øyeblikket". Vi tror og antar at det betyr "aldri i evigheten", men det hva om det betyr "aldri inntil nå", om du følger? Hvis noen spør om jeg har hoppet i strikk vil jeg si "aldri", men det betyr ikke at det aldri kan skje, det har bare ikke skjedd enda. Waiting for a light that never comes. Og de sier aldri, for det har bare ikke skjedd enda. Men det kommer. One more light. 

Noen skjønner hvor vondt det er. Og noen har kommet seg ut av det. Og det skal du også. Og ikke bagatelliser det at dette går inn på deg. 

And I let it all out to find
That I’m not the only person with these things in mind

I wanna heal, I wanna feel what I thought was never real
I wanna let go of the pain I’ve felt so long
(Erase all the pain till it’s gone)
I wanna heal, I wanna feel like I’m close to something real
I wanna find something I’ve wanted all along
Somewhere I belong

 

- R 

(PS: Jada, skulle sikkert kutta bort halve teksten her, for det er sååå langt, men jeg lar det stå til.) 

Anonymkode: 849b0...1ef

[AnonymBruker]

@dillyduzit Nå får jeg ikke redigert innlegget mitt over, men plis les dette først! (Marerittet med å være AB, når man quoter feil sang og band og alt!) Guri så jeg flaua meg ut over her, med å quote nickelback? Whaat? Haha, altså ikke at "I've been to the bottom of every bottle" er en dårlig strofe, det synes ikke jeg da, men blir kanskje frekt og bare helt feil og bare dust at den kom med der når vi snakker om Linkin Park. Jeg satt og hørte på "In the end" og skulle quote den, og så bare skrev jeg visst feil! 

Det var denne quoten jeg skulle skrive "I tried so hard and got so far, but in the end it doesn't even matter". Vet ikke helt hvordan jeg klarte det. Tror det var fordi på en gammel karaoke maskin var begge sangene? Uansett er jeg dritflau nå. Les dette først (!) og så kan du kanskje lese resten av innlegget over uten å være irritert fordi jeg bomma totalt der.

Sender deg en klem. Det er greit å være trist.  

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

[dillyduzit]

R, Det er vanskelig å gi deg et skikkelig svar, for i dag (inkludert Chester sin død) har vært tøff. Om vi ser bort i fra alle de mest populære sangene som Numb, One step closer og In the end, så tror jeg det var papercut som virkelig fikk meg til å innse; dette, det er dette jeg prøver å få frem; 

Spoiler

Why does it feel like night today?
Something in here's not right today.
Why am I so uptight today?
Paranoia's all I got left

I don't know what stressed me first
Or how the pressure was fed
But I know just what it feels like
To have a voice in the back of my head

Like a face that I hold inside
A face that awakes when I close my eyes
A face that watches every time I lie
A face that laughs every time I fall

 

Det å ha en sang til hver eneste følelse, som With You, en sang som hjalp meg igjennom en hel sorgprosess. Papercut til å holde meg klar over at det er en stemme, og et fjes bak denne depresjonen. Og kanskje den viktigste, Somewhere I belong, det å vite at man faktisk ikke er alene. 

Spoiler

(When this began)
I had nothing to say
And I'd get lost in the nothingness inside of me
(I was confused)
And I let it all out to find
That I'm not the only person with these things in mind
(Inside of me)
But all the vacancy the words revealed
Is the only real thing that I've got left to feel
(Nothing to lose)
Just stuck, hollow and alone
And the fault is my own, and the fault is my own

I  will never know myself until I do this on my own
And I will never feel anything else, until my wounds are healed
I will never be anything 'til I break away from me
I will break away, I'll find myself today

[Chester Bennington:]
I wanna heal, I wanna feel what I thought was never real
I wanna let go of the pain I've felt so long
(Erase all the pain 'til it's gone)
I wanna heal, I wanna feel like I'm close to something real
I wanna find something I've wanted all along
Somewhere I belong

 

Jeg skal komme tilbake med et skikkelig svar til deg, men i dag er jeg litt tom, tom for ord. Det har vært en vanskelig døgn med alt som har skjedd

[dillyduzit]

 

Tenkte på dere som poster i denne tråden, og dere som holder den i live. 

 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, dillyduzit skrev:

 

Tenkte på dere som poster i denne tråden, og dere som holder den i live. 

 

What the actual fuck.  Ja. Akkurat sånn som han beskriver har jeg tenkt veldig mye på de siste dagene og den siste uka. Og så poster du en film om det som viser at herlighet det er noen som forstår!  Fordi jeg føler meg jo helt idiot i hodet mitt. Hvorfor gjør jeg dette med meg selv!? Tenker jeg liksom. Men tror det er viktig å forstå at selvom det er self-inflicted altså noe som oppstår inni en selv så er det ikke valgt likevel. Det er jo nettopp sykt. 

Men det som jeg har tenkt på og som jeg tenker han sier det regner denne med at "ekte" problem er enklere å løse enn de du lager/har i hodet ditt. Det er så sant. Nå er jo de i hodet også ekte. Men ikke reelle, konkrete. De er mer abstrakte. De er et problem ikke på grunn av situasjonen i seg selv men på grunn av tankene du har om situasjonen. Jeg tenker dette spesielt handler angst. F.eks når jeg ikke klarte å gå i butikken. Det var jo ikke det konkrete med å gå i en butikk som var problemet det var alt tankekaoset og angsten på grunn av katastrofefantasien som hindret meg. Jeg har jo egentlig ingen konkrete,  reelle ting som stopper meg. 

Jeg har tenkt mye på dette i det siste at å kjempe mot en fiende som på en måte kun er imaginær det er jævlig tungt. For i så måte så er ALLE tanker imaginære. Men altså sånne Kids som får usynlige venner de ditt jo ikke opp slemme folk? Hvorfor må mine tanker være så negative? Jeg er overbevist om at å være happy go lucky og ha innstillingen "alt ordner seg" gjør livet enklere. For du har imaginære tilnærmingsmåter som gir deg glede og lettsinn. Å jobbe for å løse en situasjon som kun er problematisk i hodet ditt det er bortkastet energi. 

Angst er jævlig. Den siste tiden har jeg hatt mye angst.  Ikke så mye depressive symptom for seg. Mest angst i grunn. Men angsten gjør meg jo depressiv og destruktiv. Den er uutholdelig liksom. Men er kanskje et godt tegn på en måte at de depressive symptomene for tiden virker som mer reaksjon på angsten enn at de finnes veldig uttalt for seg selv. Jeg føler jeg må spy hver dag av angsten.  Og smerter og ja. Hvem får ikke lyst til å legge seg ned å gi opp av dette? Liksom. Men jeg gjør ikke det. Holder ut. Står på. Kjemper. For selv om problemet er oppkonstruert av "meg selv" så er det SYKT og dessverre ikke noe man bare kan velge bort over natta. 

Blablabla. Jeg måtte bare lette på trykket. Jeg lå nettopp nå og avledet meg selv fra angsten med å være på KG, så kom det innlegget der og så åpnet visst slusene seg. Jeg vil bare ha en jævla dag med FRI fra angsten. Avledning avledning avledning. 

Håper dere har en mindre engstelig periode enn meg. Forresten noen ganger tror jeg at "hvis bare jeg ikke var ensom, f.eks en kjæreste holdt rundt meg og sa det kom til å gå bra, da ville jeg ikke engstet meg". Men det er en enorm undervurdering av angsten. Sannheten er jo at angst  hadde nettopp gjort kjæresten eller vennen eller hva enn til OBJEKTET for angsten!  Er som at man kan ikke vinne! Men det skal jeg. Fy faen så usympatisk personifiseringen av "angst" er! Og ikke søren om noe sånn skal få vinne over meg. Knuse meg. Nei. 

Igjen. Blablabla. Måtte bare få ut! Nå skal jeg prøve noe Sudoku. For jeg har ikke sovet siden i går og jeg er så sliten. Angst stikk a'! 

- R 

Anonymkode: 849b0...1ef

[Saftisen]

Da har jeg endelig klart å bestille psykologtime. Fant et billigtilbud som jeg har råd til. Hadde et møte med skolen i dag også. Om at jeg sliter og kanskje trenger en pause. Tok meg et par år å klare det, noe som er dumt fordi jeg har kastet bort mye tid og mange muligheter. Dessverre fikk jeg ikke time hos psykolog før midten av august, men får bare prøve å holde ut. Skal prøve å ha som mål at jeg skal dusje én gang per dag og ikke et par ganger i uken og klare å pusse tennene hver dag. Må også klare å faktisk stå opp når jeg har fri. Ikke bare ligge i sengen til natten kommer igjen. 

Føler at livet bare er et venterom og at det ikke er noe mening. Dessverre kan mest sannsynlig ikke studiet kombineres med antidepressiva, noe jeg føler jeg trenger. Så får se hvordan ting blir fremover. Kanskje jeg slutter på studiet, kanskje ikke. Tror helse er viktigere enn utdanning nå. 

Flere som opplever å drømme noe helt sinnsykt? Sover så dårlig og drømmer så innmari mye rart. Bråvåkner hele tiden og når alarmen ringer er jeg like trøtt som da jeg gikk å la meg. Går å gjesper halve dagen og er dødstrøtt i 17-tiden, uansett om jeg ikke har gjort noe spesielt. 

 

 

Endret 24. juli 2017 av Saftisen

[AnonymBruker]

Til dere som sliter med å finne mening med livet, som er sliten og som drømmer om å få slippe. Vil du få et litt annet perspektiv på livet, gå inn i denne dagboken og les. Les hele, det er en vakker, vakker reise som skildres. 

Anonymkode: 65076...31a

[Saftisen]

Dagen i dag var ganske grei. Jeg klarte ikke å stå opp, dusje, spise mer enn 1 skive og kjeks, og klarte heller ikke å pusse tenner, men kl 21 klarte jeg å stå opp. Tok på meg bukse og genser og gikk en 10 minutters tur. Hørte på hozier. Etterpå gikk jeg å la meg igjen. Nå skal jeg ligge her til i morgen. Bortsett fra en del tanker man ikke får skrive om her, så synes jeg dagen ikke var så ekstremt dårlig. Hadde ikke sånn ekstrem vond kroppslig uro/desperasjon om å ha et annet liv. 

Det var visse ting med i dag som kanskje var litt trått, men det får man ikke skrive om, så utenom det var det mest tomt og apatisk, mer enn desperasjon og "smerte". Har ikke grått så mye i dag heller. Bare et par tårer litt plutselig her og der. 

De som har oppsøkt psykolog. Hvordan fortalte du om hvordan du har det? Skrev du ned noe eller forberedte deg før timen? 

Endret 24. juli 2017 av Saftisen

[SesameStreet]

Sommeren har vært beinhard. Utfordre meg selv, jeg skal har jeg bestemt meg for så jeg har sagt ja til alt i sommer! Nervene begynner å ta meg nå, fristelsen om å bare låse døren og stenge hele verden ute. Men jeg kan ikke, det er ikke over ennå. Jeg er bare nødt til å fortsette, jeg kan ikke stoppe. Så jeg må bare tørke tårene, reise meg og gå videre. 

[Doge]

2 timer siden, Saftisen skrev:

De som har oppsøkt psykolog. Hvordan fortalte du om hvordan du har det? Skrev du ned noe eller forberedte deg før timen? 

Begge gangene jeg oppsøkte psykolog så skrev jeg ned stikkord om hva jeg slet/sliter med og så gikk jeg til fastlegen min og så "kan du skrive henvisning til psykolog?" og da svarte legen "ja, så klart. Hva er grunnem til at du ønsker å snakke med en psykolog?" og da med lappen med stikkord ble det ikke sååå vanskelig å svare på det. Så ordna fastlegen min en tekst i henvisningen som jeg syns beskrev plagene mine godt nok til at jeg tenkte en psykolog ville skjønne hva jeg trengte av hjelp. 

Jeg syns det hjelper å skrive det ned. Gjerne situasjoner som gjør ting verre, og dersom jeg ikke klarer å si det med ord så kan jeg gi arket med tankene til legen/psykologen. 

[Prinsesse788]

Jeg vil nok en gang påpeke hvor mye denne tråden hjelper meg gjennom hverdagen. Vite at jeg er ikke alene med disse håpløse tankene. 

Jeg har vært sykemeldt (100%) siden april, fått antidepressiva og kjenner at depresjonen letter. Sinnet er lysere enn på det jeg kan huske. Dessverre tar angsten overhånd. Jeg går til psykolog men har så vidt startet opp skikkelig behandling. 

Så har jeg fått ny lege (gamle er blitt pensjonist) midt i det hele og jeg er livredd for at det skjøre sinnet og angsten som jeg jobber så iherdig med skal gå til spille. Fordi han er strengere med sykemelding.

Som jeg forøvrig er glad for også, leger skal være det!

Jeg har en stressende (leder)jobb som jeg trives fantastisk med, men jeg vet at jeg ikke klarer å feks jobbe gradert eller klare å "logge av". Det var denne 300% jobbingen, med 250 reisedøgn i året, som gjorde meg utslitt og antagelig disponert for depresjonen og angsten. 

Hvordan skal jeg forklare min nye lege dette? Han ser bare at jeg blir friskere, og jeg vet ikke om han tar meg på alvor...

Arbeidsplassen vet ståa og "vil ikke ha meg tilbake" før jeg føler meg trygg og frisk igjen.

Hver gang legetime nærmer seg får jeg mørke skyer over hodet og klarer ikke å komme meg noen plass, sengen blir som en trygg borg som holder alt vondt og stressende unna. Døren føles som en hengemyr jeg aldri kommer meg gjennom.

[dillyduzit]

På 24.7.2017 den 0.16, AnonymBruker skrev:

What the actual fuck.  Ja. Akkurat sånn som han beskriver har jeg tenkt veldig mye på de siste dagene og den siste uka. Og så poster du en film om det som viser at herlighet det er noen som forstår!  Fordi jeg føler meg jo helt idiot i hodet mitt. Hvorfor gjør jeg dette med meg selv!? Tenker jeg liksom. Men tror det er viktig å forstå at selvom det er self-inflicted altså noe som oppstår inni en selv så er det ikke valgt likevel. Det er jo nettopp sykt. 

Men det som jeg har tenkt på og som jeg tenker han sier det regner denne med at "ekte" problem er enklere å løse enn de du lager/har i hodet ditt. Det er så sant. Nå er jo de i hodet også ekte. Men ikke reelle, konkrete. De er mer abstrakte. De er et problem ikke på grunn av situasjonen i seg selv men på grunn av tankene du har om situasjonen. Jeg tenker dette spesielt handler angst. F.eks når jeg ikke klarte å gå i butikken. Det var jo ikke det konkrete med å gå i en butikk som var problemet det var alt tankekaoset og angsten på grunn av katastrofefantasien som hindret meg. Jeg har jo egentlig ingen konkrete,  reelle ting som stopper meg. 

(snip) 

- R 

Anonymkode: 849b0...1ef

 

Jeg vet enda ikke hva jeg skal svare, for jeg sitter fortsatt midt i en tung periode uten særlig energi. Jeg hadde lyst å poste videoen fordi jeg vet at blant annet du, meg og andre her i denne tråden føler det samme, og da er det veldig greit å få en bekreftelse på at det finnes store artister der ute som kanskje virker friske, sliter med nøyaktig det samme som oss, og dessverre viser det også hvor sårbart livet er med tanke på selvmord. Den ene masken og den andre, tankene på innsiden og masken på utsiden - nettopp det vi ser der nå. Han åpner seg, noen mnd etterpå har flere milioner av oss mistet det eneste mennesket som gav oss håp om at ting kan gå fint uansett hvor mange ganger man forteller seg selv at de tankene man sitter med, kun er noe en selv tenker og påvirker seg selv med. Ett rop om hjelp som ikke ble hørt, med andre ord. 

Jeg vil så gjerne svare deg på posten din, men jeg har dessverre ikke så mange ord å komme med. Husk at jeg er her og leser. Jeg heier på deg, selv i de tyngste stundene. 

I had nothing to say
And I get lost in the nothingness inside of me
(I was confused)
And I let it all out to find
That I’m not the only person with these things in mind

 

 

[AnonymBruker]

Hei😊 Har ikke lest denne tråden men bare følte for å skrive et lite innlegg for å sette ord på noe jeg ikke har snakket med noen andre om:  Først nå når jeg omsider har kommet meg omtrent ut av dette mørket ser jeg det klart og klarer å sette ord på disse tingene. Det gikk som ung voksen kun en veg med meg, jeg hadde det bare verre og verre. Jeg klarte aldri selv å innrømme ovenfor meg selv at jeg sto midt i en depresjon, selv om folk rundt meg påpekte det, og jeg kanskje innerst inne visste. En mestringsstrategi ble for meg å jobbe hele tida, natt som dag og hele helger, det verste jeg visste var helgefri, for det var en påminnelse om at det var tid jeg burde nyte og ha det bra slik som "alle andre" gjør. Utenom det forsøkte jeg å sove mest mulig bare for å få tida til å gå! Da var jeg i det minste levende. Selv om jeg mange ganger ønsket det motsatte. Jeg hadde klart å ødelegge et forhold jeg hadde samt de fleste vennskapene mine. Dette skyldte jeg på andre enn meg selv for. Jeg la alltid ansvaret for hvordan jeg hadde det over på andre rundt meg, og følte meg svært missforstått. Jeg så på verden og samfunnet med et kritisk blikk, og mente at "alle andre" bare var som en stor saueflokk. Jeg ble mer og mer rigid, og jeg tror nok dette med å skyve ansvar for min egen lykke bort fra meg selv også var en mestringsstrategi, en måte å overleve på. Jeg forsøkte aldri å ta livet mitt, jeg ønsket ikke å dø,men heller ikke å leve. Dette pågikk over år, jeg gledet meg sjelden til noe og klarte nesten aldri å gråte. Alt var bare et mørkt helvete og jeg trodde aldri livet mitt skulle bli bra. Jeg vet ikke akkurat når, hva som gjorde det eller hvordan det begynte å snu, men jeg vet hva jeg har sagt til meg selv i denne prosessen. For et har vært knallhard jobbing for å komme meg hit. Det jeg har levd etter i denne prosessen er: jeg er selv ansvarlig for min egen lykke, ingen andre kan skape den for meg. Selv om jeg nå er syk så har jeg kontroll over meg selv og kan velge å komme meg ut av det. Det er ikke mer synd på meg enn det er på andre. Selv om det har skjedd mange ting med meg som har gjort livet vanskelig å leve så er jeg ikke et offer for omstendighetene /sykdom/ folk rundt meg. Jeg har selv ansvar for hvilken livssituasjon jeg befinner meg i, om jeg er alene eller ikke(jeg var veldig ensom). Det er ikke noe galt med alle andre, og situasjonen jeg nå befinner meg i er min egen feil. Det tok veldig lang tid å komme til disse erkjennelsene, samt det faktum at jeg var syk. Men uten disse hadde jeg fortsatt vært der nede. Takk for meg😊

Anonymkode: 34515...a66

[SesameStreet]

Da var ferien i gang. Mest av alt kjenner jeg en panikk over ting, panikk over om jeg kan og evner å være på ferie. Jeg har aldri vært på ferie før eller jo, men da har jeg bare blitt skreket til og ønsket meg langt vekk. Nå føler jeg virkelig at jeg absorberer ferien, absorberer inntrykkene og kulturen for første gang. Jeg kjenner at jeg gleder meg til å komme hjem til gode, trygge Norge og det skammer jeg meg litt over. 

[AnonymBruker]

Jeg har ikke hatt så dårlig selvtillit noensinne, mener jeg. Jeg har blitt mobbet siden barndommen for utseendet mitt og i senere alder blir jeg bare oversett av det motsatte kjønn.

Har hatt visse krampetak der jeg i perioder slanker meg ned til en viss vekt (men da blir venner og familie bekymret for meg), føler meg bedre så jeg kjøper nye klær og pynter meg så godt jeg kan hver dag. De dagene har jeg faktisk følt meg Ok, selv om stemmen i bakhodet minner meg på alle de andre trekkene mine som ingen vil bli tiltrukket av.

Etter min siste periode som beskrevet over havnet jeg i et forhold med en mann som brøt meg ned totalt og misbrukte meg seksuelt. Det er to år siden det ble slutt, men jeg har gitt helt opp. Til tross for psykologbehandling i over ett år etterpå. 

Jeg har begynt å drikke for å takle mye hverdagsangst (som alltid har ligget lurende), for å glemme at jeg ser ut som jeg gjør, selvhat osv osv. Kiloene kryper på og jeg føler meg bare styggere og styggere. Alt som sees på som attraktivt har jeg de motsatte trekkene av. Klarer ikke se folk i øynene lenger. Dusjer bare når det er nødvendig eller jeg skal på jobb.

Holder mesteparten inni meg og fremstår blid og glad på jobb. Men føler at ting så vidt blir holdt igang. Føler meg verdiløs. Angsten sier at det snart rakner alt sammen. Depresjonen sier selvfølgelig, du er en freak. 

Trenger ikke no svar eller noe, ville bare få det ned.

Anonymkode: 411ce...289

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke hatt så dårlig selvtillit noensinne, mener jeg. Jeg har blitt mobbet siden barndommen for utseendet mitt og i senere alder blir jeg bare oversett av det motsatte kjønn.

Har hatt visse krampetak der jeg i perioder slanker meg ned til en viss vekt (men da blir venner og familie bekymret for meg), føler meg bedre så jeg kjøper nye klær og pynter meg så godt jeg kan hver dag. De dagene har jeg faktisk følt meg Ok, selv om stemmen i bakhodet minner meg på alle de andre trekkene mine som ingen vil bli tiltrukket av.

Etter min siste periode som beskrevet over havnet jeg i et forhold med en mann som brøt meg ned totalt og misbrukte meg seksuelt. Det er to år siden det ble slutt, men jeg har gitt helt opp. Til tross for psykologbehandling i over ett år etterpå. 

Jeg har begynt å drikke for å takle mye hverdagsangst (som alltid har ligget lurende), for å glemme at jeg ser ut som jeg gjør, selvhat osv osv. Kiloene kryper på og jeg føler meg bare styggere og styggere. Alt som sees på som attraktivt har jeg de motsatte trekkene av. Klarer ikke se folk i øynene lenger. Dusjer bare når det er nødvendig eller jeg skal på jobb.

Holder mesteparten inni meg og fremstår blid og glad på jobb. Men føler at ting så vidt blir holdt igang. Føler meg verdiløs. Angsten sier at det snart rakner alt sammen. Depresjonen sier selvfølgelig, du er en freak. 

Trenger ikke no svar eller noe, ville bare få det ned.

Anonymkode: 411ce...289

 

 

Hei, 

Jeg sliter også med drikking. Du er ikke alene. 

Anonymkode: c2f1b...85d

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

 

Hei, 

Jeg sliter også med drikking. Du er ikke alene. 

Anonymkode: c2f1b...85d

Takk. Hjelper å lese.

Anonymkode: 411ce...289

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Takk. Hjelper å lese.

Anonymkode: 411ce...289

 

Ønsker deg masse god bedring og lykke til. Jeg sliter også med overvekt (i tillegg til drikkingen) og kjenner veldig igjen følelsen av å ikke klare å dusje. Noen dager klarer jeg ikke å pusse tennene en gang. 

Sender en klem.

Anonymkode: c2f1b...85d