Ung og DUM... (langt...)

[Gjest Anonymous]

Jeg er ei 26 år gammel jente, jeg har en samboer og jeg tok over gården til mora mi for 3 år siden.

Jeg har alltid hatt lyst til å reise mye og oppleve mye, og jeg ville egentlig ALDRI ta over gården her. Men så døde faren min av kreft, og da fant jeg ut at for å trøste mora mi og gjøre livet litt lettere for henne, skulle jeg ta over gården (jeg har odel). Hun var nemlig lei av hele greia... Som sagt, så gjort. Kjæresten min flyttet inn sammen med meg og mora mi, og siden har vi bodd her.

Jeg ble plaget av sterke depresjoner rett etter overtakelsen, og rota til livet mitt ganske godt, for å si det rett ut. Hoppa fra en jobb til en annen, begynte på diverse studier før jeg slutta, og det endte opp med at jeg nå går på attføring. Forloveden min har fast jobb, det er han som betaler lånet vårt osv. For å si det slik: uten han hadde økonomien gått ad undas.

Men NÅ har vi det ganske så fælt... Vi kjeder vettet av oss i forholdet, vi har ingenting felles. Vi gidder ikke snakke med hverandre, har sex max en gang i måneden, krangler for filleting... En stund vurderte jeg faktisk å bli gravid for å få litt spenning i forholdet!! (JA, det er utrolig sykt og egoistisk!!) Heldigvis slo jeg det fra meg ganske fort.

Så nå er problemene ganske store, for å si det mildt. Min mor (som bor sammen med oss og er alkoholiker) kan ikke fordra meg, men forguder sin svigersønn. Det samme med min bestefar, som er naboen. Jeg og forloveden min har 0 tillit til hverandre, vi tror at den andre er utro osv. Ikke det at jeg hadde brydd meg om han var det, så kjølige er mine følelser blitt... Han er supersnill, det er ikke det, men.. Som sagt, vi kjeder oss sammen. Har i februar vært sammen i 5 år.

Så nå spør jeg dere, hva gjør jeg i en sånn håpløs situasjon? Vi lever i et følelsesløst forhold, og jeg har gitt avkall på alle mine drømmer for å glede andre... Jeg er så DUM!!!

Han er enig i at vi muligens ikke er helt perfekte for hverandre... MEN nå er vi jo så "avhengige" av hverandre, rett og slett for å ikke gå konkurs (ja, jeg vet at det høres kaldt ut, men det er sannheten...), i og med at jeg går på attføring og han ikke har noen rettigheter uten odel... I tillegg kommer familiene våre til å hate meg ved et brudd, og da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre!!! HJELP!!!

Please, kom med noen konstruktive forslag til hva jeg kan gjøre...

[Gjest Anonymous]

1. Familieterapi

2. Kortere reise for å oppleve noe (begge to eller deg alene eller med en venninne)

3. Din mor burde få profesjonell hjelp for sin alkoholisme. Hvorfor bor hun sammen med dere?

4. Individuell terapi for deg. Har du vokst med en alkoholiker til mor? Jeg får følelsen av at du både har tatt for mye ansvar og opplever at hun ikke er glad i deg...

5. Når dere har ryddet opp i en del følelser som handler om hverandre og familien, så kan dere vurdere forholdet til gården.

Ta dere god tid.

[Gjest Madam Felle]

Du bør selge gården, avslutte forholdet og tenke på deg selv for en gang skyld.

Men på den andre siden bør du også tenke på, at det er ingen som har truet deg med en pistol, så valget var ditt. Du kunne valgt annerledes, men var for feig, og det sliter du med i dag.

Du tenker fortsatt på hva folk vil si, og bør kanskje bli voksen nok til å stå for dine egne avgjørelser. For hva er det verste som kan hende? At din mor som per i dag ikke liker deg, slutter å snakke med deg? Hvilket tap er egentlig det?

Familie og venner som mener han er den perfekte, men er det de som skal leve med han?

Det er på tide du tar dine valg, som du ønsker, for du kan ikke leve etter andre sin ønsker resten av livet. Da kommer du bare til å ende opp, som en bitter gammel frue.

Ønsker deg lykke til

[Gjest Anonymous]

Til deg, Gjest: Min mor bor sammen med oss fordi hun ikke vil bo noen andre steder... Det er så enkelt, her slipper hun å betale telefonregningene sine, vi kjøper mat til henne, og så var det jo hun og min far som bygde huset her en gang i tiden... Hun sier hun vil flytte en dag, men har liksom ingen steder å flytte til...

Og ja, hun har vært alkoholiker så lenge jeg kan huske. Er skikkelig ekkel mot meg når hun er full, viser tydelig at jeg er ingenting å respektere... Har kalt meg en billig hore, tjukka, sier at jeg alltid skal overdrive alt osv. Jeg gidder liksom ikke å jobbe, hun ser ikke at jeg rett og slett har 0 utdannelse og derfor stiller veldig svakt på jobbmarkedet..!

Nei, nå mener jeg ikke å klage, jeg ser at jeg muligens har behov for litt terapi selv også, men så var det jo denne attføringen da... Jeg mister nemlig retten til den hvis jeg må begynne på terapi igjen (gikk tidligere for depresjonene mine.) Og de pengene trenger jeg SÅRT!!!

Nei, jeg har bestemt meg for å gi det litt tid, ta meg en liten ferietur med samboeren min, for jeg mistenker at jeg er litt deprimert nå, og dermed ikke ser ting akkurat som de er... :-?