Barn og eventuelt nytt forhold - ansvar

[mssi]

Hei,

jeg har lest en del her inne i tråder hvor mor/far har fått ny partner som enten har barn selv eller ikke.

For meg fremstår det som at det er store forskjeller i hvilket ansvar de enkelte vil ta og ha i partners barn - noe som på sett og vis er litt sårt. Dette har fått meg til å tenke en del, hva hvis jeg selv en dag skulle møte en mann som jeg ser en fremtid med, på hvilken måte kan man "ta" denne praten?

For meg vil det være uaktuelt å skulle involvere meg med noen som anser barna mine som merarbeid eller at de ikke skal fungere som "barnepassere". Presiserer: jeg mener faktisk ikke som barnepass, men ser at endel mennesker her inne bruker det som betegnelse i tilværelsen de lever i med ikke-biologiske barn.

Hvordan har dere andre tatt denne praten ift forventningsavklaring? Da tenker jeg ift egen rolle som mor eller far, og hvilke forventninger du eventuelt har til ny partner og han/henne til egne tanker rundt dette å komme inn i en familie hvor barn ikke er ny kjærestes biologiske barn.

jeg har vært så heldig og privilegert å vokse opp med en stefar som har tatt meg og mine egne søsken inn som hans egne, fulgt oss til legetime, stilt opp ved elevsamtaler, bursdager, feiringer, skysset oss, like så den emosjonelle delen hvor jeg og søsken alltid har hatt en stefar som har brydd seg om oss og stilt opp på det emosjonelle plan, og satt grenser for oss.

Ønsker gjerne andres tanker på dette :-) 

 

 

Endret 21. februar 2017 av SiNi

[AnonymBruker]

10 minutter siden, SiNi skrev:

eg har vært så heldig og privilegert å vokse opp med en stefar som har tatt meg og mine egne søsken inn som hand egne, fulgt oss til legetime, stilt opp ved elevsamtaler, bursdager, feiringer, skysset oss, like så den emosjonelle delen hvor jeg og like søsken alltid har hatt en stefar som har brydd seg om oss og stilt opp på det emosjonelle plan, og satt grenser for oss.

Jeg tror DETTE er en ideell situasjon. For en flott stefar du har

 Men en balanse er absolutt viktig også. Folk er jo forskjellig, og det er ikke alle som liker barn og kansje ikke alle er en "faderlig/moderlig type så man kan jo ikke tvinge på noen en rolle de ikke føler for å ha. Men om man velger en partner som er varm nok til å ville stille opp, så vinner man jo en fin ny familie på det. Det er jo viktig å være en familie sammen og stille opp for hverandre..men i den tråden hvor den nye kjæresten tok av seg legging omtrent hver dag, det synes jeg er dårlig og veldig synd for barnet. 

Anonymkode: 6004b...6a2

[AnonymBruker]

Jeg hadde to "stebarn" i mitt forrige forhold, som jeg tok til meg som mine egne og deltok på deres arenaer så godt det lot seg gjøre. Jeg ble utrolig glad i dem - og da faren dumpet meg, mistet jeg kontakt med dem. Det ble en ekstrem sorg, som la seg oppå kjærlighetssorgen - og vil nok bidra til at jeg reserverer meg litt neste gang. Om jeg tør en neste gang... Jeg savner ungene og tenker på dem fremdeles, selvom jeg forlenget er ferdig med faren deres. 

Anonymkode: 36163...21f

[Ulrikke]

Hos oss gikk det seg naturlig til. Nå er barna store, men jeg har kjent dem i 15 år.

De hadde samvær med sin far. Jeg trøblet litt med å finne min plass. Det gikk seg til fint (jeg hadde aldri noe imot dem, jeg bare visste ikke helt hvor plassen min var og hva som var forventet osv...)

Hvis han ikke skulle være hjemme under samvær, informerte han meg (på samme måte som han sier fra at han ikke er hjemme i forbindelse med vårt felles barn, rent praktisk altså). Jeg følte i begynnelsen at jeg sto fritt til å si at jeg ikke ville ha ansvar for barna, men det gjorde jeg aldri. 

Synes ikke nødvendigvis at den praten trenger å bli så skummel... Jeg var glad for tilliten jeg fikk fra barnas foreldre. Jeg anså meg overhodet ikke som "utnyttet" som barnevakt eller noe... Når man blir godt kjent med dem er det naturlig at man drifter et felles hjem!

Når det er sagt, så har barna allerede to foreldre. Dersom det var ting som kræsjet, så var det faren som måtte avlyse sine planer/finne på en løsning, ikke jeg. Kunne jeg hjelpe, så gjorde jeg det, men jeg avlyste ikke jobbting osv. Det var alle enige i.

Barna er i dag 21, 17 og 16 år gamle, og jeg er kjempeglad i dem alle sammen. Jeg vet at de er glade i meg også. Men de har to foreldre, og jeg har ikke hatt noe ønske om å gå inn i den rollen. Jeg har behandlet dem som mine egne når de har vært her i huset, men "store ting" er det foreldrene som har tatt seg av. Jeg tror faktisk at det er nettopp derfor vi har et så godt forhold i dag.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært i situasjonen, så herfra er det bare tanker.

Jeg mener at dersom man skal flytte sammen må både forelder og steforelder gjøreen innsats i forhold til barna. It takes a vilage... Mine barn (hvis jeg får noen) skal ikke vokse opp i et hjem der det bor en voksenperson som ikke tar del i hverdagen deres, og jeg ønsker ikke å bo sammen med andre sine barn hvis ikke jeg også har noe å si i forhold til barna. Nå mener jeg på ingen måte at steforelderen skal gå inn som en fullverdig forelder, det er fortsatt foreldrene som bør ta de store avgjørelsene, og det er selvsagt de som har hovedansvaret. Man prøver gjerne å innføre nogenlunde like regler i begge hjem, men samtidig kan man ikke forvente at steforelder ikke skal ha noe å si angående regler i eget hjem. Det er en hårfin balansegang der. Mitt hjem blir også hans barns hjem, og barna blir en del av min familie. Hvis jeg skal være stemor må jeg som voksenperson ha rett til å sette grenser i mitt eget hjem, uten at jeg tar over mors rolle i det hele. 

Det finnes utrolig mange meninger om hvordan et slikt sammarbeid ideelt sett skal være. For at dette skal fungere tror jeg man må snakke gjennom hvordan man vil ha det, og bli enige om hvor mye ansvar og hvor mye "myndighet" steforelderen skal ha. Jeg mener det er naturlig å ta den praten når man vurderer å flytte sammen. Dersom jeg og den jeg ville flytte sammen med hadde svært ulike forventinger til hvordan dette skulle gjennomføres i praksis, hadde jeg revurdert hele samboerskapet. Dersom man går inn i noe sånt uten å være enige om hvordan man skal få det til å fungere, ser jeg det som usannsynlig at det ikke blir konflikter rundt det. Jeg ønsker ikke å leve i slike konflikter selv, og kan heller ikke forsvare å utsette verken egne eller andres barn for noe slikt.

Anonymkode: 0b783...95c

[AnonymBruker]

Jeg har vært barn i en slik problemstilling og så vidt fått prøvd meg med en kjæreste med barn. Stefaren min var slik ts i hovedinnlegg skrev. En som oppdro meg som sin egen. Og ble som en far for meg. Kjæresten til faren prøvde først å kjøpe meg. For så å avvise meg totalt når jeg ikke flytta dit. Når jeg selv ble sammen med en med barn så betydde barna mye for meg. Jeg passet de om barnefar skulle noe en stund. Men vi flyttet aldri sammen. Så tok slutt før vi kom skikkelig inn i det. Jeg er for lengst over barnefaren. Men savner barna noe veldig. Og kommer til å reservere meg veldig for å bli sammen med en med barn i en eventuell fremtid. Pga frykten for å miste barna som jeg ikke har noen rettigheter for.

Anonymkode: 9bb19...3c7

[AnonymBruker]

Kan forstå tankene dine. Jeg har selv en sønn fra tidligere ekteskap, og ny partner. Det mest fantastiske er jo om man møter noen som omfavner barna som sine egne, og at det utvikles et sterkt bånd med en gang som alltid brytes. Men i realiteten tror jeg det er sjelden. De fleste steforeldre inntar nok en annen og mer distansert rolle enn hva biologiske foreldre gjør. 

Jeg tror vi foreldre må ha noenlunde realistiske forventninger. Dessverre er konsekvensen ved samlivsbrudd, at vi neppe kommer til å finne noe andre som vil elske barna våre like mye som barnefar gjør. Kjernefamilien får vi ikke tilbake, en mine/dine/våre-situasjon vil alltid fungere annerledes. Mer kompromisser, mer megling, mer sjanse for at ting skjærer seg. Sånn er det bare, og det tror jeg ikke alle tenker over når de bryter opp familien. Man gir avkall på en organisk familiekonstellasjon som ikke kommer tilbake.

Det betyr selvsagt ikke at ny partner ikke kan komme inn som ressursperson i barnets liv. Man kan være verdifull for barnet selv om man ikke tar rollen som barnets pappa. Jeg ville aldri blitt sammen med en mann som så på mitt barn som "merarbeid" eller en byrde, han må være genuint positivt innstilt til barnet, tålmodig og ha mye omsorg å gi bort. Samtidig: barnet mitt har jo en pappa fra før, selv om vi er skilt. Jeg kan verken forvente av barnet mitt eller min nye kjæreste at de skal bonde på samme måte som en far og sønn, når det er noe barnet mitt deler med sin biologiske far. Det jeg kan forvente, er at relasjonen er god og at min partner behandler barnet mitt med respekt. Det utvikler seg over tid en egen type kjærlighet der, som ikke trenger å defineres som noen foreldre-kjærlighet for at den skal bety noe.

Partneren min har også et barn fra før, og det er nok ikke tvil om hvem han står nærmest av sitt eget barn og mitt barn. Og mitt barn står naturligvis sin biologiske pappa nærmere enn sin stefar. Det er naturlig. Men de liker hverandre, de setter pris på hverandre, og de er blitt trygge på hverandre - selv om det jeg og barnets biologiske far som tar de store avgjørelsene i barnets liv, følger til legen, har kontakt med skolen, osv. Det er jeg fornøyd med.  

Anonymkode: 2256b...e7f

[Gjest ClickB4it]

Kommunikasjon, kommunikasjon og atter kommunikasjon er det eneste som funker i et forhold.

Gi barn og kjæreste tid til å bli kjent, snakk med barnet ditt om kjæresten, snakk med kjæresten om barnet. Et vennepar av meg begynte i parterapi samtidig som de bestemte seg for å flytte sammen (en av de har barn fra før), ikke fordi de hadde problemer, men for å forberede seg best mulig. Da hadde de 45 minutter i uken der de snakket om forholdet sitt, om OK ting og ikke-ok ting. Da hun ble gravid og de skulle få felles barn, så gikk de igjen i terapi for å være best mulig forberedt. For noen høres det kanskje "over the top" ut, men jeg har tidligere vært i et forhold med en som hadde barn fra før, og skulle jeg mot formodning havne i en sånn situasjon i gjen, så kommer jeg til å kreve en lignende løsning.

[AnonymBruker]

Mange foreldre setter sitt eget kjærlighetsliv over sine barn. Og mange "bonusforeldre" skulle helst sett at de var barna foruten. Dette har jeg alltid ment og fikk det bekreftet her inne.

Jeg kan nok ha kjæreste, men det blir en klar nr 2 og ikke faen om han får flytte inn. Det er like mye mitt barns hjem og han skal ikke få prakket på seg et menneske han ikke har valgt selv.

Anonymkode: d820f...bac

[Gjest New Girl]

Vi hadde en samtale på forhånd hvor jeg gjorde det klart at et forhold med meg, betydde et forhold til mitt barn. Og han betrygget meg om at han gikk inn i forholdet med åpne øyne, vel vitende om at det ikke bare var oss to.

Har gått kjempebra. Han er med på de daglige rutinene og når hun er hos oss så er vi en liten familie alle tre. Og så nyter vi kjærestetid når barnet ikke er hos oss.

[AnonymBruker]

På Tuesday, February 21, 2017 den 17.47, SiNi skrev:

For meg fremstår det som at det er store forskjeller i hvilket ansvar de enkelte vil ta og ha i partners barn - noe som på sett og vis er litt sårt. Dette har fått meg til å tenke en del, hva hvis jeg selv en dag skulle møte en mann som jeg ser en fremtid med, på hvilken måte kan man "ta" denne praten?

Det er store forskjeller, men så er det så mye mer enn personlighet hos steforelder som varierer også. Forelderen i parforholdet sine følelser og holdninger, eksen som er mor/far i det andre hjemmet, barnas personlighet, alder og modenhet, hvor etablert forholdet er osv.

Ting ligger ikke alltid ideelt til rette for et nært forhold mellom barn og steforelder. Det kan være steforelders feil, men det kan også være en eks som motarbeider tilknytning, en partner som ikke vil slippe til ny samboer, eller et barn som ikke vil åpne opp for å ta imot omsorg. 

Det er forskjell på å flytte inn med en 2-åring, en 10-åring og en 16-åring. Det er forskjell på å komme til et fungerende hjem med en bevisst far, og et hjem der far gamer, dyrker hobbyer og sover til utpå ettermiddagen mens hus og barn går på selvstyr om ikke stemor jobber livskiten ut av seg. 

Det viktigste for å få til en god familie med en ny partner, tror jeg er at forelderen er bevisst, trygg og tydelig i sin foreldrerolle. Jeg tror at når stefamilier ikke lykkes, kan problemet ligge vel så mye i en forelder som ikke gjør sitt beste for barn og partner, som at det er steforelder som ikke gjør det. Jfr hun på denne siden i dag som vil ha direkte kontakt med barnemoren fordi far ikke følger opp barnet i hjemmet med bl.a. hygiene, holde orden på avtaler, informere mor om helsemessige ting som har påtruffet under samværet, bidra med penger så barnet kan få gå på håndball osv. Slike situasjoner der den nye jobber i kvikksand for å få ting til å fungere slik hun synes det bør rundt et barn, sliter.

 

Anonymkode: 522d2...e5a

[mssi]

Har lest innleggene som er kommet inn og synes det er mange fornuftige tanker og løsninger som tenkes og praktiseres. Takk for alle innspill :-)

[AnonymBruker]

Son en nevnte tidligere er det mange parter som spiller inn, og det er ikke bare, bare å komme inn som ny. Jeg tror stefedre har det hakket lettere enn stemødre fordi menn generelt ikke drives av store følelser på same måte. 

Mitt eksempel er ikke en dans på roser og viser hvor vanskelig det faktisk kan være. Jeg er stemor på 5 året, barnet er 7 år gammel og foreldrene til barnet var aldri sammen. Samboer min har dog hjulpet mor til barnet og alltid stilt opp om det skulle være noe. Problemet er at jeg i følge mor ikke skal ha noe med barnet å gjøre. Helst skal jeg ikke være hjemme når barnet er på samvær, og Gud forby hvis jeg er alene med barnet selv om jeg da har vært sammen med faren i 5 år. Barnet får ikke treffe min del av familien, ikke mine venner og jeg har heller ikke lov til å bli med på bursdager, juletrefester, skoleavslutninger osv. Sier far i mot går det fine samarbeidet deres over til krig. Mor har selvfølgelig en ny samboer selv som da kan gjøre hva han vil med barnet.. Gutteturer skjer titt og ofte.

Er det rettferdig? Nei, men det er faktisk realiteten til mange steforeldre. De fleste steforeldre blir glad i barne, men det er ikke lett når mor eller far ikke er glad i steforelderen, som er et mye støtte problem spør du meg.

Anonymkode: 37d1f...748

[AnonymBruker]

Jeg er ikke og gar ingen intensjoner om å være Mor nr 2. Jeg anser meg som en ekstra ressurs, men far tar seg av alt det praktiske. Som å ta barn til trening, kjører de til skole, gir de leksehjelp, jeg er litt mer i bakgrunnen. Men jeg passer barna ved behov, vi har det mye koselig sammen, jeg elsker barna like mye som min mann og de sier de elsker meg også. Men jeg lever livet mitt som om jeg kun er en del av ett par, altså mannen og megselv. Det er han som kansellerer sine planer om en av oss måtte bli hjemme, han som må stokke om på jobb om det er behov og slike ting. Jeg er her for trøst, kos og samtaler. 

Anonymkode: 21d4c...683

[AnonymBruker]

Jeg er stemor og min mann er stefar, vi har barn (nå voksne) på omtrent samme alder. Vi ble sammen da de yngste var ca 10 år, nå er de over 20 år. 

Da vi ble sammen ble vi enige om at vi skulle behandle barna våre likt, og at vi skulle bidra på det vi var best til. Siden de var omtrent jevngamle var det noen år med mye kjøring til og fra treninger, og da var det naturlig at jeg kjørte mine og han sine, men var den ene opptatt kjørte den andre. Jeg har kjørt mine stebarn til tannlegen, vært med til legen, vært på informasjonsmøte på skolen (når mor var bortreist) og handlet klær, hjelpt med lekser, bakt kaker til turneringer osv. Mannen min har bidratt med både leksehjelp, bla øvelseskjørt med mine barn, reparert sykler (nå biler) og vi har stort sett fungert som foreldre for alle barna. Enkelte ting har jeg styrt og bestemt i forhold til mine egne barn, de har en mor og en far, men samtidig er de heldige som har en stor ressurs i mannen min.

Det har ikke vært lett, og særlig de første årene var vanskelig med bagasjen; to forskjellige hjem og to forskjellige sett regler, men vi har stort sett funnet gyldne middelveier og diskutert oss frem til løsninger som har passet oss. Pr i dag er vi en velfungerende storfamilie der mine barn ser på min mann som en slags farsfigur, og mine stebarn på meg som en slags morsfigur. Barna liker seg godt sammen, også på fritiden og de viser tydlig at de er glade for og i sin familie. 

Det har selvsagt vært vanskeligere å "kjefte" på stebarn enn egne barn, så den mer alvorlige praten har jeg tatt med mine og min mann med sine, men vi fant tidlig ut at mine barn fant det urettferdig om jeg "kjeftet" kun på mine barn for felles rot, likedan med mine stebarn. 

Som personer er min mann og jeg ulike på enkelte plan, og det resulterte i en del diskusjoner oss i mellom de første årene, men vi lærte å jenke oss på noen ting, og heller prøver litt hardere på andre ting. Det at alle barna er ganske lik i alder har nok vært en fordel for oss slik at de føler at de ikke blir forskjellsbehandlet (feks med innetider, ansvar for rydding/vasking) Nå er vel biologiske søsken like opptatt av forskjellsbehandling, men det blir ekstra synlig med forskjellbehandling av stesøsken. Litt vil det alltids være, men tror at så lenge man har någenlunde like regler så går det seg til. 

Akkurat nå kjenner jeg hvor glad jeg faktisk er i mine stebarn, og hvor heldig jeg er som har de i livet mitt <3

 

Anonymkode: 4e989...4c9

[mssi]

Jeg er så glad for at jeg opprettet denne tråden, synes det kommer ulike nyanser frem. Kommer til å svare når jeg har annet enn tlf å skrive på :-) 

[AnonymBruker]

Jeg tror det kan gå veldig bra, men for det meste så byr det på en del utfordringer. Jeg blir nesten oppgitt og lei meg noen ganger når jeg leser stemor/stefar innlegg.

Er stemor veldig glad i barna, blir det ofte feil for mor. Enda verre er det å lese at en god stemor/far får kritikk fordi egne barn føler seg tilsidesatt.
Til og med bonus bestefar som tok godt i mot sin nye kones barnebarn ble kritisert, han burde jo ta seg mer av sine egne barnebarn.
Det virker umulig å få til så alle blir fornøyde og glade. Det blir alltid feil for noen. Men så er det, de få tilfellene som det blir fortalt om her i denne tråden hvor stefar har vært bra, og det øyner jo håp.
Men mest av alt blir jeg bare motløs og tenker, at nei, det går aldri bra.

Anonymkode: 792ed...5a1

[bmenneske]

Jeg ble sammen med en dame i Mai i fjor .To uker etter at vi ble sammen så ble det konflikt mellom ungene hennes og barnefaren. Så hun nektet barnefaren samvær med ungene sine .Dette var jo veldig vanskelig for meg å forholde meg til for hun hadde ikke noen løsning med barnepass på andre måter .Så resultatet var at hun ville at jeg skulle bli kjent med ungene hennes med en gang .Jeg følte jeg trengte tid , men hun stresset på for at jeg og ungene hennes skulle bli kjent.All tid jeg fikk sammen med min nye kjæreste var i samvær med hennes barn. Hun så ikke på det som et problem . Men vi fikk aldri alenetid . Ungene var rundt oss hele tiden .Og dette var i en veldig tidlig fase i forholdet . Følte at vi som kjærester ikke fikk bygge opp noe fint mellom oss to i starten. Vi var begge forelsket før vi ble sammen . Men jeg mistet gnisten når jeg ikke fikk tid med henne alene .Ukene gikk og vi hadde ikke noen helger sammen alene .Så fikk vi en helg sammen alene før sommeren og det var helt fantastisk .Følelsene mine styrket seg .Men når sommeren kom så var det tett på med hennes unger hele tiden .På ferie , telt tur og med ungene rundt oss hele tiden . Problemet mitt var at alt gikk så fort . Skulle så gjerne blitt skikkelig kjent med kjæresten min før jeg ble kjent med ungene hennes . Hun så ikke på dette som et problem . For meg så var problemet så stort at jeg vurderte å gå ut av forholdet . For meg så begynte ungene å bli et problem og ikke noe positivt . Ungene var mellom oss hele tiden . Det begynte å bygge seg opp en mur inne i meg mot ungene hennes . Jeg tok avstand og klarte ikke å engasjere meg med dem. Hver gang vi snakket om dette så var det krangling . Hun forstod jo at jeg tok avstand . Men hadde jeg fått mer tid med henne alene så ville forholdet  til ungene vært mye bedre .Så vi hadde problemer hele året . Endelig i desember så godtok kjæresten min at barnefaren skal ha samvær med ungene annenhver helg . Dette var det som reddet forholdet vårt da . Jeg tenkte virkelig på å bryte med henne selv om følelsene mine var sterke . Har ikke sagt til henne hvor nærme jeg var brudd . Vi har fått det utrolig fint etter at barnefaren har samvær med ungene. Men jeg forstår at all diskusjon her går ut på hvordan ungene har det . Derfor ville jeg dele min historie og mine tanker rundt det å få for tett kontakt med min kjæreste sine unger i en altfor tidlig fase . Dere kan gjerne kalle meg for egoist som tenker på meg selv . Men jeg vet selv hva jeg følte i en situasjon der hennes unger var på meg hele tiden og jeg aldri fikk tid til henne alene .  

[AnonymBruker]

6 minutter siden, bmenneske skrev:

-snip-

Skjønner deg veldig godt. Man må nesten få være kjærester og bygge opp ett forhold før man kastes inn i steforelder rollen. Nå tolker jeg det slik at hun kastet ungene på deg fordi hun trengte barnevakt? Syns det virker helt feil og måten hun håndterte dette på er helt forferdelig. Godt dere fikk ordnet opp i ting. Tror ikke jeg hadde vært like tålmodig som deg. Kjenner jeg får litt fnatt bare av å lese innlegget ditt :D

Anonymkode: 21d4c...683

[bmenneske]

Hei

Hun brukte meg ikke som barnevakt. Men hun var så ivrig på at jeg skulle bli kjent med hennes unger at det var viktigere en kjæreste tid .Jeg har ikke imot unger på noen måte . Jeg trengte bare litt tid i starten . Og jeg hadde også unger fra før og hun ville hilse på dem med en gang vi ble kjent . Dette var jo som et sjokk for mine barn . Sønnen min var fortvilet og gråt . Han sa at han ikke var klar for å møte min nye kjæreste enda . Likevel så presset min kjæreste meg om å få møte ungene mine så tidlig .Håper ikke folk misforstår meg nå . Det jeg mener er at å bli kjent med noen sine barn er en prosess som tar litt tid. Alt jeg håpte på var at ting kunne skje litt gradvis og at vi som kjærester kunne bruke litt tid på hverandre i starten. Og min tanke var at jeg ikke ville involvere mine unger før jeg var trygg på forholdet . Syns det er dumt at unger blir kjent med en kjæreste og at det kan bli brudd like etterpå .  Ja jeg har gått mange runder med meg selv og merket at tålmodigheten har slitt i meg .Forventningene hennes var så store med en gang . Hun har alltid drømt om et skikkelig familieliv og det forstår jeg jo . Men man må gå gradvis frem . Etter noen mnd sammen så snakket hun om å få barn med meg om å gifte seg og kjøpe hus . Vi hadde jo bare hatt en helg sammen alene da . Men ja jeg elsker kjæresten min og ser en fremtid med henne . Men synes det er viktig å la ting utvikle seg . Kose oss sammen . Kanskje reise på en kjæreste tur i lag før man bestemmer seg for de store tingene .Jeg merker jo at jeg knytter meg bedre til hennes unger når kjæreste forholdet fungerer.