Fødselsdeprisjon

[Gjest Anonymous]

Jeg angret på at jeg ikke tok abort,fortrengte graviditeten,fødte og håpet barnet skulle dø i krubbedød.Tenkte på å adoptere det bort osv.

Ble først glad i barnet da det første gang ble syk.

Følte meg helt idiot og unormal som følte og tenkte sånn,men har funnet ut i ettertid at jeg var "normal.

Mange kvinner sliter med fødselsdeprisjoner og har godt av å få høre at andre også lider, og at de ikke er unormale.

Har du en historie så fortell

[Tussilago]

Ja det har jeg.

Jeg fikk en sønn for 13 år siden og kom på rom med 2 andre damer.

Den ene dama hadde 3 barn fra før og den andre hadde ingen fra før. Hun som hadde fått sin første snakket hele tiden om hvor forferdelig hun så ut bare fordi hun hadde fått den lille drittungen som hun sa, og angret for at hun ikke hadde fått ham fjernet. Snakket om at magen hang som en hengekøye og at hun aldri kom til å se ut som folk igjen. Plutselig ble ungen hennes helt blå, han sluttet rett og slett å puste. Skal si det var ei som fikk fart på seg jeg, ringte på sykepleierene og var helt fra seg. Etter det var dama helt forandret, og det var vel ingen som fikk mere oppmerksomhet enn hennes lille gutt. Det var nok noe av det samme, så du er ikke alene om å føle det sånn, det er det nok flere enn du aner som gjør.

Lykke til videre , fint at dere har det bra nå.

[Gjest Anonymous]

Jeg gledet meg til ungen skulle komme, kjøpte masse babyklær, utstyr og alt. Var helt fin under hele svangerskapet, jobbet 10 timer om dagen nesten helt fra til fødselen, og var svært så frisk og rask. Grudde meg ikke til fødselen.

Men skal si jeg fikk en liten nedtur under og ikke minst etter fødselen. Jeg har hørt personale på fødeavdelingen si at det var en hard fødsel, men jeg fikk ikke så mye smertestillende. Jeg mistet så mye blod at jeg måtte ha blodoverføring etterpå.

Syntes det var vanskelig å få ungen til å amme, så jeg slet en del med det også.

Men det verste var den tristheten og tomheten jeg følte da jeg lå på fødeavdelingen helt alene etterpå. (Det var et lite sykehus)Og selv om jeg var alene der så følte jeg ikke at personalet tok seg noe særlig tid til meg for det. Jeg savnet veldig noen å snakke med, og satt ofte å gråt inne på rommet...

Og så kom svigerfamilien og alt de brydde seg om var hvor lik barnet var faren, og svigerfar sa at man skulle tro det var svigermor som var moren fordi hun roet barnet. Og barnefaren gadd ikke å komme å besøke meg, men tanta hans som jeg ikke kjenner noe særlig kom istedenfor.

Og da jeg kom hjem sa far til barnet at han trodde ungen kom til å dø...han stilte aldri opp for å hjelpe meg.

Nå -noen år- senere føler jeg meg fremdeles like sliten..tror aldri jeg kommer meg skikkelig igjen...

[Gjest Anonymous]

Og en annen ting som jeg glemte å nevne i forrige innlegg er at jeg føler nå at barnet ikke vil ha noe med meg å gjøre. Jeg er jo alltid sliten, og ikke noe moro å være sammen med, har kanskje ikke så mye å gi.....

Men blir så såret når ungen skriker og gråter når jeg kommer....jeg har aldri gjort ungen noe vondt....og jeg er forferdelig glad i det(selvfølgelig)

Så nå er det veldig lett for barnefaren å fortelle meg hvem ungen liker best.

Så en fødsel kan forandre mye.......!

[Marihøna]

jeg led selv av fødsels depresjon etter begge barna mine. Her i England er de veldig påpasselige, og jeg fikk heldigvis mye støtte fra helsesøster og lege. Det var en forferdelig tid hvor jeg gråt nesten hele tiden, tvilte på min dømmekraft og evne til å passe på barna mine, følte meg veldig isolert og alene selv om mannen min stilte opp så godt han kunne. Begge barna mine tilbragte sine første 7 uker med å gråte hele tiden med mindre jeg bar på dem, og jeg var så frustrert at jeg plutselig skjønte hvordan noen mødre i ekstreme situasjoner skader barna sine. Jeg kom heldigvis ikke så langt selv, men jeg kunne se hvordan slike situasjoner kunne oppstå.

Til slutt fikk jeg tabletter mot depresjonen og tåka løftet seg raskt. Livsgleden kom tilbake, samt følelsen av at jeg virkelig kunne nyte barna mine som jeg jo tross alt var glad i selv om jeg ikke alltid likte dem noe sørlig den første tiden.

Nå er jeg gravid igjen med nr 3 og gruer meg litt for at depresjonen kan komme tilbake, men vet også at det finnes hjelp.

Min største overraskelse var alltid hvor mange mødre som sliter med slike problemer men som ikke innrømmer det ovenfor andre + vi vil jo så gjerne se ut som om vi takler alt og er flinke.12