Helt tom

[Zoega]

I dag er jeg 42 dager over ikm, eller 37 + 5 dager over ikm, alt ettersom. Tr er sporløst forsvunnet 2 ganger på rad, og jeg merker at jeg blir rastløs, bekymra, lei meg og sinna. Hva faen er galt liksom? I forbindelse med SA i mai 2016, sa både privat og offentlig gynekolog at "alt var bra".  Legen sa at det bare var å krysse fingrene, for jeg var jo SÅ fruktbar etter en SA må vite! 

Jeg føler jeg lever i et endeløst vakuum, helt tom for luft, krefter og motivasjon til å fortsette. Jeg har lyst til å si FUCK YOU til kroppen min, for at den ikke klarer det kvinner har gjort i mange tusen år. 

I april er det 2 år siden vi bestemte oss for å prøve. Jeg har ikke vært til utredning enda, men har endelig klart å bestille meg en legetime til tross for at jeg er redd.. Alle "what if's" surrer i hodet, og jeg kommer meg ikke unna.

I tillegg til mine egne tanker, hører jeg at det er flere enn bare meg, for eksempel kolleger, som tenker på dette... "Når skal dere få barn, da?" "På tide at dere også får barn nå!" "Åja, dere har et ekstra soverom? Kommer vel småbarn snart da?" 
Jeg føler det er nok nå.. Jeg vurderer å svare at jeg tror jeg er steril, og at jeg setter pris på om dem kan holde kjeft. 

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette, men jeg føler jeg må få det ut og bort fra systemet.. 

[AnonymBruker]

Hei. Vil bare si at jeg føler med deg, vi er prøvere også, gått inn i vårt 3år som prøvere. Vi har fått beskjed fra leger og gynolog at vi er friske, men ingenting skjer her heller :-/ håper det klaffer for både dere og oss snart , er utrulig tungt å ha det slik, både kollegaer, familie og venner spør oss også "kortid skal dere få barn" osv.. Lyst å grine hver gang spørsmålet dukker opp. Føler veldig med deg, er grusomt å ha det slik. 

Anonymkode: e4530...bf4

[Fugleskremsel]

hei hei begge to over her.

Jeg klarer selvfølgelig ikke å sette meg inn i deres situasjon, men jeg skjønner at det er forferdelig tungt for dere.

Håper ikke dere blir sinte eller lei for det jeg skal si nå. Det er virkelig et ekstremt velmenende råd.

Kollegaer, venner og familie stiller ikke dise spørsmålene for å være slemme. De er sannsynligvis glade og opprømte over dere som et par, og tanken på at dere skal bli en større familie enn dere er i dag. Barn er en glede, i nesten alle tilfeller. De unner dere rett og slett den gleden. 

Sannsynligheten er stor, for at de ikke har noe forhold til ufrivillig barnløshet, og dermed ikke har dette i tankene sine. Mitt forslag er at når folk spør dere fremover, så bør dere rett og slett være ærlig. Forklare på en fin måte at dere prøver, men at dere desverre har litt problemer. Jeg er helt sikker på at deres "venner" vil vise full forståelse for dette, og forhåpentligvis ikke grave så mye mer. Og om det da kommer flere spørsmål fra dem. Er nok det også fordi de oppriktig ønsker at dere skal lykkes. Da er det også mulig å forklare, at dere ikke orker å snakke så mye om det, fordi det er ganske sårt.

Sist men ikke minst vil det nok uansett hjelpe litt på humøret å få lettet litt på "hemmeligheten", slik at dere slipper å holde dette inni dere hele veien.

 

Helt til slutt vil jeg ønske dere masse lykke til videre. Håper av hele mitt hjerte at dere lykkes <3 En stor klem fra meg(selv om det ikke er noen som helst trøst)

[Chickenwings85]

Da jeg fikk vite at min samboer og jeg ikke kunne bli gravid på "vanlig" måte så bestemte meg etter en stund for å være åpen med familie, venner og kolleger om det at vi sliter med å få barn. Ikke fordi de i utgangspunktet har noe med det å gjøre, men mer fordi jeg som person er ganske åpen av meg. Før jeg fortalte noe som helst var det mye mas, fra alle hold, om når vi skulle få barn, om at vi ikke måtte vente for lenge, at klokka tikket osv, osv. Etter at jeg har vært åpen så er hører jeg ikke et eneste ord. Noe som er ganske befriende. Til de som vet det har jeg sagt at jeg ikke ønsker å bli stilt spørsmål rundt tema, men at jeg kan bestemme selv for når jeg vil prate om det og ikke. 

Selvfølgelig passer ikke dette for alle, og jeg anbefaler ingen å fortelle/være åpen uten å være komfortabel med det selv. Jeg personlig føler at jeg møter med forståelse og kanskje litt mer medfølelse for de dagene jeg ikke er helt på topp. 

Det å gå å ikke vite hva som er galt, er helt jævlig. Eller, å ikke vite om en evt. behandling kommer til å fungere eller ikke. det er dager med opp- og nedturer, ja, dagene blir som en berg og dalbane. 

Jeg har en følelse av at tema "ufrivillig barnløs" er tabubelagt. DET synes jeg er vanskelig. Vi må prate om det. Det er ikke flaut, det er bare trist. Heldigvis har vi et slikt forum, hvor vi kan dele erfaringer, stille spørsmål og få råd av damer i samme situasjon. Jeg krysser fingrene for alle her inne, og lykke til ts <3