skolevegrer

[AnonymBruker]

Har en sønn som er skolevegrer, han har vært mindre og mindre på skolen. De siste ukene ikke i det hele tatt. Jeg har hele tiden hatt tett kontakt med skole og helsesøster. Vi har ikke visst hva grunnen var, men det er nå kommet fram at det er på grunn av en konflikt med noen venner.

De er nå blitt venner igjen, men skolevegringa har fortsatt. Jeg tok det tidlig opp med skolen om det kunne være noe der, men eneste jeg fikk til svar var at min sønn hadde trekt seg unna sine venner. Og dette uten at lærer har prøvd og ha noen samtale med elevene. Jeg har hele tiden prøvd og få min sønn  på skolen, uten så mye hell. Jeg ønsker ikke å anklage noen med skulle ønske noen hadde hørt meg tidligere, så det ikke hadde eskalert så mye. Lurer på om det er flere her med skolevegrere. Eller som har noen forslag til hvordan gå videre. Skole, helsesøster, psykolog(som han ikke vil gå til lenger), famileteam er inne i bildet.......Sliten og redd.

Anonymkode: ac489...fbf

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har en sønn som er skolevegrer, han har vært mindre og mindre på skolen. De siste ukene ikke i det hele tatt. Jeg har hele tiden hatt tett kontakt med skole og helsesøster. Vi har ikke visst hva grunnen var, men det er nå kommet fram at det er på grunn av en konflikt med noen venner.

De er nå blitt venner igjen, men skolevegringa har fortsatt. Jeg tok det tidlig opp med skolen om det kunne være noe der, men eneste jeg fikk til svar var at min sønn hadde trekt seg unna sine venner. Og dette uten at lærer har prøvd og ha noen samtale med elevene. Jeg har hele tiden prøvd og få min sønn  på skolen, uten så mye hell. Jeg ønsker ikke å anklage noen med skulle ønske noen hadde hørt meg tidligere, så det ikke hadde eskalert så mye. Lurer på om det er flere her med skolevegrere. Eller som har noen forslag til hvordan gå videre. Skole, helsesøster, psykolog(som han ikke vil gå til lenger), famileteam er inne i bildet.......Sliten og redd.

Anonymkode: ac489...fbf

Du må få han henvisvt ti PPT og/eller BUP.

Anonymkode: 9e2b1...378

[AnonymBruker]

ts her: Ja han er henvist til bup. Men det tar jo mange uker....Hva gjør man til da.

Anonymkode: ac489...fbf

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

ts her: Ja han er henvist til bup. Men det tar jo mange uker....Hva gjør man til da.

Anonymkode: ac489...fbf

Avventer situasjonen. Og leser seg opp på skolevegring.

Anonymkode: 9e2b1...378

[AnonymBruker]

Kan ikke bare sitte og vente da, er barnet sitt det gjelder. Noen som har opplevd dette og fått positiv resultat etterhvert. 

Anonymkode: ac489...fbf

[gullhjerte]

Du vet det jo sikkert, men det beste er å få barnet tilbake på skolen, enten nåværende skole eller en ny skole. Det blir vanskeligere for barnet å komme tilbake på skolen for hver dag som går. Hva skjer om du setter hardt mot hardt? Konsekvenser eller belønning? 

Hva gjør barnet når det er hjemme fra skolen? 

Jeg forstår at situasjonen føles forferdelig, at du med rette er bekymret. Hvor gammel er han?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en skolevegrer.  En peride ble hun kjørt til skolen og vi så henne gå inn i bygningen. Sannheten var at hun gikk hjem igjen etterpå. Vi foreldre var jo på jobb og fanget ikke dette opp.  Her var det mobbing som lå bak. Samarbeid med skolen løste fint lite da de fornektet en del. Det vsr ds ikke så ille. Det du skal tenke på er hvordan skolehverdagen din egentlig er for ditt barn. Ikke hva barnet forteller deg da de sier mindre om hvordan de egentlig har det. Her ble det krise. Barnet mitt ville ikke mer. Jeg forsto ikke hvor ille hun hadde det og ikke minst følte det. Jeg jobbet jo sammen med skolen. For oss ble løsningen å flytte.

Anonymkode: a640c...912

[AnonymBruker]

Ja vet han skal tilbake til skolen. Har prøvd hardt på dette, men nekter og stå opp. Belønning eller evt bli streng hjelper ikke. Hver kveld låver han at i morgen skal jeg dra. Samarbeider med skole, helsesøster, men har ikke kommet noen vei. Håper det ordner seg etter ferien. 

Anonymkode: ac489...fbf

[AnonymBruker]

Hvor gammel er han?

Anonymkode: 27d62...72f

[AnonymBruker]

Kontakt MST-teamet i din kommune. Det kan helsesøster hjelpe deg med! 

Anonymkode: 772f0...ce2

[Lykkehjerte]

På ‎18‎.‎02‎.‎2017 den 22.32, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt en skolevegrer.  En peride ble hun kjørt til skolen og vi så henne gå inn i bygningen. Sannheten var at hun gikk hjem igjen etterpå. Vi foreldre var jo på jobb og fanget ikke dette opp.  Her var det mobbing som lå bak. Samarbeid med skolen løste fint lite da de fornektet en del. Det vsr ds ikke så ille. Det du skal tenke på er hvordan skolehverdagen din egentlig er for ditt barn. Ikke hva barnet forteller deg da de sier mindre om hvordan de egentlig har det. Her ble det krise. Barnet mitt ville ikke mer. Jeg forsto ikke hvor ille hun hadde det og ikke minst følte det. Jeg jobbet jo sammen med skolen. For oss ble løsningen å flytte.

Anonymkode: a640c...912

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en skolevegrer. Barnet trivdes ikke i klassen, for det dannet seg en stor jentegjeng. Hvor det bare var min datter, og 2 andre jenter som ikke var med. Og de ble holdt totalt utenfor. De 2 andre jentene hadde stort fravær på grunn av sykdom. Og mitt barn har tidligere blitt mobbet. Så det var utrolig tøft for henne, å gå på skolen. Spesielt de dagene, hun var eneste jente som ble holdt utenfor. Vi kjempet mot skolen i 1 år, vi var på BUP. Men fikk dårlig hjelp begge steder. Så vi byttet til privatskole, og nå har vi en helt annen unge, hun er ofte på skolen, gjør det faglig bra, og hun har det selvfølgelig mye bedre. Og begge de to andre jentene byttet skole og. Ene til samme skole som min datter. Og det er flere på privatskolen, som kommer fra hennes tidligere skole. Dessverre er det alt for mange skoler, som nekter å ta tak i dårlig klasse/skole miljø.

Anonymkode: 179ff...b89

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en skolevegrer. Barnet trivdes ikke i klassen, for det dannet seg en stor jentegjeng. Hvor det bare var min datter, og 2 andre jenter som ikke var med. Og de ble holdt totalt utenfor. De 2 andre jentene hadde stort fravær på grunn av sykdom. Og mitt barn har tidligere blitt mobbet. Så det var utrolig tøft for henne, å gå på skolen. Spesielt de dagene, hun var eneste jente som ble holdt utenfor. Vi kjempet mot skolen i 1 år, vi var på BUP. Men fikk dårlig hjelp begge steder. Så vi byttet til privatskole, og nå har vi en helt annen unge, hun er ofte på skolen, gjør det faglig bra, og hun har det selvfølgelig mye bedre. Og begge de to andre jentene byttet skole og. Ene til samme skole som min datter. Og det er flere på privatskolen, som kommer fra hennes tidligere skole. Dessverre er det alt for mange skoler, som nekter å ta tak i dårlig klasse/skole miljø.

Anonymkode: 179ff...b89

[Lykkehjerte]

På ‎17‎.‎02‎.‎2017 den 23.40, AnonymBruker skrev:

Har en sønn som er skolevegrer, han har vært mindre og mindre på skolen. De siste ukene ikke i det hele tatt. Jeg har hele tiden hatt tett kontakt med skole og helsesøster. Vi har ikke visst hva grunnen var, men det er nå kommet fram at det er på grunn av en konflikt med noen venner.

De er nå blitt venner igjen, men skolevegringa har fortsatt. Jeg tok det tidlig opp med skolen om det kunne være noe der, men eneste jeg fikk til svar var at min sønn hadde trekt seg unna sine venner. Og dette uten at lærer har prøvd og ha noen samtale med elevene. Jeg har hele tiden prøvd og få min sønn  på skolen, uten så mye hell. Jeg ønsker ikke å anklage noen med skulle ønske noen hadde hørt meg tidligere, så det ikke hadde eskalert så mye. Lurer på om det er flere her med skolevegrere. Eller som har noen forslag til hvordan gå videre. Skole, helsesøster, psykolog(som han ikke vil gå til lenger), famileteam er inne i bildet.......Sliten og redd.

Anonymkode: ac489...fbf

Høres ut som en svært vond situasjon, både for han og for deg! Hørt om elever som har fått helsepersonell og skoleansatt hjem til seg, for samtaler og skolearbeid. Så har ansatt fra skolen fulgt opp videre, etter samtaler/hjemmeskole, ved å få med seg eleven på skolen igjen. At den ansatte har blitt en kontaktperson for eleven, en trygghet som alltid var ved elevens side. Blitt integrert på nytt. Vet om ett tilfelle der det ble avdekket fysisk sykdom lå til grunn for vegringen, mens ved et andre tilfeller var det lettere konflikter kombinert med angst. Det er nok ulikt fra sted til sted, og personavhengig mht hvilke tiltak som settes inn. Mye kommer også an på foreldrene, hvor mye innspill og krav man kommer med. Så bra du tok dette tidlig opp med skolen. Men svært synd å lese at skolen ikke hadde samtaler, at de så endring, men verken kontaktet deg eller pratet med elevene. Mange skoler er svært flinke til å fange opp slike situasjoner, og setter inn tiltak. Så er det slik at det dessverre også er mange skoler som ikke fanger opp tilsvarende situasjoner, eller mulig de fanger det opp, men lar være å sette inn tiltak. Hørt om tilfeller av mobbing, der skolen har sett og visst, men ikke gjort noe, så lenge ikke offeret eller h*ns foreldre har kontaktet skolen pga det. Uakseptabelt! Forsvarer ikke slik adferd overhode, men en del av forklaringen på det, kan være overarbeidede skoleansatte, som føler at de ikke har kapasitet til å sette i gang tiltak, på noe som ingen tilsynelatende har reagert på. Det er inntrykket jeg sitter igjen med, etter å ha hørt diverse historier. Når det har gått så langt med sønnen din, ville jeg ha hørt om møter kunne arrangeres hjemme hos dere. Prat med sønnen din, om han syns det er best at du er med i samtalene eller ikke, evt bare som en observatør. (enklere for dere to å prate sammen om ting i etterkant. Noen ganger er det kanskje best for han å være alene i samtalene, kommer an på alder og hva han føler selv osv) Du nevner det har vært konflikter, men at de nå er venner. Vet ikke hva konflikten har handlet om, men noen ganger er det slik at selv om enkeltepisoder er ordnet opp i, ligger det fortsatt noe "i luften", er så mye "usynlige" ting som kan skje, som en elev kan føle sterkt på kroppen, selv om det er vanskelig å ta tak i. Hvis eks andre elever har fått han til å føle seg uverdig som menneske, er det en følelse som ofte sitter i, i svært lang tid etter en evt konflikt har blitt løst. Selv om tidligere konflikt med vennene har blitt løst, kan det ha pågått ufine ting over tid, som gjør det vanskelig for din sønn å orke å stille på skolen. For selv om konflikter er ordnet opp i, kan følelsen de ga sitte så hardt i, at hele han vegrer seg for skolen, kun pga følelsen det evt gir han bare ved å nærme seg skolen. Nå vet jeg ikke hva dere har pratet om, hva som har kommet fram i samtaler med skole, helsepersonell, og din sønn. Men dersom han vegrer seg for å prate om ting, prøv å ikke spørre om hva eller hvorfor rundt situasjonen, men fokuser på hans ønsker, hvordan han ønsker det skal være, om han har forslag som gjør det lettere for han osv. Vet ikke om situasjonen hans kvalifiserer til hjemmeundervisning? Men kanskje det hadde vært en ide, parallelt med samtaler (som også foregår i hjemmet), for så å se frem til ny skolestart neste år? Kommer jo an på alder, bakgrunn for situasjonen, og det beste er jo om han får til å møte opp på skolen. Bare vet at i enkelte tilfeller, må man bare roe helt ned, og komme helt til bunns i hva triggerne er, mht vegringen, og det kan ta litt tid å finne ut av, og det er en viss sjanse for at man låser seg enda mer, med mye press rundt det.  Altså roe ned "utad" mht skolepress osv, men samtidig jobbe intensivt med å forsøke å oppklare situasjonen, for pause fra samtaler og lignende, tror jeg bare vil forverre situasjonen, slik at det blir enda vanskeligere å komme tilbake til skolen igjen. Noen ganger er løsningen å fortsette på samme skole, og i andre/mange tilfeller er det beste en helt ny start på annen skole. Håper virkelig at dere finner ut av dette vonde snart, så både sønnen din og du kan få tilbake hverdagen igjen!

[AnonymBruker]

Hvor gammel er han? Ungdomsskole eller vg?

Anonymkode: 93643...982

[Lykkehjerte]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt en skolevegrer. Barnet trivdes ikke i klassen, for det dannet seg en stor jentegjeng. Hvor det bare var min datter, og 2 andre jenter som ikke var med. Og de ble holdt totalt utenfor. De 2 andre jentene hadde stort fravær på grunn av sykdom. Og mitt barn har tidligere blitt mobbet. Så det var utrolig tøft for henne, å gå på skolen. Spesielt de dagene, hun var eneste jente som ble holdt utenfor. Vi kjempet mot skolen i 1 år, vi var på BUP. Men fikk dårlig hjelp begge steder. Så vi byttet til privatskole, og nå har vi en helt annen unge, hun er ofte på skolen, gjør det faglig bra, og hun har det selvfølgelig mye bedre. Og begge de to andre jentene byttet skole og. Ene til samme skole som min datter. Og det er flere på privatskolen, som kommer fra hennes tidligere skole. Dessverre er det alt for mange skoler, som nekter å ta tak i dårlig klasse/skole miljø.

Anonymkode: 179ff...b89

Trist å lese om din datter, men så flott å lese at hun har det bra nå!  Det er mye man har krav på som skole elev, men som dessverre ikke fungerer i praksis. Har hørt fra så altfor mange, at ved mobbesaker, er det mobberne som til sjuende sist beskyttes, og ikke de som er offer.

[AnonymBruker]

Hei takk for langt og nyttig svar "lykkehjerte". Han er 14 år og går på ungdomskolen. Prøvde for lenge siden og ta det opp med lærer. Men fikk da bare som svar at han hadde trekt seg unna de andre.

Hadde jeg vært lærer hadde jeg prøvd og få kontakt med denne eleven og observere klassemiljøet mere. Når vi etter en stund skulle ha møte angående dette, visste det seg at lærer ikke hadde snakka noe angånde dette verken med min sønn eller de andre elevene. Men istede fokusert på psykolog og at det var min sønn, det var noe feil med. 

0

Anonymkode: ac489...fbf

[AnonymBruker]

Er vel mer PPT eller BUP som har kompetanse på å observere slik i eit klassemiljø. 

Anonymkode: e4121...5ca

[Lykkehjerte]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei takk for langt og nyttig svar "lykkehjerte". Han er 14 år og går på ungdomskolen. Prøvde for lenge siden og ta det opp med lærer. Men fikk da bare som svar at han hadde trekt seg unna de andre.

Hadde jeg vært lærer hadde jeg prøvd og få kontakt med denne eleven og observere klassemiljøet mere. Når vi etter en stund skulle ha møte angående dette, visste det seg at lærer ikke hadde snakka noe angånde dette verken med min sønn eller de andre elevene. Men istede fokusert på psykolog og at det var min sønn, det var noe feil med. 

0

Anonymkode: ac489...fbf

14år, den svært viktige tiden nå som legger grunnlaget for senere, alt fra skolegang til sosialisering. For en lærer, h*n har virkelig ikke gjort jobben sin, med andre ord! Tenk tilbake i tid, på konferansetimene, hvordan har lærer(e) da beskrevet din sønn? (tenk tilbake på barneskole også, for den saks skyld) Hvis sønnen din har utvist noen form for adferd som tilsier behov for psykologhjelp, burde dette kommet frem på konferansene, og i alle fall kommet fram som et snev av bekymring for din sønn. Jeg vil tro at lærer på ungdomsskolen ikke har uttrykt bekymring for han på konferansetimer? Og lærer har observert at din sønn har trukket seg vekk fra vennene. Rart det ikke har "ringt en bjelle" hos lærer. Og uavhengig om han har tenkt at det er vennene som har vært ufine, eller han tror det er din sønn som har problemer, så er det jo hans jobb og plikt til å ta tak i dette! (så lettvint å skyve problemet over på andre) Mener lærer oppriktig at det er din sønn som er problemet her, burde h*n i høyeste grad ha kontaktet deg! Jeg ville pratet med skolen og hele helsesystemet, og sagt at det var rart at lærer mente sønnen hadde behov for psykolog, men holdt munn om det, helt til du selv tok kontakt, pga din sønn ikke hadde det bra. Dette tar seg bare så uendelig dårlig ut for den læreren og skolen!  

[Lykkehjerte]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er vel mer PPT eller BUP som har kompetanse på å observere slik i eit klassemiljø. 

Anonymkode: e4121...5ca

De har kompetanse ja. Men det er en lærers oppgave å ta tak i klassemiljøet, dersom h*n oppdager at ikke alle har det ok. Og ved å ta tak, mener jeg å søke råd/hjelp hos andre kollegaer/rektor, som igjen kan kontakte de nødvendige instanser, og selvsagt først av alt, det viktigste her, starte med å prate med både sønnen og moren. Åpen og tett kommunikasjon mellom skole og hjem er svært viktig, for å legge grunnlag for et godt samarbeid! Dessverre er det ofte personavhengig om en lærer tar tak eller ikke. Noen tar tak umiddelbart, mens andre lærere lat det skure og gå. I ts sitt tilfelle, har jo faktisk læreren observert at sønnen hadde trukket seg vekk fra vennene, uten så mye som en samtale med gutten, vennene, eller guttens mor. Dette er ikke ok!