Når foreldre [mor] blir en byrde

[AnonymBruker]

Jeg har en mor i 60-årene som har vært arbeidsløs/uføretrygdet mesteparten av livet. Hun har vel kanskje jobbet i 3-4 år totalt. Hun fikk barn tidlig i 20-årene frem til hun var nesten 40 år (15 år mellom eldste og yngste barn). Min mor har totalt 5 barn.

Jeg er den yngste av oss, og jeg er i midten av 20-årene. Jeg var den siste ute av reiret, og det er snart 10 år siden jeg flyttet for meg selv. Siden det er en del år mellom meg og mine søsken så har vi flyttet litt rundt på oss på forskjellige tidspunkter (pga studier/jobb) og forskjellige steder i landet, men i de siste to årene så har de fleste av oss flyttet nærmere hverandre på det sentrale østlandet. Min mor derimot har bodd i mitt barndomshjem, som er ganske langt unna, men har nå solgt hjemmet sitt og vil flytte nærmere barna. Dette har hun snakket om i flere år, og hun fjernet masse essensielle ting (som sofa, sengestamme, stoler, gardiner etc) før hun i det hele tatt la huset ut på markedet. Det tok også en god stund (over ett år) før hun fikk solgt.

Ettersom overtakelsen begynner å nærme seg, og hun snart står uten hjem - så har jeg og mine søsken iherdig forsøkt å finne leieobjekter eller bolig hun kan kjøpe. Vi har kjørt henne på visninger og hjulpet henne med å søke lån. På grunn av hennes økonomiske situasjon (uføretrygd) så vil hun ikke få så mye lån og dermed blir det uaktuelt at hun kan bo i umiddelbar nærhet til oss barna om hun skal kjøpe. Det samme gjelder egentlig leieobjekter også.

For meg så virker det som om hun forsøker å finne enhver grunn til å ikke skaffe seg noe bosted. Jeg og mine søsken har sagt at vi kan hjelpe henne i en liten periode om det skulle vise seg å være vanskelig å få et sted å bo, men per nå har hun en gyllen mulighet til å kjøpe seg en liten leilighet og samtidig ha en ok økonomisk situasjon. Hun klager over de minste ting ved leiligheten, og også ting som hun også har problemer med der hun bor nå - og som hun har hatt i over de 20 årene som hun har bodd der. Hun virker bitter og sur for at hun ikke har råd til å kjøpe noe dyrere, og det virker som om hun mener at vi skal bidra til at hun får noe nærmere og noe større.

Jeg blir helt oppgitt og utmattet av situasjonen, og det gjør også mine søsken. Hun virker ikke veldig takknemlig for alt vi gjør; leting etter boligannonser, kontakte bank/meglere/utleiere, kjøring til visning etc. Og det er ikke bare slike ting vi har hjulpet henne med i tiden som har gått; det har vært - vaskemaskiner, vannpumper, gressklipping, strømregninger, bil etc. Man kan vel si at vår mor har blitt en belastning med årene.

Personlig er jeg enig i at man "høster der man sår". Om man ikke har jobbet og gjort smarte valg i livet; som f.eks å bruke pengene hun fikk i arv på investeringer i hjem/sparing (eller noe annet), så kan man takke seg selv. Det virker som om min mor er bitter for at "alle andre" kan kjøpe leiligheter til flere millioner, og at asylsøkere/innvandrere får "alt i henda" som hun sier. Hun har også blitt veldig rasistisk i de siste årene, og det skremmer meg.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil frem til med dette innlegget her, men jeg føler at jeg blir helt utslitt av situasjonen, og jeg orker ikke å ha min mor boende sammen med meg over lengre tid - da går jeg på veggen. Jeg er glad i min mor, men hun har vært en pest og en plage i både oppvekst og i ettertid (hun er ganske mentalt ustabil) - samt at hun er veldig selvsentrert. Det er ikke lenge siden jeg fikk beskjed om at jeg hadde høygradige celleforandringer i livmorhalsen og måtte koniseres. Jeg var naturligvis bekymret - men da måtte hun ta oppmerksomheten da også. Heldigvis har jeg nå blitt konisert og har ikke mer celleforandringer per nå, for jeg vet ikke hvordan det skulle ha gått om jeg hadde hatt kreft og samtidig skulle ta hensyn til min mor.

Er det noen andre som har vært i litt samme situasjon som meg? Som kan gi meg noen gode råd for å håndtere situasjonen? Per nå har jeg lyst til å gi litt faen og bare la alt skure å gå.

Anonymkode: b0f8e...1db

[AnonymBruker]

Hm....dette hørtes ikke helt greit ut, og som du sier så blir det ikke mindre problemer av at dere tar for mye ansvar.

Jeg tror dere må ta en alvorsprat og si at det ikke er aktuelt å hjelpe henne ihjel - hun må finne seg en leiebolig som er helt OK innenfor hennes budsjett. 

Så må du kanskje bare akseptere at hun er en noe spesiell person, og at du trenger avstand. Så får de andre søsknene avgjøre hvordan de ønsker forholde seg til henne.

Anonymkode: 0c3f6...3ca

[QueenOfTheSidewalk]

Har hun kontaktet husbanken da? Hun kan få bedre lån der om kravene er innfridde.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Evilposelos skrev:

Har hun kontaktet husbanken da? Hun kan få bedre lån der om kravene er innfridde.

Ja, hun tok kontakt med husbanken. Fikk ikke innfridd lån da det hun kunne ha lånt uansett ikke ville ha vært nok til å kjøpe i den kommunen hun vil flytte til. Hun fikk ikke lån i sin faste bank, men derimot fikk hun lån i en bank hun aldri har vært kunde i.

Anonymkode: b0f8e...1db

[AnonymBruker]

Bare en tanke, men hva om dere slutter å fikse så mye for henne ? Dere behandler henne litt som ett barn og det tillater henne å oppføre seg litt som ett barn. Går det ann å stille mer krav ? Si : nå har vi ordenet alt til nå, når får du ordne resten selv.

 

Det driver deg mulig at du er redd for at du vil få henne permanent boene hos deg ? Ta en alvors prat. Sett grenser for hvor lenge hun kan bo. Jeg vet ikke helt om det kan sammelignes men jeg gav en slektning som hadde blitt vel husvarm, 3 mnder på å skaffe seg ett sted å bo ellers så satte jeg han på gata. Mann,30, arbeidsløs, sosialklient. Jaggu fikk han seg ikke husrom. i komunen han kom fra, gjennom sosialen.

Det er så mye som ikke kommer frem av hvem en er og hvem de involverte er i ett innelegg på ett forum. Så kanskje er mine tanker helt skivebom. Og jeg vet det er vanskelig å være hardt. Spesielt med folk en er glad i og spesielt med foreldre, som jo har formet en og en kanskje har uavklarte ting med underliggende. Men ville dele det jeg spontant tenkte på.

Anonymkode: 66c76...987

[AnonymBruker]

Fikk hun ikke penger for deres barndomshjem?

hva med at dere ungene er litt smarte og hjelper henne med å kjøpe en leilighet som vil vokse i verdi og dermed gagne dere ungene som vil uansett arve den. La oss si at dere har bolglån. Om dere utvider deres boliglån med 20000 hver slik at hun har 100 000 feks i egenkapital. Hun kjøper bolig og den stiger i verdi og voila så har dere mer å arve etter at hun faller bort

Anonymkode: 4e017...4f7

[AnonymBruker]

Hun får da se på leiligheter ikke i umiddelbar nærhet til sine barn men som likevel vil være nærmere dere enn hun bor nå, så får hun eventuelt satse på at den stiger i pris slik at hun muligens kan flytte ennå litt nærmere om noen år. 

Syntes ikke synd på relativt oppegående uføretrygdede når det gjelder reisetid, trygdede har all verdens tid til å komme seg fra A til B, så det bør ikke være et hinder for besøk at det tar litt lenger tid å besøke dere enn hun kanskje først hadde sett for seg. Sorry om jeg høres krass ut, men merker at slike holdninger som TS beskriver irriterer meg. Trygdede som klager over at man ikke kan kjøpe drømmeleiligheten akkurat der man vil. Beggars can't be choosers og din mor er på godt og vondt i den kategorien, men hun har i det minste en mulighet til å få kjøpt en liten, grei leililighet? Det er mer enn hva svært mange i dette landet kan håpe på. Det er dette dere må få henne til å innse. 

Anonymkode: 2a350...14e

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hm....dette hørtes ikke helt greit ut, og som du sier så blir det ikke mindre problemer av at dere tar for mye ansvar.

Jeg tror dere må ta en alvorsprat og si at det ikke er aktuelt å hjelpe henne ihjel - hun må finne seg en leiebolig som er helt OK innenfor hennes budsjett. 

Så må du kanskje bare akseptere at hun er en noe spesiell person, og at du trenger avstand. Så får de andre søsknene avgjøre hvordan de ønsker forholde seg til henne.

Anonymkode: 0c3f6...3ca

Jeg har forsøkt å forklare til henne at det ikke er aktuelt at hun bor med oss over lengre tid, helst ingenting mtp at hun har dyr som ikke går overens med dyrene til de to andre søsknene mine som holder på å hjelpe min mor. 2 av søsknene mine kan ikke/kommer ikke til å hjelpe ettersom 1 av dem har uføretrygd selv (mental sykdom) og den andre bor langt unna og har altfor mye gjeld og lite vilje til å hjelpe.

På grunn av dyrene sliter vi også med leiemarkedet, ettersom det er så mange som ikke vil ha dyr, og det skjønner jeg egentlig - men det gjør det ekstra vanskelig å finne noe innenfor et levelig budsjett.

Anonymkode: b0f8e...1db

[AnonymBruker]

Når hun er så gammel vil det være en byrde å ha huslån, et leieobjekt vil være bedre.

Min bestemor beholdt sitt gamle hus lenge og leide ut,. mens hun selv leide leilighet nærmere barna sine.

Hun bor i blokkleilighet med heis, kort vei til butikker og legekontor, og to av barna bor bare en spasertur unna. Her stortrives hun. Hun solgte huset sitt og har pengene på bok. 

Hun vet at med tiden vil hun jo bli enda eldre, om hun vil klare å fortsette å bo for seg selv eller må bo i omsorgsbolig, men nå er hun forholdsvis sprek.

Barna stiller opp for henne det de kan, men hun har blitt eldre og mer pleietrengende nå, og forventer at barna skal stille opp med husvask og matlaging. Hun er for sta til å ta imot hjelp fra hjemmesykepleien. 
Hvordan stiller dere barna dere til det - litt sånn frem i tid?

 

Og off topic - spleis henne med en rik 60 åring :D

Anonymkode: 8e23b...a8d

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bare en tanke, men hva om dere slutter å fikse så mye for henne ? Dere behandler henne litt som ett barn og det tillater henne å oppføre seg litt som ett barn. Går det ann å stille mer krav ? Si : nå har vi ordenet alt til nå, når får du ordne resten selv.

 

Det driver deg mulig at du er redd for at du vil få henne permanent boene hos deg ? Ta en alvors prat. Sett grenser for hvor lenge hun kan bo. Jeg vet ikke helt om det kan sammelignes men jeg gav en slektning som hadde blitt vel husvarm, 3 mnder på å skaffe seg ett sted å bo ellers så satte jeg han på gata. Mann,30, arbeidsløs, sosialklient. Jaggu fikk han seg ikke husrom. i komunen han kom fra, gjennom sosialen.

Det er så mye som ikke kommer frem av hvem en er og hvem de involverte er i ett innelegg på ett forum. Så kanskje er mine tanker helt skivebom. Og jeg vet det er vanskelig å være hardt. Spesielt med folk en er glad i og spesielt med foreldre, som jo har formet en og en kanskje har uavklarte ting med underliggende. Men ville dele det jeg spontant tenkte på.

Anonymkode: 66c76...987

Jeg personlig har nok mest vært snill med litt små-gaver når hun har vært på besøk. F.eks kjøpe noen gode votter, sko eller lignende. Jeg har alltid følt at voksne mennesker skal kunne klare seg selv, og det er ikke så lenge siden jeg faktisk fikk meg jobb - så hadde ikke akkurat så mye å bidra med da jeg levde på studielån. Det er mest mine eldre søsken som har hjulpet til med de store tingene. For meg tok det kaka da jeg kom hjem til jul for flere år siden, og vi oppdaget på lille juleaften at det hadde vært vannskade i huset, som hun "ikke hadde oppdaget" og utbedret. Etter det så har jeg blitt mer og mer lei av å være NAV-kontor for henne.

Nå vet ikke jeg hvor lenge du hadde denne slektningen boende hos deg, men "bare" 3 måneder med min mor hadde fått meg til å gå på veggen. Jeg er også veldig usikker på om kommunen kan gi henne husrom også, ettersom hun vil stå med noe under en halv million i pluss etter å ha solgt huset.

Anonymkode: b0f8e...1db

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fikk hun ikke penger for deres barndomshjem?

hva med at dere ungene er litt smarte og hjelper henne med å kjøpe en leilighet som vil vokse i verdi og dermed gagne dere ungene som vil uansett arve den. La oss si at dere har bolglån. Om dere utvider deres boliglån med 20000 hver slik at hun har 100 000 feks i egenkapital. Hun kjøper bolig og den stiger i verdi og voila så har dere mer å arve etter at hun faller bort

Anonymkode: 4e017...4f7

Jo, hun fikk penger for det - og hun står igjen med noe under en halv million. Vi tenkte litt på det i starten om vi skulle stille som kausjonister om det skulle være behov for det, men det er ikke mulig. Hun har nok egenkapital til å kunne kjøpe noe ganske dyrt, men hennes økonomi (inntekt) tilsier at hun får totalt rundt 1 million å kunne kjøpe for. 1 million rekker ikke til mye i nærheten av der vi bor.

Min mor er heller ikke til å stole på når det kommer til økonomi, så jeg har uansett ikke noe ønske om å involvere meg med penger. Dessuten er det kun 3 av 5 søsken som kunne ha vært villige til å hjelpe, og hvordan skulle man da ha løst det ved et evt. arveoppgjør. Uansett så er vi 3 søskenene som hjelper henne i forskjellige situasjoner som gjør at vi egentlig ikke ønsker å binde opp noe særlig kapital. Noen vil kjøpe seg opp i boligmarkedet, noen vil kjøpe hus og noen har et veldig stort huslån.

Jeg tviler også sterkt på at min mor kommer til å etterlate noe til oss barna, hun har alltid vært slik at dersom hun har noe penger så er det hennes penger og hun skal bruke de. Som oftest på noe helt unødvendig som gir kortvarig glede.

Anonymkode: b0f8e...1db

[AnonymBruker]

Kontakt sosialetaten i kommunen. 

Anonymkode: 42331...76e

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tviler også sterkt på at min mor kommer til å etterlate noe til oss barna, hun har alltid vært slik at dersom hun har noe penger så er det hennes penger og hun skal bruke de. Som oftest på noe helt unødvendig som gir kortvarig glede.

Det er jo hennes penger om hun eier pengene.

Kansje det hadde hjulpet dere om hun får lagt frem det hun har av verdier og inntekt, og får snakket med en i banken som legger det frem tydelig for henne at sånn er det.

Hva med eldrebolig da?

Anonymkode: 4e017...4f7

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når hun er så gammel vil det være en byrde å ha huslån, et leieobjekt vil være bedre.

Min bestemor beholdt sitt gamle hus lenge og leide ut,. mens hun selv leide leilighet nærmere barna sine.

Hun bor i blokkleilighet med heis, kort vei til butikker og legekontor, og to av barna bor bare en spasertur unna. Her stortrives hun. Hun solgte huset sitt og har pengene på bok. 

Hun vet at med tiden vil hun jo bli enda eldre, om hun vil klare å fortsette å bo for seg selv eller må bo i omsorgsbolig, men nå er hun forholdsvis sprek.

Barna stiller opp for henne det de kan, men hun har blitt eldre og mer pleietrengende nå, og forventer at barna skal stille opp med husvask og matlaging. Hun er for sta til å ta imot hjelp fra hjemmesykepleien. 
Hvordan stiller dere barna dere til det - litt sånn frem i tid?

 

Og off topic - spleis henne med en rik 60 åring :D

Anonymkode: 8e23b...a8d

Leie er definitivt mest gunstig slik jeg ser det. Hun slipper å stå for så mye vedlikehold og det som følger med. Vi søskenene var inne på tanken at vår mor kunne leie ut og selv leie, men det ville hun ikke. Og det er kanskje greit ettersom huset er i en ganske falleferdig stand (etter min mening).

Jeg mener at man har et helsevesen for en grunn, og man får ikke barn for at de skal passe på seg når man blir gammel. Jeg vil gjerne være der for min mor når/om hun kommer så langt, men jeg har lyst til å leve mitt liv. Om hun hadde vært litt mer ydmyk, ordentlig og kjærlig mot oss barna som barn og voksne så hadde pipa kanskje vært en annen. Men man får ikke lyst til å hjelpe noen som ikke vil hjelpe seg selv. Vet ikke helt hva mine søsken tenker, men tror det er noe a la det samme.

Haha, ja. Om hun hadde klart å få seg en mann så hadde det vært helt supert, men kjenner ikke til noen som takler henne over lengre tid, ettersom hun er så egen og vanskelig å ha med å gjøre til tider.

Anonymkode: b0f8e...1db

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kontakt sosialetaten i kommunen. 

Anonymkode: 42331...76e

Kan de / vil de i det hele tatt hjelpe når hun står med nesten en halv million på bok?

Anonymkode: b0f8e...1db

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo hennes penger om hun eier pengene.

Kansje det hadde hjulpet dere om hun får lagt frem det hun har av verdier og inntekt, og får snakket med en i banken som legger det frem tydelig for henne at sånn er det.

Hva med eldrebolig da?

Anonymkode: 4e017...4f7

Ja, naturligvis. Men hun har ikke akkurat hatt respekt for det den andre veien (sparepenger som ble borte når man var liten osv). Uansett, jeg har ingen interesse av pengene hennes. De skal hun få for seg selv, men jeg håper at hun kan klare å bruke de på noe fornuftig. Hvis ikke, så kan hun se langt etter hjelp fra meg og mine søsken. Snakket med søsknene mine nå, og de mener også dette.

Eldrebolig er vel privat-eide boliger med fasiliteter som eldre trenger eller setter pris på? De er uansett for dyre for min mor der hvor jeg bor. Har ikke sett noe ledig for eldre litt lenger unna heller. Og siden hun kun er i 60-årene så er hun jo fortsatt under pensjonsalder, så det er vel litt forskjell mtp regler ved kjøp av slike boliger også?

Anonymkode: b0f8e...1db

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hun får da se på leiligheter ikke i umiddelbar nærhet til sine barn men som likevel vil være nærmere dere enn hun bor nå, så får hun eventuelt satse på at den stiger i pris slik at hun muligens kan flytte ennå litt nærmere om noen år. 

Syntes ikke synd på relativt oppegående uføretrygdede når det gjelder reisetid, trygdede har all verdens tid til å komme seg fra A til B, så det bør ikke være et hinder for besøk at det tar litt lenger tid å besøke dere enn hun kanskje først hadde sett for seg. Sorry om jeg høres krass ut, men merker at slike holdninger som TS beskriver irriterer meg. Trygdede som klager over at man ikke kan kjøpe drømmeleiligheten akkurat der man vil. Beggars can't be choosers og din mor er på godt og vondt i den kategorien, men hun har i det minste en mulighet til å få kjøpt en liten, grei leililighet? Det er mer enn hva svært mange i dette landet kan håpe på. Det er dette dere må få henne til å innse. 

Anonymkode: 2a350...14e

Vi ser på leiligheter som ligger innenfor ~30 minutter med kollektivtrafikk akkurat nå. Det er ikke akkurat mye å velge i, når budsjettet ligger på totalt rundt 1 million. Den leiligheten vi ser på er ikke stor (~20kvm), men den vil være gunstig mtp lite lån og at den er ikke så langt unna. Men hun pirker på alt, og er livredd for utvendige rør på badet (som hun har hatt i alle år i huset hun nå har solgt). Det virker som om hun prøver å gjøre alt negativt, slik at vi må ta vare på henne.

Syns ikke du er krass i det hele tatt. Opp i det hele så har jeg vært ganske krass mot henne, men det virker ikke som hun tar det innover seg. Jeg og mine søsken er lei av å føle oss utnyttet, og at ingenting er bra nok.

Men det er mulig det er lys i enden av tunellen nå. Det virker som om hun begynner å forstå at hun bør kjøpe en leilighet asap. Men hun var innmari frekk i telefonen til meg. Hun sa at hun måtte sette KRAV TIL OSS BARNA om hun kjøpte den, fordi hun måtte ha hjelp til oppussing. Jeg sa til henne at vi kan sikkert hjelpe henne noe, men at hun ikke kunne sette krav til oss om det. Hun mente at vi skulle hjelpe henne med å pusse opp bad og kjøkken. Kjøkken kan jeg sikkert hjelpe til med, men bad holder jeg meg langt unna, så jeg sa at det må hun få gjort av noen profesjonelle.

Nå er det visst budrunde på leiligheten vi ser på, så er spent på om hun faktisk har lagt inn bud. Har ikke hørt noe fra henne.

Anonymkode: b0f8e...1db

[AnonymBruker]

Hei ts.

Moren din kunne vært moren min. Og har selv gått gjennom lignende situasjon. 

Det var ikke aktuelt å la henne bli boende hos noen meg, mens min eldre bror tok henne imot og da var jeg den utakknemlige datteren. Det tok ikke lange stunden før hun ble kastet ut av min bror og hans kone og da hadde hun bodd gratis og likevel klart å bruke mye av sin formue etter salg av bolig. Hun fikk uansett klar beskjed om at det ikke er aktuelt å bo hos noen av barna lenger, men at vi kunne hjelpe henne med å finne en passende leilighet og ga henne en kort feist på å bestemme seg. 

Dessverre må man sette hardt mot hardt. Det var det eneste som funket på henne. Jo lenger dere gir etter for henne, jo verre blir det. 

 

Anonymkode: 5185f...36d

[AnonymBruker]

Nei, nei, nei...dette høres i utgangspunktet veldig slitsomt ut, og jeg orker nesten ikke tenke på hvordan det ville blitt om en av dere skulle tatt henne inn hos dere selv. En kort periode kan fort bli uoverskuelig fremtid, slik du beskriver denne damen.

Dere søsken må stå sammen, og dere må bare si til henne at hun er voksen, hun er faktisk nødt til å ta tak og få seg et sted å bo for seg selv. Skal dere huse henne, og fortsette å finne leiligheter hun ikke vil ha, så kommer hun bare til å bli enda mer hjelpeløs. Dere skal ikke ha dårlig samvittighet, hun er et voksent menneske, og har hun ikke greid seg selv før, så er det søren meg på tide.

Anonymkode: 4bd77...e83

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi ser på leiligheter som ligger innenfor ~30 minutter med kollektivtrafikk akkurat nå. Det er ikke akkurat mye å velge i, når budsjettet ligger på totalt rundt 1 million. Den leiligheten vi ser på er ikke stor (~20kvm), men den vil være gunstig mtp lite lån og at den er ikke så langt unna. Men hun pirker på alt, og er livredd for utvendige rør på badet (som hun har hatt i alle år i huset hun nå har solgt). Det virker som om hun prøver å gjøre alt negativt, slik at vi må ta vare på henne.

Syns ikke du er krass i det hele tatt. Opp i det hele så har jeg vært ganske krass mot henne, men det virker ikke som hun tar det innover seg. Jeg og mine søsken er lei av å føle oss utnyttet, og at ingenting er bra nok.

Men det er mulig det er lys i enden av tunellen nå. Det virker som om hun begynner å forstå at hun bør kjøpe en leilighet asap. Men hun var innmari frekk i telefonen til meg. Hun sa at hun måtte sette KRAV TIL OSS BARNA om hun kjøpte den, fordi hun måtte ha hjelp til oppussing. Jeg sa til henne at vi kan sikkert hjelpe henne noe, men at hun ikke kunne sette krav til oss om det. Hun mente at vi skulle hjelpe henne med å pusse opp bad og kjøkken. Kjøkken kan jeg sikkert hjelpe til med, men bad holder jeg meg langt unna, så jeg sa at det må hun få gjort av noen profesjonelle.

Nå er det visst budrunde på leiligheten vi ser på, så er spent på om hun faktisk har lagt inn bud. Har ikke hørt noe fra henne.

Anonymkode: b0f8e...1db

Det er bra hun begynner å forstå 20 kvm. er ikke så lite, men hva gjør vel egentlig det hvis man bor alene? Man må kjøpe etter evne, og det er i mine øyne mye bedre å kjøpe noe lite, enn å leie noe større. Jeg ser en annen nevne at man bør leie når man kommer opp i årene for å unngå "byrden" å eie, men dette er det ingen fasit på. Ser dette med vedlikehold og at man som eier må stå for det selv, men på den annen side er det neppe veldig mye vedlikehold og slitasje på en liten leilighet som kun bebos av en person (med mindre man kjøper noe som er totalt nedsarvet allerede). Kjøper man noe ålreit, så kan dere heller bidra med å pusse opp om dere ønsker, og da har hun mest sannsynlig leilighet livet ut eller til hun eventuelt på på gamlehjem/sykehjem. For det andre vil hun også få mer stabilitet i livet ved å slippe å forholde seg til utleiere og kanskje måtte flytte hvis leieavtalen sies opp. Kjøper hun kan hun være ganske sikker på at hun kan bo der livet ut om hun ønsker, evt. som sagt til hun har behov for gamlehjem  

Ellers er det nok lurt å holde seg unna oppussing av bad om man ikke har kompetanse. Grunnen til det er at VVS er nærmest som egen kompetanse og regne, og fallhøyden er stor når det gjelder feil. Eier kan også bli erstatningsansvarlig om noe er utført uten (dokumentert) kompetanse og man f. eks. får en lekkasje som skulle gå utover leiligheten under. Det koster en del å pusse opp, men når man er godt over 60, så er det antakeligvis siste gangen man behøver å tenke på oppussing av bad. Normalt baderom er "bare" estimert varighet ca 15 år ved normal slitasje, men bor hun alene så tipper jeg du kan legge på 5 år på det. Da vil hun ha et nyoppusset bad til hun er over 80. 

Jeg syntes ikke man kan klage over en reisetid på omtrent 30 minutter en vei. Når man ikke har noen spesielle gjøremål på dagtid som jobb eller annet, så har man tid til det. Også en time en vei om nødvendig. Det er jo for øvrig en helt vanlig pendleravstand, og mange i jobbe pendler jo også lenger enn det, så er man negativ til det handler det bare om vilje. Krangler hun på dette og blir sinte på dere, så kan du godt minne henne på hvor heldig man er ved å være norsk og bo i Norge - faktisk, at man som uføretrygdet i dette landet har mulighet til å kjøpe selv om man bare har vært 3-4 år i arbeidslivet, der man i de fleste andre land i verden ville havnet på gata. Jeg sier ikke det for å rakke ned på noen på trygd, men når man har det kjipt hjelper det å sette ting i perspektiv og for at man skal lære å sette pris på det man faktisk har  

Anonymkode: 2a350...14e