Er det risikabelt å satse på kronisk deprimert mann?

[AnonymBruker]

Møtt en super fyr! Kjekk, smart, morsom osv. MEN han har vært deprimert de siste ti årene, ikke siste året da, siden han begynte på medisin. Er dette noe å satse på? Er det frekt å få ham til å utdype i hvilken grad det var? Søker livspartner og vet at psykisk sykdom kan være tøft. Når én er syk, blir hele familien syk.

Anonymkode: 4bbb5...317

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke gjort det. 

Anonymkode: 8c16e...3ee

[Ruccula]

Jeg personlig hadde ikke gjort det

[AnonymBruker]

Det hadde jeg overhodet ikke gjort! Man har bare ett liv og fortjener å ha det bra. 

Anonymkode: 3f9ce...6b9

[Gjest O.G.]

Nå ja, man blir bare omsorgsperson og ikke kjæreste. 

[AnonymBruker]

Kan bare svare fra den andre siden, da jeg er den kronisk deprimerte. Jeg har slitt i mange år, med både angst og depresjon. Mange her vil nok si at du ikke skal satse på han. Sannheten er at diagnosen ikke er han. Du sier han har vært fin et år nå, så bra, kanskje han endelig er på bedringens vei? Jeg har vært med min mann i mange mange år nå, jeg slet psykisk den dag jeg møtte han, og jeg gjør det enda. Likevel vurderte han aldri å ikke blii sammen med meg eller gå fra meg pga mine sykdommer. Det sies jo at 50 % av befolkningen på et eller annet tidspunkt kommer til å slite psykisk, det blir vanskelig å helgardere seg da, om man skal utelukke en som nå sliter psykisk, men som muligens er på vei til å bli frisk. Se for deg at du finner drømmemannen, han sliter ikke psyksik nå, men så plutselig etter 5 år går han på en smell og inn i en kraftig depresjon. Tenk deg om, sannsynligheten er egentlig ganske stor. Synes ikke man skal utelukke en person pga psykisk lidelse, ja, det er nok litt tøft til tider, men er ikke alle forhold det? Du skal ikke akkuart gifte deg med mannen heller, hvorfor ikke gi han en sjanse? Se hvordan det går? Går det fint så er det jo bare å holde på han, går det ikke, nei så går det ikke. Man må tenke litt lenger enn kun diagnose, for alle mennesker kan bli deprmert. 

Anonymkode: 8ffcf...9da

[AnonymBruker]

Det er nok lurt å være litt å vurdere det litt først, men det betyr ikke at du nødvendigvis bør droppe han på grunnlag av det alene. Partner med kraftig depresjon kan være vanskelig å leve med, men hvordan personen forholder seg til det kan være forskjellig. En som bare klager og graver seg ned hele tiden som følge av sykdommen er det nok de færreste som greier å leve med, samtidig kan en som greier å unngå det i sine dårlige perioder være enklere å inngå et samliv med. Syntes det også er et godt tegn at medisinene hjelper, og det at han har ikke har vært deprimert det siste året vil jo være et sterkt positivt tegn. Det finnes ingen fasit, men det indikerer jo gjerne at medisinen virker og at han mest sannsynlig har tatt tak i ting. 

Anonymkode: f54b1...557

[AnonymBruker]

Jepp, hadde vært helt greit

Anonymkode: fbef9...b51

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Møtt en super fyr! Kjekk, smart, morsom osv. MEN han har vært deprimert de siste ti årene, ikke siste året da, siden han begynte på medisin. Er dette noe å satse på? Er det frekt å få ham til å utdype i hvilken grad det var? Søker livspartner og vet at psykisk sykdom kan være tøft. Når én er syk, blir hele familien syk.

Anonymkode: 4bbb5...317

Bare nyskjerrig....Hvordan blir hele familien syk?

Anonymkode: 02e00...ba4

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bare nyskjerrig....Hvordan blir hele familien syk?

Anonymkode: 02e00...ba4

En del kraftige deprimerte har tendensen til å trekke med seg pårørende "ned". Det kommer jo helt an på hvor nærme man er, og det gjelder absolutt ikke alle deprimerte, men det er dessverre noen som har sterk negativ påvirkningsgrad på partner og annen nær familie. 

Anonymkode: f54b1...557

[AnonymBruker]

Har vært der du er. Jeg måtte gå, det ble bare vondt og vanskelig. Bruddet var forferdelig og det tok flere år å komme seg etterpå... 

Anonymkode: 02261...f21

[AnonymBruker]

Han var deprimert, fikk medisin og er ikke deprimert. Litt som en med sukkersyke - det lar seg i stor grad løse med insulin. Mange kroniske sykdommer er kontrollerbare med medisin.

Det er ikke helt sånn at en deprimert person automatisk velter hele familien og skaper uhygge og dårlig stemning i lengre tid. Depresjon er jo så mangt, og relativt få er så dype at den syke blir helt invalidisert.

Før du bestemmer deg, synes jeg godt du kan forhøre deg på en respektfull måte om hvor alvorlig depresjonen var, hvordan det påvirket fuksjonsnivå i dagliglivet hans og evt annet du lurer på. Jeg synes ikke du skal si at du er usikker fordi han har vært syk, det får du heller holde for deg selv. Det er nesten like ufølsomt som å si til en som har hatt kreft at du tviler på om det er lurt å innlede noe forhold fordi han kan få kreft én gang til.

 

Anonymkode: 38d1e...bac

[WubWub]

Jeg ville ikke gjort det. Liker positive mennesker med livsgnist og godt humør. Kommer ikke noe særlig overens med negative mennesker som prater altfor mye om mørke ting, problemer og elendighet. Om man er kronisk deprimert så ligger det i kortene at dette former personligheten og at det vil bli mange sykdomsrelaterte utfordringer

[Gjest Annetnavn_]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Møtt en super fyr! Kjekk, smart, morsom osv. MEN han har vært deprimert de siste ti årene, ikke siste året da, siden han begynte på medisin. Er dette noe å satse på? Er det frekt å få ham til å utdype i hvilken grad det var? Søker livspartner og vet at psykisk sykdom kan være tøft. Når én er syk, blir hele familien syk.

Anonymkode: 4bbb5...317

Har vært der. Det krever mye styrke å beholde kjærligheten når det stormer rundt en. Jeg klarte det ikke i lengden. Måtte gå før jeg ble syk også.

[AnonymBruker]

Jeg synes dette kommer helt an på hvordan han takler sykdommen. Jeg går utifra at han er bipolar?

Om han klarer seg greit, og da spesielt med medisin går det nok helt fint. Hvis han derimot synker ned i et sort hull og du blir kjempe påvirket av det er ikke det noe bra. Dette er noe man finner utav etter hvert. Du kan jo spørre hvor alvorlig den er?

Ellers synes jeg det er ganske stygge og fordomsfulle svar her. Det er ikke slik at alle som sliter psykisk drar alle med seg. Noen klarer seg fint, og/eller skjule sykdommen for andre enn seg selv.

Anonymkode: 26e85...5b5

[AnonymBruker]

21 minutter siden, WubWub skrev:

Jeg ville ikke gjort det. Liker positive mennesker med livsgnist og godt humør. Kommer ikke noe særlig overens med negative mennesker som prater altfor mye om mørke ting, problemer og elendighet. Om man er kronisk deprimert så ligger det i kortene at dette former personligheten og at det vil bli mange sykdomsrelaterte utfordringer

Så du liker ikke mennesker som sliter med depresjon? Skjønner at det kan være vanskelig å være mye med personer som er alvorlig deprimert, men de på de fleste deprimerte mennesker, kan man ikke merke at de er deprimert om man treffes fra tid til annen. Husk at nesten 50% av befolkningen vil få symptomer på depresjon i løpet av livet. Kanskje har du nettopp venner som virker som de har livsgnist og er glade, men som egentlig er deprimert? Det er det ganske stor sannsynlighet for! Du drar alle som sliter med depresjon i en kam, når du sier at de bare prater om mørke ting, problemer og elendighet. De færreste er nemlig slik. Når du sier ting som dette er du faktisk med på å stigmatisere depresjon, som om det ikke allerede er vanskelig nok å slite med det.

Og svar til deg ts:

Tror ingen kan svare på om du burde satse på han eller ikke. Det er klart at det kan være krevende å være sammen med en som sliter psykisk. Det at han har fått det bedre i det siste, er kanskje et tegn på at han holder på å bli frisk eller kan leve veldig bra med vanskene ved hjelp av medisiner. Kronisk deprimert finnes egt ikke. Noen kan være deprimert store deler av livet, men man er ikke konstant deprimert hele livet. "kronisk deprimerte" har både oppturer og nedturer som andre deprimerte. Hvis man er deprimert over en så lang periode, er man ikke konstant deprimert, men periodevis deprimert, det er viktig å huske på. Min mening er at du burde gi han en sjanse og prøve. Synes det er synd om du har møtt en flott mann som muligvis er på bedringens vei, og ikke prøver fordi han har diagnosen "depresjon". Jeg har selvsagt også forståelse for at du ikke vil bli sammen med han. Bare husk at deprimerte mennesker er like flotte som alle andre mennesker, og man kan ha det godt sammen selv om en er periodevis deprimert

Anonymkode: c5582...48c

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan bare svare fra den andre siden, da jeg er den kronisk deprimerte. Jeg har slitt i mange år, med både angst og depresjon. Mange her vil nok si at du ikke skal satse på han. Sannheten er at diagnosen ikke er han. Du sier han har vært fin et år nå, så bra, kanskje han endelig er på bedringens vei? Jeg har vært med min mann i mange mange år nå, jeg slet psykisk den dag jeg møtte han, og jeg gjør det enda. Likevel vurderte han aldri å ikke blii sammen med meg eller gå fra meg pga mine sykdommer. Det sies jo at 50 % av befolkningen på et eller annet tidspunkt kommer til å slite psykisk, det blir vanskelig å helgardere seg da, om man skal utelukke en som nå sliter psykisk, men som muligens er på vei til å bli frisk. Se for deg at du finner drømmemannen, han sliter ikke psyksik nå, men så plutselig etter 5 år går han på en smell og inn i en kraftig depresjon. Tenk deg om, sannsynligheten er egentlig ganske stor. Synes ikke man skal utelukke en person pga psykisk lidelse, ja, det er nok litt tøft til tider, men er ikke alle forhold det? Du skal ikke akkuart gifte deg med mannen heller, hvorfor ikke gi han en sjanse? Se hvordan det går? Går det fint så er det jo bare å holde på han, går det ikke, nei så går det ikke. Man må tenke litt lenger enn kun diagnose, for alle mennesker kan bli deprmert. 

Anonymkode: 8ffcf...9da

Jeg tror det er enklere å leve med en kronisk dame enn en mann. Uten at jeg mener at det er fasiten.

Anonymkode: 3f9ce...6b9

[WubWub]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så du liker ikke mennesker som sliter med depresjon? Skjønner at det kan være vanskelig å være mye med personer som er alvorlig deprimert, men de på de fleste deprimerte mennesker, kan man ikke merke at de er deprimert om man treffes fra tid til annen. Husk at nesten 50% av befolkningen vil få symptomer på depresjon i løpet av livet. Kanskje har du nettopp venner som virker som de har livsgnist og er glade, men som egentlig er deprimert? Det er det ganske stor sannsynlighet for! Du drar alle som sliter med depresjon i en kam, når du sier at de bare prater om mørke ting, problemer og elendighet. De færreste er nemlig slik. Når du sier ting som dette er du faktisk med på å stigmatisere depresjon, som om det ikke allerede er vanskelig nok å slite med det.

Og svar til deg ts:

Tror ingen kan svare på om du burde satse på han eller ikke. Det er klart at det kan være krevende å være sammen med en som sliter psykisk. Det at han har fått det bedre i det siste, er kanskje et tegn på at han holder på å bli frisk eller kan leve veldig bra med vanskene ved hjelp av medisiner. Kronisk deprimert finnes egt ikke. Noen kan være deprimert store deler av livet, men man er ikke konstant deprimert hele livet. "kronisk deprimerte" har både oppturer og nedturer som andre deprimerte. Hvis man er deprimert over en så lang periode, er man ikke konstant deprimert, men periodevis deprimert, det er viktig å huske på. Min mening er at du burde gi han en sjanse og prøve. Synes det er synd om du har møtt en flott mann som muligvis er på bedringens vei, og ikke prøver fordi han har diagnosen "depresjon". Jeg har selvsagt også forståelse for at du ikke vil bli sammen med han. Bare husk at deprimerte mennesker er like flotte som alle andre mennesker, og man kan ha det godt sammen selv om en er periodevis deprimert

Anonymkode: c5582...48c

Å treffes fra tid til annen er noe annet enn og bo sammen. Depresjon rammer også pårørende til den som lider av dette og det er de nærmeste som må deale med dette - dette har jeg ikke kapasitet til da humøret mitt er lett påvirkelig. Derfor er dette en risiko jeg ikke ville vært villig til å ta. Jeg syntes det er vanskelig nok som det er å chatte med mennesker som prater om mørke ting - det fungerer aldri mer enn 1 måned eller max 2 med kontakt før jeg må kaste inn håndkleet. En slik tilstand ville vært mye mer belastende om jeg faktisk bodde med vedkommende. Du kan mene jeg skjærer alle over en kam når jeg sier jeg vil verne om meg selv alt du orker og kan. Men kronisk depresjon er faktisk en tilstand hvor man må oppfylle klare trekk og symptomtrykk.

Man får ikke en diagnose uten at man oppfyller de punktene som kjennetegner tilstanden. 

Endret 16. februar 2017 av WubWub

[Gladius Veritatis]

Like born leikar best. Eg kan ikkje fordra desse overpositive overfladiske gladmenneska. Ein melankolikar har derimot ein djupare toneart i livet. Det betyr ikkje at alt er mørkt alltid, men det er trass alt mykje trist i livet. Å ta inn over seg det triste vil eg seie er langt meir ærleg enn å late som om det ikkje eksisterer. Ein deprimert kan vel vere ein vel så god kjærast som ein som ikkje er det?

[AnonymBruker]

Grøss, her var det mye generalisering.

Depresjon er en sykdom som utarter seg ekstremt forskjellig fra individ til individ. Den varierer i både styrke og varighet, og det er naturligvis ulikheter i hvordan den enkelte (og miljøet) mestrer sykdommen (én sårbarhet er mangelfull kunnskap). Det er skremmende hvordan mange regelrett avfeier et potensielt forhold til en person, som om all psykisk sykdom utarter seg helt likt. Jeg har både venner og familiemedlem som har opplevd depresjon, og ville aldri vært foruten dem. Hva går det av folk, er samfunnet virkelig blitt så kaldt og ekskluderende? Ingen tvil om at psykisk sykdom bør innføres som et eget fag fra barneskolen av. For det første er det en av de store folkesykdommene i vesten, og for det andre er hvert enkelt tilfelle forskjellig. Blir oppriktig bekymret, og lettet over at jeg slipper denne stigmatiseringen selv, med mine fysiske belastninger. 

Anonymkode: 794c5...fd6