Starte familie i Kina vs. Familien i Norge.

[AnonymBruker]

Heisann! 

Jeg er en mann i slutten av 20-årene som har bodd og jobbet i Kina i noen år, - og har en kinesisk kjæreste. 

Vi har det veldig flott sammen, og er begge fast bestemt på at det blir "oss to". Vi skal nå få barn, (hun er snart fem måneder på vei) og vi går også med planer om å gifte oss. Det har ligget i kortene at vi skulle flytte til Norge i år, og etablere oss der, noe som også har blitt kommunisert til mine foreldre.

I midlertid har dette forandret seg litt, vi er begge i fast jobb, har et stort nettverk, og hun har familie som tar det tungt at hun nå skal flytte, men støtter oss fullt ut hvis vi skulle velge å gjøre dette. For min egen del trives jeg godt, og ser ikke et stort behov for å flytte tilbake til Norge enten det skulle bli i år eller noen år fremover i tid. 

Jeg er nå hjemme i Norge en tur, men sliter litt med å skulle forklare dette til mine foreldre. Jeg er alenebarn, og har en mor som stadig lurer på om det ikke er på tide at vi kommer "hjem". Det er ikke slik at vi aldri sees, - vi har hatt lange ferier i Norge de siste sommerene, men det gnager mye på samvittigheten at jeg har flyttet så langt vekk, og nå sterkt vurderer å emigrere for godt, som jeg vet kommer til å bli veldig tungt for mine foreldre, og særlig min mor å høre.

Mitt spørsmål her er vel egentlig rettet til dere som selv har barn, eller på en annen måte kan kjenne seg igjen i situasjonen. Hvordan hadde dere sett på dette? Er det uansvarlig av meg å ikke reise hjem til mine aldrende foreldre, når det ikke er noen veldig gode argumenter for å bli værende i Kina? Vi vet at vi vil trives like godt begge steder. 

Vi sliter veldig med å veie opp utfordringene knyttet til å flytte, ta opp STORT boliglån og finne nye jobber i Norge, mot fordelen av å komme nærmere min familie, og ikke lengre ha en mor som føler hun har "mistet" sin enste sønn og nå barnebarn. 

Anonymkode: 05411...bad

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Heisann! 

Jeg er en mann i slutten av 20-årene som har bodd og jobbet i Kina i noen år, - og har en kinesisk kjæreste. 

Vi har det veldig flott sammen, og er begge fast bestemt på at det blir "oss to". Vi skal nå få barn, (hun er snart fem måneder på vei) og vi går også med planer om å gifte oss. Det har ligget i kortene at vi skulle flytte til Norge i år, og etablere oss der, noe som også har blitt kommunisert til mine foreldre.

I midlertid har dette forandret seg litt, vi er begge i fast jobb, har et stort nettverk, og hun har familie som tar det tungt at hun nå skal flytte, men støtter oss fullt ut hvis vi skulle velge å gjøre dette. For min egen del trives jeg godt, og ser ikke et stort behov for å flytte tilbake til Norge enten det skulle bli i år eller noen år fremover i tid. 

Jeg er nå hjemme i Norge en tur, men sliter litt med å skulle forklare dette til mine foreldre. Jeg er alenebarn, og har en mor som stadig lurer på om det ikke er på tide at vi kommer "hjem". Det er ikke slik at vi aldri sees, - vi har hatt lange ferier i Norge de siste sommerene, men det gnager mye på samvittigheten at jeg har flyttet så langt vekk, og nå sterkt vurderer å emigrere for godt, som jeg vet kommer til å bli veldig tungt for mine foreldre, og særlig min mor å høre.

Mitt spørsmål her er vel egentlig rettet til dere som selv har barn, eller på en annen måte kan kjenne seg igjen i situasjonen. Hvordan hadde dere sett på dette? Er det uansvarlig av meg å ikke reise hjem til mine aldrende foreldre, når det ikke er noen veldig gode argumenter for å bli værende i Kina? Vi vet at vi vil trives like godt begge steder. 

Vi sliter veldig med å veie opp utfordringene knyttet til å flytte, ta opp STORT boliglån og finne nye jobber i Norge, mot fordelen av å komme nærmere min familie, og ikke lengre ha en mor som føler hun har "mistet" sin enste sønn og nå barnebarn. 

Anonymkode: 05411...bad

Men det er vel gjerne litt den samme følelsen familien til kjæresten din vil ha, med å "miste" et barn, det hvis dere flytter til Norge? For meg høres det ut som det er like greit at dere blir i Kina, så kan jo heller din mor komme over på besøk, samt dere dra til Norge på besøk? Ettersom du er i slutten av 20 årene nærmer vel kanskje moren din seg snart pensjonsalderen og da vil hun jo få plenty med tid til å kunne ta litt lengre og oftere ferie hvis hun har lyst til det.

Anonymkode: 38bd8...7db

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men det er vel gjerne litt den samme følelsen familien til kjæresten din vil ha, med å "miste" et barn, det hvis dere flytter til Norge? For meg høres det ut som det er like greit at dere blir i Kina, så kan jo heller din mor komme over på besøk, samt dere dra til Norge på besøk? Ettersom du er i slutten av 20 årene nærmer vel kanskje moren din seg snart pensjonsalderen og da vil hun jo få plenty med tid til å kunne ta litt lengre og oftere ferie hvis hun har lyst til det.

Anonymkode: 38bd8...7db

 

Takk for svar! Skal også sies at hennes familie bor på fastlandet en time med fly unna, så det blir ikke mer en toppen fire turer dit i året. De har også et noget mer avslappet forhold til hele greia.

Anonymkode: 05411...bad

[AnonymBruker]

Med et vanskelig arbeidsmarked her i Norge for tiden, ville jeg nok blitt i Kina og heller tatt lengre ferier hjem til Norge.  Så lenge dere har gode jobber,  et nettverk og muligheter for gode skoler for barnet når den tid kommer,  så er fordelene mange med Kina.  

Anonymkode: 872a0...852

[AnonymBruker]

For meg hadde alt handlet om familien. Hadde klart reist hjem til mine foreldre. Hadde ikke klart tanken på at de skal være alene resten av livet.  Alt endrer seg når man får barn, og foreldre blir viktigere. Hvis hun har flere søsken, hadde valget vært enda enklere, og hvertfall når du sier at dere ikke ser hennes familie så ofte. Jeg hadde reist til Norge. Det blir "viktig" å ha familie i nærheten når man får barn. Hva ønsker hun da?

Jobber er jo selvsagt en utfordring, men kommer jo selvsagt an på hvor i Norge og innenfor hvilket yrke  

Anonymkode: 1ac8c...5f1

[AnonymBruker]

Hvor er det best for barnet å vokse opp i? I Norge eller Kina? Jeg vil tro Norge, men jeg kan ta feil.

Anonymkode: 48a83...33c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvor er det best for barnet å vokse opp i? I Norge eller Kina? Jeg vil tro Norge, men jeg kan ta feil.

Anonymkode: 48a83...33c

Dette tenker jeg også på. I forhold til velferdsordninger, skole og en "sikker fremtid" for barnet så tror jeg det er best å vokse opp i Norge.

Anonymkode: 39790...a67

[Blåklokke]

Tror barnet får det best i Norge, jeg også. Og politisk ukorrekt så det holder, men jeg hadde blitt veldig lei meg dersom mitt eneste barn hadde flyttet til Kina. 

[AnonymBruker]

Er det ikke sånn at dere må være gift og så må vente på at hun får lov til å flytte til Norge? 

Sånn at dere uansett må bo i Kina en stund? 

 

Anonymkode: 4a768...4ec

[AnonymBruker]

Dersom dere har lange ferier i Norge hver sommer,  så ser du kanskje moren din like ofte som det mange som bor på en annen kant av landet gjør. Jeg besøker/får besøk av mine foreldre 1-2 ganger i året,  vanligvis. Når man bor på hvert sitt sted betyr vel hvor ifte man ses mer enn hvor mange mil man har mellom seg. Eneste er at det er lettere å dra på kort varsel om noe skulle skje om man bor nærmere. 

Kinesiske skoler ville jeg vært litt skeptisk til. Er det ikke vanlig med jerndisiplin og spanskrør? 

Anonymkode: 320a8...a4f

[AnonymBruker]

Takk for mange svar!

Har selvsagt sjekket ut dette hos UDI, vi kan flytte til Norge og gifte oss, deretter søke om familiegjenforening eller søke om forlovelsesvisum før vi drar. 

Hvordan oppvekst vi vil ha for barnet er jo også et tema. Hadde vært en fordel med nærhet til familie, er også muligens noe bedre oppvekstsmiljø i Oslo en det vil være i en storby. Bortsett fra det blir det egentlig det samme, vi må evt. forberede oss på en vesentlig lavere levestandard med leilighet i stedet for hus og offentlig i stedet for privat skole i Norge når den tid kommer. Skole og barnehager vil jeg si er endel bedre i Kina en i Norge, og NEI, de bruker ikke spanskrør! 

Bunner vel egentlig ut i om det blir riktig av oss å gå igjennom alt dette, særlig det å skulle kaste seg inn i det sinnsyke boligmarkedet i Oslo, og finne nye jobber der hun risikerer å få en noe lavere lønn, for å kvitte seg med dårlig samvittighet og blidgjøre mine foreldre. 

 

Anonymkode: 05411...bad

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for mange svar!

Har selvsagt sjekket ut dette hos UDI, vi kan flytte til Norge og gifte oss, deretter søke om familiegjenforening eller søke om forlovelsesvisum før vi drar. 

Hvordan oppvekst vi vil ha for barnet er jo også et tema. Hadde vært en fordel med nærhet til familie, er også muligens noe bedre oppvekstsmiljø i Oslo en det vil være i en storby. Bortsett fra det blir det egentlig det samme, vi må evt. forberede oss på en vesentlig lavere levestandard med leilighet i stedet for hus og offentlig i stedet for privat skole i Norge når den tid kommer. Skole og barnehager vil jeg si er endel bedre i Kina en i Norge, og NEI, de bruker ikke spanskrør! 

Bunner vel egentlig ut i om det blir riktig av oss å gå igjennom alt dette, særlig det å skulle kaste seg inn i det sinnsyke boligmarkedet i Oslo, og finne nye jobber der hun risikerer å få en noe lavere lønn, for å kvitte seg med dårlig samvittighet og blidgjøre mine foreldre. 

 

Anonymkode: 05411...bad

Hva hvis forholdet mellom dere går i dass og dere har bosatt dere der borte... Er du forberedt på å bli boende der resten av livet? 

Anonymkode: 16f16...cee

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok blitt i Kina. Og håpet på lange besøk av moren din. Er hun pensjonist, har hun vel mulighet til lange besøk.

Anonymkode: f372c...b4e

[AnonymBruker]

Jeg hadde valgt Norge. Spesielt når dere likevel ikke bor nært svigerfamilien i Kina, og at de har flere barn og er avslappet til det hele. Jeg ville tenkt på min mor, ville aldri hatt samvittighet til å forsvinne fra henne. Og jeg ville tenkt på barnets fremtid, velferdsordninger, arbeid i Norge (ser for meg at ting er tøffere i kina mtp konkurranse blant skolebarn/arbeidstagere, laaange arbeidsdager etc). Og at selv om ting ikke er så mye bedre i Norge, så er det mer stabilt her.

Etter at jeg fikk barn selv, har jeg følt meg veldig knyttet til min familie og mitt hjemsted. Vi bor nært mine foreldre, så barna møter bestemor og bestefar nesten hver helg, og de kan stille opp som barnevakt innimellom, så jeg og mannen min kan ha et sosialt liv. Jeg vet vi er heldige som har det slik, men vi planla det også slik ved å bosette oss nært dem. Jeg vet at barnebarna betyr veldig mye for dem, og de sier gang på gang hvor heldige de er som får ha så god kontakt med barnebarna i hverdagen, får være med på skoleavslutninger og julekonserter etc.

Jeg ville ikke vært foruten dette. Men vi er forskjellige, så du må tenke over hva som er viktig for deg/dere.

Anonymkode: c37e2...1f2