Takler ikke å se bilder av meg selv! Jeg tror jeg er penere enn jeg er..

[AnonymBruker]

Jeg var en guttejente til jeg begynte på ungdomsskolen. Først da begynte jeg å bry meg med hvordan jeg så ut. Jeg ble frosset ut/mobbet av klassevennene og hadde ingen venner ila hele perioden der. Hadde et par venner på barneskolen og hun ene flyttet da vi begynte på ungdomsskolen. De andre skled jeg fra, de var yngre og. Mamma sa det, hennes bekjente sa det, jeg fikk høre det hele tiden, hvor flott jeg var! Av andre jenter jeg møtte på fest, de ville se ut som meg. Og alt slik dere kan tenke dere. Jeg har sett andre flotte kvinner jeg og, men de har bra jobb, masse venninner osv. Jeg har ALDRI hatt den følelsen av at jeg klarer det "pene kvinner" skal klare. Jeg har tiltrukket meg vaskejobber, hatt vanskelig for å få venner, aldri hatt kjæreste, er jomfru og 25 år. Jeg vet hva jeg vil i livet, men jeg vet ikke om jeg får det til. Det er så mange bedre enn meg. Det er litt sårt å se, at jeg har klart så mye "mindre" enn andre. Det har vært mistanke om aspergers tidligere, men jeg skåret ikke høyt nok der. Og jeg er så helvettes irritert, på at jeg ikke har klart å motarbeide noe som er en del av meg som jeg ikke vil ha. For jeg er ikke fornøyd ved å klare det vanlige, jeg vil klare det jeg vil selv om det er vanskelig. Men jeg er tross alt 25 år, og synes tiden begynner å haste. Og hva skal man etter man er 35 liksm? Det er bare 10 år frem i tid.... Føles som kroppen min vokser fra meg  Den får mer utseendet en mor skal ha, litt eldre men fremdeles litt ung, jeg kommer til å være i 20 årene i hodet mitt :/ 
Jeg ser bilder av meg på face, som jeg blir tagget i, jeg ser virkelig ikke noe spesiell ut synes jeg. Det er deprimerende at dette er meg. Så hvorfor har folk proppet hodet mittt fullt av hvor forbanna supermodell flott jeg er? Jeg ser en helt vanlig, kjedelig kvinne.. Var det en måte å forbedre selvtilliten min på? 

Anonymkode: 27a5c...bdd

[Kalyna]

Skjønnhet bedømmes av øyet som ser. Å være modellvakker er både en forbannelse og en gave, for man får ofte uønsket oppmerksomhet. Husk at alle er unike og har noe ved seg som ingen andre har. Det er mange pene kvinner som jobber som vaskere og har mindre attraktive jobber. Det er utrolig viktige jobber som får samfunnet til å gå rundt, og jeg setter pris på alle som er i de bransjene. Hvordan ville sykehuset vært uten de utrettelige vaskerne?

Det er ingen fasit på hva kvinner skal klare, uansett om man er pen eller ikke. Alle har sitt å stri med, og ingen er fornøyde med utseendet sitt (nå regner jeg ikke med Narcissus og hans likesinnede). Du må også huske på at de du sammenligner deg oppover med kanskje gjør akkurat det samme med deg (social comparison theory). Mitt tips er å starte med å sammenligne deg nedover eller med andre som er mer lik deg selv. Det er ikke noe poeng i å påføre seg uhensiktsmessige tanker og dårlig psyke. 

Du har fremdeles mange år igjen på å finne ut av ting, og hva så om du ikke har kommet "like langt" som de andre? Selv brukte jeg tre år på en bachelor jeg kom halvveis i før jeg sluttet og fant et nytt studie. De jeg studerte med før er alle uteksaminerte i fjor sommer, mens jeg fremdeles prøver å finne ut hva jeg vil. Jeg sammenlignet meg selv hele tiden med de som var mye flinkere og penere enn meg på studiet, og det gjorde meg bare demotivert og deprimert. Nå tenker jeg mer på at jeg har kollegaer som er oppi 30-årene og enda ikke har funnet ut hva de vil studere. Det var også en student på 48 år som jeg gikk sammen med tidligere. Det er altså ALDRI for sent. 

Masse lykke til 

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var en guttejente til jeg begynte på ungdomsskolen. Først da begynte jeg å bry meg med hvordan jeg så ut. Jeg ble frosset ut/mobbet av klassevennene og hadde ingen venner ila hele perioden der. Hadde et par venner på barneskolen og hun ene flyttet da vi begynte på ungdomsskolen. De andre skled jeg fra, de var yngre og. Mamma sa det, hennes bekjente sa det, jeg fikk høre det hele tiden, hvor flott jeg var! Av andre jenter jeg møtte på fest, de ville se ut som meg. Og alt slik dere kan tenke dere. Jeg har sett andre flotte kvinner jeg og, men de har bra jobb, masse venninner osv. Jeg har ALDRI hatt den følelsen av at jeg klarer det "pene kvinner" skal klare. Jeg har tiltrukket meg vaskejobber, hatt vanskelig for å få venner, aldri hatt kjæreste, er jomfru og 25 år. Jeg vet hva jeg vil i livet, men jeg vet ikke om jeg får det til. Det er så mange bedre enn meg. Det er litt sårt å se, at jeg har klart så mye "mindre" enn andre. Det har vært mistanke om aspergers tidligere, men jeg skåret ikke høyt nok der. Og jeg er så helvettes irritert, på at jeg ikke har klart å motarbeide noe som er en del av meg som jeg ikke vil ha. For jeg er ikke fornøyd ved å klare det vanlige, jeg vil klare det jeg vil selv om det er vanskelig. Men jeg er tross alt 25 år, og synes tiden begynner å haste. Og hva skal man etter man er 35 liksm? Det er bare 10 år frem i tid.... Føles som kroppen min vokser fra meg  Den får mer utseendet en mor skal ha, litt eldre men fremdeles litt ung, jeg kommer til å være i 20 årene i hodet mitt :/ 
Jeg ser bilder av meg på face, som jeg blir tagget i, jeg ser virkelig ikke noe spesiell ut synes jeg. Det er deprimerende at dette er meg. Så hvorfor har folk proppet hodet mittt fullt av hvor forbanna supermodell flott jeg er? Jeg ser en helt vanlig, kjedelig kvinne.. Var det en måte å forbedre selvtilliten min på? 

Anonymkode: 27a5c...bdd

Men ts: helt vanlige "kjedelige" kvinner er normalt sett pene. Velfødde, organiserte vestlige land består av 99,9 % helt ok vakre mennesker. At du skal falle utenfor og ikke være pen er derfor ekstremt usannsynlig. At du, personlig, har en oppfatning av pen som avviker fra ditt eget utseende: ekstremt sannsynlig. Men det er din subjektive mening. Den er ikke sann for andre enn deg.

 

Re voksne damer: i gamle dager så var det sånn at jenter ble verdsatt hovudsakelig pga utseende (de skulle, tross alt, tiltrekke seg en mann og så poppe ut unger, og så var livet over). Det er derfor betydelig mer vanlig å fortelle jentebarn at de er "vakre" enn det er å fortelle dem noe faktisk nyttig i dagens samfunn - at de er flinke, sterke, dyktige, at de er modige eller engasjerte. Hvorfor? Gamle vaner. Ingen her i verden burde fortelle små barn at de er "pene". Det har ingen verdi, og barn burde fortelles at å være vakker er uten verdi. Hva kan du gjøre med "pen", tross alt (bortsett, altså, fra å leve av utseende ditt, en vei ekstremt få ønsker gå)?

 

Hva har du lyst til, ts? Hva vil DU? Ikke samfunnet eller venninnene dine, men ts? Finn ut av det og så går du etter det. Det er bare du som skal se tilbake på ditt liv og være happy med det. Det er plenty nok med mennesker som følger stimen og angrer når de er 80 - du ligger dermed godt an ennå.

Anonymkode: d7d8b...dfc