Dilemma vedrørende barn og bosted.

[AnonymBruker]

Lang historie kort:

Jeg har to barn. Det ene bor fast hos meg og er 17 år. Mitt andre barn er 14.

H*n trives ikke hos pappa`n sin. Det har kommet en ny "stemor" inn i bildet, som er veldig annerledes enn vi er. Høylytt, kranglete, detaljstyrende, kjefter for det minste. min 14 åring føler seg rett og slett litt utrygg, og syntes det er vondt med så mye uro i hverdagen. Dette er nok en prosesss som har gått over litt tid.

H*n tør ikke si noe, og later som alt er bra. Spesielt redd for å såre faren sin, siden barn nr 1 har flyttet derfra.  H*n har nå åpnet seg helt for meg angående dette, og jeg lurer på hvordan veien videre her burde gå.

Jeg måtte love å ikke si noe til pappan. Dette har h*n opplevd før, tillitsbrudd mellom faren og den nye stemoren. Så jeg lovte at jeg ikke skulle si noe til faren før h*n godkjente det..

Men dette er så vondt , jeg føler så med h*n, men hva skal jeg gjøre nå. Er dette en "kamp" h*n må starte litt i det små? Faren tror jo alt er fryd og gammen. Han har til og med sagt dette til meg.. Så han aner virkelig ingenting.. 

Jeg vil ikke bryte mitt barns tillit, men vet at barnet er så trofast at h*n vil heller ofre seg enn å bo mer hos meg.  Om jeg sier noe til faren om dette, vil han garantert gå til barnet og fortelle at jeg har sagt noe, bare for å vise at jeg også "bryter" lovnader.

PS. Jeg og barnas far har et godt samarbeid, og ingen turbulent fortid, om det er relevant. 

 

Takk for alle råd dere kan komme med! 

Anonymkode: 89a6d...951

[AnonymBruker]

Hva vil barnet da? Vil han flytte hjem til deg?

 Tillitt er viktig, men kan du få barnet til å snu litt og at du kan få si noe til far?

Anonymkode: 22748...e28

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Om jeg sier noe til faren om dette, vil han garantert gå til barnet og fortelle at jeg har sagt noe, bare for å vise at jeg også "bryter" lovnader.

PS. Jeg og barnas far har et godt samarbeid, og ingen turbulent fortid, om det er relevant. 

 

Takk for alle råd dere kan komme med! 

Anonymkode: 89a6d...951

Jeg syns ikke dette høres ut som et godt samarbeid..

Anonymkode: 6946a...3fa

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva vil barnet da? Vil han flytte hjem til deg?

 Tillitt er viktig, men kan du få barnet til å snu litt og at du kan få si noe til far?

Anonymkode: 22748...e28

Ja, kanskje... Men h*n er som sagt fryktelig redd for at faren skal bli lei seg.  Jeg oppfordrer barnet til å prate med pappan sin, men det er ikke så lett når de aldri er på tomannshånd. Og h*n er redd for at alt som blir sagt går videre til stemoren.

Barnet vil prøve å bo litt mer hos meg. Noen dager. Men annenhver langhelg hos far. 

Anonymkode: 89a6d...951

[AnonymBruker]

Det er vanskelig, og far kommer garantert til å sette seg på bakbena. Mitt råd er at dere "lurer" inn gradvis mer tid hos deg uten at det behøver å bli noen sak av det- For eksempel ved at dere bruker barnets alder som argument. " denne uken skal jeg på fest hos Lise, så derfor drar jeg hjem til mamma fredag istedet for lørdag". "Jeg dro rett til mamma etter skolen, for jeg jobber med et prosjekt som jeg har liggende der." Eventuelt si at barnet blir sliten av å pendle, vil heller ha langhelger hos faren. Altså ikke gjøre det personlig. 

Anonymkode: 9058f...498

[Minlillesky]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lang historie kort:

Jeg har to barn. Det ene bor fast hos meg og er 17 år. Mitt andre barn er 14.

H*n trives ikke hos pappa`n sin. Det har kommet en ny "stemor" inn i bildet, som er veldig annerledes enn vi er. Høylytt, kranglete, detaljstyrende, kjefter for det minste. min 14 åring føler seg rett og slett litt utrygg, og syntes det er vondt med så mye uro i hverdagen. Dette er nok en prosesss som har gått over litt tid.

H*n tør ikke si noe, og later som alt er bra. Spesielt redd for å såre faren sin, siden barn nr 1 har flyttet derfra.  H*n har nå åpnet seg helt for meg angående dette, og jeg lurer på hvordan veien videre her burde gå.

Jeg måtte love å ikke si noe til pappan. Dette har h*n opplevd før, tillitsbrudd mellom faren og den nye stemoren. Så jeg lovte at jeg ikke skulle si noe til faren før h*n godkjente det..

Men dette er så vondt , jeg føler så med h*n, men hva skal jeg gjøre nå. Er dette en "kamp" h*n må starte litt i det små? Faren tror jo alt er fryd og gammen. Han har til og med sagt dette til meg.. Så han aner virkelig ingenting.. 

Jeg vil ikke bryte mitt barns tillit, men vet at barnet er så trofast at h*n vil heller ofre seg enn å bo mer hos meg.  Om jeg sier noe til faren om dette, vil han garantert gå til barnet og fortelle at jeg har sagt noe, bare for å vise at jeg også "bryter" lovnader.

PS. Jeg og barnas far har et godt samarbeid, og ingen turbulent fortid, om det er relevant. 

 

Takk for alle råd dere kan komme med! 

Anonymkode: 89a6d...951

Hva med at du, h*n, og far møtes en kveld og tar en rolig prat. Så kan h*n komme med sin forklaring og ønsker osv. Kanskje lettere å fortelle det til far når mamma er med  

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg oppfordrer barnet til å prate med pappan sin, men det er ikke så lett når de aldri er på tomannshånd. Anonymkode: 89a6d...951

Hva er det med en del menn..?!

De får seg kvinne nr 2 rett etter bruddet og jammen får de aldri være i fred. Kvinne nr 2 som er sammen med ham hele tiden hver dag, fra morgen til kveld,,,Jeezz...behøver menn støttekontakt døgnet rundt eller hva..

Barn må få lov til å ha jevnlig alenetid med sin far og mor! 

Anonymkode: c1b6e...45a

[Glød]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva er det med en del menn..?!

De får seg kvinne nr 2 rett etter bruddet og jammen får de aldri være i fred. Kvinne nr 2 som er sammen med ham hele tiden hver dag, fra morgen til kveld,,,Jeezz...behøver menn støttekontakt døgnet rundt eller hva..

Barn må få lov til å ha jevnlig alenetid med sin far og mor! 

Anonymkode: c1b6e...45a

Det står ingen steder at dette er et ferskt brudd. 

[ViljaH]

Kan ikke barnet bare flytte gradvis og umerkelig uten å ta det opp? Litt mer hver uke. Barnet er 14 og dermed skal bestemme mye selv.

Kanskje skaffe deg hund eller noe, slik at barnet har upersonlig tilforlatelig grunn å oppgi.