Du som jobber i hjemmesykepleien

[AnonymBruker]

Hei! Lurer på hvordan du som jobber i hjemmesykepleien opplever å jobbe i noen andre sitt hjem. Man spaserer jo rett inn i privatlivet og familiesituasjon/hverdagen til den syke, hvordan føles det? Oppleves det greit, eller føles det noen ganger ubehagelig? Kanskje noen åpner døren i morgenkåpen, kanskje har vedkommende besøk, den syke (og evt. andre som bor der) forteller om seg og sitt.... blir det "for mye" av og til? Eller føles det ikke rart?

Anonymkode: c504a...522

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke helt spørsmålet ditt. Hva som er rart? Å komme inn i andre sine hjem? Jeg synes ikke det føles rart. Man tar jo av seg ytterjakken og blir en del av "de". Om noen av pasientene har besøk så trekker jeg meg gjerne litt tilbake og gjør det jeg skal, om det for eksempel er å varme middag eller skifte på sengen. Og om en av pasientene åpner døren i morgenkåpen så gjør det meg ingenting. Det er jo noen som tar det litt rolig å morgenen, eller venter på å få hjelp til stell.

Jeg tenker mer at jeg skal være der som en venn\hjelpende hånd, og ikke som en "fremmed".

Anonymkode: 796fc...6ee

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner ikke helt spørsmålet ditt. Hva som er rart? Å komme inn i andre sine hjem? Jeg synes ikke det føles rart. Man tar jo av seg ytterjakken og blir en del av "de". Om noen av pasientene har besøk så trekker jeg meg gjerne litt tilbake og gjør det jeg skal, om det for eksempel er å varme middag eller skifte på sengen. Og om en av pasientene åpner døren i morgenkåpen så gjør det meg ingenting. Det er jo noen som tar det litt rolig å morgenen, eller venter på å få hjelp til stell.

Jeg tenker mer at jeg skal være der som en venn\hjelpende hånd, og ikke som en "fremmed".

Anonymkode: 796fc...6ee

Det var kanskje et litt uklart spørsmål. Det jeg mener er vel om man som hjemmesykepleier tenker noe over at den som pleies (og de rundt) får privatlivet sitt (til dels) "invadert". Gjerne en hel rekke nye mennesker man skal hilse på bare i løpet av en liten uke, og som får innblikk i mye privat. Om dette er noe du som hjemmesykepleier reflekterer over? Det er jo gjerne ikke frivillig at man må pleies av fremmede - ingen ønsker vel å bli syke og avhengig av stell fra andre. Om det kan føles noe ubehagelig eller rart å spasere rett inn i privatlivet til mennesker som egentlig ikke direkte har ønsket akkurat deg velkommen? Det er jo ikke som når man går inn i hjemmet til venner liksom, du blir ikke en del av "de". Du er ikke personlig invitert hjem til noen, du er der for å utføre en jobb (den syke og de rundt har kanskje aldri møtt deg før engang), men du får likevel innblikk i en persons hverdag og liv. Du kommer en time tidligere enn pasienten er vant til, og der står en eller annen i morgenkåpen eller underbuksen... vanligvis sørger denne personen å være påkledd når hjemmesykepleien kommer - kanskje det er mannen til den syke. Vedkommende har ikke rukket å rydde vekk sine egne medisiner, og man får innblikk i sykehistorien til en person som selv ikke har noe med hjemmesykepleien å gjøre direkte. Kanskje har pasienten fått et brev fra en nær person, og det ligger åpent på bordet, slik at man ikke kan unngå å få med seg noen ord. Kanskje det har skjedd et dødsfall i familien, og man ramler rett inn i en trist telefonsamtale, og man får vite ting pasienten ikke nødvendigvis hadde delt på eget initiativ. Sånne ting...

Mulig jeg ikke helt klarer å få frem hva jeg mener.

Anonymkode: c504a...522

[happiest]

Har jobbet i hjemmesykepleien. Jeg tenkte ikke så mye over det. Men man bør opptre som om man er på besøk og ikke på jobb. F.eks ved å spørre om lov til å gå i skap og skuffer og hvilke rom man får lov å gå inn i. Det er jo naturlig at noen av brukerne åpner døren i morgenkåpen hvis de trenger hjelp til stell. Det er også en fin icebreaker å jobbe hjemme hos brukere, da det er lett å finne temaer å snakke om dersom man ikke er så flink å kommunisere helt ut av det blå. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det var kanskje et litt uklart spørsmål. Det jeg mener er vel om man som hjemmesykepleier tenker noe over at den som pleies (og de rundt) får privatlivet sitt (til dels) "invadert". Gjerne en hel rekke nye mennesker man skal hilse på bare i løpet av en liten uke, og som får innblikk i mye privat. Om dette er noe du som hjemmesykepleier reflekterer over? Det er jo gjerne ikke frivillig at man må pleies av fremmede - ingen ønsker vel å bli syke og avhengig av stell fra andre. Om det kan føles noe ubehagelig eller rart å spasere rett inn i privatlivet til mennesker som egentlig ikke direkte har ønsket akkurat deg velkommen? Det er jo ikke som når man går inn i hjemmet til venner liksom, du blir ikke en del av "de". Du er ikke personlig invitert hjem til noen, du er der for å utføre en jobb (den syke og de rundt har kanskje aldri møtt deg før engang), men du får likevel innblikk i en persons hverdag og liv. Du kommer en time tidligere enn pasienten er vant til, og der står en eller annen i morgenkåpen eller underbuksen... vanligvis sørger denne personen å være påkledd når hjemmesykepleien kommer - kanskje det er mannen til den syke. Vedkommende har ikke rukket å rydde vekk sine egne medisiner, og man får innblikk i sykehistorien til en person som selv ikke har noe med hjemmesykepleien å gjøre direkte. Kanskje har pasienten fått et brev fra en nær person, og det ligger åpent på bordet, slik at man ikke kan unngå å få med seg noen ord. Kanskje det har skjedd et dødsfall i familien, og man ramler rett inn i en trist telefonsamtale, og man får vite ting pasienten ikke nødvendigvis hadde delt på eget initiativ. Sånne ting...

Mulig jeg ikke helt klarer å få frem hva jeg mener.

Anonymkode: c504a...522

Ok. Nei synes ikke det er rart. De forventer jo at du skal komme innom, og mange blir glade når du kommer. Sånn som personen over meg sier, jeg spør pasienten før jeg går i skuffer og skap. Om mannen til den syke sitter hjemme, så prøver jeg å å ikke "ta så stor plass", siden det tross alt er flere i huset. Jeg kan gjerne spørre eller snakke om helt normale ting, og det setter de fleste pris på. Det er mange ensomme sjeler der ute. Kanskje når jeg kommer, så er jeg den eneste som stikker innom for dagen. Mange vil gjerne at jeg skal sette meg ned å drikke kaffi, og noen ganger så går det og andre ganger ikke. Tilbake til spørsmålet: Nei det er ikke rart.  

Anonymkode: 796fc...6ee