Om å finne ut hvor jævlig dum man kan være. (lang)

[Vercetti]

Nå skal jeg fortelle en historie. En litt merkelig historie.

Det var en gang..

For noen år siden, mens jeg gikk på gymnaset så var jeg sammen med en jente, la oss kalle henne J.

J og jeg var veldig unge, men samtidig veldig nyskjerrige som folk flest i den alderen er (18-19). Vi hadde det veldig gøy sammen, jobbet alltid sammen om skoleoppgavene og var rett og slett veldig glade i hverandre. Hang sammen som erteris.

En helg så skulle vi ut på en privat fest sammen, og avtalen var at jeg skulle hente henne opp om ettermiddagen slik at vi fikk vært litt alene aller først. Jeg var på vei hjemmefra i min egen bil, og skulle først kjøre hjem bestekompisen min som hadde vært på besøk hos meg og underholdt meg med slike datasyssler slik jeg og han gjorde på den tiden (vi gjør det visst enda, når jeg tenker meg om).

Jeg blir litt forsinket og kommer ca en halvtime for sent hjem til J, men jeg regner ikke med at det skal by på noe problem - hun er minst like flink til å være sen selv.

Når jeg ringer på så åpner hun, og jeg merker ganske fort at noe ikke er som det skal. Stille tenker jeg at det er tross alt uken før tunnellen stenges for vedlikehold, og regner med at det bare er den sedvanlige migrenen. Jeg forsøker snakke litt oppmuntrende, men idet jeg er på vei opp trappen og inn døren - så smeller hun døren i ansiktet på meg.

Oi.

Dette var alt annet enn det jeg regnet med, jeg står noen minutter og tenker etter om jeg har glemt noe, om vi hadde avtalt noe tidligere eller hva svarte jeg hadde gjort galt denne gangen. Uten hell. Ringer på et par ganger, setter meg så i bilen og kjører hjem.

Mandagen etter var bare sær på skolen, hun hadde satt seg på helt andre siden av klasserommet, vi jobbet aldri sammen mer - hun SNAKKET ikke engang med meg. Jeg forsøkte å få kontakt, noen ganger på litt typisk barnslig vis (hører med i den alderen).

Ingen ting nyttet, og jeg ble ganske ilter etterhvert. Spesielt når hun begynte henge med de kjekke guttene i klassen (hun var ganske ettertraktet selv), og jeg begynte å føle meg max mindreverdig. Ekstremt mindreverdig.

Slik varte det til en stund etter da jeg begynte jobbe ved en uteplass i Bergen. Skjebnen skulle ha det til at hun begynte jobbe der nøyaktig et halvt år etter meg, og her begynner kontakten igjen å komme.

Mellom denne tiden har jeg hatt en affære med en annen jente på skolen, et "forhold" som fra min side kun var for å få opp egoet igjen og vise at jeg var minst like god som de kjekke guttene. Jævlig voksent, jada.

Etter stengetid var det vanlig at de ansatte hadde litt nachspiel, ganske greit for å få tømt unan det som var igjen i tappetårnene. Det var på disse nachspielene hun tok kontakt igjen. Desverre alltid i beruset tilstand.

En kveld kom hun bort til meg og spurte,

"TM, hva var det egentlig som kom mellom oss?"

"Såvidt jeg husker, så var det en 10 cm tykk eikedør", svarte jeg eplekjekk.

Dette er essensen om hvordan jeg behandlet alle hennes forsøk på å ta kontakt med meg, jeg var tøff og avvisende og var temmelig ekkel. SÅ stolt.

Siden mistet vi kontakten, vi har bare sett hverandre sporadisk på kjøpesentre rundt om i Bergen.

For noen måneder sden så tok jeg kontakt med J igjen pga litt andre ting jeg måtte ha rede på. Jeg innrømmer såklart at det var også fordi jeg lurer på hvordan det har gått med henne og hva hun gjør på.

Og her sprekker boblen etterhvert, det sjokkerer meg hvor mye det virker som hun har gått og bært på det som skjedde.

Jeg nevnte innledningsvis at jeg kjørte kompisen min hjem. Vel.

Under denne bilturen så sitter jeg og kompisen min og babler om slike ting som interesserte oss. Jeg hadde mobiltelefonen i bukselommen. Uten tastesperre. Og hun ringte. Og hun hørte alt.

Om hvordan jeg snakket om ting hun gjorde med meg, hvordan hun gjorde det med meg, hvor vi gjorde det, etc etc.

Om hvordan alt det der man ikke SKAL si til andre, som er så utrolig kult når man er 19 år og dum sum et egg, ting som jah.. Ting som rett og slett er hemmeligheter man KUN deler med en person i verden - den det gjelder.

Hun fortalte nå hvor forbannet hun hadde vært, og hvor skuffet hun var. Og jeg føler meg nå idag så ufattelig dum. Alle disse årene har jeg snakket om dette som noe sykt og teit fra hennes side, som et eksempel på hvor rare kvinner kan være. Hah. In my face.

Hun sier at det som var værst var at det gjorde ekstra vondt fordi hun var så glad i meg.

På tross av vår alder. På tross av at vi knapt var tørre bak ørene. Jeg trodde ikke det var mulig, men - ja - tydeligvis.

Vi skal treffes nå i ferien og snakke litt, jeg tror vi begge har godt av det. Hun, fordi dette tydeligvis har vært med henne hele tiden. Jeg, fordi det nye aspektet ved saken gjør meg ufattelig rastløs og flau.

For min del har saken slik den for meg alltid forelå, ført til at jeg har gjort så ufattelig jævlig mye dumme ting siden.

Moralen i det jeg forteller her er nettopp det. At en så liten ting (liten og liten..) mens man er ung, kan få så store betydninger senere i livet. Gud, hvor jeg angrer på at jeg ikke lot henne snakke når hun endelig kom, og at jeg alltid skal åpne den jævla kjeften min om ting.

[Shoegal]

Som du sier det selv: det er sånn 19-åringer gjør. Du har lært noe, og en tilgivelse fra hennes side er sikkert ikke helt uaktuelt? Håper dere finner ut av det i alle fall!

[Gjest gjest1]

Ok, så tabbet du deg ut.

Hun bør ikke være for skinnhellig.

Jeg er jente, og vet at jenter også snakker om ting vi kanskje ikke burde holdt kjeft om...

Det samme antar jeg min kjære gjør med sine kompiser.

Forskjellen er at vi tilsynelatende ikke vet noe om det...

Jeg har full forståelse for at hun ble sint og skuffet, men hun burde fortalt deg hva som var problemet, ikke bare holdt kjeft i årevis. Ærligtalt, du hadde fortjent en forklaring og litt kjeft...

[Gjest Anonymous]

Det kan skje alle...

[Vercetti]

Som dere sier, ja dette kan skje alle.

Vi var unge og alt det der. Men hvorfor går det sånn inn på oss, hvorfor husker man sånt til så mange år etter?

Jeg synes ikke det er rart at jeg blir noe sjokkert over å få oppdateringen hva som _egentlig_ skjedde, jeg tror det er ganske rart. Men liksom, dette var absolutt ikke siste gangen jeg driter meg ut ovenfor noen jeg er glad i

det er to jenter til i verden som jeg egentlig skylder alt til, den ene kommer veldig kort tid etter at dette skjer, mens den siste faktisk er temmelig nylig.

Liksom - hvordan i svarte får jeg det til? Med personer som tydeligvis faktisk bryr seg om meg.

Og hva kan jeg forvente av oppklaring når jeg nå treffe J igjen? Skal jeg si unnskyld? Skal jeg gjøre noe godt igjen eller skal jeg la det være slik det er? Jeg aner ikke frem og tilbake på dette i det hele tatt.

[Caramba]

Huff, da.......... veldig lei tabbe. Mobiltelefoner er skumle greier.

Jeg synes at når dere møtes igjen, så skal du ikke prøve å være tøff på noen måter. Vær ydmyk, og vis henne at du er lei deg for det som skjedde. Jeg tror også at dersom du ønsker å få et godt forhold til henne igjen, så er dere NØDT til å snakke om det, ellers vil det alltid ligge der. Si det som du sier det her, vis henne gjerne det du skrev i det første innlegget ditt. Det var en fin forklaring.

Lykke til

[Gjest Anonymous]

Huff. Jeg kan forstå både henne og deg på en måte. Det var ikke pent det du gjorde, men jeg tror mange tenåringer snakker sånn til kompisene sine. Hun burde ha fortalt deg hva hun hørte, slik at dere fikk snakket ut om det.

Du burde fortelle at du angrer når dere møtes. Vær litt ydmyk. Forhåpentligvis får dere snakket ut om det, og lagt det bak dere. Hun vil sikkert sette pris på å høre at dette har smertet deg.

[Petrine]

vet du hvorfor hun pluttselig kuttet kontakten på videregående??? du må holde oss oppdatert

[Gjest Ninakanin]

vet du hvorfor hun pluttselig kuttet kontakten på videregående??? du må holde oss oppdatert

Sansynligvis fordi hun var såret og lei seg og ikke orket å ta diskusjonen fordi hun anså skaden som for stor til å fikse opp i, fordi det gikk på reelle ting som det å kunne stole på hverandre, og funker ikke det så funker ikke forholdet, sååå..?...nei jeg vet ikke, egentlig. Det tipper jeg iallefall.

[Vercetti]

vet du hvorfor hun pluttselig kuttet kontakten på videregående??? du må holde oss oppdatert

Hennes egne ord er at hun var så skuffet fordi hun hadde et syn på meg som så ansvarsfull og at jeg ikke gjorde slike ting. Og at hun var redd for at jeg egentlig bare var med henne for å "ha noen", at hun var et trofe.

Akkurat det forstår jeg jo, men samtidig gjør jeg ikke det - for det var ikke akkurat det jeg viste ellers.

Tror ikke jeg gidder holde så veldig oppdatert, siden dette er litt småpersonlig. Det blir ikkeno forhold utav det, om det er det man er spent på, det tror jeg ikke noen av oss er interessert i uansett.

Jeg måtte bare ha en utblåsing over hvor håpløs situasjonen kan bli, thats all.