God mor

[Chriistiinee]

Jeg har ikke barn selv, og kommer kanskje aldri til å få det heller. Jeg har likevel tenkt på et potensielt liv med egne barn, avhengig av hva det blir av dem. Særlig har jeg lurt på hvordan jeg skulle ha oppdratt en tenåringsjente, mye fordi jeg har vært der selv, i forhold til sosiale medier, gutter, venner, popularitet, gruppepress, kroppspress, psykiske problemer og lidelser. Jeg kunne nok ha brukt min erfaring når det gjelder en del, men jeg er redd for hvordan jeg hadde vært som mor i tilfeller hvor barna er veldig ulike meg. Hvordan skal jeg fortelle en potensiell datter at skolearbeid er viktigere enn å bruke ørten timer på venner, hvis datteren min har mange av dem, når jeg selv ikke har lært verdien av å sette skole først? Vil jeg av prinsipp si nei til å la henne gå ut med venner når hun ikke har gjort lekser, for eksempel, eller vil jeg mene det? Jeg har tenkt en del på det etter å ha sett en del tenåringsserier, og opplever at jeg vet jo ingenting om å være tenåring, selv om jeg har vært det selv.

Jeg bør legge til at man sjeldent ser verdien av noe du har selv, og det er det jeg er redd for kan ødelegge for meg senere. Det at jeg har klart meg fint på skolen men ikke sosialt, men klarer ikke se verdien av å sette skolearbeid før venner.

Endret 13. februar 2017 av Chriistiinee

[AnonymBruker]

Før jeg svarer deg på det du spør om: Har du en partner å få barn med? Jeg er klar over at man i dag kan reise til Danmark som singel for å bli gravid, men jeg vil absolutt ikke anbefale noen å gå inn for å få barn uten at man har en partner.

Anonymkode: d010d...a5f

[Chriistiinee]

På ‎13‎.‎02‎.‎2017 den 19.58, AnonymBruker skrev:

Før jeg svarer deg på det du spør om: Har du en partner å få barn med? Jeg er klar over at man i dag kan reise til Danmark som singel for å bli gravid, men jeg vil absolutt ikke anbefale noen å gå inn for å få barn uten at man har en partner.

Anonymkode: d010d...a5f

Dette var rent hypotetisk ment altså. Jeg har ingen partner, og er for ung til å få barn.

[Kalyna]

Hei! 

Nå har jeg ikke barn selv, men skal prøve å svare deg etter beste evne. Når det kommer til barn og tenåringer, så er det utrolig viktig at det er ikke det eneste de er. De er individer og må behandles forskjellig. Alle foreldre vil oppleve utfordringer ved å oppdra barna sine. Som mor er din oppgave å veilede barnet gjennom livet, og være der når det trengs. At du som tenåring ikke brydde deg noe spesielt om skole trenger ikke å ha noen betydning for hva dine barn eventuelt vil føle. Så lenge du er der og forteller dem om hvorfor skole er viktig nå og senere, så vil de finne ut selv hva som er best. Noen er akademikere, andre ikke. Så lenge du får dem trygt gjennom ungdomsskolen vil de ha forståelse for at de bør gå videregående for å få seg et yrke de har lyst på. Hvis de absolutt ikke vil gå videre finnes det alltids andre tilbud. 

Nå skal jeg ikke starte en lekse-debatt, men etter det jeg erfarer er det å gjøre lekser til en daglig syssel ekstremt viktig. Man må planlegge dagene ut fra de oppgavene man har, og det gir disiplin som er nyttig i videre studie og arbeid. Den dagen jeg får barn kommer de til å få være med venner mer enn de timene som blir brukt på lekser, men de må nok gjøre oppgavene sine før de får gå ut. På ungdomsskolen er det deres eget ansvar å gjøre leksene, men jeg tenker at de vil ha lært nytten av å gjøre det ved hjelp av en fast hånd på barneskolen.