Dere med utviklingshemmede o.l barn, hvordan skal man snakke med dem?

[AnonymBruker]

Når jeg kommer i kontakt med barn som åpenbart er utviklingshemmet eller at jeg merker at det er noe "annerledes" med barnet, så blir jeg så usikker på hvordan jeg skal oppføre meg. Jeg er så redd for å gjøre barn og foreldre komfortable ved å enten snakke for komplisert for barnet, eller å "dumme meg ned" for mye. 

For eksempel så gikk jeg tur med bikkja i dag og en mor og datter på sikkert 10 år kom bort og ville kose med hunden, og det er helt greit for meg. Jenta hadde Downs syndrom. Hun spurte hva hunden vet, og den har et veldig enkelt og kort navn, men hun greide ikke å uttale det helt og spurte om navnet tre ganger i løpet av samtalen fordi hun glemte det. Hun snakket rent ellers (men veldig enkelt språk), men navnet greide hun ikke å uttale ordentlig, og moren sa noe til henne om athun måtte huske og få med alle bokstavene eller noe. Så de øvde tydeligvis på dette med språket. Hun var også litt "fjern", som at hun koste med hunden , men plutselig stoppet opp og bare stirret i lufta noen sekunder. 

Jeg ble veldig usikker på hvordan jeg skulle oppføre meg. Hun var vel for gammel til å snakke "babyspråk" med, type "se så fin hunden er, er den ikke myk å ta på." Det er jo nedlatende å bli snakket sånn til om hun er mer moden enn dette nivået. Men hvis jeg snakker til henne som en vanlig 10åring kan det være hun bare blir forvirret. Var redd for at moren skulle bli irritert. Hun hjalp meg ikke noe i samtalen, sto bare å så på. 

Dette er bare ett eksempel da. Har hatt flere lignende situasjoner. Så det jeg lurer på er hvordan man skal forholde seg til barn (og voksne for den saks skyld)? Er det verst å snakke for barnslig eller for komplisert? 

Anonymkode: ad2d9...5e2

[DeliciouslyMalicio]

Du tenker altfor mye inn i dette. Du trenger bare å snakke med dem som om de er normale mennesker, fordi de er.

[palamina]

4 minutter siden, DeliciouslyMalicio skrev:

Du tenker altfor mye inn i dette. Du trenger bare å snakke med dem som om de er normale mennesker, fordi de er.

Det er jo ikke normale mennesker ts snakker om, de avviker fra normen og derfor lurer hun på hvordan hun skal legge an en samtale.

I tilfellet med hunden er det jo ganske enkelt for da har man et objekt å konsentrere seg om. Jeg ville nok bare snakket generelt og ufarlig, kanskje dratt moren inn i samtalen ved å stille spørsmål med åpen mottaker. "Har dere hund eller?"  "Du ser hundevant ut, liker du hunder?" Kanskje bare skravlet litt om hunden hvis jeg følte for å fylle stillheten og ikke fikk svar.   

[AnonymBruker]

Jeg mener det er best å snakke helt vanlig, og heller justere hvis man merker at den man snaker med ikke forstår. Det er umulig å se på noen hvor stort begrepsapparat de har, og hvis man "dummer ned" for mye så er det fare for at vedkommende vil oppleve at man gjør narr, selv om det ikke er det som er meningen. Jeg snakker som vanlig med mindre vedkommende ser ut til å ikke forstå. Noen ganger blir jeg da missforstått, det oppdager jeg gjerne ved at jeg får et svar som er helt borti natta i forhold til det jeg selv sa. Da justerer jeg min kommunikasjon.

Anonymkode: c1b0f...d17

[AnonymBruker]

Vi snakker normalt, bare litt saktere og ned øyekontakt 

Anonymkode: 4afe1...b32

[AnonymBruker]

Ville smilt og svart, snakket normalt. Hadde spurt om hun kjente noen andre med hund feks, sagt at hunden synes det var moro med henne/godt å bli kost med. 

Anonymkode: c43b2...567

[Minlillesky]

På 13.2.2017 den 18.06, AnonymBruker skrev:

Når jeg kommer i kontakt med barn som åpenbart er utviklingshemmet eller at jeg merker at det er noe "annerledes" med barnet, så blir jeg så usikker på hvordan jeg skal oppføre meg. Jeg er så redd for å gjøre barn og foreldre komfortable ved å enten snakke for komplisert for barnet, eller å "dumme meg ned" for mye. 

For eksempel så gikk jeg tur med bikkja i dag og en mor og datter på sikkert 10 år kom bort og ville kose med hunden, og det er helt greit for meg. Jenta hadde Downs syndrom. Hun spurte hva hunden vet, og den har et veldig enkelt og kort navn, men hun greide ikke å uttale det helt og spurte om navnet tre ganger i løpet av samtalen fordi hun glemte det. Hun snakket rent ellers (men veldig enkelt språk), men navnet greide hun ikke å uttale ordentlig, og moren sa noe til henne om athun måtte huske og få med alle bokstavene eller noe. Så de øvde tydeligvis på dette med språket. Hun var også litt "fjern", som at hun koste med hunden , men plutselig stoppet opp og bare stirret i lufta noen sekunder. 

Jeg ble veldig usikker på hvordan jeg skulle oppføre meg. Hun var vel for gammel til å snakke "babyspråk" med, type "se så fin hunden er, er den ikke myk å ta på." Det er jo nedlatende å bli snakket sånn til om hun er mer moden enn dette nivået. Men hvis jeg snakker til henne som en vanlig 10åring kan det være hun bare blir forvirret. Var redd for at moren skulle bli irritert. Hun hjalp meg ikke noe i samtalen, sto bare å så på. 

Dette er bare ett eksempel da. Har hatt flere lignende situasjoner. Så det jeg lurer på er hvordan man skal forholde seg til barn (og voksne for den saks skyld)? Er det verst å snakke for barnslig eller for komplisert? 

Anonymkode: ad2d9...5e2

Prat helt vanlig, men smil og ha øyekontakt. Juster samtalen ved behov. Dette faller meg naturlig, justerer også språket/samtalen etter behov automatisk, uten at jeg tenker noe særlig over det. Mulig jeg bare er heldig der. 
Ikke snakk for barnslig eller for komplisert. Midt i mellom er ok   Men se ann personen(e)  Det går nok mer automatisk ettersom du prater mer og mer med utviklingshemmede barn  

Har ikke utviklingshemmede barn, men har en datter på 5 år. Har barnetekke, barn trekkes mot meg som flue på flue papir. Får lett kontakt med barn, så muligens det er litt lettere for meg pga det  

 

[AnonymBruker]

Snakk som vanlig. Man snakker heller ikke babyspråk til babyer eller små barn. 

Og det er fint om folk klarer å oppføre seg naturlig, ikke stirre som om de har sett et spøkelse eller snu seg bort og late som om de ikke ser noe som helst. 

Anonymkode: 329b5...320

[EvaLena]

Du snakket til de på vanlig måte, så sant du ikke må bruke tegnspråk da.

[AnonymBruker]

På 13.2.2017 den 18.06, AnonymBruker skrev:

Når jeg kommer i kontakt med barn som åpenbart er utviklingshemmet eller at jeg merker at det er noe "annerledes" med barnet, så blir jeg så usikker på hvordan jeg skal oppføre meg. Jeg er så redd for å gjøre barn og foreldre komfortable ved å enten snakke for komplisert for barnet, eller å "dumme meg ned" for mye. 

 

Anonymkode: ad2d9...5e2

"Barn med utviklingshemning", "har utviklinghemning". 

Anonymkode: d3682...390

[Athene]

Som vanlige barn, som også kommer i alle aldre, størrelser og med ulik mental modenhet. 

Man er alltid smilende, og søker øyekontakt. Er barnet lavere enn deg setter man seg ned på huk for å få bedre kontakt. De fleste barn liker spørsmål, uansett alder. De liker å bli spurt hva de heter, eller hvor gamle de er. Eller hva barnehagen/skolen heter. Blir det stille når man stiller spørsmål prater man bare videre. Jeg forteller hva jeg heter, og hvor gammel jeg er. Jeg forklarer at hunden liker å bli klappet slik, og at den heter det. Jeg skryter av hvor fin jakke de har. Er det ingen respons etter litt slik prat forteller jeg mor/far hvor flink h*n er med hunden, eller så flink h*n er som er med ut på tur, barn oppfatter og verdsetter alltid skryt. Så går jeg over til litt småprat med mor/far. 

Ikke snakk for mye, ikke spør igjenom de ikke vil svare, tilpass svaret responsen du får. I tilfeller der barnet er døvt eller har hindringer som gjør det veldig vanskelig å kommunisere vil som regel den foresatte bidra dersom du forsøker å kommunisere direkte med barnet. Men uansett hindring setter alle pris på at noen ser på dem, og forsøker å få kontakt. 

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"Barn med utviklingshemning", "har utviklinghemning". 

Anonymkode: d3682...390

Apropos det...

Jeg vil ikke si det ene er mer korrekt enn det andre nødvendigvis. For i dette eksempelet til ts snakker vi faktisk om psykisk utviklingshemming.

 

Spørsmål: Utviklingshemming eller utviklingshemning?

12. november 2014 - Tema og fagområde, Diagnose

 Spørsmål:
-I litteraturen finner jeg  både formen utviklingshemming og utviklingshemning. Hvilken form er korrekt å bruke? 

Svar:
Dette sier språkrådet september 2014:
-I Bokmålsordboka er oppslagsordet utviklingshemning forklart som ’det å være psykisk (el. fysisk) dårlig utviklet (på ett el. flere områder) lide av sterk u-’. Det er altså i overensstemmelse med ordboka å bruke utviklingshemning om tilstanden til en person, altså snakke om personer med utviklingshemning.

Utviklingshemming er ikke oppslagsord i ordboka. Det er ikke så rart, for -ing er en endelse en kan legge til rota av alle verb for å lage såkalte verbalsubstantiver, dvs. en form av verbet som betegner en handling eller en prosess. Jf. hemme – hemming, kaste – kasting, rydde – rydding osv.

NAKU: Se for øvrig: Diagnose: Psykisk utviklingshemming og ICD 10 , Diagnosenavnet i endring  og Diagnose: Norsk forbund for utviklingshemmede – NFU . Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) bruker nå konsekvent betegnelsen personer eller mennesker med utviklingshemming for å unngå misforståelser og sammenblanding med psykiske sykdommer".  Det har vært mest vanlig å se  skrivemåten utviklingshemning  som begrep i lovverk og offentlige dokumenter, men i Meld.St.45 Frihet og likeverd (2012-2013) brukes gjennomgående benevnelsen mennesker eller personer med utviklingshemming. Man kan forstå hemming som en språklig forskyvning  fra hemning.  NAKU har  lagt seg på samme linje som Meld. St. 45,  NFU og andre brukerorganisasjoner og bruker nå betegnelsen utviklingshemming.

Spørsmål:
-Er det en distinksjon mellom begrepene hemning og hemming? Jeg har forstått det slik at hemning viser til egenskaper ved individet mens hemming inkluderer miljøfaktorer som gjør personen funksjonshemmet i visse omgivelser. Jeg forstår det videre slik at man derfor ikke kan bruke hemning når man snakker om personen i møtet med omgivelsene.”

Svar:
Dette sier språkrådet september 2014:
-Distinksjonen mellom hemning som egenskaper ved individet og hemming som miljøfaktorer som gjør personen funksjonshemmet, må være en distinksjon med rot i fagmiljøet dere er en del av. Det at (utviklings)hemning er en tilstand ved individet eller noe individet ”har”, er greit nok. Det stemmer også med ordboka. Å ha to begreper, hemning og hemming, som er så like, men tillegges ulik betydning, savner grunnlag i etablert språkbruk. Det kan vel også skape noe uklarhet både i og utenfor miljøet.

NAKU:  I det engelske språket er det et skille mellom impairment og disability. Impairment er den individuele funksjonsnedsettelsen, egenskaper ved individet. Disability er funksjonshemmingen som individet får i relajon til omgivelsene. Et  eksempel  som er mye brukt for å illustrere dette er  at en person som sitter i rullestol ikke nødvendigvis er funksjonshemmet før  rullestolen møter et hinder, eksempelvis en trapp.  

Spørsmål: 
Når jeg leser på deres hjemmesider ser jeg at dere bruker uttrykket “intellectual disabilities” når dere snakker om utviklingshemming. Jeg ser imidlertid at NFU bruker uttrykket “developmental disabilities”. I en del dokumenter fra England ser jeg at uttrykket “Learning disabilities” blir brukt. Vet dere hvilke oversettelse av psykisk utviklingshemming som er mest dekkende og vanlig? På forhånd takk for hjelpen.

Svar:
Det benyttes, som du sier, ulike begrep for utviklingshemming. I England brukes begrepene intellectual disabilities og learning disabilities om hverandre. I USA bruker man intellectual disabilities og også noen ganger mental retardation. NAKU bruker betegnelsen intellectual disabilities da det er dette som beskriver diagnosen psykisk utviklingshemming jmf. diagnose kodene i ICD-10.  Dette er også en betegnelse som er vanlig i internasjonale publikasjoner og som eksempelvis ble brukt i Pomonaundersøkelsene. Pomonaundersøkelsene er store undersøkelser som ser på helse og indikatorer for helse hos personer med utviklingshemming internasjonalt.

Anonymkode: 9f76f...3a7

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Apropos det...

Jeg vil ikke si det ene er mer korrekt enn det andre nødvendigvis. For i dette eksempelet til ts snakker vi faktisk om psykisk utviklingshemming.

 

 

Anonymkode: 9f76f...3a7

Det var ikke denne diskusjonen jeg siktet til. Det er en forskjell mellom å si at "barnet et utviklingshemmet" og "barnet har en utviklingshemning". Kortversjonen: Man er ikke sin diagnose.

Anonymkode: d3682...390

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det var ikke denne diskusjonen jeg siktet til. Det er en forskjell mellom å si at "barnet et utviklingshemmet" og "barnet har en utviklingshemning". Kortversjonen: Man er ikke sin diagnose.

Anonymkode: d3682...390

Jeg er enig i at man ikke skal ses på kun som sin diagnose, men jeg trodde "har" ble mer brukt om tilstander som kunne forandres?

Anonymkode: 2dc2b...e35

[Missy1]

Jeg har et barn med utviklingshemming og vil først si det ikke finnes en fasit på hvordan man skal forholde seg til mennesker som har utviklingshemming. 

Min sønn er veldig på å ta kontakt med fremmede. Han forstår ikke at det er grenser osv (har autisme også så det sosiale er vanskelig for han). Han kan gå bort til fremmed mann og ta hånda til vedkommende for å "holde hånda til mannen" f.eks. Han er veldig på å hilse på folk som går forbi (sier "heeei" og babler om mye greier han interesserer seg for). Han har ganske tydelig og god uttale og mye verbalt språk, men veldig dårlig språkforståelse. Han ser helt normal ut (hos et barn med downs ser man jo at det er noe) så folk oppfatter ikke alltid at han er annerledes. 

Jeg er alltid tett på og syns det er viktig å gi kort med info til de han oppsøker slik at de kan forstå hvorfor han gjør sånn han gjør. Hvis vedkommende spør han om ting for å være høflig (som å spørre hva heter du) så vil han ikke forstå, så da svarer jeg for han (evt prompter han til å si navnet sitt- det er innlært). Også forklarer jeg bare for vedkommende at han ikke forstår. 

Som sagt er alle forskjellige og man må se an. Men det å snakke i enkle korte setninger, uten for mange unødvendige ord, er nok greit for de fleste. Pluss det å snakke tydelig. Ikke noe babyspråk, det er unaturlig uansett alder syns jeg. 

Og jeg som mamma til en gutt som er annerledes, jeg blir glad bare vedkommende gidder å ta seg tid til å hilse tilbake. Jeg ser hvor mye det betyr for gutten min når han prøver å hilse på folk og de hilser tilbake. Og jeg syns det er så trist å se hvor mange som ikke gidder å si hei tilbake, de går bare forbi mens de sender han et rart blikk fordi måten han sier hei på virker unaturlig for de. 

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar har lært litt nå hva jeg skal gjøre neste gang jeg eventuelt møter barn som er annerledes. Jeg synes dette er like vanskelig når jeg møter voksne med diagnose, men tenker at barn er ekstra skjøre og kan bli mer lei seg om jeg gjør noe feil... 

Jeg pleier alltid å hilse og smile når jeg blir hilst på av forbipasserende barn, men så overhørte jeg to damer på cafe snakke om at de hater at fremmede hilser på ungene deres, fordi det kan oppfordre dem til å ta kontakt med fremmede, og det kan bli skummelt. Ikke lett å vite hva man skal gjøre. 

Anonymkode: ad2d9...5e2

[AnonymBruker]

Hvis jeg er usikker, snakker jeg til ALLE på samme måte, som voksne mennesker. Selvom de er barn. Føler meg litt mer komfortabel med katter. 

Anonymkode: 74161...b7c

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar har lært litt nå hva jeg skal gjøre neste gang jeg eventuelt møter barn som er annerledes. Jeg synes dette er like vanskelig når jeg møter voksne med diagnose, men tenker at barn er ekstra skjøre og kan bli mer lei seg om jeg gjør noe feil... 

Jeg pleier alltid å hilse og smile når jeg blir hilst på av forbipasserende barn, men så overhørte jeg to damer på cafe snakke om at de hater at fremmede hilser på ungene deres, fordi det kan oppfordre dem til å ta kontakt med fremmede, og det kan bli skummelt. Ikke lett å vite hva man skal gjøre. 

Anonymkode: ad2d9...5e2

Jeg tror det er motsatt, barn blir glade for oppmerksomhet nesten uansett. I noen tilfeller kan kanskje foreldrene til barn som er annerledes være litt såre, men de fleste av oss setter pris på at du tar deg tid til å snakke med barnet vårt i det hele tatt, siden vi ser at barnet blir glad av det. Det som gleder barnet gleder som oftest mor og far også.

Anonymkode: 27070...b0c

[Missy1]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar har lært litt nå hva jeg skal gjøre neste gang jeg eventuelt møter barn som er annerledes. Jeg synes dette er like vanskelig når jeg møter voksne med diagnose, men tenker at barn er ekstra skjøre og kan bli mer lei seg om jeg gjør noe feil... 

Jeg pleier alltid å hilse og smile når jeg blir hilst på av forbipasserende barn, men så overhørte jeg to damer på cafe snakke om at de hater at fremmede hilser på ungene deres, fordi det kan oppfordre dem til å ta kontakt med fremmede, og det kan bli skummelt. Ikke lett å vite hva man skal gjøre. 

Anonymkode: ad2d9...5e2

For å si det sånn... jeg syns det er vanskelig når jer møter barn som har normal utvikling. Jeg er ofte usikker på hvordan jeg skal forholde meg til de, hvordan snakke til de osv. 

Jeg er bare vant til min gutt og jeg kan jo ikke snakke med normaltfungerende barn på samme måte som jeg snakker med han. Da vil ungene tro jeg er helt gal  

så det går litt begge veier. Skjønner godt at du syns det er vanskelig. Men prøv å ikke tenke alt for mye på det. Jeg tror mange barn (og voksne) som har utviklingshemming ofte opplever at folk tar avstand. Det at du tar deg tid til å snakke med barnet og høre på hva barnet har å fortelle betyr nok mye, selvom du bare "jatter med"