Å stille tilbake tiden

[Chriistiinee]

Jeg har lenge strevd med ensomhet, spiseforstyrrelse, mobbing, diverse fysiske utfordringer og et dårlig familieforhold. Det til tross har jeg klart å fullføre en halv bachelorgrad på normert tid, og det med relativt gode karakterer. Dessuten er jeg kvitt overnevnte problemer per dags dato. Likevel merker jeg at det ikke holder for meg, og at jeg gjerne tar meg selv i å klage over det jeg mangler i stedet for å glede meg over det jeg har. Jeg har noen venner jeg er med av og til, dog sjeldent og jeg vil ha mer. Jeg er greit flink i mye, men jeg vil være bedre, og jeg har greie karakterer, men jeg vil ha bedre. Jeg merker at det sakte men sikkert ødelegger motivasjonen min, og jeg orker ikke lenger stå opp om morgenen, fordi jeg føler at ingenting nytter. Jeg tar meg selv i å gråte over at barndommen min var fylt med så mye sorg, hat og smerte, og sitter mest igjen med minner av selvmordsforsøk. Uansett, jeg burde vært glad for å ha et greit liv nå, hvis du ser bort ifra fortiden, men jeg er ikke glad. Jeg vil oppleve det andre på min alder har opplevd: kjærlighet, turer, vennebesøk, fester, uteaktiviteter, festivaler. Noe av dette får jeg ikke engang opplevd i dag, fordi de jeg er med av og til har "bedre ting å gjøre" (særlig om sommeren, selv om de er i nærheten) eller så er de kun på jakt etter sex (i forhold). Jeg er også redd for at mine manglende erfaringer skal påvirke mitt liv senere: at jeg ender opp som ensom, singel grå mus med eller uten jobb. Jeg kan godt være en grå mus, uten et særlig spennende liv, men det skal gjerne inneholde mer enn jobb/skole, dårlige familieferier bare fordi vi kan ha noe å fortelle om og å se på TV.

[Vesentlig]

Først og fremst skal du ha skryt for alt du har klart. Ser du selv hvor sinnsykt bra det er?

Men det å være ensom er dritvondt. Hjelper ikke å være flink i alt når man føler seg som et sort hull. Høres ut som du har ganske lav selvfølelse og at dem du er med kanskje ikke skjønner hva slags relasjon du ønsker.

Det er en tøff situasjon du er i, men du er ikke et lost case eller noe. Du har vært skikkelig tøff og klart deg på egenhånd, men nå må du være tøff nok til å trenge andre.

Ville det gått å fortelle noen av dem du er meg at "hei jeg liker deg, vil gjerne se deg oftere fordi du gjør meg så bra og egentlig kjenner jeg meg litt ensom noen ganger." Evt melde deg inn i en forening eller noe for å treffe nye folk?

[Chriistiinee]

1 minutt siden, Vesentlig skrev:

Først og fremst skal du ha skryt for alt du har klart. Ser du selv hvor sinnsykt bra det er?

Men det å være ensom er dritvondt. Hjelper ikke å være flink i alt når man føler seg som et sort hull. Høres ut som du har ganske lav selvfølelse og at dem du er med kanskje ikke skjønner hva slags relasjon du ønsker.

Det er en tøff situasjon du er i, men du er ikke et lost case eller noe. Du har vært skikkelig tøff og klart deg på egenhånd, men nå må du være tøff nok til å trenge andre.

Ville det gått å fortelle noen av dem du er meg at "hei jeg liker deg, vil gjerne se deg oftere fordi du gjør meg så bra og egentlig kjenner jeg meg litt ensom noen ganger." Evt melde deg inn i en forening eller noe for å treffe nye folk?

Hei, og takk for oppmuntringen.

Jeg har vært på det som finnes av sosiale grupperinger arrangert rundt campus, men ingen foreninger, da de fleste krever noe talent som jeg ikke har (eller som jeg tror jeg ikke har fordi jeg har blitt avvist). Jeg har som sagt noen venner jeg er med av og til, veldig sjeldent, men de vil ikke være med på det jeg ønsker. Jeg føler rett og slett at jeg ikke får opplevd noe særlig med dem, i hvert fall ikke av det jeg føler jeg bør oppleve eller ha opplevd i en alder av 20. Jeg vet jeg har masse tid, men før jeg vet ord av det svinner tiden hen.

[Vesentlig]

1 minutt siden, Chriistiinee skrev:

Hei, og takk for oppmuntringen.

Jeg har vært på det som finnes av sosiale grupperinger arrangert rundt campus, men ingen foreninger, da de fleste krever noe talent som jeg ikke har (eller som jeg tror jeg ikke har fordi jeg har blitt avvist). Jeg har som sagt noen venner jeg er med av og til, veldig sjeldent, men de vil ikke være med på det jeg ønsker. Jeg føler rett og slett at jeg ikke får opplevd noe særlig med dem, i hvert fall ikke av det jeg føler jeg bør oppleve eller ha opplevd i en alder av 20. Jeg vet jeg har masse tid, men før jeg vet ord av det svinner tiden hen.

Den håpløshetsfølelsen er så jævlig. Det er lett for meg å si at du bare kan en plass å møte noen osvosv, men hvem er jeg til å si det? Du hadde jo ikke bedt om hjelp om det var lett. Jeg selv har god erfaring med å gjøre meg mer avhengig av fremmede/bekjente. Rett og slett be om mer fra andre. For en får max det en ber om.

Også høres det litt ut som du mobber deg selv litt. Kanskje det er lettere om du gir deg selv mer respekt og medfølelse?

[Chriistiinee]

2 minutter siden, Vesentlig skrev:

Den håpløshetsfølelsen er så jævlig. Det er lett for meg å si at du bare kan en plass å møte noen osvosv, men hvem er jeg til å si det? Du hadde jo ikke bedt om hjelp om det var lett. Jeg selv har god erfaring med å gjøre meg mer avhengig av fremmede/bekjente. Rett og slett be om mer fra andre. For en får max det en ber om.

Også høres det litt ut som du mobber deg selv litt. Kanskje det er lettere om du gir deg selv mer respekt og medfølelse?

Du har nok kanskje rett når det kommer til hvor lite selvrespekt jeg har. Jeg er vant til at andre bryr seg lite om og ødelegger for meg, og jeg antar jeg tror det er slik jeg skal behandle meg selv. Samtidig er det en stemme i hodet mitt som sier at jeg fortjener bedre, og at jeg ikke er så ille, men det er lite som tyder på det i virkeligheten.