Kjære "generasjon perfekt", hvor høye krav stiller du til deg selv? Er du fornøyd med alt du har oppnådd så langt i livet?

[Kml-]

Jeg føler veldig på presset om dagen. Jeg er 92 modell, dvs i midten av denne såkalte "generasjon perfekt". Jeg skal trene, spise sunt, ha kjæreste, gjøre det bra på skolen, helst ha egen leilighet, og kanskje bil, en bra jobb ved siden av studiene og på toppen av det kunne ha ett godt sosialt liv. Rekke alle bursdager og alt som hører det... Jeg er nummeret unna å gå i veggen nå. Som 24-åring er jeg egentlig ganske fornøyd med det jeg har oppnådd. Kjøpe leilighet ifjor, har 2 år igjen av min bachelor (pga ett overgrep ifjor satt det meg litt tilbake på flere kanter) og jeg har jo en grei jobb. Ser man bort ifra det er jeg OK på den sosiale fronten, trener svært lite, kan til tider være nedfor pga hendelsen og har dårlig samvittighet fordi dem jeg gikk i klasse med på BI nå er ferdig med sin grad til sommeren. Er jeg den eneste som lar presset virkelig gå inn på meg? Er du selv fornøyd med hva du har fått til her i livet? Skal man virkelig bli lykkelig utifra hvor mye suksess man har oppnådd? Instagram gjør jo ting 1000 ganger verre. Når alle skal "skryte" om hvor perfekt liv de har. Helt ærlig tror jeg generasjonen før oss var mye mer lykkelig. Husker tilbake til 90-tallet, da jeg vokste opp. Alt var så bra. Sier jo sitt når flere, og flere mennesker blir deprimerte. Til tross for at teknoligien utvikler og kunnskapen utvikler seg. Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget... Måtte bare få det ut. Fisker vel også kanskje litt etter tips til hvordan man kan bli "mer lykkelig". 

[AnonymBruker]

Jeg er også 92-modell, og kjenner meg ganske mye igjen. Jeg går siste året på en en master i rettsvitenskap nå, har ok/gode karakterer. Når jeg blir ferdigutdannet om noen måneder kommer jeg ikke til å ha jobb "lined up", jeg kommer ikke til å ha råd til å kjøpe meg leilighet. Jeg har ikke kjæreste (har heller aldri hatt det, selv om jeg er jente med helt vanlig utseende). Jeg trenger ikke, men har alltid planer om å begynne . Jeg ønsker ikke meg en fancy-schancy jobb i et stort advokatfirma, men kun en vanlig jobb hvor jeg har kveldene og helgene fri.

Mange av medstudentene mine har alt klart; har samboer de har kjøpt eller skal kjøpe leilighet med, har allerede signert jobbkontrakt, trener nærmest daglig og er sosiale. Noen har til og med allerede fått barn, eller skal ha det snart. Det er klart jeg noen ganger føler at jeg henger etter her, og at jeg har mislykkes eller "mangler" noe. Sannheten er nok at det er lettere for meg å tenke på de medstudentene mine som har alt det overnevnte, og ikke dem som er akkurat som meg, fordi det er jo rikelig av dem også!

De gangene jeg føler meg ille prøver jeg å tenke på at alle lever etter sin egen klokke. Vi fikk alle vårt første kyss på ulike tidspunkter, noen fikk sin første deltidsjobb som 16-åring mens andre ikke fikk en før de begynte på universitetet. Noen får barn som 24-åringer, mens andre får ikke før de er i 30-årene. Poenget er; det er ikke noe her som er "rett" eller "galt", du må bare følge din egen "utvikling", og ikke tenke på hva alle andre har fått til eller gjør. Ja, venninnen min som fikk barn for to år siden ser nok noen ganger også på mitt liv og tenker at hun gjerne skulle kunne gå på fest annenhver helg uten å ha en liten en å tenke på, akkurat som jeg ser på henne, og tenker at hun er kommet så mye "lengre".

Lag dine egne mål, bare lev ditt eget liv uten å måle deg opp etter andre. Og ja, jeg vet det er veldig vanskelig, er derfor jeg alltid må tenke på "slagordet" mitt like over, men det hjelper virkelig. Jeg har kanskje ikke kjæreste nå, og må nok bo i kollektiv i flere år før jeg vil få råd til å kjøpe meg noe selv, men hva betyr så det? Jeg kommer nok til å møte noen, og jeg kommer til å få det, forhåpentligvis, koselig i et sosialt kollektiv med andre mennesker i samme situasjon. Mål deg selv av deg selv. Liker du å ta en hjemmehelg med chips og gullrekken? Ja, så er det helt greit.

Jeg har ikke Instagram, men har plenty med venner som har det, og jeg ser jo hvor mye stress det er å pose på de bildene som de alltid skal ha meg med på. Et øyeblikk som var helt greit og alminnelig, blir fort fremstilt som den beste dagen i hele livet, den beste ferien, de beste vennene osv, osv.

Så, lev etter din egen klokke, vær oppmerksom på hvor mye "falske" lykkelige bilder som finnes der ute, og bare gjør det beste ut av den situasjonen du er i. Det er du som skal være fornøyd med deg selv og ditt liv, ikke alle andre!

Anonymkode: 53130...ac2

[AnonymBruker]

Jeg har aldri greid å relatere meg helt til alle artiklene og kronikkene om "generasjon prestasjon" og kroppspress, og jeg tror det har noe med måten jeg bevisst prøver å tenke på. Jeg begynner alltid med lave forventinger, og blir heller positivt overasket dersom noe bra skjer. I stedet for å være skuffet over at jeg begynte senere på studie enn mine venner, så ble jeg heller stolt over at jeg faktisk begynte i det hele tatt. Jeg har ikke dårlig samvittighet over at jeg ikke trener mye, men gir meg selv ros den ene dagen i uken jeg orker. Jeg skrev en søknad til arbeidsplassen min og tenkte "de har sikkert mange søkere, så det er en god sjanse for at jeg ikke blir ansatt, og det er ok", og ble dermed veldig positivt overrasket når jeg faktisk fikk jobben. Jeg var totalt uinteressert i å aktivt lete etter en kjæreste, men plutselig møtte jeg en fyr som jeg bare klikket 100% med. Ved å ikke sette forventningene så høyt, så blir det færre skuffelser, og større mestringsfølelse når man faktisk greier å oppnå noe. Mener ikke at man ikke skal ha noen forventninger i det hele tatt, men at man bør lage rammene for forventingene ut i fra seg selv og det du vet du er kapabel til, og ikke fra samfunnet eller det du ser på Instagram. Jeg vil foreslå at du i stedet for å tenke på hva du ikke har oppnådd, prøv heller å fokuser på hva du faktisk har oppnådd.

Litt slik som Hannah Horvath sier til foreldrene sine  i GIRLS... "I could be a drug addict. Do you realize how lucky you are?"

Anonymkode: 00e3d...703

[AnonymBruker]

Jeg er født i 87, men føler meg likevel truffet av generasjon perfeksjon-problemene.

Jeg har mann, barn, hus, 5-årig utdannelse og fast jobb. Likevel hater jeg livet mitt, og jeg sliter med depresjon, spiseforstyrrelser, kraftig bitterhet og selvforakt.

Jeg hater meg selv for at jeg ikke opplevde mer av livet før jeg slo meg til ro, blir kvalm av mitt eget speilbilde til tross for at jeg trener flere ganger i uka, og jeg tillater meg ikke å trives i jobben jeg har. Jeg skammer meg over at jeg ikke brukte karakterene mine til å gå for drømmeyrket, og jeg skammer meg over at jeg bare lever et middelmådig liv, og at jeg ser middelmådig ut.

Samtidig vet jeg at mange har det mye verre enn meg, men jeg klarer bare ikke å bli tilfreds med livet. Jeg går til psykolog for å prøve å komme til bunns i utfordringene mine, men så langt er jeg på stedet hvil.

I mellomtida farer livet avgårde rundt meg, ungene vokser og utvikler seg, mens alt jeg kjenner på er sorg og bitterhet over forhold i livet som jeg ikke får gjort noe med.

Hvorfor kan jeg ikke bare si meg fornøyd med den kroppen og det livet jeg har?

Anonymkode: bb75f...133

[AnonymBruker]

Ja, det sosiale presset om å gjøre det bra på alle eller de fleste av livets arenaer har nok økt med tanke på sosiale medier. Alt er så synlig i dag, og det er på godt og vondt lett å få med seg naboens nye bil, nye jobb eller drømmereise. I dag skal man ha alt, familie, god jobb, bra utdannelse, flott leilighet, bra bil, gjerne en hytte på fjellet eller to, samt jordomseiling to ganger i året. 

Samtidig er det lett å se seg blind på tidligere tiders utfordringer, dette gjelder særlig de som er blant de yngste i dag, blant studenter og de yngre arbeidstakerne. Er man født på nittitallet så opplevde man som regel ikke det samme årtiets utfordringer i særlig grad, det var man jo for ung til. Men som "gammel" sett opp mot de født på 90 og utover (er født rundt 80) så kan jeg skrive under på at ikke alt var like enkelt da heller. Presset var stort på å være vellykket dag også, selv om det riktignok ikke var like synlig som i dag (man hadde ikke Facebook og sosiale medier på samme måte), og selv om arbeidsmarkedet nok har tilspisset seg ennå mer på grunn av oljekrisen, så var det heller ikke bare å plukke en god jobb for 20 år siden.

Nittitallet (og sågar lenger tid tilbake) hadde videre litt andre utfordringer. Selv om det var litt lettere å få seg jobb, så tør jeg påstå at forventningene kanskje ikke var like store. I dag skal mange av dagens yngste ha "alt" med en gang de er ferdig med studiene, da skal man ha drømmejobben, leilighet og kanskje stifte familie fort. Det er som regel urealistisk, mange blant foreldregenerasjonen brukte forholdsvis lang tid på å opparbeide seg det de har i dag. 

Anonymkode: 0a3f1...012

[AnonymBruker]

^^ enig i det. Jeg tror litt av problemet er at dere bare forventer at dere skal ha alt, med en gang. Hvis dere ikke har det, må det være fordi dere har gjort noe "galt."" Leiligheter, jobber, grader, kjærester, utseende - hvor kommer forestillingen om at det er "normalt" å eie leilighet mens man studerer? Ha en kul og interessert ekstrajobb? Etc. Jeg er født i 1980. Jeg har disse tingene du nevner NÅ (vel, bortsett fra all treningen hehe), men jeg hadde fint lite av det da jeg studerte  Jeg måtte jobbe for å få disse tingene, de kom ikke av seg selv, og slett ikke da jeg var 22.

Anonymkode: c9174...cc9

[AnonymBruker]

94-modell her, og jeg kan endelig si at jeg ikke relaterer meg til generasjon perfekt lenger. Livssituasjonen min er som følger: Tar dette året opp noen vgs-fag etter å ha prøvd flere forskjellige bachelorstudier som ikke passet meg, har en samboer som elsker meg og han er min store kjærlighet, trener 2-3 ganger i uken i tillegg til 1-2 fjellturer i helgen, bruker ikke sminke og har en normal kroppsfigur, jeg bruker bare facebook og har kun nærmeste venner og familie på facebook, jeg kontakter mine beste venner for å høre hvordan de har det og som jeg kan betro meg til med alt godt og vondt. Jeg driter i om andre har egne leiligheter eller biler eller gode jobber, det er fint for de men jeg oppnår ingenting ved å sammenligne meg med andre og føle meg mislykket av den grunn. Jeg vil fokusere på min egen fremtid med samboeren min og setter mine mål deretter. Det skjærer i hjertet mitt å høre hvordan dere har det, men jeg håper dere tar avgjørelser basert på om dette virkelig er noe akkurat DU ønsker og angår til beste for deg og dine nærmeste.

Anonymkode: 0946d...90b

[AnonymBruker]

79-modell her, og jeg må innrømme at jeg har et veldig dobbelt forhold til Generasjon Perfekt.

Jeg kan være enig i at det ytre presset nok er høyere enn før, fordi det som presenteres på sosiale medier har lett for å få oss til å føle oss utilstrekkelige. Men så fort man har gjennomskuet denne mekanismen, så mister det litt av påvirkningskraften. Alle vet jo at man ikke kan sammenligne seg med andres polerte, redigerte virkelighet. Alle har det rotete av og til, alle må gjøre kjedelige ting, alle er stresset fra tid til annen, de fleste spiser junk og skipper trening og har masete barn, men det er selvfølgelig ikke det de legger ut på Facebook. Det er ikke så veldig vanskelig å bestemme seg for hva som teller i sitt eget liv og slutte å la seg påvirke så mye av hva man tror alle andre får til.

Alt var så mye lettere på nittitallet? Spør du meg, var alt lettest på åttitallet. Da var jeg barn, livet var enkelt og morsomt. Men jeg tror nok at mine foreldre hadde sine bekymringer gitt, med boliglånsrente på 14% få barnehageplasser og manglende sfo-tilbud til skolebarn. Facebook fantes kanskje ikke, men de visste godt at naboen hadde finere bil og kunne dra til Syden (som kostet skjorta, for øvrig), mens vi måtte dra på telttur til Tyskland. Jeg var lykkelig uvitende om dette, men å sammenligne med barneperioden gjør jo at alt står fram i et gyllent lys. Hver generasjon har nok hatt sitt.

Jeg synes vel også det er rimelig optimistisk å mene at man skal eie leilighet, være i et stabilt forhold, være veltrent og fit, ha et flott sosialt liv og en spennende karriere i midten av tjueårene. De fleste får det til på noen punkter og feiler på andre, eller bruker lengre tid. Hvis man skal la sånt stresse seg, så legger man opp til det selv: du blir motløs og stresset. Det er kanskje tøft å være ung i dag, men aldri har (mange, ikke alle) unge hatt så høye forventninger heller.

Det er mye som er tøft i dag, det er helt sant. Men da blir det desto viktigere å være bevisst på hva man skal ta innover seg, og hva man skal la seile sin egen sjø. Dette bestemmer vi heldigvis selv, uansett generasjon!

Anonymkode: 867ae...c39

[AnonymBruker]

Et råd dere som sliter med dette bør følge er å kutte ut Instagram og hva det nå heter. Folk legger bare ut de perfekte øyeblikkene. Ingen legger ut at de har det kjipt, selv om de garantert har det kjipt innimellom. 

Ellers bør dere gjøre som en over her skrev: følg deres egen klokke. Det er ikke realistisk å "få til" alt. Dette presset legger dere på dere selv. 

Anonymkode: fd242...41b

[Marie90]

God artikkel av Sissel Gran;

https://morgenbladet.no/ideer/2017/02/bare-vaere-litt-i-fred

Lær å koble av. Det krever litt i starten, men i bunn og grunn er du ansvarlig for egen lykke og velvære, og det er ikke samfunnets feil at du velger å delta i dette jaget.

[AnonymBruker]

92-modell her. For meg er disse kategoriene og merkelappene altfor lettvinte og dogmatiske. Vi tilhører en generasjon som er mer tech-savvy enn tidligere generasjoner, men bortsett fra det så tror jeg ikke man kan generalisere for mye. Det "presset" som vi liksom skal kjenne på, jeg lar meg ikke bli preget av det lenger. Dette begrepsaparatet er bare noe som holder liv i spaltister og samfunnsvitere. Og bloggere når de skriver det årlige "se hvor smart jeg er"-innlegget.

Min mor er såkalt "Generasjon-X", og har fortalt at hun ikke har følt seg hjemme i kategoriseringen som preget hennes generasjon. 

Det alle etterkrigsgenerasjoner har er frihet til å velge våre egne liv, og dette skal vi se på som en gave uten å legge masse selvpålagt og unødvendig press på oss selv. 

Anonymkode: 796f6...bb0

[AnonymBruker]

Svarer anonymt på dette.

Jeg er 21 år, kjøpt meg leilighet i en stor by, fullført militæret+befalsutdanning, har venner, bodd i usa, god familie. Slo opp med langtidskjæresten min i høst, begynt på en bachelorgrad nå, ferdig om 2 år.

Fornøyd med det på papiret, men er ikke særlig lykkelig.

Anonymkode: 5aaa7...566

[AnonymBruker]

er selv født tidlig 80 tallet og har hus,mann og barn og er heller ikke lykkelig. Jeg har begynt på ny utdanning. Jeg har jo alt, og sønnen min er den mest fantastiske i verden. Forholdet mitt er ikke så bra, men jeg har SÅ MYE. 

Alikevel greier jeg ikke å sette pris på det jeg har. vil ha mer, finere møbler, finere klær, mer av alt. Det er jo utrolig rart at man ikke kan prise seg heldig og være glad til når man har så mye.

Anonymkode: 0f31a...1d7

[AnonymBruker]

Er 88 modell. Ufør, aldri hatt en jobb jeg likte, ingen høyere utdanning, ikke råd til å kjøpe bolig men leier for tiden et gammelt hus med forfallende vegger i noen av rommene, for syk til å gå ut oftere enn et par ganger i uka, for dårlig råd til å reise på utenlandsferier. Jeg er lykkelig.

Anonymkode: eed7c...fc5

[Honnikorn]

Jeg er etter deres ståsted gammel, 43, men jeg har lært litt i løpet av mitt korte liv. Man må leve for seg selv, ikke for alle andre. Det er ingen som blir lykkelig av å sammenligne seg med andre. Man må finne ut hva som gjør DITT liv verd å leve. Jeg har ikke eget hus, har aldri fått egne barn og jobber pr nå i en "lavt" lønnet jobb, men det er en jobb jeg elsker! Jeg er glad hver dag jeg kan stå opp å vite at jeg har tak over hue, mat i kjøleskapet og en jobb å gå til. Fritiden brukes på ting som gir meg glede, enten å skape noe (male, ordne vinterveden, stelle dyra) eller å gjøre ting som gjør meg rolig til sinns ( turer med hundene, fotografere etc)  Vær glad for hver dag dere våkner opp og er friske og raske. Alderen setter fort nok spor og da ser man tilbake og tenker at en skulle satt mer pris på de dager som var "bekymringsfrie" De dager en ikke trengte å bekymre seg for helsa rett og slett! Min beste venninne fikk kreft for tre år siden, og jeg har hatt mine runder også. Vi fant ut at man må finne noe som gir en selv tilfredsstillelse i hverdagen! En helg på telttur uten mobil, bare et bål og stillhet. Så finner man fort ut at der ikke betyr noe å være fin på håret, eller å ha nyeste klær eller alle disse I-lands "problemene" 

Hvorfor skal man være perfekt? Hvem har lært dere at livet skal være en rosa sky? Livet er ikke rosa, det er innimellom slit og regnvær, bratte oppforbakker og utfordringer. Men det er verdt det, til slutt. Jeg misunner ingen å være ung i dag, så mye fasade! Nei, jeg labber rundt i turbuksa mi, uten sminke og trives aldeles utmerket. Ingen bryr seg vel om hvordan jeg ser ut, hvor mye jeg tjener eller hvordan jeg bor. Hvorfor skal de det? Lær dere å gi litt faen! Så går det så bra så  

[AnonymBruker]

Kan det tenkes at disse problemene har oppstått som et resultat av hvor heldige vi er? Vi er helt på toppen av behovspyramiden: Selvrealisering. Ekte problemer, som sult og frost, basale behov som trygghet og kjærlighet er forlengst forsert og oppfylt. Jreg synes vi må ta oss selv litt i nakkeskinnet og innse hvor BRA vi har det. Jeg klarer ikke helt å synes synd på denne "Buhu, det er så synd på meg, jeg har ikke six-pack, kun to venner, jeg får bare 4ere på skolen, og mine bekjente er mer populære på instagram"-klagesangen. Ifølge forskning, er det eneste klare fellestrekket mellom de som får gode resultater på skolen at foreldrene deres har høyere utdannelse enn de som gjør det dårlig. Flere og flere av de som har stått frem som talspersoner for generasjon-perfekt-problematikken har kommet ut på andre siden, de har klart seg bra. Jeg er mer bekymret for de som har problemer over lenger tid, de fra svake sosio-økonomiske forhold, som kommer fra hjem med rusproblematikk og vold osv, det er mye lavere odds for at de skal klare seg bra i livet.

Anonymkode: c1390...173

[AnonymBruker]

Men dere som bruker mye tid på å være misfornøyde eller ønske at ting var annerledes: er dere ikke redde for å kaste bort tiden på denne måten?

Det er jeg, og derfor er jeg ekstremt bevisst på å begrense negative følelser mest mulig. Jeg ville blitt ufattelig irritert på meg selv hvis jeg klagde over jobben min hver dag fordi den er kjedelig (det er den. Men ikke bare kjedelig) og først etter en nedbemanning skjønte hvor heldig jeg egentlig var. Eller brukte mesteparten av tjueårene mine på å stresse med at jeg har stor rumpe eller ikke fikk kjøpt meg leilighet selv om venninna mi gjorde det. Eller sutre over mangel på alenetid og tid til trening nå i trettiårene, og glemme å sette pris på livet med småbarn som snart er store og ikke gidder å henge med mamma lenger.

Livet er kort og usikkert, og man kan aldri ta noe for gitt. Plutselig kan ting endre seg. Man behøver ikke ha det perfekt for å sette pris på det man tross alt har, akkurat her i dag.

Anonymkode: 867ae...c39

[AnonymBruker]

91-modell her. Utdannet ferdig for tre år siden (ingeniør), godt betalt jobb (over gjennomsnittet), fantastisk kjæreste, ny leilighet, slank kropp og godt trent osvosv. Jeg har alltid vært flink pike. Jeg har alltid gjort ting etter boka, men det har vært hardt og brutalt. Det har knekt meg, tråkket meg ned i søla og lært meg mye. Nå er jeg snart 26. Jeg er fortsatt ung, men jeg føler meg langt mer etablert enn flere jeg kjenner. Likevel har jeg hastverk. Som om jeg skal nå et mål, bli ferdig eller hva det er. Disse problemene "generasjon perfekt" har, føler jeg ikke lenger på. Men jeg har begynt å bevege meg inn i en fase av livet hvor jeg tror jeg ønsker meg barn. Hvor jeg ønsker å gifte meg. Jeg spør meg selv hvorfor "alle" rundt meg har kommet dit, men ikke jeg. Igjen, som om jeg har dårlig tid. Egentlig er jeg tilfreds. Egentlig føler jeg at for første gang har jeg kommet opp på høyden av oppoverbakken jeg følte på tidligere. Utsikten er fin. Jeg håper jeg får være her.

Anonymkode: 170c9...cea

[AnonymBruker]

Jeg er 78-modell og litt overrasket over svarene her. Hvorfor dette hastverket? Da jeg var i 20-årene var det selvsagt også ett press i forhold til utseende osv, men vi var opptatt av å ha det gøy. Utdannelse tok vi alle, og har  i dag gode jobber. Men jeg var ikke opptatt av at alt skulle være perfekt, vi festet, reiste levde i nuet, og så lenge man har kontroll på studier/jobb og økonomi er det ikke noe problem å la ting flyte litt. Nyt livet litt, man er bare ung en gang. 

Anonymkode: 43e74...0d3

[AnonymBruker]

Jeg er 21 år og snart ferdig med bachelorgrad, så ligger ganske godt an i forhold til de aller fleste jeg gikk i klasse med med på både grunnskole og VGS. Ca halvparten har ikke engang begynt på høyere utdanning og de fleste av de kommer sikkert heller ikke til å ta det. Føler ikke noe press på å være sosial hver dag, og det er jeg heller ikke. Er kanskje sosial på kveldstid en gang i uka (jeg bor dog med en venninne). Kan heller ikke si at jeg ser det er et ekstremt press på trening og kropp heller. Mange av vennene mine trener ikke i det hele tatt, og jeg personlig trener for å ha en god helse der en flott kropp blir en bonus. 

Det kan nok være jeg har en sterkere psyke enn folk flest og derfor ikke blir påvirket av dette, men jeg tror en del må lære seg å roe seg ned litt. 

Anonymkode: 1b4f7...fdd