Jeg er Kurdistan, men bor i Norge - Jeg føler meg svært ensom...

[AnonymBruker]

Hei

Jeg er en jente på 18 år, som kommer fra Kurdistan. Jeg har bodd i Norge hele mitt liv og elsker dette landet utrolig høyt. Det er bare et problem... De siste to årene har jeg følt meg svært ensom.

Jeg har hele livet hatt utrolig mange norske venner. Når jeg tenker etter har jeg faktisk ikke hatt èn eneste utenlandsk venn. Helt ærlig så tenkte jeg aldri på å ha utenlandske venner før, jeg var glad og tenkte ikke på etnisitet før... Problemet har vel startet de to siste årene. VG2 byttet jeg skole, og i den nye klassen var det to kurdere. Jeg ble venn med de en stund, men etterhvert så trakk jeg ubevisst tilbake (jeg har for vane å gjøre det når jeg er ukomfortabel). Jeg endte opp med en jente som nå er min bestevenn, hun er norsk og jeg er veldig glad i henne, men jeg kjenner hele tiden på at jeg skulle ønske jeg hadde klart å bevare vennskapet med disse to kurderne i klassen. I slutten av VG2 ble jeg kjent med en annen ny kurder, en jente som er ett år eldre enn meg. Vi var sammen mye frem til sommeren, og herregud vi kunne snakke om ting jeg aldri kan snakke om med min norske venninne. Etterhvert, av en eller annen grunn så trakk denne kurdiske jenta seg tilbake... Altså, jeg var jo helt overlykkelig over å ha funnet en ny venn som forsto meg og livet jeg levde pga. kulturen til mine foreldre! Hun hadde det jo tross alt helt likt som meg! Men, sommeren og senere utover høsten ble kontakten mindre (Da startet jeg VG3 og hun tok friår). Hun startet egentlig med å finne på unnskyldninger til hvorfor vil aldri kunne møtes - Jeg tok alltid intiativet. Jeg vet ikke helt hva som skjedde...  Det eneste jeg vet er at jeg ba hun og to andre jenter til 18års dagen min, og ingen av de kunne komme (Mistet alle mine venner da jeg startet VGS og klarte aldri skaffe nye). Etter det ble kontakten mindre og mindre. I høst var jeg vel med denne kurdiske jenta tre ganger, og alle tre gangene dro hun hjem kjempe tidlig, mens hun med sine andre venner er ute frem til midnatt... Vel, jeg trakk meg unna, tok hintet om at hun ikke vil være med meg lenger. Det forstår jeg jo, jeg er ikke akkurat første valget til folk - Jeg er faktisk alltid siste valget, og uansett hvor vandt jeg er blitt til å være den siste, så sårer det likevel svært mye at jeg ikke klarte å bevare vennskapet med verken denne jenta, eller de to andre jentene i klassen min.

Nå går jeg VG3 og er snart ferdig på skolen. Herregud jeg gleder meg til å stikke av fra denne byen, denne skolen og disse menneskene! Hver eneste dag ser jeg flere kurdere, og alle er kjempe gode venner! De er sammen på skolen og etter skolen. De fester sammen, snakker kurdisk sammen og ler sammen. Det virker som om alle kurderne på skolen min er kjempe gode venner, også er jeg liksom helt alene, utenfor... Mine foreldre har kommet i krangel med to forskjellige kurdiske familier som de trodde var som familie (Drittlslenging mot oss, løgn, rykter og svik). Etter disse to kranglene har de egentlig trukket seg tilbake og levd for seg selv. De har ikke prøvd å bli kjent med nye kurdiske familier, og som en følge av det merker jeg at familien vår er ganske ensom... Jeg vet med sikkerhet at alle disse kurderne på skolen min som er så gode venner, har familier som kjenner hverandre. Jeg kan jo ikke klandre mine foreldre for å ikke tørre å ta kontakt med nye mennesker, men jeg klandrer dem likevel... Det at de har trukket seg tilbake og isolert seg har påvirket meg de to siste årene. Jeg kjenner på denne ensomheten hver dag... Klart jeg har en bestevenn, men hun forstår ikke kulturen min! Det gjør disse andre kurderne... Uansett hvor lenge jeg bor i Norge, hvor lenge jeg har det burgunderrøde passet... Jeg kommer aldri til å bli helt norsk. Sånn er det bare og det har jeg godtatt, men jeg skulle ønske at jeg hadde klart å få kontakt med folk med samme etnisitet som meg...

De kurdiske jentene har langt hår, perfekt kropp, kjempe flinke til å sminke seg, har stilig klesstil... Blant dem ser jeg helt ærlig ut som en rotte... Jeg er lav, har kort hår, har ikke perfekt kropp og er kjempe dårlig til å sminke meg. Har heller ikke penger til å kle meg så stilig som de. Har ingen talenter og jeg er kjempe dårlig på skolen. Vær gang jeg går ut med mine foreldre føler jeg de er flaue over meg... Hvor stygg jeg er i forhold til andre kurdiske jenter på min alder...

Og det stopper ikke der. Greit nok at jeg føler meg ensom her i Norge. Men jeg føler meg tom. ensom i mitt eget hjemland. Jeg har mange søskenbarn og tanter og onkler, men jeg føler meg fremmed blant dem... Selv med de føler jeg at jeg er sistevalget... Jeg elsker å dra tilbake til hjemlandet mitt, men selv når jeg er der vil jeg bare gråte fordi jeg føler meg så ensom. Der føler jeg liksom folk ikke kjenner meg like godt som de kjenner hverandre. De har bedre kontakt med hverandre enn meg...

Vet egentlig ikke hva jeg ville med dette innlegget. Måtte vel egentlig bare få det ut. Er så lei av å være så ensom! Ingen som forstår meg, ingen som vli forstå meg... Jeg er en liten stygg grå mus blant alle disse menneskene som jeg vil ha noe tilfelles med, men som jeg ikke har... 

Anonymkode: 26e43...21e

[123hei123]

 

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Ingen som forstår meg, ingen som vli forstå meg...

Anonymkode: 26e43...21e

 

Det høres ut som om du føler du ikke tilhører noen plass, og det kan jeg tenke meg ikke er en god følelse.

Jeg er 17 år, og er veldig god venninne med en kurdisk jente på 20 år fra Syria, som kom hit for 1,5 år siden. Når du skriver at den norske bestevenninnen din ikke skjønner deg og at du ikke kan snakke med hun om alt, selv om du har bodd her hele livet, får meg til å tenke på hvor lite jeg egentlig er der for min venninne :/ Jeg er den eneste venninnen hun har her i Norge, hun er ikke nær med noen andre kurdiske jenter, pga liten plass vi bor på... Kunne du ha utdypet hva du ikke kan snakke med hun om?

Du bør prøve å snakke med den norske venninnen din. Hun vet nok ikke hva du føler. Og dersom hun er en god venninne, burde du kanskje være fornøyd med det du har?

Du er norsk. Du trenger ikke å lete etter kurdiske venner, bare fordi foreldrene dine er fra Kurdistan. Dersom det faller seg naturlig, ja da kan du bli venn med kurdere. Du bør ikke lete etter noen etter etnisitet, for underbevisst skaper det "oss" og "dem", og det er jo hovedårsaken til problemene du beskriver her i første omgang.

Jeg håper det ordner seg for deg 

[AnonymBruker]

Jeg vet at dette ikke nødvendigvis hjelper å høre, men de følelsene du beskriver tror jeg er veldig vanlig å føle på videregående uansett hva slags kulturell bakgrunn man har. Det å føle seg utenfor, anderledes og ikke bra nok, å ikke kjenne tilhørighet.. Kjenner igjen alt det der fra ungdomstiden, og jeg er norsk. Det du skal vite er at det som regel BLIR BEDRE! Du kommer til å flytte, begynne å studere, bli kjent med nye mennesker, få mer selvtillit, oppleve nye ting og utvikle deg masse. De som føler seg litt utenfor på VGS, blomstrer ofte skikkelig i 20-årene. 

Og forresten, jeg skjønner godt at du har lyst på kurdiske venner som kan forstå din bakgrunn. Det handler kanskje mye om å bli forstått, men også å bli godkjent og inkludert av "sine egne". Men husk at du har den kurdiske bakgrunnen din uansett, du er ikke mindre kurdisk enn andre selv om de er bedre venner. Du kommer helt sikkert til å bli kjent med kurdere som voksen, men det kan faktisk være verdifullt å ikke være en del av en gruppe hele livet også. Å kjenne på å stå alene og å være selvstendig, tenk så mange som aldri får opplevd det og som bare følger strømmen i sitt miljø. Da er det mye vanskeligere å være selvstendg senere.

Anonymkode: f33d6...256

[cmd]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet egentlig ikke hva jeg ville med dette innlegget. Måtte vel egentlig bare få det ut. Er så lei av å være så ensom! Ingen som forstår meg, ingen som vli forstå meg... Jeg er en liten stygg grå mus blant alle disse menneskene som jeg vil ha noe tilfelles med, men som jeg ikke har... 

Du er jo blitt voksen nå. Får "åpne deg" for andre. Vær mer åpen når du skal snakke med de. Prøv å ta initiativ.

Jeg er selv fra utland og var godt over 16 når jeg flyttet hit. Så det var veldig vanskelig for meg når jeg gikk på vgs. Jeg kunne ikke språk mye. De fleste som gikk i klassen med meg var allerede venner fra før siden de gikk barne-, og ungdomskole sammen etc. Jeg følte litt alene men jeg kom over og ble venner med noen og det gikk bra.

Du får finne deg noen skole venner som du kan henge deg i fritida også. Kanskje i helgene også. Du må IKKE ta deg noe skritt tilbake. Ikke bare kurdiske venner. De får du uansett fordi du selv er kurdisk.

[AnonymBruker]

Signerer AB over. Det å føle seg utenfor, annerledes etc. handler mer om at du er tenåring enn hvor du er fra. Du skriver jo selv at du har hatt gode venner tidligere, både fra Norge og Kurdistan. Har selv en god venninne som er kurder og hun har mange venninner, fra mange land...

Jeg hadde akkurat de samme følelsene som tenåring, til tross for at jeg er helt norsk. Det å føle seg "ikke god nok" er vel heller normen enn unntaket som tenåring. Det går over.

Anonymkode: 59ba4...a0d