noen tanker om venner

[Gjest littlei]

eg er en gutt på snart 25 år. Bor fortsatt hjemme og bruker meste parten av tiden min på data og tegning. Jeg har aldri hatt mange venner. de få jeg har bor langt vekk og studerer eller jobber. Noe dame har jeg aldri hatt heller. Men nå er det først og fremst vennene mine jeg er litt beskymret over.

Før..da jeg var yngre og vennene min bodde hjemme var det altid jeg som kom bort for å finne på noe. Slik var det alltid..Kom ikke jeg bort til dem, så kunne jeg være sikker på at dem ikke kom bort til meg. Så..den som måtte ut for å sykle den lange veien var meg. Slik er det ikke lenger..Nå bor dem langt vekk, og jeg prater nesten aldri med dem lenger. Ser dem bare til jul og sommeren hvis dem har tid til komme hjem.

Vi har aldri vært noe flinke til å ringe hverandre etter at dem har flyttet heller. Jeg hadde mobil en liten stund, men den forble ubrukt og jeg fikk aldri noen meldinger, så jeg sa opp hele greia. Jeg tror jeg fikk 4-5 meldinger på de 5 mnd. jeg hadde den. Mens kameratene mine sender 20-30 mld. om dagen..men ikke til meg.

Det er på en måte som jeg ønkser å distansere meg i fra dem. Kameratene min er greie når vi først er sammen, selv om det er lang tid mellom hver gang. Men jeg føler meg liksom litt som gutten de kan være med, når de har det kjedlig og ikke har noe å finne på. Da kan de liksom finne på å snakke med meg.

vennene mine har fått et nytt liv der dem bor..fester og nye kamerater som dem drar på feire med. Mens jeg er stuck her..med ikke noe som kan ligne på et sosialt liv. Når dem først kommer hjem på feire, så gjemmer jeg meg bort..mobil her jeg ikke, så der kan dem ikke nå meg, og telefonene hjemme svarer jeg aldri på. Dem kan prøve å nå meg et par dager, så gir dem opp...og jeg blir sittende å tenke...hehe..der fikk dem, og tenker at jeg ikke trenger noen, samtidig som jeg sikkert kunne tenke meg å finne på noe gøy også?

Hvorfor er jeg slik. Er det at jeg ønsker heven fra da jeg var yngre og gjorde alt dem bad om? det er over 1 år siden, jeg har snakket med "beste-kameraten" min i fra yngre dager..De andre..enda lengre. Har vi gitt hverandre opp? Eller er det meg det er noe galt med..?

Jeg savner noen venner å prate med. Samtidig som jeg ønsker å vise dem at jeg kan gi litt faen i dem også.

[Gjest Anonymous]

hvorfor flytter ikke du da? På et nytt sted får man nye venner, det er min erfaring!

[Leviin]

Enig med gjest, det høres ut som du kunne trenge en ny start selv. I fra tidligere år høres det ut som vennene dine ikke er så veldig gode venner, kanskje ikke noe å samle på da. Det virker det jo som du har funnet ut allerede. Det kan jo være godt for deg å flytte til et nytt sted og finne nye venner, kanskje, hvis det da ikke er muligheter for å bli kjent med nye folk der du bor. Vet ikke om du jobber eller studerer, det er kanskje ikke bare å flytte uten videre, men vurder det etter hvert da. Gi deg selv en ny sjanse.

[Caramba]

Det høres trist ut å ha det sånn, og det er leit at du har sklidd unna alle vennene dine. En ting er sikkert, hvis de ikke får tak i deg, så kommer disse vennene til å bli borte for godt.

Dersom du ikke ønsker å ha mer med dem å gjøre, så tror jeg det er på tide å komme seg videre i livet for deg også. Bytt miljø, og treff nye folk. Det er sundt å komme seg litt ut, og være sammen med andre. Er det noen klubber/ foreninger/ kurs du kan begyne på? Har du noen interesser du kan dyrke sammen med andre?

Man må ikke holde liv i gamle vennskap hvis man ikke ønsker, og det er fullt mulig å skafe seg nye venner med litt innsats.

[Gjest Ninakanin]

du er 25 år og kaster vekk de beste årene i livet ditt på å bo hjemme hos foreldrene dine og lure på hvorfor du ikke har noen venner!!!

Flytt, finn deg en jobb i byen, få deg en ny mobil og ikke si at du ikke har mobil fordi ingen sendte deg melding. Lat som ingenting, gi deg selv en ny identitet, dra din kos og skap en nytt liv

Og at du ikke har hatt dame har ingenting med deg å gjøre, det er nok bare fordi det rett og slett ikke er damer akkurat der du er Man må komme seg ut for å treffe folk vet du! Ingenting som kommer av seg selv her i livet, verken damer, venner eller andre ting!

[Gjest trådst:]

Kan ikke bare flytte heller. Av grunner jeg ikke vil si her. Men jeg blir i hvertfall boeende et par år til her. Selv om jeg gjerne ville flyttet om jeg kunne.

Mobilen den kuttet jeg ut, fordi den minte meg hver dag, eller hver gang jeg kikket på den, hvor lite folk jeg kjenner.

Har alltid hatt vanskligheter for å få nye venner, derfor er det litt skremmende å måtte lete etter nye venner. Ville jo helt hatt dem gamle tilbake..tror jeg.

Takk for svar..får se hva jeg finner på. Er ikke sikker

[Gjest Anonymous]

Du minner meg veldig om en venn av kjæresten min. En oppegående fyr på mange måter, men som bor hjemme og ikke jobber, ei heller prøver å bli kjent med nye mennesker. Han har kontakt med barndomsvenner - de få som fortsatt bor samme sted. Kontakten blir veldig opp til disse vennene, da de gjerne har mer av et "liv" enn det han har. Han steller seg ikke, lever usunt og bryr seg katta. Tror rett og slett han ikke gidder/orker å begynne å ta seg sammen, derfor distanserer han seg helt. Vennene hans er bekymret for han og sier det også til han, men ingen forandring skjer.

Synes det er trist å se en i utgangspunktet søt og veldig snill mann droppe hele ungdomstida (og nå - voksenlivet. De fleste av barndomsvennene har jobb, utdanning og samboer...). Riktignok virker det som han har det "greit", men igjen tror jeg dette skyldes at han lykkes i å distansere seg. Hva skjer den dagen foreldrene ikke kan ta vare på han lenger?

Du snakker om å "vise at du gir faen" - hvem tror du egentlig legger merke til det?

At man mister kontakt med barndomsvenner er helt naturlig. Man utvikler seg i forskjellige retninger uansett om man blir boende samme sted eller flytter. Men de fleste kommer jo i nye sosiale sammenhenger hvor de møter folk, selv om man ikke treffer nye bestevenner rundt hvert hjørne. Jeg har selv møtt kanskje 200 mennesker i jobb og studier etter videregående, av disse er det kanskje tre jeg har mye kontakt med i dag. Men for å holde kontakten må man ta initiativ selv også - andre blir også usikre om man ikke ringer igjen, feks.

[Gjest Anonymous]

Jeg tror det er veldig usunt å bo hjemme når du er så voksen som du er, samme hva slags grunner du har for det.

Jo lenger du venter, jo vanskligere blir det å komme seg ut.

[Gjest Trådst:]

Jeg tror det er veldig usunt å bo hjemme når du er så voksen som du er, samme hva slags grunner du har for det.

Jo lenger du venter, jo vanskligere blir det å komme seg ut.

Jeg "steller" en mor som er helt avhengig av meg. Jeg prøver å få henne inn på plasser, ser ut som det skulle blir noe ledig etter 2008. ting tar tid.

Gleder meg veldig til å kanskje få mitt egen sted, men det tar nok en stund til. Får se hvordan det går.

Takk for alle svar.

[Gjest Ninakanin]

flytt, og så drar du heller inn og ser til henne... eller skaffer deg en jobb og bruker deler av lønnen på hjemmehjelp.

hun har vært et barn en gang hun også, alle har rett på et selvstendig liv. jeg har respekt for at du tar vare på moren din, men pass på hvor grensene går på foreldrekjærlighet og selvutslettelse..

[Gjest trådst:]

Du får det til å høres veldig lett ut. Hun er lenket til rullestolen sin, etter at hun ble invalid. Og trenger hjelp til det aller meste. Jeg jobber, men det er ikke nok til at jeg kan betale en pleier til å være her konstant. Jeg får hjelp til vaske og slikt en gang i uken. Jeg har pleid henne slik de siste 6 årene. Jeg kan ikke bare flytte vekk på 1-2-3 heller. Det er bare meg og hun.

Men det er ikke henne jeg hadde tenkt å snakke om..lurte mer om derre hadde noen tanker om vennene mine og meg. Er jeg sær eller budre jeg gjøre mer for å være med dem. Få noen nye venner her i området, tror jeg er vanskelig. Alle i min aldergruppe har flyttet for lengst.

nærmste jeg kommer til å snakke med fremmende er her på nettet. Kan det gå? bare ha folk å snakke med på nettet og ikke in RL? Blir jo liksom ikke skikkeløig kjent over nettet føler jeg. Igjen takk for alle som gidder å lese/svare meg. Takk

[Gjest miau]

Jeg ville begynt med med å skaffe meg en mobiltelefon. Da er det hvertfall mulig å få tak i deg.

Jeg ville også begynt på en aktivitet ved siden av. Treningsstudio,fotokurs eller lignende.

Jeg har også stor forståelse for at du ikke bare flytter ut. Det er ikke bare bare når man ikke får den hjelpen man trenger... Et godt tips der må være å skrike litt høyere etter hjelpen, det er ofte de som skriker høyest som får den:

Jeg synes heller ikke at du burde gjemme deg bort når de først prøver å få tak i deg. Alle trenger en sosial omgangskrets, plei den du har. Ta kontakt selv noen ganger også!

Hvis du klarer å få nye venner er det litt lettere å droppe de gamle, hvis det er det du egentlig vil. Det er bare ett år siden du måtte gjøre alt de ba deg om..

[Samantha]

Hvis du klarer å få nye venner er det litt lettere å droppe de gamle, hvis det er det du egentlig vil. Det er bare ett år siden du måtte gjøre alt de ba deg om..

Hmm... Det er det vel ikkje? Han gjorde han dei bad han om då han var yngre og har ikkje prata med bestekompisen på 1 år? Eller?

Uansett...

1. Du burde ta deg litt "fri" fra mora di. Ha en fast kveld i veka der du har hjelp heime og kan gjere kva du vil. Som dei andre foreslo: treningsstudio, kurs, whatever. Berre kom deg ut!

2. Ta tlf når kompisane dine ringer. Kanskje er det ikkje "ekte vennskap" det er snakk om her, men eg vil tru det er betre enn ingenting. Finn på noko ilag med dei når dei er heime, gå på fylla, sjå video.

3.Ring han som var bestekompisen din. Avtal ei helg, då du skal besøke han.

[Gjest Anonymous]

Du vet at din mor, i den situasjonen hun er i, har rett på et pleietilbud fra kommunen? Etter sostjl. jfr. Fusa-dommen kan ikke kommunen unnskylde seg med manglende økonomi/ plass/ kapasitet. Hun har ganske enkelt en rett på hjemmehjelp (i den utstrekning hun trenger), evt. plass på institusjon dersom pleiebehovet blir for stort.

Du, som har stelt henne i alle disse årene, har antakelig også rett på erstatning for dette. Du har gjort en jobb som kommunen har ansvaret for å gjøre (det er slik vårt velferdssamfunn er bygget opp). Dersom du ikke ønsker å gå gjennom en prosess for å få erstatning, eller evt. ikke blir tilkjent dette, har du i det minste rett på å få godskrevet pensjonspoeng for den fantastiske jobben du har gjort. Unge mennesker skal i våre dager ikke måtte holde seg borte fra jobb og sosialt liv for å stelle sine foreldre (selv om jeg personlig synes det er flott, det du gjør).

Når det gjelder venner, så tror jeg du har kommet inn i en ond sirkel - og jeg tror du problematiserer dette mye mer enn vennene dine gjør. Grunnen til at du ikke får så mye sms, tror jeg er at dette ofte (ihvertfall for min del) brukes for å avtale ting med de som bor så nærme at man kan treffes på kort varsel. Selv fikk jeg nesten ingen sms da jeg var 1 mnd på ferie i Norge og borte fra alle vennene mine i Oslo.

Mine råd: Skaff deg mailadressen til vennene dine, og hold kontakten. Skaff gjerne mobiltelefon igjen. Prøv også ut en ny hobby (fin måte å treffe nye mennesker på) eller fjernstudier. Fortsett å skrive og lese her på KG. Skaff et kjæledyr (hund?). Og husk at man kan ha venner i alle aldre. Selv er jeg 23 og har venner på både 50 og 7..

[Cata]

Er ikke så veldig imponert over vennene dine... Men sannsynligvis har dere vokst fra hverandre. Du er hjemme og ser etter din mor, mens de har fått nye venner og nye interesser og avstanden mellom dere vokser. Ut fra det du forteller så høres det forresten ikke ut som om de var verdens beste venner før heller.

Er enig med dem som sier at du må komme deg ut for å forandre livssituasjonen. Flytt for deg selv og start med å skape deg et liv som den du vil være. Men jeg skjønner jo at det kan være vanskelig i din situasjon. Men prøv i det minste å følge rådet fra Samantha og Miau om å skaffe deg en kveld i uka som bare er din. Og da må du komme deg ut og gjøre ett eller annet. Trening eller kurs er lurt hvis du kan finne noe du kan tenke deg å være med på der du bor. Da vil du for det første treffe nye mennesker (selv om de kanskje ikke blir nære venner) og du får nye interesser som kan hjelpe deg videre senere.

Er derimot ikke fullt så enig i at du skal tviholde på de vennene du har; -ihvertfall ikke alle. Regner med at noen av dem er "bedre venner" enn andre. Ta en liten tur i tenkeboksen og bli enig med deg selv om hvem du fremdeles får noe tilbake fra, og hvem som faktisk bare frustrerer deg. Venner er noe som kommer og går opp gjennom livet. (Har selv gitt opp gamle barndomsvenner og fått nye og bedre venner senere i livet.)

Lykke til.

[Gjest Anonymous]

Ser og forstår at du føler du ikke kan pakke sammen og forlate din mor i nåværende situasjon. Bodde selv hjemme flere år over tiden i en tilsvarende senario for at jeg følte og innbilte meg at min (psykisk) syke mor trengte det.

Etter at jeg flyttet i en alder av 26 (etter virkelig å fått nok) gikk det riktignok ad'undas men da kom det offentlig på banen og hun har det mye bedre idag enn når jeg "hengte" rundt.

Du kan hjelpe din mor til du blir 50 uten at det offentlige bryr seg, de snakker om 2008, men det bli mer når det offentlige ser at du pliktoppfyllende & gratis tar vare på din kjære mor. DU MÅ få dem på banen i denne saken!! slik at du selv kan slippe litt fri!

I ettertid ser jeg at i en tilsvarende situasjon burde tatt en skikkelig alvorsprat med med min mor (selv om det er vanskelig) og forklart situasjonen for så å melde flytting. Hvis hun er overlatt til seg selv må bare det offentlig ta affære! Det er ikke slik at hun blir overlatt til seg selv for all fremtid. Min erfaring er at man deverre også at man ikke kan true med dette, men må gjennomføre det.

Jeg regner med at moren din ikke har så mange andre enn deg og da "klynger" seg fast på samme måte som du til dine gamle venner. tenk på det! Jeg regner med at du også har dårlig samvittighet innerst inne vedrørende situasjonen, men du må også leve ditt eget liv.

Vennen ringer deg kanskje ikke for at du ikke er på bølgelengde med dem lenger. De fester, flørter & have the time of their life. Du kjører det samme hakket i plata som alltid, hva er vitsen å ringe når det er det samme gamle som skjer hele tiden (mulig jeg er litt for slem her!)

Intet poeng å kjøpe noen mobil, ingen vil ringe deg mer i nåværende situasjon, og hvis du måler suksess etter det vil du blir enda mer deppa. Du må ut å finne ditt eget liv. Flytt, begynn på utdanning (dette er også et viktig poeng siden du er 25 og ikke virker til å bo på et sted hvor man får utdanning) og alt vil endre seg til det bedre etter hvert, Alt tar tid, men det er på tide du setter deg selv først på prioriteringslisten i livet ditt!

Et siste råd. Etter (og kun etter) at du har flyttet ut / forbedret pleiesituasjonen : gå til psykolog. Det hjalp meg mer enn jeg noen sinne ville forestilt meg, og hjalp at jeg i løpet av relativt få år fikk snudd det hele rundt.

Om alt jeg prøver å si ikke faller igjennom/ er på bølgelengde med hva du føler vil jeg bare avslutte med følgende : det høres ut som om problemet stikker dypere enn venner som ikke ringer - tenk iallefall litt på den!

:VJ (gutt, 30)

[Gjest G.]

Hei

Ta en titt her:

http://www.mensa.no/index.php?hva=63

Bedre enn å gå rundt å lure

G.

[Gjest Anonymous]

Hva? Moderator!! Ikke la forrige innlegg ødelegge denne fine tråden!

[Gjest Bellatrix]

Hva har mensa med dette å gjøre?

[Gjest Anonymous]

Det var sikkert lagt inn som en spydig kommentar til en annen tråd (om å være dum). tror jeg. Har i hvert fall ingenting her å gjøre.

Trådstarter: Det er beundringsverdig at du hjelper moren din, men det er ikke rett at du skal ofre sosialt liv, kjærester og lykke for dette. Det er riktig som andre sier her at dere har krav på mer hjelp, men at du ikke kommer til å få det før DU setter forten ned. Jeg har gamle slektinger som har stelt alvorlig syke ektefeller i kanskje 30 år - uten å få en krone i kompensasjon, rett og slett fordi de ikke har bedt om det. Og når omsorgspersonen så blir syk selv, i en alder av nærmere nitti, er det ikke plass på pleiehjem for noen av dem. Jeg tror nok at man må stå på litt selv for å få den velferden man faktisk har krav på - da får man hjelp. Du trenger jo ikke flytte langt, bare gjør det klart at du ikke kan ha alt ansvaret for moren din. Jeg tror nok du legger noen sperrer for deg selv også.

Så om venner: Andre er inne på det samme - man har ikke alltid så mye til felles med barndomsvenner etter hvert, og det å treffe folk og ha det gøy er nok ganske pragmatisk - dvs at man går ut med de som er tilgjengelige. Og mange gutter er ikke så flinke til å holde kontakten med lange telefonsamtaler og slikt. Ser på kjæresten min, som er en snill mann med mye omsorg for venner og familie - det er sjelden han har en lengre samtale med noen på telefonen, men hvis han er på samme sted som venner og bekjente er han kjempesosial "hele tiden". Jeg tror IKKE vennene dine tenker at du er kjedelig eller uinteressant, men fordi du lever et annerledes liv enn dem faller det dem kanskje ikke inn å kontakte deg så ofte. Sånn er det bare. Jeg kjenner mange mennesker jeg er glad i og har masse respekt for uten at jeg har sett dem på flere år, jeg...

Jeg ønsker deg lykke til med å forandre din egen situasjon - sørg for å ta deg tid til interesser utenfor huset, ikke bare data. (selv om jeg vet hvor lett det er å bli sittende...) Du kan jo også bruke nettet for å komme i kontakt med folk du kan gjøre ting sammen med, de trenger ikke bli bestevennene dine med en gang:)