Gruer meg til familiesammenkomst

[AnonymBruker]

Kort fortalt; vi skal reise bort for en helg til en familiesammenkomst. Det er ikke så ofte vi møtes da vi bor veldig langt unna hverandre. Jeg og min mann har ikke lyktes med prøvingen og jeg sliter med å holde pågangsmotet og humøret oppe. På denne familiesammenkomsten kommer det ett par som venter sitt første barn. Og jeg kjenner på en sår følelse.. Jeg gruer meg til lykkeønskninger, kosing med gravidmage og graviditetsprat. Ja jeg er ikke bedre enn som så..

Og jeg vet det er flere som har vært igjennom det samme. Hvordan håndterte dere lignende situasjoner? Jeg er en utrolig emosjonell person som gråter både av glede og tristhet over den minste ting så jeg er så redd for hvordan den helga skal gå..

Noen råd?

Anonymkode: 985bc...0b9

[AnonymBruker]

Eg var den heldige i min familie, vart gravid på første og andre forsøk uten problem, trass høg alder osb. Svigerinna mi var den som sleit i mange år, trass mykje lågare alder. Vi var berre veldig ærlege. Ho fortalde om problema til alle i familien, eg lot henne få vite om mine svangerskap medan ho var aleine og kunne vere lei seg i fred. Men no har vi generelt ein policy på å snakke om ting i familien, lite som er hemmeleg lenge, og vi tykkjer det hjelper.

Anonymkode: d2c6d...516

[AnonymBruker]

Jeg føler liksom ikke helt for å si noe til dette gravide paret at jeg er litt nedfor og lei meg fordi vi ikke har lyktes enda. De kan jo ikke gjøre noe uansett. Heller ikke øvrige familiemedlemmer. Jeg vil ikke at de skal føle at de må ta hensyn/begrense seg fordi jeg sitter der. 

Men setter pris på innspillet ditt!

Anonymkode: 985bc...0b9

[AnonymBruker]

Du må rett og slett lære deg at det at de får det til har absolutt i gen ting med dere å gjøre.

Min beste venn har prøvd å bli gravid i mange år. Som hun sier; hun blir ikke mer eller mindre gravid fordi andre lykkes, og har lært seg å bli glad på andres vegne. 

Man må rett og slett bare holde masken.

 

Hvor lenge har dere prøvd da?

Anonymkode: a4d31...38f

[AnonymBruker]

Har vert der selv og måtte bare virke glad på dem sine vegne. Det var jeg jo men veldig lei meg inni meg. Men jeg prøvde å tenke at de fortjente jo å få barn de også og man vet jo ikke hvor lenge de har prøvd de heller. Man må bare prøve å oppføre seg slik man hadde ønsket at andre hadde blitt glad for sin egnes vegne ☺

Anonymkode: 8bd04...432

[AnonymBruker]

Jeg er selv emosjonell og har vært ufrivillig barnløs i mange år, men før eller senere må man takle/lære å glede seg på andres vegne, ts. Du kan ikke lukke deg inne fordi andre har lykkes i sin graviditet. Du kommer til å trenge de når du engang blir gravid.

Jeg fikk vondt av bestevenninnen min da jeg hørte at hun holdt det hemmelig for meg den dagen hun ble gravid på første forsøk for å unngå å såre meg. Det skal ikke være den gravides problem at andre sliter, men det er lov å vise forståelse. 

Anonymkode: 9f11b...5a8

[AnonymBruker]

Jeg føler at innlegget mitt er litt misforstått. Jeg gleder meg på dette parets vegne. Jeg møtte dem i jula og gratulerte dem da og viste glede på deres vegne. Jeg har ikke noe problem med det.

Problemer er at jeg ser hva vi går glipp av. Jeg ser hva vi enda ikke har fått gleden av å oppleve. Jeg blir emosjonell over at vi ikke vet når vi får oppleve denne gleden selv, og om vi får det i det hele tatt. Jeg blir 35 år om to mnd og ønsket om barn har vært veldig sterkt de siste årene, mildt sagt. 

Men ja, disse følelene blir enda sterkere når jeg omgåes med noen som sitter der med en baby i magen og det prates om graviditet og fødsel og småbarnsperioden. Det betyr ikke at jeg ikke gleder meg på den det gjelder sine vegne, men jeg reflekterer også da mye over hva vi hittil har gått glipp av.

Anonymkode: 985bc...0b9

[AnonymBruker]

Er ikke mye annet å gjøre enn å bite det i seg til helgen er overstått. Gå på toalettet og gråt en skvett om det blir for mye babyprat. Prøve å koble ut følelsene du har knyttet til dette. 

Anonymkode: d7562...d5a

[Biloba]

Vis nok engasjement til at du ikke er demonstrativt fjern, men du trenger ikke å være den som bringer babypraten opp igjen hver gang noen nevner andre temaer. Jeg har vært der selv. Det går lettere når man er i situasjonen, følelsene sitter oftest et hakk lengre inn når det er andre tilstede. Det reddet meg når venninner klaget på trivielt småbarnsstrev mens jeg hadde mislykkede forsøk på assistert befruktning. Gråten kom etterpå når jeg ble alene og det var greiere. Sprekker man i situasjonen må du bare forklare at du har det tungt og sliter med bekymringer for om dere vil forbli ufrivillig barnløse, og at du kan bli overveldet av følelser rundt graviditet og babyer.

[Rosmerta]

Jeg forstår deg veldig godt, jeg er i litt samme båt selv... Alle i familien på min alder (ca 30) driver og får babyer i fleng, unntatt meg... For min del har ektemannen min vært helt essensiell, at jeg kan gråte en skvett på skulderen hans. Jeg har også svart ærlig når noen i familien har spurt, og har blitt møtt med forståelse. Jeg har akkurat begynt utredning for barnløshet, og har en plan om å være helt åpen og ærlig på det for i alle fall deler av familien.

Og blir det for mye barnløshet; Prøv å bytt tema :-) Lykke til!