Barna flytter hjemmefra

[AnonymBruker]

Det er vel ganske tåpelig å tenke på dette når jeg er gravid og har en ettåring. 

Men hvordan var det når barna dine flyttet ut og det var bare deg og mannen igjen (eller bare en av dere).

Jeg har alltid hatt ett stort behov for å ha mye folk rundt meg, har også lyst på mange barn, selv om det ikke er sikkert vi skal ha så mange flere. Ser ikke fram til den dagen. Hørt mange sier det er så tomt og kjedelig. Blir ikke savnet også helt enormt? Vil jo gjerne ikke mase for mye heller for det har fort motsatt effekt. Er det grusomt eller venner man seg til det også? Jeg har jo ingen muligheter til å forstå dette enda siden jeg bare har vært mor i ett år og syns oppstart i barnehage og begynnelse på jobb etter permisjon er vanskelig. 

Anonymkode: 517d2...b22

[AnonymBruker]

Det er fordeler og ulemper når barna flytter ut, som med så mye annet. Det er deilig å få mer plass og tid igjen. Bare oss selv å ta hensyn til. Ikke noe rot, mye mindre utgifter til mat og mye mindre klesvask. Samtidig så savner jeg dem. Savner også den hjelpen de ga, det de bdro til av husarbeid. Men de er jo ikke borte for godt. Kjempekos å få dem hjem i ferier, og å kunne besøke dem. Veldig koselig å chatte med dem og utveksle bilder og videoer. Jeg vet fàktisk mer om hverdagen til junor kå, enn når han bodde hjemme ...

Anonymkode: 0d336...971

[Ulrikke]

Du må huske at det er ikke ettåringen og babyen som flytter ut  Det er voksne mennesker du har fulgt fra starten av, som har utviklet seg til (etter all sannsynlighet da) flotte, selvstendige - og nettopp VOKSNE - mennesker. Her har "bare" eldste stesønn flyttet hjemmefra, og vi har flere igjen, og det blir sikkert tomt! Men aldri i verden om jeg, for barnas skyld, skal formidle at jeg synes det er grusomt! De skal få leve sine liv, og jeg skylder dem å leve mitt videre selv om de går en annen vei enn akkurat ved siden av og hånd i hånd med meg lenger! 

Det jeg prøver å sørge for, er et godt og nært forhold til min datter, sånn at hun kommer til å ha lyst til å ha en del kontakt med sin mor selv om hun har flyttet hjemmefra og lever sitt eget liv. Erfaringsvis, fra mitt forhold til min egen mor, vet jeg at man kan skli litt fra hverandre i tenårene og så komme mer nær igjen når man blir mer voksen. Det gjelder å ikke få panikk og klamre seg til barnet om den perioden kommer, det virker nok mot sin hensikt. Heldigvis var min mor raus nok til å forstå at alt var en prosess, og jeg håper jeg også er det når den tid kommer!

Kos deg med barna dine, de bor sikkert hjemme i 15-20 år til, og om 20 år føles det ikke som det gjør i dag, det tør jeg nesten garantere

[AnonymBruker]

Nå at jeg har to tenåringer i huset gleder jeg meg når de flytter ut. 

Anonymkode: dcbca...82a

[AnonymBruker]

1 time siden, Ulrikke skrev:

Du må huske at det er ikke ettåringen og babyen som flytter ut  Det er voksne mennesker du har fulgt fra starten av, som har utviklet seg til (etter all sannsynlighet da) flotte, selvstendige - og nettopp VOKSNE - mennesker. Her har "bare" eldste stesønn flyttet hjemmefra, og vi har flere igjen, og det blir sikkert tomt! Men aldri i verden om jeg, for barnas skyld, skal formidle at jeg synes det er grusomt! De skal få leve sine liv, og jeg skylder dem å leve mitt videre selv om de går en annen vei enn akkurat ved siden av og hånd i hånd med meg lenger! 

Det jeg prøver å sørge for, er et godt og nært forhold til min datter, sånn at hun kommer til å ha lyst til å ha en del kontakt med sin mor selv om hun har flyttet hjemmefra og lever sitt eget liv. Erfaringsvis, fra mitt forhold til min egen mor, vet jeg at man kan skli litt fra hverandre i tenårene og så komme mer nær igjen når man blir mer voksen. Det gjelder å ikke få panikk og klamre seg til barnet om den perioden kommer, det virker nok mot sin hensikt. Heldigvis var min mor raus nok til å forstå at alt var en prosess, og jeg håper jeg også er det når den tid kommer!

Kos deg med barna dine, de bor sikkert hjemme i 15-20 år til, og om 20 år føles det ikke som det gjør i dag, det tør jeg nesten garantere

Fint at du vil ha et godt forhold til din datter, men du skriver at det er flere barn. Har du sønner ellers? Og i så fall, vil du ikke ha god kontakt med de? Jeg har kun 2 sønner, og ingen døtre, men håper nå at de vil opprettholde den gode kontakten når de flytter  

Anonymkode: 6bd45...c61

[Gjest GoldenLioness]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fint at du vil ha et godt forhold til din datter, men du skriver at det er flere barn. Har du sønner ellers? Og i så fall, vil du ikke ha god kontakt med de? Jeg har kun 2 sønner, og ingen døtre, men håper nå at de vil opprettholde den gode kontakten når de flytter  

Anonymkode: 6bd45...c61

Jeg tenker at hun er nestemann ut  Derfor hun nevner datteren.

[Ulrikke]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fint at du vil ha et godt forhold til din datter, men du skriver at det er flere barn. Har du sønner ellers? Og i så fall, vil du ikke ha god kontakt med de? Jeg har kun 2 sønner, og ingen døtre, men håper nå at de vil opprettholde den gode kontakten når de flytter  

Anonymkode: 6bd45...c61

Jeg har en datter og tre stebarn. Vokter meg litt for hvordan jeg omtaler stebarna mine her. Jeg er fryktelig glad i dem og ville gått gjennom ild og vann for dem (dette vet de!). Men jeg har ikke født dem, og de har ikke vært her på fulltid noen gang. Jeg er altså "vant" til at de er borte...

Datteren vår bor her på fulltid og har alltid gjort det. I tillegg er hun min biologiske (ja, jeg tror faktisk det er en forskjell her, uansett om jeg forguder stebarna mine og savner dem når de ikke er her). At jeg nevnte datter i dette tilfellet er rett og slett fordi hun er det eneste barnet jeg har født. Jeg hadde selvfølgelig ønsket et like godt forhold dersom hun var en gutt (og stebarna er av begge kjønn, og det spiller INGEN rolle med tanke på hvem av dem jeg har best forhold til osv....)