Noen som har levd med psykopat, sosiopat, emosjonellt ustabil osv? Jeg trenger hjelp!

[Spøkelseskladden]

Hei! 

Jeg lurte på om jeg kunne få litt hjelp av dere som har levd i en relasjon med noen som er psykopat eller lignende personlighetsforstyrrelser. (Eller bare kjenner noen som er slik) 

Jeg vokste opp med en slik mor, og selv om jeg ikke vet akkurat hva hun lider av (det var jo ikke noe feil med hun, måtte vi vite, så hun gikk aldri til noen psykolog) så er det i det spekteret der. Manipulerende, store sinneproblemer, uansvarlig, impulsiv, overfladisk sjarm osv.. 

Hun rett og slett ødela livet mitt og jeg har levd med depresjon og angst i hele mitt voksne liv. Fæle ting har skjedd med meg som direkte konsekvens av at hun lærte meg at jeg ikke er verdt noe. (Ble blandt annet voldtatt og var helt sikker på at jeg fortjente det) 

Jeg har gått til psykolog i mange år, men har aldri gått i dybden på mine problemer før nå og alt peker mot henne. Problemet er at jeg har fortrengt veldig mye og husker knapt nok hvordan det var å forholde seg til henne. Dette er et problem ettersom jeg ikke får jobbet med "grumset" om dere skjønner? 

Jeg kommer på små ting innimellom og får et gjennombrudd hos psykologen hver gang det skjer. F eks kom jeg på hvordan det var å aldri vite når man hadde gjort noe galt (og hva det gale egentlig er). Vi kunne prate normalt sammen og plutselig eksploderte hun og kalte meg for hespetre, dytta meg, ga meg dårlig samvittighet for noe osv (når jeg var kanskje 8 år) og om jeg prøvde å forsvare meg fikk jeg beskjed om at jeg var drittunge som svarte.. Utallige lignende situasjoner har ført til at jeg som voksen er livredd for å si og gjøre noe feil og takler krittik dårlig. 

Uff, dette blir langt ser jeg. Men det jeg altså lurer på: Kan dere fortelle ting dere opplevde i relasjoner med slike personer? Kanskje deres historier vil vekke minner i meg som vil hjelpe meg å forstå meg selv bedre og endelig få bearbeidet noe av dette. Hadde satt stor pris på det. <3

takk. 

[AnonymBruker]

Lei meg for at hun sviktet deg ts. Sånn skal det ikke være.

Hva med dine følelser? Ble de sett hørt og godkjent og forstått? " forstår du er lei deg fordi at.." 

Anonymkode: 415d3...681

[Spøkelseskladden]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Lei meg for at hun sviktet deg ts. Sånn skal det ikke være.

Hva med dine følelser? Ble de sett hørt og godkjent og forstått? " forstår du er lei deg fordi at.." 

Anonymkode: 415d3...681

Nei absolutt aldri.  Om jeg var lei meg så fikk jeg bare høre at jeg var en sippeunge og fikk ta meg sammen. Jeg gråt ofte fordi det var letteste måten å utrykke følelser på. Om jeg var sint (noe jeg ofte ble pga urettferdig behandling) så klarte jeg ikke utrykke det. For det sekundet jeg viste sinne så fikk jeg masse kjeft og høre at jeg var en vanskelig unge og faens oldemor. Også stormet hun ofte ut av rommet før jeg fikk sjangs til å svare. Og 9 av 10 ganger kom hun tilbake igjen for å kjefte mer, fordi da var det noe hun hadde glemt å si første gangen. Og nå passet hun i tillegg på å gi meg dårlig samvittighet, type: "jeg skjønner ikke hvorfor du er sånn mot mora di, hva har jeg gjort mot deg?" 

Da begynnte jeg ofte å grine og hun kalte meg grinunge før hun smalt igjen døra og gikk. Jeg lurte ofte på hva som var galt med meg.. 

[Olaug Olsen]

2 timer siden, Spøkelseskladden skrev:

Hei! 

Jeg lurte på om jeg kunne få litt hjelp av dere som har levd i en relasjon med noen som er psykopat eller lignende personlighetsforstyrrelser. (Eller bare kjenner noen som er slik) 

Jeg vokste opp med en slik mor, og selv om jeg ikke vet akkurat hva hun lider av (det var jo ikke noe feil med hun, måtte vi vite, så hun gikk aldri til noen psykolog) så er det i det spekteret der. Manipulerende, store sinneproblemer, uansvarlig, impulsiv, overfladisk sjarm osv.. 

Hun rett og slett ødela livet mitt og jeg har levd med depresjon og angst i hele mitt voksne liv. Fæle ting har skjedd med meg som direkte konsekvens av at hun lærte meg at jeg ikke er verdt noe. (Ble blandt annet voldtatt og var helt sikker på at jeg fortjente det) 

Jeg har gått til psykolog i mange år, men har aldri gått i dybden på mine problemer før nå og alt peker mot henne. Problemet er at jeg har fortrengt veldig mye og husker knapt nok hvordan det var å forholde seg til henne. Dette er et problem ettersom jeg ikke får jobbet med "grumset" om dere skjønner? 

Jeg kommer på små ting innimellom og får et gjennombrudd hos psykologen hver gang det skjer. F eks kom jeg på hvordan det var å aldri vite når man hadde gjort noe galt (og hva det gale egentlig er). Vi kunne prate normalt sammen og plutselig eksploderte hun og kalte meg for hespetre, dytta meg, ga meg dårlig samvittighet for noe osv (når jeg var kanskje 8 år) og om jeg prøvde å forsvare meg fikk jeg beskjed om at jeg var drittunge som svarte.. Utallige lignende situasjoner har ført til at jeg som voksen er livredd for å si og gjøre noe feil og takler krittik dårlig. 

Uff, dette blir langt ser jeg. Men det jeg altså lurer på: Kan dere fortelle ting dere opplevde i relasjoner med slike personer? Kanskje deres historier vil vekke minner i meg som vil hjelpe meg å forstå meg selv bedre og endelig få bearbeidet noe av dette. Hadde satt stor pris på det. <3

takk. 

Jeg kjenner meg igjen i innlegget ditt. Har vokset opp med en omsorgsperson som var veldig urimelig. En Psykopat. Jeg har litteratur på dette, kan gjerne sende det i posten:. Brudal, Psykopat: Historier fra virkeligheten (Fagbokforlaget), og The Dalai Lama: Healing Anger (Mothilal Banarsidass Publishers) osv. Jeg har hatt hjelp i å lese mye om psykopati, fordi da fikk jeg bekreftet, at det var nettopp dette jeg hadde blitt utsatt for som barn. Jeg har meditert, gjort yoga, og fokusert på medfølelse. Jeg er fortsatt i dialog med den personen som skadet meg, men nå skjer det på mine premisser. Dette var det psykologen som lærte meg. For sånne som oss, er det viktig med uavhengighet fra psykopaten. Jeg tror det kan være greit for deg å begynne på livet, og kanskje slutte hos psykologen (du bør selv avgjøre om dette er forsvarlig, men selv har jeg følt at jeg kunne svare selv på de spørsmålene, bedre enn de svarene spm psykologen gav meg. Dette handler mye om at man skal skape uavhengighet. Jeg leste et sted at barn som blir manipulert, til og med blir dårligere i matte, fordi de stoler ikke på de svarene som kommer innenfra. Det har hjulpet meg å starte på nytt. Begynne med matte, og lære å stole på seg selv på et helt konkret og veldig enkelt nivå). Det er mye som skal gjøres i livet. Man skal realisere drømmene sine, og bli lykkelig. Det er et prosjekt, som man gjør helt alene, uten psykopatens, eller psykologens hjelp. Du bør skifte fokuset fra psykopatens dominans, til hva det er DU ønsker å gjøre med DITT liv! Send meg gjerne en PM, så sender jeg bøkene til deg!

[Spøkelseskladden]

Så utrolig hyggelig av deg! Skal sende pm!  

[AnonymBruker]

"Våg mer" er også en utrolig fin bok å lese ts.  hva med din far, ts? Så han deg når du var liten? Mennesker er utrolig sterke så lenge man har noen som er der, og som ser deg som liten.

Anonymkode: 415d3...681

[Spøkelseskladden]

Min far er alkoholiker og har aldri gitt meg noe støtte eller kjærlighet. De var av og på sikkert 10 ganger i løpet av oppveksten og når de ikke var sammen hadde han blandt annet ei rusmisbruker som dame som også var fæl mot meg. På skolen ble jeg kontrollert av ei jente som manipulerte alle rundt seg, inkludert lærerne slik at jeg ble det sorte fåret. Hadde ingen voksenpersoner i livet mitt som så meg eller ga meg noen som helst form for kjærlighet, støtte og omsorg.

[AnonymBruker]

Levde med en stefar i 12 år som hadde noe lignende. Jeg tror egentlig ikke han er psykopat, da hadde han nok dratt ting lenger ang vold osv, men han har nok noe narsissistisk, bipolar eller noe. Da han var ny i familien, fikk vi alt vi pekte på. Mamma hadde dårlig råd på den tiden og jeg var vant med at vi nesten aldri hadde råd til å kjøpe noe jeg ville ha. Dagene ble forandret da han kom. Han var/er en alle liker, overfladisk sjarm som du sier. Etter hvert fikk vi erfare sinnaproblemene. Etter et par år, begynte jeg og broren min (som er litt yngre enn meg) å være redd for å være hjemme alene, for han var ofte ferdig på jobb før mamma. Så vi gikk til venner, hang "på byen" eller var på jobben hos mamma i stedet. Jeg kunne sittepå rommet mitt og høre at broren min ble slått, og jeg kunne være hjemme alene i det han dukket opp, og jeg ble alltid satt til å gjøre ett eller annet husarbeid. Latet ofte som jeg var veldig konsentrert med leksene. Jeg skulle ikke ut og møte folk, jeg skulle gjøre lekser eller husarbeid. Kom meg ikke ut av huset om han var der, han kunne bli drit sur om jeg bare ville til bestemor. Han sa at jeg var en belastning for den stakkars gamle dama, hun kunne dø så jeg måtte ikke mase. Jeg maset ikke, jeg ville bare være sammen med henne... 

Ofte når han satt i stua gruet jeg meg bare for å gå ut i gangen for å ut, fordi han kom løpende etter og sa at jeg unngikk han, han ble kjmepe sint! Han spurte hva jeg skulle hele tiden, for ikke tale om jeg skulle på jobben og forstyrre mamma eller noe så ufornuftig som å treffe venner. Jeg burde gjøre lekser eller noe fornuftig. Han gikk også hele tiden rundt i huset for å se om noen var hjemme. Blir sur når jeg spør om penger, mens han tar over all økonomisk styring i hjemmet og kjører den i grus. Ja, gode og onde dager hadde vi. Jeg vokste opp, og når vi øvelsekjørte sa han at han har blitt forelska i meg. Jeg ble sur, og han snakket negativt om mamma, at hun ikke ville ha sex osv. Jeg var ikke særlig intressert i å høre om deres sexliv! Han prøvde å sjenke meg full en gang, for så og spørre om jeg slet med sexlivet, om jeg behøvde hjelp. Han var villig til å hjelpe meg, og spurte m det var noe han kunne gjøre. Jeg brgynte å gråte og ble skikkelig sur. Han unnskyldte seg og gikk. Han gjorde aldri noe overgrep da. 

Han var også veldig ofte sur når jeg dnakket om gutter jeg var forelsket i. 

Han mobbet meg mye i oppveksten og løfta meg opp igjen. Satt og gjorde lekser en gang, med motivasjon og da stoppet han bare rett opp ned og sa at jeg kom til å bo hjemme når jeg var 30 og, og at jeg endte opp som toalettrengjører. 

Mamma begynte å vurdere å gå fra ham, menklarte det ikke helt, etter disse årene. Men så sa jeg hva han hadde sagt og nevnte det med at han hadde prøvd seg og da bestemte hun seg. 

Nå er dette et par år siden, han er overhyggelig når han møter meg. Men jeg værer st han ikke unner meg å lykkes med noe i livet. 

Jeg bærer nok litt preg av mobbingen i oppveksten, men jeg har flyttet langt derfra. Jeg hadde aldri vært så selvstendig som jeg er nå om han fremdeles hadde vært sammen med moren min. Vet ikke om dette hjalp, men jeg har ihvertfall erfart at livet kan bli lettere selv om du hadde vanskelig barndom

Anonymkode: 0aa30...0c8

[Spøkelseskladden]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

...

Jeg bærer nok litt preg av mobbingen i oppveksten, men jeg har flyttet langt derfra. Jeg hadde aldri vært så selvstendig som jeg er nå om han fremdeles hadde vært sammen med moren min. Vet ikke om dette hjalp, men jeg har ihvertfall erfart at livet kan bli lettere selv om du hadde vanskelig barndom

Anonymkode: 0aa30...0c8

Tusen takk for at du delte din historie! Vondt å høre om hvordan han var mot deg, men godt å høre at du har det bedre nå.  

Kjenner meg veldig igjen i det med å ikke få dra ut og være med venner. Jeg har sitti mye aleine på rommet mitt oppigjennom årene. Det var først når jeg tok steget og flytta til faren min at jeg kunne henge med venner, for hjemme hos han var det bare alkohol og rus og ingen som brydde seg. Det førte desverre til at jeg drakk mye selv også og årene jeg var 15-16 husker jeg knapt nok. Det var først når jeg ble voldtatt på fest som 16-åring at jeg sluttet å drikke. Etter det har jeg ikke rørt en dråpe alkohol. 

Jeg kjenner det er veldig godt å kunne skrive om disse tingene her og få dem litt ut til andre mennesker. 

[Spøkelseskladden]

Jeg kom på noe mer. Når jeg pratet så himlet hun ofte med øynene og noe av det mest irriterende hun gjorde var å le av meg. Men ikke sånn vanlig latter, det var en veldig hånlig latter på en måte. Hun lo fordi hun syns jeg var så dum. Den følelsen jeg fikk i magen når hun gjorde slike ting kjenner jeg ennå. Hun fikk meg til å føle meg så liten og verdiløs. 

Fy søren så sint jeg kan bli når jeg tenker på hvordan hun var mot meg. Men det rare er at jeg er ikke sint på henne. Jeg har rett og slett null følelser for henne. Jeg leste en gang at det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er likegyldighet. Det stemmer nok i mitt tilfelle. 

Jeg husker hun sa at hun skulle ta livet sitt en gang når jeg var rundt 14 år. Politiet leita etter henne og til slutt fant de henne i live. Jeg har aldri vært så skuffa før (eller siden).. 

[WubWub]

Har levd med alle disse diagnosene. Syntes det var kjempe flott

[Spøkelseskladden]

26 minutter siden, WubWub skrev:

Har levd med alle disse diagnosene. Syntes det var kjempe flott

Hva mener du? 

[WubWub]

Akkurat nå, Spøkelseskladden skrev:

Hva mener du? 

mine nærmeste mennesker var sosiopater og jeg syntes det var flott. de behandlet meg bedre enn normale mennesker

[Spøkelseskladden]

1 minutt siden, WubWub skrev:

mine nærmeste mennesker var sosiopater og jeg syntes det var flott. de behandlet meg bedre enn normale mennesker

Vel det er jo godt å høre.  

[Olaug Olsen]

 Det er vanskelig å beskrive minner som dem over, men det virker som du er i ferd med å forsone deg med fortiden, og komme deg videre. Personlig har jeg hatt veldig hjelp i Buddhismen. Dette med at man må være i mørket, for å se lyset... Kjære TS, du bør forsøke å skape deg et bra liv. Om du gjør det, så husk at du gjør det for oss alle. Det er ikke rett som de sier i psykoligien, at man er "skadet for livet" osv. Vi vil, at du skal få det bra, slik at du kan heve deg over trivialitetene, se deg tilbake, og tenke at du er glad for det som skjedde. Om du klarer å bygge på alt dette, og la all denne dritten bli grunnmuren i ditt nye liv, så bygger du huset ditt på en grunnmur som er mer solid, enn grunnmuren til de menneskene som aldri har møtt motstand. Når det er vanskelig. Husk Det!