Vil det blir vanskelig å få jobb som psykolog fremover?

[AnonymBruker]

Jeg vurderer å søke psyologi profesjon, men jeg er litt usikker på mulighetene for jobb. Jeg vet om tre stykker som ble ferdig utdannet ved UiO i fjor vår og som fortsatt er arbeidsledige. Hun ene var på et intervju for et kort vikariat, men fikk det ikke. De har hovedsaklig søkt i Oslo-området (på de få stillingene som har blitt lagt ut). Jeg har hørt av flere at det er vanskelig å få jobb som psykolog her i byen.  Jeg antar at jeg selv blir værende i Oslo. Har både familie og samboer som jobber her, så det ville vært rart å flytte til en annen kant av landet. I tillegg har samboer et yrke som gjør at det vil bli vanskelig å finne jobb utenfor de store byene.

Når det gjelder psykologer generelt, så forstår jeg at behovet i seg selv er stort. Ventelistene for å få hjelp er lange og folk vil ikke slutte å ha psykiske problemer. Likevel går vi mot dårligere økonomiske tider i Norge; staten får mindre inntekter via oljen og høyere arbeidsledighet fører til økte offentlige utgifter, samt tapt skatteinntekt for både stat og kummune. Man ser at sykehus og kommuner kutter. I fjor ble det blant annet gjort kutt på psykatrisk avdeling ved St. Olavs i Trondheim. Dette skjer i en tid hvor befolkningen øker. Samtidig har man ikke noe valg når det ikke er penger til å betale helsepersonell. Jeg tenker at det også er lettere å kutte psykologer enn å si opp leger, som tross alt er nødvendig når det står mellom liv og død. I tillegg er det mange som tar utdannelsen i utlandet. Så hvor mange som faktisk blir utdannet blir ikke regulert. 

Noen innspill?

Anonymkode: 2fdb1...f7f

[AnonymBruker]

Det er jo klart at det er vanskelig å få jobb dersom du ikke er villig til å rikke på deg som nyutdannet. 

Anonymkode: 7b2ec...3ea

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo klart at det er vanskelig å få jobb dersom du ikke er villig til å rikke på deg som nyutdannet. 

Anonymkode: 7b2ec...3ea

Jeg er utgangspunktet villig, men da vil samboer mest sannsynlig stå uten jobb og da er man like langt. 

Anonymkode: 2fdb1...f7f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo klart at det er vanskelig å få jobb dersom du ikke er villig til å rikke på deg som nyutdannet. 

Anonymkode: 7b2ec...3ea

Dette. Gjelder i mange yrker. Du er ikke den eneste som er etablert, men må flytte likevel pga jobb.

Anonymkode: 5f8b4...1c5

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette. Gjelder i mange yrker. Du er ikke den eneste som er etablert, men må flytte likevel pga jobb.

Anonymkode: 5f8b4...1c5

Funker sikkert hvis man har en partner som har mulighet til å jobbe hvor som helst i landet. Hvis man derimot har en partner med en sær-kompetanse som ikke er etterspurt andre steder, så blir det litt vanskelig.

Anonymkode: 2fdb1...f7f

[AnonymBruker]

Spør fordi jeg ikke har peiling - kan du ikke starte privat klinikk? Eller må man ha noe ekstra utdanning for å kunne gjøre dette? Tenkte bare i "verste fall" - får man ikke jobb kan man jo starte sitt eget foretak.

Anonymkode: 18b25...cd3

[WubWub]

Er det så krise om du får jobb i en annen by da ? Det er mange som pendler. Om dette er et yrke som du brenner for så syntes jeg du bør hoppe i det til tross for at du kanskje må reise 30-60min til og fra jobb hver dag. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er utgangspunktet villig, men da vil samboer mest sannsynlig stå uten jobb og da er man like langt. 

Anonymkode: 2fdb1...f7f

Hvorfor er du anonym her wub wub?

Anonymkode: d8cb6...2b8

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er utgangspunktet villig, men da vil samboer mest sannsynlig stå uten jobb og da er man like langt. 

Anonymkode: 2fdb1...f7f

Men skal du planlegge utdannelse og yrkesvei etter hva som passer med tanke på din samboer, heller enn hva du interesserer deg for? Høres rart ut for meg. Er dere godt voksne og har barn, siden han veier så tungt i valget ditt? En profesjonsutdannelse tar seks år, det er lang tid, mye kan ha skjedd i privatlivet ditt innen de seks årene er gått. 

Å være forberedt på å flytte for å få første ordentlige jobb, og gjerne søke i mer perifere kommuner, er dessverre nødvendig i veldig mange bransjer i dag. Arbeidsmarkedet er ganske tøft, og få kan spasere rett inn i en fast stilling i Oslo-gryta. Det betyr ikke dermed at man er låst til en jobb i periferien for alltid, når man har erfaring på CV-en, så stiller man jo sterkere på neste jobb man søker. Man kan komme seg tilbake til byen på sikt. Det er heller ikke nødvendig å flytte fra Oslo til Finnmark, man skal ikke mer enn et par timer ut av byen før markedet er roligere og det er større sjanse for å få napp. Fullt mulig å bo f.eks. i Akershus eller sørlige Hedmark en periode, ha kjæreste i Oslo, og tilbringe helgene sammen. Jeg har en venninne som har en slik ordning nå, hun er utdannet journalist og har et langt tøffere arbeidsmarked enn psykologer.

Sist men ikke minst så handler det om hva man bestemmer seg for når man går på studiet. Man kan legge inn en ekstra innsats for å skille seg ut blant alle de andre studentene, være aktiv i fagfeltet, skrive i tidsskrifter, være vitenskapelig assistent, gjøre seg attraktiv for fremtidige arbeidsgivere. Man kan vurdere alternative jobber, man må jo ikke jobbe kun med pasientbehandling heller. Min samboer er utdannet psykolog og har gått forskerveien. 

Anonymkode: 7e627...2b5

[AnonymBruker]

Hei Wub wub. Du må få orden på psyken din før du kan ta en slik utdanning. 

Anonymkode: d8cb6...2b8

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Spør fordi jeg ikke har peiling - kan du ikke starte privat klinikk? Eller må man ha noe ekstra utdanning for å kunne gjøre dette? Tenkte bare i "verste fall" - får man ikke jobb kan man jo starte sitt eget foretak.

Anonymkode: 18b25...cd3

Jeg er ikke TS, men det er de færreste psykologer som starter sin egen praksis før de har en del erfaring. Det er for det første krevende å drive egen praksis, og for det andre skal det mye til å etablere seg blant pasientmassen før man har en viss tyngde og et rykte, eller i det minste en spesialisering. Kontor, journalsystem, regnskap, det er dyrt, og krever at man har en jevn strøm pasienter. Uten at jeg har noen statistikk på det så vil jeg anslå at de aller fleste psykologer som starter egen praksis har jobbet i minst fem år først (og gjerne langt mer).

Anonymkode: 7e627...2b5

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men skal du planlegge utdannelse og yrkesvei etter hva som passer med tanke på din samboer, heller enn hva du interesserer deg for? Høres rart ut for meg. Er dere godt voksne og har barn, siden han veier så tungt i valget ditt? En profesjonsutdannelse tar seks år, det er lang tid, mye kan ha skjedd i privatlivet ditt innen de seks årene er gått. 

Å være forberedt på å flytte for å få første ordentlige jobb, og gjerne søke i mer perifere kommuner, er dessverre nødvendig i veldig mange bransjer i dag. Arbeidsmarkedet er ganske tøft, og få kan spasere rett inn i en fast stilling i Oslo-gryta. Det betyr ikke dermed at man er låst til en jobb i periferien for alltid, når man har erfaring på CV-en, så stiller man jo sterkere på neste jobb man søker. Man kan komme seg tilbake til byen på sikt. Det er heller ikke nødvendig å flytte fra Oslo til Finnmark, man skal ikke mer enn et par timer ut av byen før markedet er roligere og det er større sjanse for å få napp. Fullt mulig å bo f.eks. i Akershus eller sørlige Hedmark en periode, ha kjæreste i Oslo, og tilbringe helgene sammen. Jeg har en venninne som har en slik ordning nå, hun er utdannet journalist og har et langt tøffere arbeidsmarked enn psykologer.

Sist men ikke minst så handler det om hva man bestemmer seg for når man går på studiet. Man kan legge inn en ekstra innsats for å skille seg ut blant alle de andre studentene, være aktiv i fagfeltet, skrive i tidsskrifter, være vitenskapelig assistent, gjøre seg attraktiv for fremtidige arbeidsgivere. Man kan vurdere alternative jobber, man må jo ikke jobbe kun med pasientbehandling heller. Min samboer er utdannet psykolog og har gått forskerveien. 

Anonymkode: 7e627...2b5

Ja, vi har barn sammen. Han har Phd innenfor noe snevert og det finnes ingen arbeidsplasser utenfor Oslo som er aktuelle for han. Derfor ser jeg for meg at jeg blir værende i Oslo, og det er grunnen til at jeg startet denne tråden.

Jeg har også inntrykk av at arbeidsmarkedet har blitt tøffere de siste årene, og jeg tror nok det vil bli enda tøffere. Hadde jeg vært yngre og uten barn, så hadde det ikke vært noe problem å flytte på seg, men det å bo på en hybel et sted i landet - borte fra samboer og barn i x antall år er uaktuelt. Det er det ikke verdt. Jeg ønsker også å bli psykolog for å jobbe med pasienter. En karriere innen forskning har jeg ingen interesse for.

Helt klart kan man gå aktivt inn for å gjøre seg unik for arbeidsgiver. Likevel vet jeg ikke hvor mye det har å si. Den ene personen jeg vet om som er arbeidsledig har hatt relevant deltidsjobb (miljøarbeider) ved siden av studiene i 2-3 år. For meg som er låst fast til Oslo, så er dette litt dårlig tegn.

Anonymkode: 2fdb1...f7f

[WubWub]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er du anonym her wub wub?

Anonymkode: d8cb6...2b8

What? Anonym hvor? Jeg har ikke postet som anonym i tråden her. 

[WubWub]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, vi har barn sammen. Han har Phd innenfor noe snevert og det finnes ingen arbeidsplasser utenfor Oslo som er aktuelle for han. Derfor ser jeg for meg at jeg blir værende i Oslo, og det er grunnen til at jeg startet denne tråden.

Jeg har også inntrykk av at arbeidsmarkedet har blitt tøffere de siste årene, og jeg tror nok det vil bli enda tøffere. Hadde jeg vært yngre og uten barn, så hadde det ikke vært noe problem å flytte på seg, men det å bo på en hybel et sted i landet - borte fra samboer og barn i x antall år er uaktuelt. Det er det ikke verdt. Jeg ønsker også å bli psykolog for å jobbe med pasienter. En karriere innen forskning har jeg ingen interesse for.

Helt klart kan man gå aktivt inn for å gjøre seg unik for arbeidsgiver. Likevel vet jeg ikke hvor mye det har å si. Den ene personen jeg vet om som er arbeidsledig har hatt relevant deltidsjobb (miljøarbeider) ved siden av studiene i 2-3 år. For meg som er låst fast til Oslo, så er dette litt dårlig tegn.

Anonymkode: 2fdb1...f7f

At du bor i Oslo og ikke er flyttbar bør vel strengt tatt ikke være noen hinder? Psykologen jeg har gått hos bor i Oslo men har gjennom 12 år arbeidet utelukkende i 3 forskjellige byer i Østfold. Det er jo et lite stykke å reise til og fra arbeid men om dette er et yrke man brenner for så tenker jeg at det er verdt det i det lange løp. Dette er neppe den eneste profesjonen hvor man må pendle for å få ting til og gå opp

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, vi har barn sammen. Han har Phd innenfor noe snevert og det finnes ingen arbeidsplasser utenfor Oslo som er aktuelle for han. Derfor ser jeg for meg at jeg blir værende i Oslo, og det er grunnen til at jeg startet denne tråden.

Jeg har også inntrykk av at arbeidsmarkedet har blitt tøffere de siste årene, og jeg tror nok det vil bli enda tøffere. Hadde jeg vært yngre og uten barn, så hadde det ikke vært noe problem å flytte på seg, men det å bo på en hybel et sted i landet - borte fra samboer og barn i x antall år er uaktuelt. Det er det ikke verdt. Jeg ønsker også å bli psykolog for å jobbe med pasienter. En karriere innen forskning har jeg ingen interesse for.

Helt klart kan man gå aktivt inn for å gjøre seg unik for arbeidsgiver. Likevel vet jeg ikke hvor mye det har å si. Den ene personen jeg vet om som er arbeidsledig har hatt relevant deltidsjobb (miljøarbeider) ved siden av studiene i 2-3 år. For meg som er låst fast til Oslo, så er dette litt dårlig tegn.

Anonymkode: 2fdb1...f7f

De aller fleste har da en relevant deltidsjobb. Det dreier seg om å legge ned en vesentlig innsats utover dette. Det forutsetter at man er en aktiv student med relevante frivillige verv, engasjement i utdanning og arbeidsliv, deltakelse i forskningsprosjekter (evt. som forskningsassistent) eller lignende. Det er mange ressurssterke mennesker på utdanninger som profesjonsstudiet i psykologi, og det er et hav av disse som engasjerer seg. Det er dermed vanskelig å skille seg ut med mindre du virkelig legger ned en innsats. Dersom du ikke er villig til dette, og du heller ikke er villig til å flytte på deg, møter du en vanskelig tid som ferdigutdannet psykolog. 

Anonymkode: 7b2ec...3ea

[AnonymBruker]

19 minutter siden, WubWub skrev:

At du bor i Oslo og ikke er flyttbar bør vel strengt tatt ikke være noen hinder? Psykologen jeg har gått hos bor i Oslo men har gjennom 12 år arbeidet utelukkende i 3 forskjellige byer i Østfold. Det er jo et lite stykke å reise til og fra arbeid men om dette er et yrke man brenner for så tenker jeg at det er verdt det i det lange løp. Dette er neppe den eneste profesjonen hvor man må pendle for å få ting til og gå opp

Takk for at du svarer, men det er på en måte irrelevant. Jeg vet at jeg kan reise og pendle. Det er ikke poenget. Jeg lurer på om noen har tanker om det fremtidige arbeidsmarkedet. Denne tråden handler ikke om meg. 

Anonymkode: 2fdb1...f7f

[AnonymBruker]

I mange bransjer er man på godt og vondt nødt til å flytte litt på seg i en periode. Men ja, om det legges ned stillinger så blir det jo vanskeligere uansett. Ja, det er lange ventelister på psykolog, og det er jo gjerne det institusjonene bruker for å promotere slike yrker som et trygt yrke. Det man ikke snakker så mye om er at det ikke hjelper så mye hvis ikke stillingene finnes. Det hjelper ikke om det er aldri så mye behov for psykolog dersom det ikke er hjemlet nok stillinger. 

Med det i mente bør du kanskje se på privatmarkedet, som i sin natur er mer elastisk enn det mer rigide offentlige. Det er på grunn av lange ventelister mange psykologer som har privat praksis, enten i tillegg til eller i stedet for en offentlig stilling. Kanskje kan du selge deg inn hos en av disse, muligens på deltid i begynnelsen for å opparbeide deg erfaring?

Det kan også være lurt å ikke mure seg helt til et ønske om å bli klinisk behandler. Psykologer kan i mange tilfeller også jobbe med andre relaterte ting utenom ren behandling, som organisasjonsarbeide der man jobber med mennesker, i HR-avdelinger osv. Selv om du ønsker å jobbe som psykolog nå, så er 6 år en god stund, og det er mange som endrer sine interesser og ønsker underveis. 

Anonymkode: 5df48...1f6

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, vi har barn sammen. Han har Phd innenfor noe snevert og det finnes ingen arbeidsplasser utenfor Oslo som er aktuelle for han. Derfor ser jeg for meg at jeg blir værende i Oslo, og det er grunnen til at jeg startet denne tråden.

Jeg har også inntrykk av at arbeidsmarkedet har blitt tøffere de siste årene, og jeg tror nok det vil bli enda tøffere. Hadde jeg vært yngre og uten barn, så hadde det ikke vært noe problem å flytte på seg, men det å bo på en hybel et sted i landet - borte fra samboer og barn i x antall år er uaktuelt. Det er det ikke verdt. Jeg ønsker også å bli psykolog for å jobbe med pasienter. En karriere innen forskning har jeg ingen interesse for.

Helt klart kan man gå aktivt inn for å gjøre seg unik for arbeidsgiver. Likevel vet jeg ikke hvor mye det har å si. Den ene personen jeg vet om som er arbeidsledig har hatt relevant deltidsjobb (miljøarbeider) ved siden av studiene i 2-3 år. For meg som er låst fast til Oslo, så er dette litt dårlig tegn.

Anonymkode: 2fdb1...f7f

Okei, hvis du har barn, ser jeg hvorfor du ikke kan flytte på deg. Men av nysgjerrighet, hvilke andre utdannelser vurderer du? Jeg kommer liksom ikke på så mange høyere utdannelser som har veldig høy sannsynlighet for fast førstegangsjobb i Oslo i dag. Det eneste jeg kommer på på stående fot, er helsefagarbeidere og sykepleiere, og så IT da, som har vært veldig etterspurt de siste årene. Kanskje byggingeniører ikke stiller så dårlig heller, eller realfagslærere. Psykologutdannelse er ikke bankers jobbmessig, men det er det ikke så veldig mange utdanninger som er. Det er også vanskelig å spå svingninger som skjer om f.eks. 10 år, med mindre det dreier seg om en helt klar endring i strukturer og samfunnsretning (f.eks. at noen gamle yrker blir ofre for en økende automatisering).

Forresten enig med AB over her, som skriver at det som menes med å skille seg ut som psykologstudent ikke handler om relevant deltidsjobb som miljøterapeut. Det er helt standard å jobbe deltid på institusjoner og sykehus i løpet av utdannelsen. Det som menes med det lille ekstra, er at man tar på seg verv, skriver artikler, deltar på forskningsprosjekter, skaffer seg kontakter og nettverk i fagmiljøet, viser at man er engasjert også utenfor lesesalen. Det er mange flinkis-studenter på psykologi som sitter masse på lesesalen, og det er bra, men det er ikke alle som viser tydelig at de har noe eget å tilføre fagfeltet som vil være spennende for en arbeidsgiver når de går gjennom bunken av søknader. Man må, som må alle andre utdanninger hvor man ikke er 100% garantert jobb, være taktisk underveis og gjøre seg litt synlig.

Anonymkode: 7e627...2b5

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Okei, hvis du har barn, ser jeg hvorfor du ikke kan flytte på deg. Men av nysgjerrighet, hvilke andre utdannelser vurderer du? Jeg kommer liksom ikke på så mange høyere utdannelser som har veldig høy sannsynlighet for fast førstegangsjobb i Oslo i dag. Det eneste jeg kommer på på stående fot, er helsefagarbeidere og sykepleiere, og så IT da, som har vært veldig etterspurt de siste årene. Kanskje byggingeniører ikke stiller så dårlig heller, eller realfagslærere. Psykologutdannelse er ikke bankers jobbmessig, men det er det ikke så veldig mange utdanninger som er. Det er også vanskelig å spå svingninger som skjer om f.eks. 10 år, med mindre det dreier seg om en helt klar endring i strukturer og samfunnsretning (f.eks. at noen gamle yrker blir ofre for en økende automatisering).

Forresten enig med AB over her, som skriver at det som menes med å skille seg ut som psykologstudent ikke handler om relevant deltidsjobb som miljøterapeut. Det er helt standard å jobbe deltid på institusjoner og sykehus i løpet av utdannelsen. Det som menes med det lille ekstra, er at man tar på seg verv, skriver artikler, deltar på forskningsprosjekter, skaffer seg kontakter og nettverk i fagmiljøet, viser at man er engasjert også utenfor lesesalen. Det er mange flinkis-studenter på psykologi som sitter masse på lesesalen, og det er bra, men det er ikke alle som viser tydelig at de har noe eget å tilføre fagfeltet som vil være spennende for en arbeidsgiver når de går gjennom bunken av søknader. Man må, som må alle andre utdanninger hvor man ikke er 100% garantert jobb, være taktisk underveis og gjøre seg litt synlig.

Anonymkode: 7e627...2b5

Jeg vurderer ingen annen utdanning siden jeg har en utdanning fra før, men jeg trives ikke med arbeidet og utdannelsen jeg har i dag. Dette med psykologi har vært dagdrømmen i flere år, men når jeg ser hvordan andre sliter med å få jobb så legger det en klar demper. Hvis jeg skal tilltate meg å ta en ny utdanning så må jeg nesten være litt sikker på at det vil gå greit å få en jobb når jeg er ferdig. 

Den ene jeg vet om har ikke bare relevant erfaring, men har også verv. Hvis ikke det skal være nok etter et 6-årig løp med både teori og praksis, så sier det meg at arbeidsgiver har mange å velge i og at arbeidsmarkedet er tøft. Til slutt handler det ikke om hva man har gjort, men hvem man kjenner. Jeg har også hørt at det har blitt vanskeligere å få relevant deltidsjobb ved siden av studiene siden det er mange om beinet - sosionomer, vernepleiere og personer med utdanning innen sosialt arbeid. Med barn og hus så er det også begrenset hva man kan få til av ekstra utenom studiet. 

Anonymkode: 2fdb1...f7f

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vurderer ingen annen utdanning siden jeg har en utdanning fra før, men jeg trives ikke med arbeidet og utdannelsen jeg har i dag. Dette med psykologi har vært dagdrømmen i flere år, men når jeg ser hvordan andre sliter med å få jobb så legger det en klar demper. Hvis jeg skal tilltate meg å ta en ny utdanning så må jeg nesten være litt sikker på at det vil gå greit å få en jobb når jeg er ferdig. 

Den ene jeg vet om har ikke bare relevant erfaring, men har også verv. Hvis ikke det skal være nok etter et 6-årig løp med både teori og praksis, så sier det meg at arbeidsgiver har mange å velge i og at arbeidsmarkedet er tøft. Til slutt handler det ikke om hva man har gjort, men hvem man kjenner. Jeg har også hørt at det har blitt vanskeligere å få relevant deltidsjobb ved siden av studiene siden det er mange om beinet - sosionomer, vernepleiere og personer med utdanning innen sosialt arbeid. Med barn og hus så er det også begrenset hva man kan få til av ekstra utenom studiet. 

Anonymkode: 2fdb1...f7f

Hva slags verv hadde hun da? Dette spiller jo en ganske vesentlig rolle. 

Anonymkode: 7b2ec...3ea