Hvorfor må dere aleneforeldrene presse fraværende foreldre på barna?

[Outlander]

Jeg har lest nok tråder her på KG hvor alenemødre (mest..kanskje noen alenefedre og - gjelder begge) som spørre om råd når den andre foreldre IKKE prioritere barna.  Feks, "har prøvd mange gange, han vil ikke ha barna, ringer dem ikke på bursdager og avlyser ofte samvær" osv osv the list goes on.  Leser hvor trist barna er, hvor deprimert osv de er fordi faren vil ikke se dem osv.  

Jeg synes virkelig at det verste man kan gjøre er å presse barna på helt totalt fraværende foreldre.  Stakkars barna blir knust og ødelagt - jeg mener virkelig at disse barna skal skjermes fra det meste og at det er HELT ok for de å vite at noen barn er bedre uten den andre foreldre i livet (og her mener jeg VIRKELIG å ikke trashe den andre foreldre til barna heller).  

Endret 6. februar 2017 av Outlander

[AnonymBruker]

Enig med deg. Her vil ikke far og barn være sammen, så da skal de slippe. 

Anonymkode: 4da24...067

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig med deg. Her vil ikke far og barn være sammen, så da skal de slippe. 

Anonymkode: 4da24...067

Seriøst? Hva er det for et udyr du har fått barn med?

Anonymkode: c9e53...71a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Seriøst? Hva er det for et udyr du har fått barn med?

Anonymkode: c9e53...71a

Det finnes mange udyr blant forelder skal jeg si deg

Anonymkode: b1738...e77

[AnonymBruker]

Det er vel far du mener? Det er som regel far som ikke vil.

Fordi mor vil at far skal forstå sitt eget og alles beste, før det er for sent. Veldig vanskelig å gi opp håpet når det er mange år igjen og sårt for barnet/barna. 

Er ikke i en slik situasjon selv, men føler sterk forakt for de som ikke stiller opp for barna. Uansett relasjon mellom far og mor, barnet er en uskyldig part men blir den mest skadelidende parten av alle. 

Anonymkode: 1b0e0...0d1

[Gjest farfalla]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig med deg. Her vil ikke far og barn være sammen, så da skal de slippe. 

Anonymkode: 4da24...067

Men får barna bestemme selv at de ikke vil være med far? Eller er det gjengjeldt av far?

[AnonymBruker]

På sett og vis er jeg enig med deg, TS. Fikk selv barn med en mann som ikke var overbegeistret. Etter et år med hanglende samvær og gjentatt brutte avtaler ga jeg opp, og det var det smarteste valget jeg har tatt. Ingen skuffelser for barnet mitt, ingen frustrasjoner for meg.

Nå kom faren tuslende med halen mellom bena 15 år senere, men da var barnet mitt totalt uinteressert. Ikke sint, ikke bitter, men barnet (snart voksen, dog) anser min nye mann som sin far og er null interessert i et biologisk opphav som har vært fraværende i hele barndommen. Slik kan det gå.

Men jeg har forståelse for de som "presser" til samvær hvis far og mor har vært sammen lenge og så skiller lag. Når barna er for eksempel 8 og 10 år og opplever at far (eller mor!) flytter ut og ikke har tid til dem mer, det er en sår situasjon.

Anonymkode: 80236...73d

[AnonymBruker]

Her var barnet 9 år, da far ikke ønsket noe særlig kontakt lenger. Og fram til den dagen, så hadde hun vært pappas prinsesse. Planen var at vi skulle ha henne 50%, siden hun hadde så godt forhold til sin far. Og jeg var nesten innstilt, på at med årene, kom hun til å ønske å bo fulltid hos far. Men han giftet seg umiddelbart, og dermed kunne han nesten ikke ha kontakt med sin datter, han traff henne 2-4 ganger i året, lovet alltid gull og grønne skoger. Og hun ble fullstendig knust gang på gang. Og jeg har prøvd å få han til å ha henne mer, prøvd å true, prøvd familievernkontoret, prøvd foreldrene hans. Jeg prøvde mye den første tiden. For jeg ønsket virkelig at hun skulle få fortsette å ha en flott far, jeg ønsket og at han ikke skulle ødelegge sitt forhold, med datteren sin fullstendig. Men med tiden, så må man bare gi opp, og se at kanskje det beste er at de ikke har kontakt. Men som mor så er man utrolig fortvilet, da man sitter med et fullstendig knust barn. Som ikke skjønner hvorfor pappa ikke vil treffe deg, ikke ringe deg, hvorfor han glemmer bursdagen. Og denne pappaen er superhelten hennes, den hun elsker høyest på denne jord.

Anonymkode: bcfc0...64a

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Seriøst? Hva er det for et udyr du har fått barn med?

Anonymkode: c9e53...71a

Vet ikke. Skiftet fullstendig personlighet over natten. Men nå er det faktisk skremmende mange menn som er slik. Jeg ser at du prøver å skylde på meg her fra din høye hest, men jeg oppfyller min foreldrerolle på en god måte og tar ikke ansvar for det far har valgt å gjøre.

Anonymkode: 4da24...067

[Nøste~]

Jeg og søstrene mine ble ikke knust og ødelagt. Jeg er helt normal som alle andre som ikke har opplevd det.

[AnonymBruker]

2 timer siden, farfalla skrev:

Men får barna bestemme selv at de ikke vil være med far? Eller er det gjengjeldt av far?

Barnet ville, men det orket ikke mer. Far ga blanke i lange perioder , for så å ta veldig intense skippertak. Det ble for sårt og ustabilt. Dette fortalte barnet til farmor, og farmor kom til meg å sa det. Barnet har ukentlig kontakt med alle sine 4 besteforeldre, men far vil ikke barnet ser.

Skulle barnet endre mening vil både jeg og farmor hjelpe med å legge til rette.

Anonymkode: 4da24...067

[EvaLena]

Min eks hadde ett godt forhold til barna i over 10 år, men så ble han samboer med ei ny og da dreit han i ungene. Flyttet rett fra meg til ei ny. Ungene ville, men han måtte ha pappafri og kjærestetid i over 8 år. Null kontakt, da han ikke ville. Ungene fikk ikke lov å sende sms, Mail eller ringe. Han skulle ta kontakt når "tiden var inne". Kronidiot de luxe.

Forandret helt personlighet fra en dag til en annen, ingen kjente han igjen.

Det såret både ungene og meg veldig.

[regine]

3 timer siden, Outlander skrev:

Jeg har lest nok tråder her på KG hvor alenemødre (mest..kanskje noen alenefedre og - gjelder begge) som spørre om råd når den andre foreldre IKKE prioritere barna.  Feks, "har prøvd mange gange, han vil ikke ha barna, ringer dem ikke på bursdager og avlyser ofte samvær" osv osv the list goes on.  Leser hvor trist barna er, hvor deprimert osv de er fordi faren vil ikke se dem osv.  

Jeg synes virkelig at det verste man kan gjøre er å presse barna på helt totalt fraværende foreldre.  Stakkars barna blir knust og ødelagt - jeg mener virkelig at disse barna skal skjermes fra det meste og at det er HELT ok for de å vite at noen barn er bedre uten den andre foreldre i livet (og her mener jeg VIRKELIG å ikke trashe den andre foreldre til barna heller).  

Jeg er helt enig med deg.

Samtidig er det en dullion svar i slike tråder som handler om at dette må man (les: mor) tåle, hun er forpliktet til å gjøre alt, uansett hvor plagsomt det faktisk er for barna, for at de skal ha samvær med far. Det er svært sjeldent noen som skriver at de anbefaler at man ivaretar barna i stedenfor å forsøke å få en uvillig far til å stille opp, og gjør man det, så er det ikke måte på hvor grusom man er og at man kun er ute etter å frata far hans "rett".

Så overskriften din blir ganske misvisende. Jeg tror det er mange aleneforeldre som veldig godt vet at de ikke oppnår noe bra for barna ved å presse, samtidig blir de faktisk presset til å gjøre det. Skriver man her inne og ber om råd, blir man som regel nærmest halshugd fordi man ikke presser på med 50/50 uansett og fordi man mener at man ivaretar barnas beste ved å nettopp ikke tvinge gjennom samvær/bruke tid og energi på å forsøke å få til samvær.

 

[sommermor]

Her er barnets far fri til å ta kontakt når eller hvis han vil. Så lenge han ikke gir noen livstegn overhodet i forhold til henne, så er jeg ikke interessert i å ha noe samvær.

Her var han en bedre far da hun var yngre. Her presses hun overhodet ikke til å ha samvær med en far som har meldt seg helt ut.

Hun ble lei seg da hun ikke fikk en melding på bursdagen sin fra han. Heller ingen hilsen fra han til jul.

[AnonymBruker]

Er helt enig med deg TS. Dessuten så tror jeg faktisk at barna betyr mye mer for foreldrene enn omvendt. Dette at man absolutt må ha samvær med begge foreldrene (selv om ikke barnet har lyst) er veldig rart.

Anonymkode: b9b39...4e2

[Outlander]

2 timer siden, Nøste~ skrev:

Jeg og søstrene mine ble ikke knust og ødelagt. Jeg er helt normal som alle andre som ikke har opplevd det.

Du opplevde en helt fraværende far og en mor som stresset og prøvde alt mulig å få dere til samvær med han? 

Endret 6. februar 2017 av Outlander

[Zienna]

Nei, å presse er aldri klokt.  Barn har det aldri bra om de skal være sammen med noen som egentlig ikke ønsker dem der. 

Mine barnebarns mor har vært fraværende for de små i lange perioder.  Hun hadde en eksamen, måtte lese.  Hun skulle på ferie.  Hadde ikke råd.  Osv, osv. 

Som farmor kjente jeg irritasjonen i starten, for sønnen min trengte virkelig avlastning og barnefri i blant. Så forklarte han meg at det ikke ville være greit for barna om de dro til mor, når de ikke var ønsket.  Bedre da at de var hos ham, hvor de bor.  Da skjønte jeg!

Det går bedre nå.  Mor har dem hver annen uke, og de er glade når de drar til henne og fornøyde når de er hjemme igjen.  Har ikke mor råd til barnetv-godt, så kjøper far og gir til mor.  Når hun ikke har råd til søndagsmiddag for dem, så forteller mor.  Da henter far  tidligere, slik at de spiser middag hos ham. . 

Nei, det er ikke helt som det skal være.  Men av og til må man strekke seg, for barnas beste. 

  



 

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Zienna skrev:

Nei, å presse er aldri klokt.  Barn har det aldri bra om de skal være sammen med noen som egentlig ikke ønsker dem der. 

Mine barnebarns mor har vært fraværende for de små i lange perioder.  Hun hadde en eksamen, måtte lese.  Hun skulle på ferie.  Hadde ikke råd.  Osv, osv. 

Som farmor kjente jeg irritasjonen i starten, for sønnen min trengte virkelig avlastning og barnefri i blant. Så forklarte han meg at det ikke ville være greit for barna om de dro til mor, når de ikke var ønsket.  Bedre da at de var hos ham, hvor de bor.  Da skjønte jeg!

Det går bedre nå.  Mor har dem hver annen uke, og de er glade når de drar til henne og fornøyde når de er hjemme igjen.  Har ikke mor råd til barnetv-godt, så kjøper far og gir til mor.  Når hun ikke har råd til søndagsmiddag for dem, så forteller mor.  Da henter far  tidligere, slik at de spiser middag hos ham. . 

Nei, det er ikke helt som det skal være.  Men av og til må man strekke seg, for barnas beste. 

  



 

Jeg synes det er så skammelig hvordan du snakker om dine barnebarns mor i alle slike tråder. Vi har skjønt det nå, hun var fæl, sønnen din perfekt.

Anonymkode: 5e6c2...f5a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er så skammelig hvordan du snakker om dine barnebarns mor i alle slike tråder. Vi har skjønt det nå, hun var fæl, sønnen din perfekt.

Anonymkode: 5e6c2...f5a

Hele Norge kjenner historeien, fra DERES synspunkt.

Anonymkode: 4da24...067

[Zienna]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er så skammelig hvordan du snakker om dine barnebarns mor i alle slike tråder. Vi har skjønt det nå, hun var fæl, sønnen din perfekt.

Anonymkode: 5e6c2...f5a

Du om det.  Her på KG leser jeg ofte om mødre som har problemer med å få far på banen overfor sine barn.  Om fedre som prioriterer alt annet enn barna sine.  Hva er så spesielt når jeg forteller at det også kan gjelde mødre?