Får ikke fred fra familien etter flytting

[AnonymBruker]

Kort fortalt: For seks måneder siden flyttet jeg fra trøndelag (hvor all min familie bor) til Oslo. Deler av grunnen til flyttingen var rett og slett at forholdet mitt til familien ikke er det beste. Har ikke vært noen store konflikter eller noe slikt, men har hatt en ganske vond barndom som gjør at jeg sliter med å forholde meg til dem. Jeg har altså et ganske spesielt behov for å ikke ha dem for tett innpå meg, hverken geografisk eller følelsesmessig. Jeg prater litt overfladisk med dem, og har en fin tone med dem, men av hensyn til egen helse må jeg begrense kontakten. (Og jeg håper folk kan la det være med det, og ikke henge seg opp i at jeg bør endre ting: Slik har det bare blitt, og jeg har i voksen alder tatt tak i egen psyke og fått det fint - men forholdet til dem anser jeg som "tapt", og ønsker heller ikke å ta tak i det.)

Problemet er at ingen av dem noensinne har skjønt hvor skadelig barndommen min var, og de sliter veldig med å forstå hvorfor jeg ikke kommer oftere hjem, ringer oftere og slikt. Etter en stund begynte de å invitere seg selv på besøk i helger. Jeg har hittil unngått det ved å si jeg jobber, er vekkreist, har planer, skal i bursdag og så videre. Men nå begynner de å kommentere at "Nei, men nå må vi altså få komme bort en tur!"

For min egen del bor jeg alene i en 2 roms på 45 kvadrat, og jeg blir direkte uvel av tanken på å ha noen av dem her en hel helg. Ingen av dem kjenner noen her, eller tar noe særlig initiativ til å finne på ting alene. Kommer de her, kommer jeg til å bli ganske "stuck" med dem hele helgen. Og om de attpåtil bor her, slik at jeg aldri får en pause, er det enda verre. 

Som et kompromiss har jeg derfor lurt på å finne en helg som passer, men være tydelig på at de får ta inn på hotell i så fall. Mine foreldre og besteforeldre vil det nok gå greit for, men den ene bestemoren min er enke og vil neppe synes det er noe særlig ålreit. 

I tillegg kommer det problemet at jeg har en tante som titt og ofte er i Oslo i forbindelse med jobb. Hun har jeg et godt forhold til, og hun er velkommen i mitt hjem til enhver tid, også på overnatting. (Men hun føler jeg ingen forpliktelser til å rydde kalenderen for eller "underholde", det er akkurat som å ha en god, god venninne her.) Dette vet de andre i familien, så regner med de neppe vil reagere positivt på at jeg forventer at de tar inn på hotell.

Så spørsmålet er, rett og slett: Er jeg helt grusom som ikke setter av en helg/rydder kalenderen og lar dem bo her i ny og ne?

Anonymkode: 82971...eef

[Gjest End]

Nei du er ikke grusom. Selv ville jeg bare latt vær å ta telefonen og sende tekstmelding om hvor ståda er. De kan ikke forlange å treffe deg når du ikke ønsker det. 

[Gjest Cel]

Si at du har stort behov for alenetid så ofte som mulig, så om de kommer på besøk så må de ta inn på hotell. Om de blir sure får de bare bli det.  

[AnonymBruker]

Har det litt sånn selv. Jeg hadde også foreldre som sleit med sitt og lot det gå ut over meg. Jeg hører ofte "du husker jo bare de negative tingene,hva med alle de hyggelige stundene?" Moren min er også veldig misunnelig på venninnene sine som har et godt forhold til sine barn,for venninnene hennes har tross alt "mange feil de også",så hun skjønner ikke hvorfor jeg ikke vil ha et nært forhold til henne. Du får bare si at du ikke ønsker besøk,du trenger ikke oppgi noen annen grunn enn at du bestemmer selv når du vil ha besøk og ikke. 

Anonymkode: d6558...0a1

[cmd]

Si at du jobber/studerer alltid og veldig lite med fritid...selv i helgene.

OM de skal besøke deg i Oslo, kan de sjekke inn på hotell og om du kan ta et par timers tur til dem for å få hilst og evt. spist sammen.

[AnonymBruker]

Du er absolutt ikke grusom. Skjønner deg godt! Men syns du bør si sannheten for å slippe maset. Mannen min gjorde det. Svigermor vet nå hvorfor vi ikke ringer. Hender hun lirer av seg at "dere ringer jo aldri" men hun vet veldig godt at hun ikke kommer noen vei med det hos oss. Og maser hun mer, så blir hun satt på plass. Han har forresten også hatt en oppvekst som tilsynelatende har vært grei. Og svigermor syns selv hun har gjort en fantatisk jobb og at hun selv er verdens koseligste. Men han sliter psykisk pga det psykologen hans kaller omsorgssvikt. Svigermor har ikke sett han i oppveksten, hun var for opptatt med fasade og jobb.

Anonymkode: c6ceb...3cf