Å ta en doktorgrad... Erfaringer?

[AnonymBruker]

Jeg vurderer å søke på en utlyst stipendiatstilling, men er veldig i tvil. Jeg har et lite barn (og ønsker nok ett til i løpet av stipendiatperioden), og jeg er redd for å ta meg vann over hodet. Jeg hører "bare" om folk som synes det er heelt grusomt å være doktorgradsstipendiat, og det gjør selvfølgelig tvilen større. Er det noen som har erfaringer? Positive erfaringer? 

Anonymkode: 7a5f0...6ac

[AnonymBruker]

Har mange venner som har gjennomført. Stor grad av selvdisiplin er nødvendig, samt stor grad av selvstendighet. De med barn har fått utsettelser, de uten barn har klart det på ca normert tid. Dårlig betalt sammenlignet med jobb i mitt yrke 

Anonymkode: 1a72f...e78

[AnonymBruker]

Jeg startet for et år siden, og synes det er supert! Legger opp dagene mine selv, jobber mye i perioder - men kan avspasere når jeg vil.

Har en venninne som også tar doktorgrad, og hun har tre små barn. Hun jobber redusert pga det - men tror ikke hun har vansker med å gjennomføre. Det tar bare lenger tid. 

Det har kanskje litt med hvilket fagfelt du skal inn på også. Jeg jobber innen naturvitenskaplige fag - og gjør mye labarbeid. Lab er nærmest utelukket når man er gravid, iallfall når man jobber med løsemiddel. 

Tror ikke jeg ville ha stusset på å ta doktorgrad hvis jeg hadde hatt barn. Jobb må jeg jo ha uansett.

Anonymkode: b246e...137

[Gjest Lilli My]

Det er mye arbeid å ta en doktorgrad, men om man har interesse og engasjement for prosjektet, så er det en fantastisk tid. Jeg kjenner folk uten barn som har brukt lengre tid enn normert, og folk med små barn som har fullført på tiden. Det krever dog at man er villig til å ofre søvn og søndager med familien. Barnefaren eller andre støttepersoner må med på laget. Å ta en doktorgrad er ikke som en vanlig jobb.

Husk også at det gjerne er andre personer tilknytning til prosjektet som er avhengige av dine resultater for å komme videre i sitt eget arbeid, og som stipendiat kan det jo ikke akkurat ansettes en vikar hvis du skal ut i permisjon. Å ta en lang periode vekke kan også være vanskelig for din egen del, du mister progresjon og får ikke deltatt på møter/milepæler underveis.

[AnonymBruker]

Å ta en doktorgrad kjennes litt ut som om det er eksamensperiode hele tiden, du bare vet ikke hva pensum er 😋

Det ser ut, for meg som er midt i en doktorgrad, at det er noen punkter som avgjør mye av hvordan doktorgraden blir. Den ene er hvorvidt du holder deg innenfor samme felt som på masteren eller ikke. Jeg gjorde ikke det, ettersom masteren min endte opp med en litt annen vinkling, så derfra fikk jeg ikke all verden. I tillegg er jeg på nytt institutt på et fremmed fakultet, så jeg kjente ingen fra før. 

En annen ting jeg har oppdaget er at det er stor forskjell på hvor definerte oppgavene er. F.eks, en stipendiat på ei gruppe som gruppa mi samarbeider med, hadde 3 veldig definerte prosjekt, som handlet om mye det gruppa har jobbet med i mange år, i tillegg til at stipendiaten hadde tatt masteren sin på den gruppa. Jeg ble ansatt på et prosjekt som skulle starte, men som de ikke fikk penger til. Jeg har en annen bakgrunn enn det gruppa mi jobber med i utgangspunktet, så i tillegg til å skulle lære meg det jeg trengte for å jobbe i gruppa, så ble mye av ansvaret for å definere oppgaven lagt på meg. Litt sånn "dette er det vi har,  bruk det du kan (som vi jo synes er spennende, håper du kan lære oss noe om det!) og finn på noe". Siden jeg som nevnt har en annen bakgrunn, er det rett og slett ingen på gruppa jeg kan spørre om hjelp, fordi de ikke kan det jeg gjør. Det gjør at det går sakte framover, selv om det går framover, men jeg blir stadig påminnet om at jeg henger noe etter planen. Og tro meg, det er et stress du ikke vil ha 😋

Det er mye helgejobbing, lange dager, generelt mye arbeid. Men det er også lærerikt, jeg har lært så utrolig mye siden jeg startet, det er spennende, og det er veldig gøy! Jeg jobber med veldig flinke mennesker, forskningen min er veldig interessant, og jeg blir hele tiden utfordret. Og jeg kjenner mange stipendiater som har både ett, to og tre barn, og de får det til å gå rundt de og 😊 

Det er mye annet som er positivt med å være stipendiat og, som friheten, du kan legge opp dagen selv ofte, det er mange reiser og konferanser, det er spennende å være i et forskningsmiljø, og det er en spennende jobb 😊 

Anonymkode: d8c91...6fc

[AnonymBruker]

Jeg holder på med en PhD, men mistrives veldig - men det er i hovedsak pga hvordan prosjektet mitt har utviklet seg. Hadde jeg fått jobbe med noe annet mer i mitt interesseområde hadde det jo vært fantastisk. 

Det er veldig greit å kombinere med familieliv siden man legger opp dagen selv. Flere av mine med-stipendiater har 4 barn! Det er selvfølgelig enklere å gjennomføre uten barn, men det gjelder jo alle jobber. 

Anonymkode: 04d44...614

[AnonymBruker]

Jeg er stipendiat og har tre små barn. Nesten alle stipendiatene på mitt fakultet har barn, å være stipendiat anses faktisk for å være veldig familievennlig. 😂 Kanskje fordi jeg jobber på medisinsk fakultet, hvor mange sammenligner med legejobber med mye vaktjobbing.

Å være stipendiat innebærer stor grad av fleksibilitet = gull når man har barn. Det er imidlertid viktig med selvdisiplin. Jeg leverte nylig avhandlingen min, og jeg har omtrent ikke jobbet kvelder og helger. 🙈

Anonymkode: b1e1a...27a